Spørsmål fra leserne

● Jeg vet at Bibelen sier at en kristen hustru skal elske og respektere sin mann, men min mann er drikkfeldig. Hvordan kan en elske og respektere en mann som er det? — C. N., USA.

Det er forståelig at en kristen hustru i en slik situasjon føler seg frastøtt av sin manns drukkenskap. Bibelen viser tydelig at Jehova misbilliger drukkenskap. (1 Kor. 5: 11; Gal. 5: 21) Det kan føre til mange andre urette handlinger, og Guds Ord formaner: «I som elsker [Jehova], hat det onde!» (Sl. 97: 10) Dette skriftstedet sier imidlertid ikke at en hustru skal hate sin mann. Hun kan hate den dårlige last og det den fører med seg, men ikke sin mann. Herren Jesus sa til sine disipler at de skulle elske til og med sine fiender. (Matt. 5: 44) Selv om vi har medfølelse med en hustru som befinner seg i en slik situasjon, som vi vet er både vanskelig og ubehagelig, mener vi likevel at hun bør bestrebe seg på å elske sin mann og hjelpe ham til å legge bort sin last.

Som spørreren selv sier, påbyr Guds Ord en hustru å elske og respektere sin mann, idet det blant annet sies: «I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! . . . hustruen skal ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann.» (Ef. 5: 22, 33) Mannen har en gudgitt stilling i familien som medfører ansvar, enten han lever i samsvar med Guds krav eller ikke. Hustruen bør ha respekt for hans stilling i familien, selv om hun ikke kan bifalle alt det han gjør.

Som et eksempel kan vi tenke på en kristens syn på verdslige herskere, de overordnede myndigheter. Disse lederne har krav på en kristen kvinnes respekt og relative underkastelse. (Tit. 3: 1; Rom. 13: 7) Dette betyr ikke at hun anerkjenner de moralnormer som noen av dem følger, og heller ikke at hun bifaller alle deres handlinger og oppfatninger. Hver dag ser hun kanskje til og med beviser for deres korrupsjon, for eksempel at de tar imot bestikkelser, viser partiskhet og ikke håndhever loven. Men så langt det er mulig, viser hun respekt for deres stilling, ettersom Gud sier at hun skal det. På samme måte kan en hustru framelske større respekt for sin manns embete eller stilling i familien. — Tit. 2: 4, 5.

Før hun giftet seg, hadde hun respekt for den mann som nå er hennes ektemann, og for den stilling som han ville komme til å innta som hennes ektefelle og hode. Det er mulig at hun etter at hun hadde vært gift en tid, oppdaget forskjellige ting ved ham som hun ikke kjente til eller ventet før hun giftet seg. Slik er det i alle ekteskap. Hun har kanskje oppdaget sider og egenskaper hos ham som hun ikke liker. Men hvis hun har gått inn for det, har hun sikkert også oppdaget nye sider ved hans personlighet og gode egenskaper som hun kan respektere og elske. Kan hustruen ikke nå fortsette å elske og respektere de sider hos hennes mann som opprinnelig fikk henne til å elske ham, så vel som de gode egenskaper hun senere har oppdaget? Er det dessuten ikke noe hun personlig kan gjøre for å framheve hans gode egenskaper og redusere de mindre gode? Er det mulig for henne å gjøre hjemmet hyggeligere og mer trivelig for mannen? Dette er spørsmål som en bør tenke alvorlig over. De bestrebelser en kvinne gjør seg for å framelske respekt for sin mann, vil bidra til å gi henne en større følelse av tilfredshet.

Mange ganger har kristne framelsket den beundringsverdige egenskapen utholdenhet for å fremme det kristne budskap og hjelpe andre framover på livets vei. Dette er fint, ikke sant? Apostelen Paulus skrev: «Vær . . . tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» (Rom. 12: 12) Men betrakter en kristen kvinne som har en drikkfeldig mann, sin situasjon som en anledning til å vise kristen utholdenhet? Har hun gjennom bønn søkt Guds hjelp til å vise utholdenhet? — Es. 50: 10.

Vi er klar over at disse forslagene kan synes å være vanskelige å gjennomføre, særlig for en kristen hustru hvis kjærlighet og tålmodighet har vært satt på harde prøver gjennom mange år av en ikke-troende ektemann. Det kan være meget vanskelig for henne å fortsette å forsøke å forbedre situasjonen. Men vi er overbevist om at den fullkomne veiledning som Jehova gir i sitt Ord, er den beste veiledning en kan få. Som David skrev: «[Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; . . . [Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet.» — Sl. 19: 8, 9.

I den første kristne tid var det i menigheten i Korint noen kristne hustruer som hadde vantro ektemenn. Disse ektemenn gjorde uten tvil ting som satte deres hustrus kjærlighet til og respekt for dem på prøve. Men hvilket råd ga apostelen Paulus dem? Han skrev: «Hva vet du, hustru, om du kan frelse din mann?» Disse ordene står i det samme brev som det hvor han skrev: «Mannen er kvinnens hode., (1 Kor. 7: 16; 11: 3) Dette var en oppmuntring til disse hustruer om å elske og respektere sine ektemenn, selv om de ikke var kristne, idet de tenkte på at de kanskje med tiden ville kunne hjelpe dem til å tjene Jehova. Noe slikt kan skje. Peter skrev at vantro ektemenn kanskje kunne vinnes ved deres hustruers «rene ferd forbundet med dyp respekt». — 1 Pet. 3: 1, 2, NW.

Det har vist seg at dette også kan skje i vår tid. I ett tilfelle utholdt en kristen hustru i Massachusetts (USA) sin manns drikkfeldighet og dårlige språk i over 20 år. Men hennes rene ferd og dype respekt for hans stilling som familiens overhode hadde sin virkning. Til slutt innså mannen at det var nødvendig å gjøre en forandring. Han sluttet å drikke, røyke og banne og gikk med sin kone og sine voksne barn til møtene i Rikets sal. Denne hustruen var lykkelig over at hun hadde holdt ut. (Les også den bemerkelsesverdige opplevelsen fra Island som står på sidene 157 og 158 i Jehovas vitners årbok for 1968.)

Kanskje andre kristne hustruer også med tiden vil oppleve den samme gleden. Det håper vi. Men selv om det synes å være umulig i visse tilfelle, kan disse hustruer arbeide for å framelske respekt for og kjærlighet til sin ektemann og således vise at de anerkjenner og verdsetter den ekteskapelige ordning og sin manns gudgitte stilling.

● Viser Galaterne 4: 15 hvordan de kristne bør betrakte transplantasjon av organer? — USA.

Galaterne 4: 15 lyder: «Hadde det vært mulig, så hadde I revet eders øyne ut og gitt meg dem.» Apostelen Paulus benyttet her rett og slett billedlig tale. Galaterne satte Paulus så høyt og hadde så stor hengivenhet for ham at de ville ha vært villige til å ofre hva som helst som var nyttig for dem selv, ja, til og med noe som var så verdifullt og uunnværlig som deres øyne, for å hjelpe ham til å se bedre. Jesus Kristus henviste også til øyet som noe som representerte evnen til å se, da han sa: «Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg!’ (Matt. 5: 29) Det han mente, var at en måtte hindre at synet ble brukt til å se på noe som ville få en til å snuble i åndelig henseende. Hverken Jesus eller Paulus drøftet transplantasjon av organer.