Apostelen Paulus — nidkjær for rettferdigheten
EN AV de ting som i særlig grad kjennetegnet Jesus Kristus, Guds Sønn, da han var på jorden, var hans kjærlighet til det som var rett, og hans hat til det som var urett. Han la for eksempel ikke fingrene imellom når han avslørte de religiøse hyklere på sin tid. Som det var blitt forutsagt om ham, ’elsket han rettferd og hatet ugudelighet’. — Sl. 45: 8; Matt. 23: 2—32; Joh. 8: 44.
En som i høy grad gjorde seg bemerket ved å etterligne Jesus i denne henseende, var apostelen Paulus. Selv før han ble en Kristi etterfølger, var han svært nidkjær for det han trodde var rett. Paulus forteller oss: «Over all måte forfulgte [jeg] Guds menighet og ødela den, . . . jeg var . . . nidkjær for mine fedrene lærdommer.» Han sier også: «Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enn mer, jeg . . . i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig.» — Gal. 1: 13, 14; Fil. 3: 4—6.
Da han ble en kristen, fortsatte han å være nidkjær, men da for det som var rett. «Straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. Men Saulus [Paulus] ble enn mer styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.» (Ap. gj. 9: 20, 22) Han «lærte frimodig i Herrens navn, og han talte med de gresktalende jøder og innlot seg i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham i hjel». Paulus sa at andre burde etterligne ham, akkurat som han etterlignet Kristus. Gjør du det? — Ap. gj. 9: 28, 29.
Apostelen Paulus viste at han elsket rettferdighet og hatet det onde, ved å kjempe en hard kamp mot kjødets syndige lyster. Han viste seg ikke å være svak ved å gi etter for synden. Som han selv uttrykker det: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27; Rom. 7: 15—25.
Paulus la også for dagen nidkjærhet for rettferdigheten i forholdet til sine brødre. Da han for eksempel kom til Antiokia, sa han Peter imot «like opp i øynene, fordi det var ført klagemål imot ham. For før det kom noen fra Jakob, åt han sammen med hedningene; men da de kom, dro han seg tilbake og skilte seg ut, for han var redd for dem som var av omskjærelsen». På grunn av sin kjærlighet til rettferdigheten kunne ikke Paulus se på at apostelen Peter forstilte seg på denne måten. — Gal. 2: 1—14.
Paulus var nidkjær for rettferdigheten når han hadde å gjøre med mennesker utenfor menigheten som motarbeidet ham. Han kunne ha bestukket landshøvdingen Feliks for å bli løslatt fra fengslet, men han ville ikke gjøre det på grunn av sin kjærlighet til rettferdigheten. (Ap. gj. 24: 25—27) Og da han sto foran landshøvdingen Festus, ville han ikke inngå kompromiss for at hans jødiske motstandere skulle bli gjort til lags, men innanket sin sak for keiseren. — Ap. gj. 25: 9—12.
Framgår også av hans brev
Paulus’ nidkjærhet for rettferdigheten kommer også klart til uttrykk i hans brev. Til menigheten i Korint, som hadde latt en umoralsk mann få være i menigheten, skrev han for eksempel: «Støt da den onde ut fra eder!» (1 Kor. 5: 13) Legg også merke til hvordan han ga uttrykk for rettferdig harme da han videre skrev til de kristne i denne menigheten: «Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike?» «Eller vet I ikke at den som holder seg til skjøgen, er ett legeme med henne?» «Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder?» (1 Kor. 6: 9, 16, 19) Dere som er eldste, tilsynsmenn og hyrder i Guds folks menighet i dag, er dere like nidkjære når det gjelder å holde organisasjonen ren?
Paulus fordømte også på det kraftigste dem som ikke levde i samsvar med det de lærte: «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer . . . du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du? du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor?» (Rom. 2: 1, 21, 22) Gang på gang advarte han sine brødre ved å si: «Far ikke vill!» Han sa også: «En liten surdeig syrer hele deigen.» — 1 Kor. 6: 9; 15: 33; Gal. 6: 7; 1 Kor. 5: 6; Gal. 5: 9.
Han viste også nidkjærhet for rettferdigheten ved å verne om sannheten: «Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!» Han nøyde seg ikke med å uttale denne forbannelsen én gang, men gjentok den. (Gal. 1: 6—9) Og med tanke på dem som forsøkte å føre hans brødre tilbake til trelldommen under jødedommen, sa han: «Gid de endog må skjære seg selv i sønder, de som oppvigler eder!» Han kunne komme med slike kraftige uttalelser fordi han visste at han holdt seg til sannheten: «Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke.» — Gal. 5: 12; Rom. 9: 1.
Og hvor tydelig viser ikke det Paulus utholdt, at han var nidkjær for rettferdigheten! «Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mer; jeg har arbeidet mer, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær: tre ganger ble jeg hudstrøket, en gang steinet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.» Etter å ha fortalt om mange andre ting som han hadde utholdt, sier han om den omsorg han hadde for andres åndelige velferd: «Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?» Ja, det brant i ham på grunn av hans rettferdige harme når han var vitne til noe urett. — 2 Kor. 11: 23—33.
Hvilket godt eksempel satte ikke apostelen Paulus for alle kristne, spesielt for alle eldste eller tilsynsmenn i den kristne menighet! Han tok virkelig sin oppgave meget alvorlig. Han ofret seg helt for andre. (2 Kor. 12: 15) Det kan ikke være tvil om at han etterlignet Jesus når det gjaldt å være nidkjær for rettferdigheten og hate all urett.
Hvis vi har en lignende nidkjærhet, vil vi gjøre alt vi kan for å utbre det gode budskap. Vi vil ønske å ha full andel i felttjenesten og benytte så mye tid som omstendighetene tillater, i denne virksomheten. Vi vil også ofre oss for våre brødre. På denne måten viser vi at vi har gjort tjenesten for Gud til det viktigste i livet, og betrakter alt som kan lede oss bort fra den, som «skarn» eller «skrap» (UO), akkurat som Paulus gjorde. (Fil. 3: 8) I likhet med Paulus kan vi da ha håp om å bli belønnet nå med mange gledebringende tjenesteprivilegier, og i framtiden med evig liv i Guds nye ordning. — 2 Tim. 4: 8.