Paulus’ brev til galaterne — et godt budskap
ETTER at Paulus hadde innledet sitt brev til galaterne med en hilsen, skrev han: «Det undrer meg at dere så snart har vendt dere bort fra ham som har kalt dere . . . og er gått over til et annet evangelium.» Og litt senere utbrøt han: «Uforstandige galatere! Hvem er det som har forhekset dere?» — Galaterne 1: 6; 3: 1.
Hvorfor var Paulus så rystet over galaterne? Hvem var disse menneskene, og hvordan var Paulus blitt kjent med dem? Hva var det gode budskap han delte med dem? Og på hvilken måte er det av praktisk verdi for oss som lever i dag?
Menneskene og deres problem
Galaterne var stort sett keltiske indoeuropéere fra Gallia. Men noen av dem var også fra andre land. Den romerske provinsen Galatia bestod av minst fire byer som er omtalt i Bibelen: Ikonium, Lystra, Derbe og Antiokia i Pisidia. Paulus besøkte disse byene på sin første misjonsreise, og det ble opprettet menigheter der. (Apostlenes gjerninger 13: 14 til 14: 23) Den unge Timoteus var en av de første i Galatia som ble omvendt til kristendommen. — Apostlenes gjerninger 16: 1, 2.
Etter at Paulus hadde vært på sin første misjonsreise gjennom Galatia, kom det styrende råd av apostler og eldste sammen i Jerusalem i år 49 e. Kr. og bestemte at det ikke var nødvendig at de kristne ble omskåret. (Apostlenes gjerninger 15: 1—29) Etter at dette møtet var blitt holdt, gjorde Paulus og Silas denne delen av det gode budskap kjent for menighetene i Galatia. — Apostlenes gjerninger 16: 1—6.
Men ikke lenge etterpå ble Paulus sjokkert over å få høre at det var noen i Galatia som forlangte at de kristne skulle omskjæres. Det var judaister som prøvde å få hedningekristne til å rette seg etter bestemmelsene i Moseloven. De undergravde også Paulus’ myndighet som apostel.
Paulus skrev derfor til galaterne for å ordne opp i disse vanskelighetene og på den måten oppfordre dem til å komme til fornuft. Enten skrev han brevet mens han fremdeles var på sin annen misjonsreise, sannsynligvis mens han var i Korint, eller så skrev han det like etter at han kom til Antiokia i Syria. Brevet kan derfor ha blitt skrevet så tidlig som høsten i år 50 e. Kr. eller så sent som i år 52 e. Kr.
Paulus forteller galaterne at disse judaistene prøver å fordreie det gode budskap. Og som Paulus sier, dreier dette gode budskap seg om Kristus Jesus. Ja, det er det gode budskap om den frihet som Kristus bringer — frihet fra trelldommen under arvesynden, og også frihet fra trelldommen under Moseloven. Derfor gjentar Paulus advarselen om at hvis noen, om det så skulle være en engel fra himmelen, skulle forkynne et annet evangelium enn det han hadde forkynt, skulle han «være forbannet». — Galaterne 1: 7—9.
Hva er det så Paulus’ brev utretter? For det første fastslår det den myndighet Paulus har som apostel. For det andre støtter det på en fin måte det det styrende råd hadde bestemt om omskjærelse. Det stiller dessuten opp kjødets gjerninger som en motsetning til åndens frukt og konsentrerer seg om gjerninger som behager Gud.
Paulus forsvarer sin stilling som apostel
Allerede helt i begynnelsen henleder Paulus oppmerksomheten på den myndighet han har. Han sier: «Paulus, apostel, ikke kalt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus Kristus og av Gud Fader . . . Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.» — Galaterne 1: 1, 11, 12; Apostlenes gjerninger 22: 6—16.
Paulus forteller kort at han tidligere hadde hatt en fremtredende stilling innen jødedommen, men at han reiste til Arabia og Damaskus for å forkynne det gode budskap der etter at han på en mirakuløs måte var blitt omvendt av Kristus. Deretter forteller Paulus at han drog til Jerusalem for å besøke Peter i 14 dager (i år 36 e. Kr.). Det var først 14 år senere, i år 49 e. Kr., at Paulus drog tilbake til Jerusalem for å overvære møtet angående omskjærelsen. (Galaterne 1: 13—24) Han kaller de judaistene som ville at de kristne skulle omskjæres, for «falske brødre» som prøvde å gjøre trofaste kristne «til treller». Men han sa: «Ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares for dere.» — Galaterne 2: 1—5.
Paulus var virkelig et godt eksempel når det gjaldt å vise ydmykhet. Enda han var en apostel som var blitt utvalgt av Jesus Kristus selv, la han det gode budskap som han forkynte, fram for det styrende råd og anerkjente derved den myndighet det hadde. Viser vi den rette respekt for dem som er utnevnt av det styrende råd i dag, og samarbeider vi med dem i forkynnelsen av det gode budskap?
Senere viste Paulus hvilken myndighet han hadde som apostel, da han sa Peter imot like opp i ansiktet. Han gjorde det fordi Peter hadde sluttet å spise sammen med hedningekristne på grunn av menneskefrykt. Paulus gjorde alle kjent med den feilen Peter hadde begått, og spurte ham: «Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» — Galaterne 2: 11—14.
Tro er viktigere enn lovgjerninger
Paulus oppfordrer galaterne til å komme til fornuft og spør dem: «Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro?» Siden svaret er innlysende, spør han: «Dere begynte ved Ånden; vil dere nå fullføre med menneskeverk?» Han minner dem om Abraham, som «trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig», selv om han ikke levde under loven. Loven ble gitt senere, som et tillegg, for å gjøre klart hva lovbrudd er. Den dømte i virkeligheten alle dem som prøvde å holde den, til døden. Men Paulus forklarer at Kristus døde som et forbannet menneske, slik at hans etterfølgere kunne bli løst fra loven og leve ved tro. Loven tjente ikke desto mindre den nyttige hensikt å være en ’vokter for dem helt fram til Kristus’. — Galaterne 3: 1—29.
Siden galaterne gjennom Kristus er blitt åndelige sønner og kjøpt fri, spør Paulus hvorfor de vil vende tilbake til trelldommen under loven og passe på dager, måneder, høytider og år. Han sier om judaistene: «Den iver disse andre viser for dere, er ikke av det gode. De vil bare skille dere ut for å vinne dere som tilhengere.» Men Paulus viser hvilken kjærlig omsorg han har for dem. Han sier: ’Jeg må igjen føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!’ — Galaterne 4: 1—20.
Paulus benytter så en illustrasjon for å få fram motsetningen mellom den sanne kristne frihet og trelldommen under lovgjerningene. Abrahams trellkvinne Hagar står for lovpakten og «svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i trelldom med sine barn». Sara står på den annen side for Abrahamspakten, og hun svarer til det ’Jerusalem som er der oppe, som er fritt, og det er vår mor’. Akkurat som Ismael forfulgte Isak, gjorde jødene motstand mot de sanne kristne, den frie kvinnens barn. — Galaterne 4: 21—31.
Stå fast i kristen frihet
Med den illustrasjonen som han nettopp har benyttet, i tankene kommer Paulus med denne formaningen: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.» Paulus sier at det ikke vil gagne dem det minste om de lar seg omskjære. Den som gjør det, er forpliktet til å holde hele loven og går så glipp av muligheten til å bli erklært rettferdig ved tro. Paulus er indignert når han sier: «Måtte de bare skamskjære seg, disse som setter dere opp!» — Galaterne 5: 1—12.
De kristne er blitt frigjort, men det er en fare for at de kan misbruke denne friheten for å tilfredsstille sitt ufullkomne kjøds lyster. Paulus advarer derfor: «Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir sammenfattet i dette ene bud: Du skal elske din neste som deg selv.» — Galaterne 5: 13, 14.
Paulus nevner at vi stadig må kjempe mellom å følge kjødets lyster og å leve i ånden. Han får fram motsetningen mellom «kjødets gjerninger» (EN) og «Åndens frukt». Kjødets gjerninger er «hor, umoral, utskeielser . . . og mer av samme slag. . . . Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». Paulus viser at de kristne, som lever ved ånden, også må unngå å bli ’drevet av tom ærgjerrighet, så de egger hverandre og blir misunnelige’. — Galaterne 5: 15—26.
Gode gjerninger
I det siste kapitlet trekker Paulus fram eksempler på gode gjerninger en kristen kan gjøre, blant annet å hjelpe til med å vise til rette en som har begått et feiltrinn, og å bære hverandres byrder. Paulus forklarer at «den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den». Men hvis han sår i ånden, skal han høste evig liv ved ånden. Galaterne får derfor denne oppfordringen: ’Gjør godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.’ I avslutningen peker så Paulus på motivene til de judaistene som ville at de skulle omskjæres. De vil «skryte av den ytre tingen som er skjedd med dere». Men Paulus sier at han bare vil rose seg av «vår Herre Jesu Kristi kors [torturpæl, NW]». — Galaterne 6: 1—14.
Paulus’ brev til galaterne er virkelig enestående når det gjelder å ta opp de problemer som fantes den gang. Hvor nyttig det vil vise seg å være for oss som lever i dag, avhenger av hvor flinke vi er til å følge den veiledningen det inneholder.
[Kart på side 29]
(Se den trykte publikasjonen)
Korint
Antiokia
GALATIA
Ikonium
Lystra
Derbe
Antiokia
SYRIA
Middelhavet