Søk fred!

«Han må søke fred og jage etter den. For Jehovas øyne er på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn.» — 1 Pet. 3: 11, 12, NW.

 1. Hvordan vil man gjerne at livet skal være, og hvordan kommer dette ønsket til uttrykk i Salomos ordspråk?

HVA er livet uten fred? Hvem ønsker seg et liv, ja selv et evig liv, uten fred? Ingen normal mann eller kvinne. Et liv uten ro eller frihet fra enerverende forstyrrelser får en til å lengte seg vekk fra det hele. Dette kommer levende til uttrykk i ordspråkene til polygamisten kong Salomo: «En hustrus tretter er som et lekkende tak som driver en bort.» «Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.» (Ordspr. 19: 13, NW; 21: 9) Selv en som bor i et stort og romslig hus, vil foretrekke å søke tilflukt i husets mest bortgjemte krok for å slippe vekk fra en irriterende fredsforstyrrer.

 2. Hvilket spørsmål blir stilt angående det å ønske liv, og hvordan har vi fått et inspirert og prøvet svar på dette viktige spørsmålet?

² Nå finnes det ingen bortgjemt avkrok i hele den vide verden man kan søke til for å unnslippe vanskelighetene og farene og ondene i denne atombombens og romfartens tidsalder, og i betraktning av dette kan vi spørre: Hvem er det som ikke ønsker seg et liv i fred, slik at han kan se gode dager? Dette spørsmålet er gammelt, sikkert like gammelt som vanskelighetene og urettferdigheten på vår jord. Lykkelig var den mann som brakte det på bane, ikke i en følelse av håpløshet og hjelpeløshet, men fordi han kunne komme med det rette svar i forbindelse med dette viktige spørsmål. Hans svar var noe å synge om til musikkakkompagnement, og derfor ble det innlemmet i den inspirerte Salmenes bok. Det er blitt bevart i over tre tusen år til gagn for oss som lever nå når hele verden er i vanskeligheter og nød og frykter for at det skal bli enda forferdeligere i framtiden. Salmisten David, som ble konge i Jerusalem og far til kong Salomo, talte som en erfaren lærer til sine elever. Han sa:

 3. Hvordan blir dette spørsmål både stilt og besvart i en av Davids salmer?

³ «Kom, dere sønner, hør på meg; Jehovas frykt er hva jeg skal lære dere. Hvem er den mann som har lyst til liv, som elsker nok dager til å se det som er godt? Vokt din tunge mot det som er ondt, og dine lepper mot å tale svik. Vend deg bort fra det som er ondt, og gjør det som er godt; søk å finne fred, og jag etter den. Jehovas øyne er vendt mot de rettferdige, og hans ører mot deres rop om hjelp. Jehovas åsyn er imot dem som gjør ondt, for å avskjære dem fra å bli nevnt på jorden.» — Sl. 34: 12—17, NW.

 4, 5. a) Hvordan viser apostelen Peter at Davids ord også gjelder som veiledning for de kristne? b) Til støtte for hvilken formaning siterer Peter Davids ord?

⁴ Ingen i vår tid bør tro at dette råd bare er for jøder. Over tusen år etter kong Davids tid siterte en kristen apostel Davids ord i et brev til kristne mennesker på forskjellige steder i Asia. Denne apostel var Simon Peter som hadde skiftet religion, idet han hadde gått over fra den fordervede jødedom eller jødenes religion på hans tid til den rene kristendom slik den opprinnelig ble fastsatt av Jesus Kristus for nitten hundre år siden. Apostelen Peter gjorde derved Davids inspirerte ord til en del av de kristne skrifter. Han viste at Davids ord også gjaldt for de kristne. Peter etterlignet Jesus Kristus, som mange ganger siterte fra Davids salmer og anvendte dem på kristendommen. I sitt første brev til de kristne oppfordrer Peter dem til å være annerledes enn kristenheten er i dag, for kristenhetens handlemåte har ikke ført til det evige livs velsignelse med fred og gode dager. Peter siterer derfor Davids ord og sier:

⁵ «Til slutt: Vær alle likesinnede og vis medfølelse og broderkjærlighet, vær ømme og ydmyke av sinn, så dere ikke gjengjelder urett med urett eller hån med hån, men tvert imot gir en velsignelse, for dere ble kalt til denne handlemåte, slik at dere skal kunne arve en velsignelse. For [og nå siterer han Davids ord] den som vil elske livet og se gode dager, han må holde sin tunge fra det som er urett, og sine lepper fra å tale svikefullt; han må vende seg bort fra det som er urett, og gjøre det som er godt; han må søke fred og jage etter den. For Jehovasa øyne er på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn, men Jehovasb åsyn er imot dem som gjør urett.’» — 1 Pet. 3: 8—12, NW.

 6. Hvorfor kan det være vanskelig å svare på spørsmålet om å elske livet nå i våre dager, men hvordan oppfordret Jesus de kristne til å se på det som har skjedd, og de forhold som har rådet siden 1914 e. Kr.?

⁶ Har vi lyst til liv? Elsker vi livet? Mange synes kanskje det er vanskelig å svare på dette spørsmålet nå når de som kommer til å leve i tiden framover, kan risikere å komme ut for de verste vanskeligheter, de verste dager menneskene har opplevd siden de ble skapt, og dette nesten uten håp om å få overleve. Ja, det er nok så at Harmageddon-slaget, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», nærmer seg raskt. (Åpb. 16: 14, 16) Men Guds store profet, som forutsa både denne universelle krigen og alle de grufulle hendelser som skulle gå forut for den i tiden etter 1914 e. Kr., oppfordret sine sanne etterfølgere til å ha et optimistisk syn på disse hendelser og forhold: «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til. . . . Se på fikentreet og alle trær: Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nå er sommeren nær. Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [dette slektledd, LB] skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.» — Luk. 21: 26, 28—32.

 7. Hvorfor bør vi da med rette ’elske nok dager til å se det som er godt’?

⁷ Gode dager, så gode som aldri før, ligger foran oss, og vi har virkelig noe å leve for, ja, vi har alt å leve for. Vi burde ha lyst til liv, vi burde elske livet, for uten liv kan vi ikke nyte disse gode dager under Guds opprettede rike. Vi bør derfor, som salmisten David sa, ’elske nok dager til å se det som er godt’.

Fred med hvem?

 8. Hvis vi ønsker at vår lyst til liv og vår kjærlighet til liv skal bli oppfylt, hva må vi da ifølge David og Peter søke, og med hvem?

⁸ Men hvis vi ønsker at vår lyst til liv, vår kjærlighet til livet, skal bli tilfredsstilt, må vi ifølge både David og apostelen Peter først søke fred og finne den. Med rette dukker da dette spørsmål opp: Fred med hvem? Fred med mennesker, med våre medmennesker? Ja; men dette er ikke mulig uten at vi først oppnår fred med en annen. Det er fordi kristenheten ikke har oppnådd fred med Ham, den viktigste av alle, at det heller ikke finnes fred selv mellom de nasjoner, stammer og familier som tilhører kristenheten. Hvem er det så som er den mest betydningsfulle av alle? Dette ble korrekt framholdt av den berømte britiske statsmann i det attende århundre, William Pitt, jarlen av Chatham, som sa følgende til sin nevø: «Hvis du ikke handler rett overfor Gud, kan du ikke gjøre det overfor mennesker, og dette er en evig sannhet, enten de kloke hoder og bermen går med på det eller ikke.»

 9. a) Hva må til for at vi virkelig skal kunne ha fred med mennesker, og hvordan sier David og Peter mer enn statsmannen William Pitt i denne henseende? b) Hva vil vi ta imot med tanke på dette, og hvorfor vil vi ikke ønske at Jehovas åsyn skal være imot oss?

⁹ Det er likeledes sant at hvis man ikke har fred med Gud, kan man heller ikke virkelig ha fred med mennesker, Guds skapninger. Både salmisten David og apostelen Peter sa dette, til tross for at det var over tusen år mellom dem. Ja, de sa mer enn William Pitt, for de navnga den Gud vi først og fremst må ha fred med. David viser at det er absolutt nødvendig å oppnå fred med Gud først, når han lar sitt råd om å søke å finne fred og jage etter den, bli etterfulgt av disse versene: «Jehovas øyne er vendt mot de rettferdige, og hans ører mot deres rop om hjelp. Jehovas åsyn er imot dem som gjør ondt, for å avskjære dem fra å bli nevnt på jorden.» Apostelen Peter siterer versene i Davids salme i samme rekkefølge. Og dessuten kommer Davids råd angående hvordan man kan oppnå gode dager, etter følgende formaning til dem som elsker liv: «Kom, dere sønner, hør på meg; Jehovas frykt er hva jeg skal lære dere.» Hvis vi har en fornuftsmessig begrunnet frykt for Gud, hvis navn er Jehova, vil vi først og fremst ønske å søke fred med ham og derfor ta imot den belæring vi trenger. Vi vil ikke ønske at Jehovas åsyn skal være imot oss, for det ville føre til at vi mistet livet, at vi ble avskåret fra å bli nevnt på jorden, at vårt navn ble utslettet.

10. Betyr det som står i Lukas 2: 14, at hele menneskeheten har fred med Gud og nyter hans velbehag, og hvordan vet vi hvorvidt dette er tilfelle?

¹⁰ Men hvorfor er det Jehova Gud vi må søke fred med? Er det ikke så at dengang hans himmelske Sønn Jesus ble født i Betlehem, da uttalte en engleskare de ordene som blir sunget i kristenheten ved juletider: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag»? Jo, men slik englene sang disse ordene, betyr de ikke at hele menneskeheten har fred med Gud og har hans velbehag. (Luk. 2: 14) Både den engelske reviderte oversettelse av 1881 og den amerikanske standard-oversettelse av 1901 gjengir englenes ord slik: «Ære til Gud i det høyeste, og på jorden fred blant mennesker han har velbehag i.» Den nye norske «ungdomsoversettelsen» sier: «Fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.» Monsignore R. A. Knox’s romersk-katolske oversettelse (engelsk) har denne ordlyd: «Fred på jorden for mennesker som er Guds venner.» Ifølge en fotnote i New World-oversettelsen kan dette verset leses slik: «På jorden fred blant mennesker som han godkjenner.» Jehova Gud lar bare de mennesker som han har velbehag i og godkjenner, og som derfor er hans venner, ha fred med ham. Det er bare dem hans øyne hviler på i gunst. Det er bare deres rop om hjelp hans ører er åpne for.

11. Hvorfor er det slik til tross for at det første menneske var Guds direkte skaperverk?

¹¹ Hvorfor er det slik? Er ikke mennesket Guds direkte skaperverk? Jo, det fullkomne menneske Adam var Guds direkte skaperverk. Derfor heter det også til slutt i Lukas 3: 23—38, hvor Jesu Kristi menneskelige slektslinje blir fulgt tilbake til det første menneske på jorden: «sønn av Adam, Guds sønn.» Vi er imidlertid alle sammen utgått fra Adam etterat han syndet mot sin Skaper og tapte sin menneskelige fullkommenhet. Den viseste konge i fortiden, Salomo, sa: «Det er ikke noe menneske som ikke synder.» (1 Kong. 8: 46) Og kong David sa: «De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.» (Sl. 14: 3) Tusen år senere sa den kristne apostel Paulus: «Det er ingen forskjell. For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet, . . . synden kom inn i verden gjennom ett menneske [Adam] og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Rom. 3: 22, 23; 5: 12, NW) Enten vi er kjødelige jøder eller ikke-jøder, stammer vi alle fra synderen Adam. På den måten er vi alle kommet under syndens herredømme, og vi står alle overfor den lønn synden gir sine tjenere, nemlig døden. «Døden [kom] til å herske ved den ene på grunn av den enes fall . . . For den lønn som synden gir, er døden.» (Rom. 5: 17; 6: 23) Selve den kjensgjerning at alle mennesker dør, viser at de alle er syndere imot Jehova Gud, som uttalte dødsdommen.

12. Hva var det synden ødela med hensyn til menneskenes forhold til Gud, og hvilket skriftsted viser hvem menneskene er lydige mot?

¹² Det var synden som ødela menneskenes fred med Gud, menneskenes rette forhold til Gud. Menneskene begynte å tjene synden og den onde ånd som innførte synden i universet, nemlig Satan Djevelen, Jehova Guds viktigste motstander. Selvrettferdige mennesker liker kanskje ikke å høre at de er tjenere for syndens opphavsmann, men de røper hvem de tjener ved å adlyde ham. Guds Ord sier: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten [overfor Gud] til rettferdighet?» (Rom. 6: 16) En av de bøker i Bibelen som ble sist skrevet, sier uten skånsel: «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Selv til de kristne ble det skrevet: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i i samsvar med tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd [Satan] som nå virker i ulydighetens sønner. Ja, blant dem oppførte vi oss alle engang i samsvar med vårt kjøds lyster, og gjorde de ting som kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn liksom de øvrige.» (Ef. 2: 1—3, NW) «Eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt.» — Kol. 1: 21, 22.

13. Hva trenger alle mennesker i forbindelse med sitt forhold til Gud ifølge den bønn Paulus og Timoteus ba i egenskap av ambassadører?

¹³ Når mennesker som er kristne ikke bare i navnet, men også i gavnet, engang har vært fremmede for Gud og har vært hans fiender ved sitt sinnelag og sine gjerninger, da er det klart at alle mennesker som ikke er blitt sanne kristne, må være fremmede og fiender overfor Jehova Gud. De trenger å bli forlikt med Gud eller bli gjort til hans venner hvis de lengter etter å opphøre med å være «vredens barn», som er bestemt til ødeleggelse i den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». De trenger å gjøre som apostelen Paulus og hans medmisjonær Timoteus ba om: «Alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus . . . og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 18—20.

14. Hvordan forholdt det seg når det ble sendt ut ambassadører i fortiden og hvorfor er de betingelser som ble stilt av ham som sendte ut Paulus og Timoteus, så usedvanlige?

¹⁴ Når det ble sendt ut ambassadører på Paulus’ og Timoteus’ tid, var det ikke et tegn på fredelige forhold mellom land eller regjeringer, men på fiendskap. Man sendte ambassadører til slike som var fiendtlig innstilt, i et forsøk på å komme på en fredelig fot med dem. I tilfellet med Paulus og Timoteus var det imidlertid ikke den svakeste av de fiendtlige parter som sendte ut ambassadører. Det var den allmektige Gud, Jehova, som gjorde det. Ved en slik handlemåte legger han barmhjertighet for dagen for å spare så mange som mulig for å bli ødelagt, nemlig alle som blir forlikt med ham. Etter som Jehova Gud er overlegent sterkest av de to parter, er det Han som gjør det mulig for andre å oppnå fred med ham. I Esaias 45: 7 (NW) sier han derfor: «[Jeg] som gjør fred og skaper ulykke, jeg, Jehova, gjør alt dette.» Det er således han som stiller opp fredsbetingelsene. Det er ikke vi som bestemmer dem. De betingelser han stiller, er likevel ikke harde, men barmhjertige og av en slik art at det lar seg gjøre å oppfylle dem, og det tjener våre interesser best å akseptere dem i takknemlighet.

Hvordan vi kan søke

15, 16. a) Hvordan kan vi legge tro og oppriktighet for dagen når vi søker fred med ham, og gjennom hvem går veien til fred? b) Hvordan hadde de kjødelige jøder søkt å komme i et rett forhold til Gud men hva trengte de for sine synder?

¹⁵ Hva går så hans betingelser ut på? Hvordan kan vi som «vredens barn» søke og finne fred med Jehova Gud? Hans fredsbetingelser kommer tydelig til uttrykk i hans skrevne Ord, den hellige skrift, Bibelen. Når vi søker fred med Gud, følger vi den rette handlemåte, og vi legger vår tro og vår oppriktighet for dagen ved å studere hele Bibelen, og ikke bare de gamle hebraiske skrifter som Jesus og hans apostler hadde, men også de kristne greske skrifter. Guds Ord gir klar beskjed om at det bare er én vei til forlikelse og fred med Ham. Denne vei går gjennom hans elskede himmelske Sønn Jesus Kristus. Jehova Gud sendte denne sin Sønn fra himmelen til jorden, til Israels folk. Denne Sønn ble derfor på en mirakuløs måte født av en jødisk jomfru, slik at han ble født som en jøde, en israelitt. I tre og et halvt år, eller fra 29 til 33 e. Kr., forkynte han Guds rike utelukkende for israelittene, og han forkynte både offentlig og privat. De syndige israelitter eller jøder hadde lenge forsøkt å komme seg fri fra dødens fordømmelse ved å bestrebe seg for å holde den lov Gud hadde gitt utelukkende til den jødiske nasjon, men fordi Loven var fullkommen, var det umulig for jødene å holde den.

¹⁶ Guds lov ved profeten Moses gjorde bare deres syndige tilstand enda mer åpenbar. Den fordømte tydelig jødene som syndere. Det var derfor de måtte frambære dyreoffer år etter år i den hensikt å oppnå en billedlig renselse fra synd og opprettholde det paktsforhold de sto i til Jehova Gud. De trengte et bedre offer enn dyreofrene. De trengte et fullkomment menneskelig offer som kunne bli ofret for dem og hele menneskeheten for øvrig.

17. Hvordan ble det nødvendige offer tilveiebrakt, hvordan ble israelittene gjort kjent med dette, og hvordan tok de imot disse opplysningene?

¹⁷ Intet menneske, ikke engang i Israels folk, var fullkomment i legeme og sinn og i stand til å gi seg selv som et antagelig menneskelig offer. Gud måtte derfor sende ned sin himmelske Sønn og la ham bli født som et fullkomment menneskebarn med en himmelsk Far, og han måtte la ham vokse opp og bli en fullkommen mann slik Adam hadde vært i Edens hage, og så la ham gi seg selv som det fullkomne menneskelige offer det var behov for. Før Jesus Kristus døde som et offer for alle menneskers synder, forkynte han og hans tolv apostler og 70 andre evangelister for israelittene i Palestina. Israelittene eller jødene ble altså ikke latt i uvitenhet om hvordan de kunne oppnå varig fred med Gud. Det står skrevet: «Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus — han er alles Herre — det ord kjenner I.» (Ap. gj. 10: 36, 37) Av de mange millioner jøder som var underlagt Guds lov ved Moses, var det bare en levning som tok imot evangeliet eller det gode budskap og oppnådde fred med Gud ved Jesus Kristus. Resten av jødefolket prøvde å skape seg et rett forhold til Gud eller å bli rettferdiggjort overfor ham ved egen hjelp, ved at de i stolthet, men til ingen nytte fortsatte med å prøve på å oppfylle den lov Gud hadde gitt ved Moses, med dens utilstrekkelige dyreoffer, offer som sto under menneskene i verdi.

18. Hvordan viste Gud at det var han som tilveiebrakte muligheten eller midlet til fred med ham, og hva blir han derfor kalt?

¹⁸ Den kjensgjerning at Gud er den som skapte muligheten eller midlet til å oppnå fred med ham, framgår av at han skaffet til veie sin enbårne Sønn fra himmelen som et fullkomment menneskelig offer. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Det var ikke bare det at Gud sendte sin Sønn til jorden og lot ham dø for Guds fienders hånd som et fullkomment, syndfritt menneskelig offer, men Han gjorde det også mulig at verdien av dette offer kunne bli frambåret for Ham i himmelen til beste for mennesker som ønsker fred med Gud. Hvordan gjorde Gud dette? I sin allmakt oppreiste han Jesus Kristus fra de døde som en himmelsk, åndelig sønn og lot ham vende tilbake til himmelen. Jesus kunne da tre fram for Gud med verdien av sitt offers livsblod, slik at det kunne bli opprettet en ny, fredens pakt. Ved å treffe en slik ordning for fred med menneskene har Jehova vist seg som fredens Gud. I denne spesielle henseende blir han kalt «fredens Gud, han som førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde med en evig pakts blod». — Heb. 13: 20, LB.

19. Hva trenger vi i vår søken etter fred forat vi skal få tilstrekkelig veiledning?

¹⁹ Det er derfor lett å forstå at de som vil søke å finne fred, må skaffe seg kunnskap, nøyaktig kunnskap, ikke bare om Jehova Gud, men også om hans Sønn Jesus Kristus, som er ofret i kjærlighet. Ut fra de 39 bøker i den hebraiske del av Bibelen kan jødene i høyden skaffe seg en delvis kunnskap. Dette er ikke nok. Den videre kunnskap som finnes i de 27 bøker i de kristne greske skrifter som er skrevet av noen av Jesu Kristi inspirerte jødiske etterfølgere, må også til forat vår kunnskap og forståelse skal bli fullstendig, og forat vår kunnskap skal bli nøyaktig. Hvis vi ikke har den nøyaktige kunnskap som både omfatter kunnskapen om Gud og om Jesus, kan vi ikke oppnå den fred vi ønsker. Derfor sa den inspirerte bibelske skribent Peter følgende i forbindelse med en bønn for de fredssøkende mennesker han skrev sitt første brev til: «Måtte dere få større ufortjent godhet og fred [hvordan?] ved en nøyaktig kunnskap [om hva?] om Gud og om Jesus, vår Herre, etter som hans guddommelige makt fritt har gitt oss alle de ting som gjelder liv og gudhengivenhet, ved den nøyaktige kunnskap om ham som kalte oss ved herlighet og dyd.» — 2 Pet. 1: 2, 3, NW.

20. Hva må vi derfor akseptere i tro forat vi skal kunne oppnå fred med Gud?

²⁰ Uansett hvordan vi søker, kommer vi aldri til å finne fred med Gud hvis vi ikke skaffer oss nøyaktig kunnskap om Jesus Kristus og aksepterer det syndoffer som Gud har tilveiebrakt i og med sin Sønn. På grunn av sin ufullstendige kunnskap prøver jødene å oppnå sin egen rettferdige stilling innfor Gud uavhengig av den renselse fra synd som Jesu offers blod bringer oss. Vi må ikke stole på slike rettferdighetsgjerninger som vi selv gjør i samsvar med den lov jødene fikk gjennom Moses, men heller feste full tiltro til Jesu Kristi offer, som fjerner synd. Ellers kan vi ikke oppnå noen fred med Gud.

21. a) Hva har de kristne fordi de er blitt erklært rettferdige? b) Hvordan forutsa Esaias behovet for Jesu offer, og hva oppnår vi ved å feste vårt håp til Jesus?

²¹ Apostelen Paulus skrev i denne forbindelse følgende til de kristne som ble regnet som rettferdige ved tro på Guds Sønn: «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Så meget mer skal vi da, etterat vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» (Rom. 5: 1, 9) Jesu Kristi offer er absolutt nødvendig forat vi skal kunne oppnå fred med Gud og unnfly hans vrede. Lang tid i forveien hadde profeten Esaias kommet med denne forutsigelse om Jesu offer: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Es. 53: 5) Fred med Gud gir glede, men vi kan ikke få Gud til å fylle oss med en slik fred uten at vi tror på den Sønn han lot straffen ligge på forat vi skulle ha fred. Det står skrevet: «’På ham skal hedninger [folkeslagene, NW] håpe.’ Og Gud, fra hvem håpet kommer, fylle dere med all glede og fred på troens grunn, så dere kan være rike i håpet ved den hellige ånds kraft! Og fredens Gud være med dere alle!» (Rom. 15: 12, 13, 33, LB) Hvis Gud er med oss, vil vi i sannhet få fred i rikt mål.

22. Hvorfor er det til ingen nytte at de kjødelige jøder til denne dag stoler på at de oppnår noe ved sin omskjærelse i kjødet?

²² De kjødelige jøder stoler fortsatt på at de oppnår noe ved å la sin forhud omskjære som et tegn på rettferdighet. Ved å gjøre dette vil de aldri oppnå fred med Jehova, som engang var det kjødelige Israels Gud. Det er ikke kjødelig omskjærelse som nå teller hos ham som engang var deres Gud. Det som teller, er at vi vandrer eller oppfører oss i samsvar med de prinsipper eller regler som gjelder for en ny kristen personlighet, en ny åndelig skapning som Jesus Kristus er hode over. Det er dette som vil føre til fred med det åndelige Israels Gud. Vårt hjerte må være omskåret eller renset til rettferdighet. Den jødiske konvertitten Paulus oppga sin stolte tillit til den kjødelige omskjærelse han hadde gjennomgått som en kjødelig jøde, og skrev til de troende i Jesus Kristus: «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» — Gal. 6: 15, 16; Fil. 4: 9; Gal. 5: 25; 2 Kor. 5: 17.

Den «store skare» som søker fred

23. Hvordan har vår tids åndelige israelitter i samsvar med Esaias 27: 1—5 gjort fred med Gud, og hvem har særlig siden 1935 fulgt deres eksempel i denne henseende?

²³ Nå i denne tiden da Jehova Gud skal drepe den store symbolske Leviatan (Djevelens synlige organisasjon), men da han stadig vil vokte sin åndelige vingård (sin egen synlige organisasjon på jorden), gir han det vennlige råd til alle som ønsker å bli beskyttet og bevart, at de må: «søke vern hos meg, gjøre fred med meg, ja gjøre fred med meg». (Es. 27: 1—5) De troende som utgjør Jehovas åndelige vingård, det åndelige Guds Israel, har gjort fred med ham ved å gå ut fra Djevelens Leviatan-organisasjon. I de senere år, og særlig siden 1935, har imidlertid også hundretusenvis av mennesker som ikke tilhører Guds åndelige Israel, hørt og rettet seg etter Jehova Guds råd. De har fulgt etter levningen av Guds åndelige Israel og er kommet ut av det hav av mennesker som den onde Leviatan virker i, og de har gjort fred med Jehova Gud ved Jesu Kristi, Guds Lams, blod. I Åpenbaringen 7: 9, 10 blir de beskrevet som en stor skare av alle ætter og stammer og folk og tunger, og de gir Gud og hans Sønn Jesus Kristus æren for sin frelste tilstand. De sier: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» — NW.

24. Hvordan forklarer Åpenbaringen 7: 14—17 på hvilken måte de har kommet inn i sitt fredelige forhold?

²⁴ Fordi de som tilhører den store skare, som det ikke oppgis noe tall på, søker fred med Gud og kommer i et rent og rett forhold til ham ved tro på Jesu Kristi rensende blod, forklarer Åpenbaringen 7: 14—17 i følgende ordelag hvordan de kom inn i sitt fredelige forhold: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han [Gud] som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet [Jesus Kristus], som er midt for tronen [midt i tronen, NW], skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.»

25. Hvem i fortidens Jeriko var et forbilde på denne «store skare», og i hvilke henseender?

²⁵ Denne «store skare» har vi et gammelt forbilde på i den kana’anittiske kvinnen ved navn Rahab som levde samtidig med Josva, Moses’ etterfølger. Rahabs by i Kana’an var Jeriko, og den var dømt til ødeleggelse med alle sine innbyggere. Rahab og hennes familie unnslapp ødeleggelsen da Jehova Gud lot Jerikos murer rase sammen, og Israels menn, som hadde marsjert omkring Jeriko i sju dager, rykket inn i den forsvarsløse byen og drepte dens ugudelige befolkning. Hvorfor det? Fordi hun gjorde fred med Israels Gud. Hun forrådte ikke de to speiderne som Josva sendte inn i byen, og som fant herberge i hennes vertshus. (Jos. 2: 1—21; 6: 1—25) Om dette sier de kristne greske skrifter: «Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager. Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.» — Heb. 11: 30, 31.

26. Hvilken kana’anittisk bys innbyggere var et forbilde på den «store skare» som skal få overleve, og i forbindelse med hvilken handlemåte?

²⁶ Også mennene i byen Gibeon var et forbilde på den «store skare» som skal få overleve den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Gibeon i Kana’an var også dømt til å bli ødelagt av Jehovas israelittiske hær under Josvas førerskap. Navnet Josva ble uttalt som Jesus av grekerne, og Josva var faktisk et forbilde på Jesus Kristus, som Gud har satt til å fullbyrde den dom Han har avsagt. (Ap. gj. 7: 45; Heb. 4: 8) Gibeon og tre byer i nærheten av den unnslapp besynderlig nok den ødeleggelse Josva førte over de andre byene i Kana’an. Hvorfor det? Også i dette tilfelle ser vi at noen gjorde fred med Jehova Gud før hans domsfullbyrdere kom. Flere dager før Josva og hans styrker ankom, sendte gibeonittene sine sendemenn av sted i forkledning forat de skulle dra til Josvas leir og trygle om fred med Jehova Gud og hans folk. De tilbød seg å overgi seg fullstendig til Ham ved Josva.

27. Hvordan gikk det med disse mennesker i fortiden, og hvordan vil det likeledes gå med den «store skare» freds-søkere?

²⁷ Hva ble utfallet? Beretningen sier: «Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve; og menighetens [Israels] høvdinger tilsvor dem det.» (Jos. 9: 15) Våre dagers «store skare» av fredssøkere etterligner de ikke-israelittiske gibeonitter i fortiden ved å overgi seg fullstendig til Jehova Gud ved Jesus Kristus nå før Harmageddon bryter ut. Den større Josva, Jesus Kristus, sparer dem av den grunn for å bli tilintetgjort i denne universelle krigen. Denne store skare mennesker elsker livet i likhet med levningen av de åndelige israelitter. De ønsker å se gode dager i all evighet under Guds rike. Derfor følger de i dag Davids og Peters veiledning angående fred.

[Fotnoter]