Sannhetens Gud går imellom med en ed

 1, 2. a) Hvorfor kunne han som ga De ti bud, ikke lyve? b) Hvordan har mange mennesker vist at de er løgnere, for eksempel med hensyn til bruken av bilder?

DET niende av De ti bud som Jehova Gud ga gjennom sin profet Moses, lyder: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.» (2 Mos. 20: 16) Ved å gi en slik lov mot løgn stiller den store Lovgiver seg selv opp mot løgnere. Han kan derfor ikke lyve og samtidig være i harmoni med sin lov. (Rom. 1: 21—25) Han hater løgn, og han har aldri vært løgnens far. Hans ord er som rent gull som er renset for alt slagg. Som en av de viseste menn i fortiden sa: «Alt Guds ord er rent; han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham. Legg ikke noe til hans ord, for at han ikke skal straffe deg, og du stå som en løgner!» — Ordspr. 30: 5, 6.

² Mange religiøse ledere har føyd menneskelagde tradisjoner og bud til Guds rene Ord, og de har således motsagt Guds skrevne Ords lære og bud og vist at de er løgnere. (Matt. 15: 1—9) Ved å føye til Guds skrevne Ord den religiøse lære om at Gud kan tilbes på en relativ måte gjennom bilder, har de religiøse ledere inngått kompromiss og bidratt til at deres hjorder er blitt avgudsdyrkere. Alle som gjør bruk av menneskelagde bilder i sin tilbedelse, setter seg selv i samme klasse som dem som blir beskrevet i Romerne 1: 25: «De som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen, han som er velsignet i evighet.» Slike skapte ting eller menneskelagde religiøse bilder er et bedrag. De sier falskt vitnesbyrd mot Gud, Skaperen. Han kan derfor aldri godkjenne dem.

 3. a) Hvordan er Guds Ord i seg selv sannhet og ikke løgn? b) Hva har Gud likevel undertiden funnet det for godt å føye til sitt ord?

³ Guds rene Ord er sannhet i seg selv. Det kan ikke være løgn, for, som 1 Johannes 2: 21 sier: «Ingen løgn er av sannheten.» Guds Ord inneholder ingen løgn, men det som det sier skal skje, kommer helt sikkert til å skje. Guds løfter og profetier blir oppfylt uten unntagelse. En kan derfor stole på at Guds Ord er sannheten, og at det aldri mister noe av sin verdi som sannheten. Noen ganger har Jehova Gud imidlertid funnet det for godt å føye noe til sine løfter eller profetier. Det han har føyd til, er ikke en tilføyelse som er i strid med det han tidligere har sagt, men det er en tilføyelse som styrker og bekrefter det. Hva er det Gud har tilføyd? Det er en ed eller en edfast uttalelse. Gud binder seg ved ed til sitt ord.

 4. Hvem var den første som ifølge Bibelens beretning sverget, og under hvilke omstendigheter gjorde han det?

⁴ Det første menneske som ifølge Bibelens beretning sverget, var Guds venn, Abraham. (Jak. 2: 23; Es. 41: 8; 2 Krøn. 20: 7) Det fant sted i det 20. århundre før vår tidsregning. Patriarken Abraham hadde jaget fire angripende konger på flukt og hadde tatt tilbake sin nevø Lot og hans familie og også det gods som var blitt røvet fra byen Sodoma, som Lot hadde bodd i nærheten av. Da Abraham tilbød kongen i Sodoma å gi ham hans gods tilbake, sa kongen: «Gi meg folket, og ta du godset!» Men Abraham svarte: «Jeg løfter min hånd til [Jehova], den høyeste Gud, som eier himmel og jord: Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik. Jeg vil intet ha.» (1 Mos. 14: 11—24) Abraham sverget således ved den høyeste Person. Han kunne ikke sverge ved noen høyere.

 5. a) Hvordan viste Abraham at han sverget? b) Hvilke to klasser av eder finnes det, slik det framgår av de to hebraiske ordene som blir brukt?

⁵ Abraham viste at han sverget eller avla ed, ved at han løftet sin hånd til «[Jehova], den høyeste Gud, som eier himmel og jord» da han svarte på det tilbud som kongen i Sodoma kom med. Dette viser hva en ed er. Et omfattende bibelsk oppslagsverk sier angående Ed:

(Jødisk), en appell til Gud eller til myndigheter som er anerkjent av dem som sverger, eller til noe som blir holdt for å være hellig, som en bekreftelse av en påstand eller en stadfestelse av et løfte en har gitt, eller en plikt en har påtatt seg. . . . I den autoriserte oversettelse [King James Version] er «ed» oversatt fra de to hebraiske ordene ’ala, אלה og sebuaʽ, שבועה, som begge blir brukt i tre betydninger: . . .

1. En ed, som når en appellerer til Gud for å bekrefte sannheten i en uttalelse (Nehemias 10: 30; 2 Mosebok 22: 10)

2. En edfast uttalelse (1 Mosebok 26: 28; 2 Samuel 21: 7)

3. En forbannelse (4 Mosebok 5: 21; Daniel 9: 11)

De to ordene ’ala og sebuaʽ er imidlertid ikke på noen måte synonymer. De betegner to forskjellige former for sverging eller snarere to klasser av eder. ’Ala (fra alal’, å klage, å jamre, å uttale en ve) betyr således egentlig å nedkalle ve over seg selv, og det viser at den form for sverging som det beskriver, var forbundet med en nedkallelse av guddommelig hevn over vedkommende hvis hans forsikring ikke var sann. Sebuaʽ (fra sæbaʽ, sju) betyr derimot bokstavelig å sjuendegjøre seg selv, å frambringe sju, det vil si å komme med en erklæring som ble stadfestet ved sju offer eller for sju vitner, fordi . . . i gammel tid ble sju dyr brukt når gjensidige løfter ble gitt, eller når avtaler ble inngått (1 Mosebok 21: 28—30). . . . Den viktigste forskjellen mellom de to edene er derfor at det i forbindelse med den første [’ala] ble brukt en forbannelse, mens det i forbindelse med den siste [sebuaʽ] ikke ble anvendt noen forbannelse.a

 6, 7. a) Hvem er det som har sverget mer enn noen annen som Bibelen omtaler? b) Hvorfor er det ikke nødvendig for Jehova å nedkalle ondt over seg selv når han sverger?

⁶ Visste du at Bibelen beretter om at Gud har sverget mer enn noen annen som den omtaler? Visste du at det er 70 eller flere steder i Bibelen hvor det sies at Jehova Gud sverger? Det hebraiske ordet ’ala, det ordet som viser at den som sverger, nedkaller ondt over seg som en forsikring om at han ikke lyver eller vil unnlate å gjøre det han har sagt, blir likevel aldri brukt i forbindelse med Ham. Når Jehova Gud sverger, behøver han aldri å nedkalle ondt over seg i tilfelle det han sier, ikke er sant, eller i tilfelle han ikke oppfyller sitt løfte eller sin profeti eller unnlater å ivareta de forpliktelser han har påtatt seg.

⁷ Noe slikt ville aldri skje. Det er derfor ikke nødvendig for Jehova Gud å be om at det må skje ham noe forferdelig hvis det skulle vise seg at hans ord er en løgn, eller at han ikke har holdt sitt ord eller levd i samsvar med det. Han ville ikke engang antyde noe slikt om seg selv. Alle steder i den hebraiske tekst hvor det sies at Gud sverger, er det derfor den refleksive formen av det hebraiske ordet sabaʽ som er brukt, for den betyr «å sjuendegjøre seg selv». Det betyr å gå så langt som til fullkommenhet, for i Bibelen blir tallet sju brukt for å betegne fullkommenhet.

 8. a) Når sverget Gud for første gang ifølge Bibelen? b) Av hvilken betydning var denne edfaste uttalelsen?

⁸ Den første ed som det fortelles om i Bibelen, er en ed som Guds venn Abraham uttalte ved Hans navn. Første gang den høyeste Gud ifølge beretningen sverget, sverget han i forbindelse med sin venn Abraham. Det må ha vært usedvanlige, ja, ekstraordinære omstendigheter som har fått den høyeste Gud, som er «sannhetens Gud», til å sverge, og det var det også. Det som Gud sa til Abraham og bekreftet med en ed, var dessuten av stor betydning for alle mennesker helt fra verdens grunnleggelse av og fram til nå, ja, helt til det siste menneskebarn blir født. Guds uttalelse var av spesiell betydning for 144 000 medlemmer av den menneskelige familie som skulle begynne å stå fram på jorden 1900 år senere. Hvilken uttalelse var det så Gud kom med, og hvordan gikk det til at den ble uttalt?

 9. Når og hvor kom Gud med denne uttalelsen, og hva ble Abraham hindret i å gjøre?

⁹ Gud kom med denne edfaste uttalelsen på Moria-fjellet i det 19. århundre før vår tidsregning. Toppen av Moria-fjellet lå dengang utenfor Salems (senere Jerusalems) murer. Der var det et alter, men det var ikke alteret i kong Salomos tempel i Jerusalem, for det templet ble ikke bygd på Moria-fjellet før i det 11. århundre. Det var et alter av utilhogde steiner som Abraham hadde bygd, et alter hvorpå han skulle ofre sin sønn Isak som et menneskelig offer til Jehova Gud. I lydighet mot Guds befaling gjorde Abraham seg klar til å ofre Isak, den eneste sønnen han hadde med sin hustru Sara. Men akkurat idet Abraham skulle til å drepe Isak, som lå bundet oppå veden på alteret, ropte Guds engel Abrahams navn og sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.»

10. Hva sa Jehova da han sverget?

¹⁰ Abraham fikk nå øye på en vær som hang fast i buskene i nærheten. Han betraktet dette dyret som noe som Gud hadde skaffet til veie, og ofret det i stedet for Isak. «Og [Jehovas] engel ropte ennå en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved meg selv sverger [sabaʽ] jeg, sier [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes [velsigne seg, NW], fordi du lød mitt ord.» — 1 Mos. 22: 1—18.

11. Hvorfor var denne edfaste uttalelsen av betydning for hele verden, og hva vil noen kanskje innvende med hensyn til dens oppfyllelse?

¹¹ Hva synes du? Var det som Jehova sa ved denne anledningen, noe som var av betydning for hele verden? Ja, det var det, for det angår «alle jordens folk», også de som finnes i vår tid. Oppfyllelsen av dette løftet betyr velsignelse for oss, uansett hvilket folk eller hvilken nasjon vi tilhører. Alle mennesker bør uten unntagelse være så interessert i den at de gjør sitt ytterste for å velsigne seg ved hjelp av Abrahams lovte ætt. Noen vil imidlertid kanskje innvende at det er nesten 3900 år siden Jehova sa dette, og at alle jordens slekter ennå ikke har velsignet seg ved hjelp av Abrahams ætt gjennom Isak, noe som tydelig framgår av de fryktelige forholdene som hersker i verden i vår tid, og den stilling som de kjødelige, omskårne jøder, som hevder at de ved fødsel er Abrahams ætt, befinner seg i.

12. Hva overser de som kommer med en slik innvending?

¹² De som kommer med en slik innvending, overser imidlertid noe, ikke sant? De overser den kjensgjerning at alle jordens nasjoner begynte å velsigne seg i Abrahams lovte ætt for 1900 år siden, og det til tross for at de kjødelige, omskårne israelitter som nasjon betraktet ble forkastet av Gud. I vår tid er det over en million mennesker fra om lag 200 nasjoner som velsigner seg selv ved hjelp av Abrahams sanne ætt. Hvordan kan det være mulig? Det er mulig ifølge den forklaring som ble gitt av en av de inspirerte bibelskribentene, nemlig apostelen Paulus. Han skrev omkring midten av det første århundre av vår tidsregning.

13. a) Hvem minnet apostelen Paulus galaterne om at Abrahams ætt først og fremst var? b) Hvor tallrik skulle Abrahams ætt være?

¹³ Apostelen Paulus skrev den gang til sine medkristne i menighetene i den romerske provinsen Galatia i Lilleasia. En rekke av disse troende som ikke var israelitter, var med urette blitt overbevist om at de måtte bli jøder, det vil si at de måtte la seg omskjære og underkaste seg den gamle loven som Gud ga gjennom sin profet Moses. Apostelen Paulus skrev sitt brev for å rettlede dem. Han minnet dem om at det først og fremst var Jesus Kristus som var Abrahams lovte Ætt. Denne Jesus var i virkeligheten Guds enbårne Sønn, og i likhet med patriarken Abraham hadde Jehova Gud ofret sin enbårne Sønn som et menneskelig offer utenfor Jerusalems nordre mur eller i nærheten av Moria-fjellet, hvor Abraham hadde frambåret Isak som et offer. Jehova Gud hadde imidlertid sagt at Abrahams sanne ætt ikke skulle være bare én person, men mange personer, og at tallet på dem den gang var like ukjent som tallet på stjernene eller på sandkornene på havets bredd.

14. a) Måtte løftet nødvendigvis bli oppfylt på Abrahams kjødelige etterkommere? b) Hvilken handlemåte må Abrahams sanne barn legge for dagen, og hva skjer med dem etter at de er blitt rettferdiggjort?

¹⁴ Jesus Kristus, Guds Sønn, ble riktignok født og omskåret som en jøde, og han var således en kjødelig etterkommer av patriarken Abraham. Gjennom ham kunne derfor alle jordens nasjoner i bokstavelig forstand bli velsignet, nøyaktig slik det var blitt forutsagt. Resten av Abrahams ætt behøvde ikke å være kjødelige jøder. Hvorfor ikke? Fordi alle de andre som skulle utgjøre Abrahams ætt, måtte bli Abrahams barn ved hjelp av tro. Abraham var en mann som viste tro på Jehova Gud. På grunn av sin tro ble han rettferdiggjort eller erklært rettferdig i Guds øyne før han i en alder av 99 år ble omskåret. (Rom. 4: 9—22) Abrahams sanne barn, som blir regnet som en del av den lovte ætt, må vise tro på Jehova, slik at de kan bli rettferdiggjort ved tro på samme måte som Abraham. Etter at de så er blitt rettferdiggjort eller erklært rettferdige, avler Gud dem ved sin hellige ånd, og de blir barn av Jehova Gud, som ble forbilledlig framstilt ved sin venn Abraham.

15. Hva måtte Jesus bli i likhet med alle de andre som tilhører ætten, trass i at han var en kjødelig etterkommer av Abraham?

¹⁵ De blir således åndelige barn eller sønner av den større Abraham, Jehova Gud, og blir regnet som en del av Abrahams lovte ætt. Selv Jesus Kristus, som var en kjødelig etterkommer av Abraham, ble avlet ved Guds ånd og ble derved en åndelig sønn av den større Abraham. Han ble avlet da han steg opp av vannet etter sin dåp og Guds ånd kom ned over ham og Gud erklærte at han nå var Guds åndelige sønn, idet han sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17) Til slutt kommer hele Abrahams ætt, som alle jordens nasjoner skal velsigne seg ved hjelp av, til å være en åndelig klasse.

16. Er det en velsignelse å bli gjort til en del av Abrahams ætt? Gjennom hvem kommer denne velsignelsen, og hvem var de første som fikk del i den?

¹⁶ Det er en ubeskrivelig velsignelse å bli avlet ved Guds ånd og bli gjort til en del av Abrahams lovte ætt sammen med Jesus Kristus. Denne velsignelsen kommer fra den større Abraham, Jehova Gud, Faderen, og gjennom hans enbårne Sønn, Jesus, den større Isak. De første som fikk del i den velsignelse å bli medlemmer av Abrahams ætt til velsignelse for andre, var de 120 kjødelige jøder som Guds ånd ble utgytt over på pinsedagen i år 33. Senere ble jødiske proselytter og samaritaner føyd til. Abrahams velsignelse skulle imidlertid, som det var sagt, ikke være bare for jøder, men for alle nasjoner, altså også for de uomskårne.

17. Hvem ble denne spesielle velsignelsen uvidet til å omfatte da Guds tid var inne til det, og hva ble de som således velsignet seg?

¹⁷ I samsvar med dette ble velsignelsen tre og et halvt år etter pinsedagen i år 33 utvidet til også å omfatte uomskårne hedninger, og de første av dem som fikk del i den, var italienere som bodde i Cæsarea i Judea. Fra da av fikk mennesker av alle nasjoner uten unntak mulighet til å få del i denne velsignelsen, og de som således velsignet seg ved hjelp av Abrahams Ætt, ble avlet ved den større Abrahams, Jehova Guds, ånd, slik at de kunne bli en del av Abrahams Ætt. Dette er noe som har skjedd helt fram til vår tid. Gud har derfor ikke unnlatt å oppfylle det løftet som han ga Abraham, og som han stadfestet med en ed.

18, 19. a) Kommer Abrahams velsignelse over dem som holder seg til lov-gjerninger? b) I hvilken henseende må en etterligne Abraham for å bli en del av hans ætt?

¹⁸ Legg nå merke til hvordan Paulus forklarte dette da han skrev til de kristne i Galatia, som i likhet med ham selv var en del av denne Ætten. Han omtalte seg selv som «han altså som gir eder Ånden og virker kraftige gjerninger iblant eder», og deretter spurte han:

¹⁹ «Gjør han det ved lov-gjerninger eller ved troens forkynnelse? Liksom Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. For så mange som holder seg til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! For at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt.

20. Kan en pakt forandres etter at den er stadfestet? Var det tale om mer enn én ætt da løftet ble gitt til Abraham?

²⁰ «Brødre! jeg taler på menneskelig vis. Selv en menneskelig pakt vil ingen gjøre til intet eller legge noe til etter at den er stadfestet. Nå ble løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.

21. Hvordan kan det være bare én ætt trass i at det er mange som tilhører den?

²¹ «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.

22. I hvilken forstand er apostelen Paulus’ brødre «barn» liksom Isak?

²² «Men vi, brødre, er løftets barn, liksom Isak.» — Gal. 3: 5—10, 14—16, 26—29; 4: 28.

23, 24. a) Hvor mange er det nå som tilhører Abrahams ætt? b) Hvordan kan vi vite det nøyaktige tall på disse, og hvorfor må de være tro inntil døden?

²³ Hvor mange er det så som er blitt utvalgt til å tilhøre Abrahams ætt fra det første århundre og fram til 1966? Ifølge Bibelen er det bare 144 000 som er Abrahams åndelige barn. Dette nøyaktige tallet blir gitt i Bibelens siste bok. Det kan på ingen måte sammenlignes med antallet av de stjerner som vitenskapen hittil har kunnet telle. Tallet 144 000 var imidlertid ukjent for de kristne i minst 40 år etter at apostelen Paulus skrev sitt brev til de kristne menigheter i Galatia, akkurat som tallet på de stjerner som Abraham kunne se med det blotte øye, var ukjent for ham.

²⁴ Omkring år 96 av vår tidsregning ble så det fullstendig harmoniske tallet 144 000, det nøyaktige tall på Abrahams åndelige ætt som blir forent med den viktigste del av ætten, åpenbart i to av de syn som apostelen Johannes beretter om i Åpenbaringen. (Åpb. 7: 1—8; 14: 1—3) Disse 144 000 åndsavlede etterfølgere av den viktigste del av ætten, Jesus Kristus, må alle bli ofret med ham på jorden. De må være trofaste like til de dør i kjødet, og vil så bli medarvinger sammen med ham i det himmelske rike ved at de blir oppreist fra de døde. — 1 Kor. 15: 29—57; 2 Kor. 5: 1—9.

25. Hva viste de 11 500 som forsynte seg av brødet og vinen under Herrens aftensmåltid i 1965, og hvilken virkning burde Guds ed til Abraham ha på dem?

²⁵ Ved feiringen av Herrens aftensmåltid den 14. nisan 1965 var det således om lag 11 500 som forsynte seg av emblemene, brødet og vinen, og derved viste at de er medlemmer av Abrahams åndelige ætt og arvinger til den himmelske arv sammen med den viktigste del av ætten, Jesus Kristus. (Luk. 22: 14—30; 1 Kor. 11: 20—32) For denne lille levningen av de 144 000 burde den ed som Jehova Gud føyde til det løfte han ga Abraham på Moria-fjellet, være til spesiell trøst og oppmuntring og en hjelp til å bevare sin trofasthet. Hvorfor det?

Hensikten med eden

26. Hva er hensikten med en ed, slik det framgår av Hebreerne 6: 16?

²⁶ Hva er så hensikten med en ed? I Hebreerne 6: 16 får vi et inspirert svar på dette spørsmålet med følgende ord: «Mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.»

27. Hvilken motsigelse burde Jehovas ed til Abraham ha gjort ende på?

²⁷ Da Jehova Gud sverget idet han sa: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]», kom han derfor som universets høyeste Dommer med en spesiell stadfestelse eller lovformelig garanti. Den burde ha gjort ende på alle motsigelser fra mennesker, innbefattet de som lever i vår tid, og som tviler på at en velsignelse vil bli utøst over alle jordens nasjoner, ikke bare over Abrahams kjødelige etterkommere, men også over alle andre av jordens slekter. — 1 Mos. 12: 1—3; 22: 16—18.

28. Hvilken kjensgjerning i forbindelse med Guds ed burde øke vår tro på den?

²⁸ Hvorfor skulle noen av oss komme med motsigelser mot dette? Hvorfor skulle noen tvile på det i vår tid? Vi burde i stedet få enda større tro på det på grunn av den ed som Gud frivillig uttalte. Gud var ikke forpliktet til å sverge på sannheten i det løftet han ga Abraham om velsignelsens ætt. Abraham hadde ingen rett til å forlange at han skulle gjøre det. Gud valgte å sverge ved seg selv på egen tilskyndelse, og han gjorde det av kjærlighet. Paulus forklarer det på denne måten:

29. Hvorfor gikk Gud imellom med en ed da han ga løftet til Abraham, og hva bør vi derfor gjøre i stedet for å bli trege?

²⁹ «I [skal ikke] bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene. For da Gud ga Abraham løftet, svor han ved seg selv, ettersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa: Sannelig, jeg vil rikelig velsigne deg og storlig mangfoldiggjøre deg; og da han således hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse. Derfor, da Gud ville enn mer vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellom med en ed, for at vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget [til det Aller-helligste], hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» — Heb. 6: 12—20.

30. Hvorfor kan altså levningen ha et trygt og fast håp, og hva fører det til?

³⁰ Levningen av de 144 000 mindre betydningsfulle medlemmer av Abrahams lovte ætt som fremdeles befinner seg på jorden, kan derfor finne sterk trøst i den ed som ble uttalt av den høyeste Gud, som aldri sverger falsk, ettersom han er «sannhetens Gud». Levningens håp, som er forankret innenfor Jehova Guds Aller-helligste eller himmelske helligdom, bør alltid være trygt og fast, slik at levningen kan fortsette å legge tålmodighet og utholdenhet for dagen i likhet med Abraham, Isak og Jakob.

31. Hvilke andre mennesker i vår tid kan finne en sterk trøst i den ed som Gud stadfestet sitt løfte med, og hvordan ble dette vist i Johannes’ syn?

³¹ Levningen av de 144 000 som fremdeles befinner seg i kjødet, er imidlertid ikke de eneste som kan finne en sterk trøst i den ed som stadfester Guds løfte. I vår tid er det en stor skare av andre mennesker som også tror på Gud og på Jesus Kristus, hans Lam, som kan det. Hvorfor det? Jo, for etter at det nøyaktige tall på medlemmene av Abrahams åndelige ætt for første gang er blitt nevnt i Bibelen, nemlig i Åpenbaringen, kapittel sju, sies det videre i samme kapittel: «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» (Åpb. 7: 9, 10) Ja, Guds edbundne løfte til Abraham skulle oppfylles på flere enn bare de 144 000 som skulle bli Abrahams åndelige barn. Det skulle også oppfylles på alle folk og slekter på jorden som ikke er en del av den lovte ætt, som består av Jesus Kristus og hans 144 000 medarvinger. Dette omfatter både de døde og de som lever nå.

32. Hva blir vist ved at denne ’store skare’ allerede nå gir æren for sin frelse til Gud og hans Lam?

³² Denne ’store skare’ av troende av alle ætter, stammer, folk og tunger blir allerede nå velsignet ved hjelp av Abrahams ætt. De vet at de allerede nå, før levningen blir overflyttet til det himmelske rike, får del i rike velsignelser gjennom den større Abrahams, Jehova Guds, lovte ætt. Denne ’store skare’ av alle ætter, stammer, folk og tunger gir følgelig æren for sin frelse til Jehova Gud, som sitter på sin himmelske trone, og til hans Lam, Jesus Kristus, som er den viktigste del av Abrahams ætt.

33. Hvorfor trenger også denne ’store skare’ å bli trøstet og oppmuntret, og hva må de derfor stadig ha i tankene?

³³ Babylon den store er ennå ikke blitt ødelagt, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» er ennå ikke blitt utkjempet, og Satan Djevelen og hans demoner er ennå ikke blitt bundet og fengslet, og alle fiender og forfølgere, synlige og usynlige, er derfor ennå ikke blitt fjernet. Den ’store skare’ av mennesker som har håp om å få leve i et jordisk paradis under Guds rike, trenger derfor i likhet med den åndelige levning å bli trøstet og oppmuntret til ikke å være trege, men trofaste og utholdende. Av den grunn trenger den ’store skare’ stadig å ha i tankene at Gud sverget ved seg selv for å stadfeste sitt ubrytelige løfte om evige velsignelser til gagn for dem.

34. a) Ved hvilke to ting har Jehova vist at hans råd er uforanderlig? b) Hva slags Gud har Jehova allerede nå vist at han er, og hvilket standpunkt har vi i likhet med Paulus inntatt overfor Gud?

³⁴ Guds ord er uryggelig eller uforanderlig. Guds ed er uforanderlig. Ettersom disse to ting, hans ord og hans ed, ble gitt i forbindelse med hans råd, som han har åpenbart for oss, må også hans råd være uforanderlig. Den høyeste Gud, Jehova, er allerede nå blitt rettferdiggjort i himmel og på jord på grunn av det han hittil har gjort med hensyn til sitt åpenbarte råd. La bare djevlene og alle mennesker som blir behersket av dem, bestride det og nekte å tro det — Jehova, den høyeste Gud, har likevel åpenbart og bevist at han er «sannhetens Gud». Det spiller ingen rolle for oss hvorvidt det store flertall av mennesker i verden ikke tror det. Vi tror på og godtar Guds Ord som sannhet. Vi respekterer også den ubrytelige, bindende kraft som ligger i den ed som Gud sverget ved den største og høyeste Person. Derfor erklærer vi utvetydig at vi har inntatt det samme standpunkt som den kristne apostelen Paulus, som skrev: «La Gud bli funnet å være sanndru, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner.» — Rom. 3: 4, NW.

[Fotnote]

[Bilde på side 204]

Gud sverger Abraham en ed