Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder
«Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» — 1 Pet. 4: 8.
1, 2. a) Hvilke feil begår vi alle og hvorfor kan vi komme til å begå enda flere feil i tiden framover? b) Hva vil hjelpe oss til å overvinne problemer som oppstår?
HAR du noen gang snakket skarpt til noen og så straks etterpå ønsket at du ikke hadde gjort det? Eller har du noen gang vært uvennlig på en eller annen måte og så vært lei deg på grunn av det? Det har vi uten tvil alle gjort. Og etter hvert som presset og vanskelighetene øker mens enden for denne tingenes ordning kommer nærmere, kan vi kanskje komme til å såre eller støte hverandre enda oftere. Hva bør vi gjøre når slike problemer oppstår?
2 La oss se litt nærmere på det som står i 1 Peter 4: 7, 8. Det sies der at ettersom alle tings ende er kommet nær, bør vi ’være sindige og be’. Dessuten bør vi framfor alt ha «inderlig kjærlighet til hverandre». Legg nå merke til hvorfor det er så viktig at vi har en slik kjærlighet. Vi leser: «For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Dette er en svært viktig side av saken som vi bør tenke nøye over.
3. a) Hvilken kjensgjerning må vi alle se i øynene? b) Hva sier Bibelen med rette om oss?
3 Vi må innse at vi alle har arvet en tilbøyelighet til å handle galt eller synde på grunn av våre første foreldres, Adam og Evas, ulydighet og ufullkommenhet. (Rom. 5: 12) Vi forfeiler til stadighet målet for det som er rettferdig. Vi er tilbøyelige til å være misunnelige, bli irritert, skryte, bære nag og så videre. Og blir vi ikke sinte på oss selv når vi noen ganger gir etter for disse syndige tilbøyelighetene? Ikke desto mindre fortsetter vi å ha slike dårlige tilbøyeligheter, og vi må rett og slett innse at de fra tid til annen vil komme til uttrykk i ord og handlinger. Disippelen Jakob skrev med rette under inspirasjon: «Vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann.» Men ingen er fullkommen. «Det er ikke noe menneske som ikke synder,» sier Bibelen. — Jak. 3: 2; 1 Kong. 8: 46.
4. a) Hvordan bør vi ikke reagere når noen synder, men hva bør vi gjøre? b) Hva vil hjelpe oss til å ha et realistisk syn på tingene når det oppstår problemer?
4 Det er derfor viktig at vi har et realistisk syn på vårt forhold til hverandre. Syndige tilbøyeligheter vil komme til uttrykk blant de kristne, uansett hvor hardt de prøver å forhindre at dette skjer. (Rom. 7: 15—20) Vi bør ikke bli fryktelig rystet og oppbrakt og kanskje trekke den slutning at dette viser at vi ikke er tilknyttet den sanne kristne menighet. Vi bør heller være på utkik etter beviser for at kjærligheten har skjult disse syndene. Det er derfor viktig at vi legger kjærlighet for dagen for å vise at vi tilhører den sanne kristne menighet. Det er imidlertid ikke alltid så lett å følge en rett og kjærlig handlemåte. Bibelen hjelper oss til å forstå det. Den forteller oss hva som foregikk i den første kristne menighet, og dette kan hjelpe oss til å ha et realistisk syn på tingene, slik at vi kan bevare likevekten hvis det oppstår problemer.
Kvinner i Filippi som hadde et problem
5. a) Fortell litt om bakgrunnen til menigheten i Filippi. b) Hva slags brev skrev apostelen Paulus til menigheten?
5 La oss først se litt på en situasjon som oppsto i den kristne menighet i Filippi, den viktigste byen i Makedonia. Apostelen Paulus opprettet denne menigheten i år 50 e. Kr., da han besøkte den på sin annen misjonsreise. (Ap. gj. 16: 11—40) Noen få år senere besøkte Paulus tydeligvis denne menigheten igjen, denne gang på sin tredje misjonsreise. (Ap. gj. 20: 1—6) Om lag ti år etter at menigheten ble opprettet, tilskyndte filippensernes usedvanlig store godhet og nidkjærhet Paulus til å skrive et kjærlig og oppmuntrende brev til dem. Han roste dem gjennom hele brevet, men i slutten av det kom han med en antydning til en irettesettelse.
6. Hva skrev Paulus om Evodia og Syntyke, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?
6 Paulus skrev: «Derfor, mine brødre som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!» Men legg merke til hva han så sier: «Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg til å ha det samme sinn i Herren.» (Fil. 4: 1, 2) Hvorfor sa Paulus dette? Hva var grunnen til at han oppmuntret menigheten til å ’stå fast i Herren’ og så valgte ut disse to kvinnene, Evodia og Syntyke, og formante dem til å ha det samme sinn i Herren?
7. a) Hva kan ha vært grunnen til at disse to kvinnene ikke hadde samme sinn i Herren? b) Hvilken slutning kan vi trekke av at Paulus kjente til deres holdning?
7 Det er tydelig at det var et eller annet problem mellom disse to kvinnene. De var ikke forent i det samme sinn. Bibelen sier ikke noe om hva problemet besto i, eller hva som lå til grunn for det. Kanskje de på en eller annen måte var misunnelige på hverandre. Det kan være at de begge var sterke personligheter, og at de rett og slett hadde gått hverandre på nervene til de ikke lenger orket å snakke med hverandre. Uansett hva problemet besto i, var det uoverensstemmelser mellom dem, for de hadde ikke «det samme sinn i Herren». Og Paulus hadde fått vite om det hundrevis av kilometer borte, i Roma, hvor han skrev brevet. Dette tyder på at problemet kan ha gjort seg gjeldende en tid og var nokså godt kjent blant brødrene.
8. a) Hva slags kvinner var Evodia og Syntyke i bunn og grunn, og hva er det som viser det? b) Hva kan vi lære av dette?
8 Samtidig var disse i bunn og grunn gode, kristne kvinner. Begge tjente Jehova Gud sammen med sine brødre og søstre. Paulus skriver videre til menigheten med tanke på disse kvinnene: «Kom dem til hjelp! for de har kjempet med meg i evangeliet.» (Fil. 4: 3) Evodia og Syntyke hadde følgelig vært kristne en tid og hadde samarbeidet med Paulus i forkynnelsen. Men nå hadde de et problem. Når det kunne oppstå slike vanskeligheter i menigheten i det første århundre, bør vi da bli unødig oppbrakt hvis lignende vanskeligheter oppstår i dag? Det var imidlertid ikke bare kvinner som hadde slike problemer
Problemer mellom kristne eldste
9, 10. a) Hva gjorde Johannes Markus under Paulus’ og Barnabas’ første misjonsreise? b) Hva kan være grunnen til at Barnabas ville ha Markus med på den neste misjonsreisen, men hva kan Paulus ha tenkt?
9 Kristne eldste, til og med fremtredende eldste, hadde også problemer. Tenk på apostelen Paulus og hans reisefelle Barnabas. De hadde fullført den første misjonsreisen og opprettet en rekke kristne menigheter, og nå la de planer for en ny reise. Bibelen sier: «Noen tid deretter sa Paulus til Barnabas: La oss nå vende tilbake og se til brødrene i enhver by hvor vi forkynte Herrens ord, hvorledes de har det!» (Ap. gj. 15: 36) På den første reisen hadde Johannes Markus vært med dem, men beretningen forteller at han av en eller annen ukjent grunn «skilte seg fra dem og vendte tilbake til Jerusalem», hvor hans mor, Maria, bodde. — Ap. gj. 13: 13.
10 Da nå Paulus og Barnabas drøftet den neste misjonsreisen, ble Markus nevnt. Bibelen forteller hva som skjedde: «Barnabas ville også ta med Johannes som kaltes Markus; men Paulus syntes ikke at de skulle ta ham med som hadde skilt seg fra dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til deres gjerning.» (Ap. gj. 15: 37, 38) Her var de tydeligvis ikke enige. Barnabas mente kanskje at Markus hadde en god unnskyldning for å vende tilbake til Jerusalem på den første reisen; det kan være at hans mor var syk, og at han dro hjem for å være hos henne. Det vet vi ikke. Hvis Markus på den annen side handlet overilt og ikke hadde noen unnskyldning for å forlate dem, mente Barnabas tydeligvis at Markus hadde lært av dette og nå ville fullføre arbeidet sammen med dem. Men Paulus var ikke av en slik oppfatning. Han ville ikke ha Markus med. Skulle vi ikke tro at disse to modne kristne eldste kunne ordne opp i en slik sak i all vennskapelighet? Men hva skjedde?
11. a) Hva førte denne uoverensstemmelsen mellom Paulus og Barnabas til? b) Viste dette problemet mellom kristne eldste at de ikke var den sanne Guds tjenere?
11 Bibelen forteller: «Det kom da til en skarp strid, så de skiltes fra hverandre, og Barnabas tok Markus med seg og seilte av sted til Kypern; men Paulus valgte Silas til sin følgesvenn og dro ut.» (Ap. gj. 15: 39, 40) Kan du tenke deg noe slikt! Her oppsto det ikke bare en liten trette, men «en skarp strid» mellom to fremtredende eldste, og det på grunn av en tilsynelatende bagatell. De skilte altså lag og nærte tydeligvis ikke de beste følelser overfor hverandre. Hvis du hadde vært der og sett det, ville du da ha trukket den slutning at dette ikke kunne være Guds organisasjon, når to fremtredende eldste kunne oppføre seg på den måten?
12. Hvilken synd gjorde Peter seg skyldig i da han besøkte Antiokia, og hva var det som fikk ham til å opptre på denne måten?
12 Eller tenk på noe av en litt annen art som skjedde i Antiokia. Da apostelen Peter besøkte denne syriske byen, pleide han omgang med hele menigheten. Han spiste og hygget seg i hjemmene til troende hedninger. Han visste at dette var på sin plass, for flere år tidligere var han blitt ledet av Gud til å forkynne for Kornelius, som ble den første uomskårne hedning som ble omvendt til kristendommen. Men da noen jødekristne som kom fra Jesu halvbror Jakob i Jerusalem, besøkte Antiokia, sluttet Peter å være sammen med de hedningekristne av frykt for å bli kritisert av «dem som var av omskjærelsen». Andre omskårne jødekristne der begynte å gjøre det samme. Dette var naturligvis ikke riktig. Peter begikk en synd når han på denne måten forårsaket splittelse i den kristne menighet.
13. a) Hvordan reagerte Paulus da han var i Antiokia og sa hva som skjedde? b) Hvorfor må vi si at Peter opptrådte hyklersk, men hvordan var det å bli irettesatt i hele menighetens påhør?
13 Omtrent på denne tiden var også apostelen Paulus i Antiokia, og han ble oppbrakt over det han så. I sitt brev til galaterne skrev han: «Da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas [Peter] så alle hørte på det: Når du som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» (Gal. 2: 11—14) Peter var klar over at Moseloven ikke lenger sto ved makt. Han hadde vist at han forsto det, ved sin tidligere omgang med hedninger. (Ap. gj. 10: 28, 29) Men på grunn av frykt prøvde han å gjeninnføre det skillet som hadde vært under Moseloven, en lov som han visste ikke lenger gjaldt for de jødekristne. (Ef. 2: 13—18) Det at han «dro . . . seg tilbake og skilte seg ut» fra de hedningekristne, var en hyklersk handling som skyldtes frykt for hva enkelte jødekristne, spesielt de fra Jerusalem, ville tro om ham. I hele menighetens påhør avslørte derfor Paulus Peters hykleri. Hvordan ville du ha følt det hvis du hadde vært Peter? — Heb. 12: 11.
La kjærligheten skjule syndene
14. a) Hvordan kunne Peter ha sett på det å bli irettesatt av Paulus? b) Hvilken senere holdning overfor Paulus viser at Peter lot kjærligheten skjule dette problemet, som hadde oppstått på grunn av hans egen synd?
14 Tenk på hvordan Peter kan ha følt det. Han hadde en fremtredende stilling blant apostlene. Han var tidligere blitt betrodd spesielle tjenesteprivilegier av Jesus Kristus selv. (Matt. 16: 18, 19; Ap. gj. 2: 14—41; 10: 34—48) Paulus var nyere i den kristne menighet, og nå sto han her foran hele menigheten og sa ham imot «like opp i øynene». ’Hvordan våger Paulus å snakke til meg på den måten i hele menighetens påhør?’ kunne Peter ha tenkt. Men nei, Peter var ydmyk. Han tok imot irettesettelsen, og han lot ikke den forårsake at hans kjærlighet til Paulus kjølnet. Legg merke til hvordan Peter senere omtalte Paulus i et brev som hån skrev for å oppmuntre de kristne: «Akt vår Herres langmodighet for frelse, således som òg vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt.» (2 Pet. 3: 15) Ja, Peter lot kjærligheten skjule problemet, som i dette tilfellet hadde oppstått på grunn av hans egen synd. Peter la virkelig for dagen den egenskap som kjennetegner den sanne kristne menighet!
15. a) Ordnet Paulus og Barnabas opp i sitt problem? Hva er det som tyder på det? b) Hva viser at Paulus kan ha innrømmet at han hadde tatt feil med hensyn til Markus?
15 Hva så med det problem som oppsto mellom Paulus og Barnabas med hensyn til hvorvidt de skulle ta Markus med seg? Skjulte kjærligheten med tiden dette problemet, som kulminerte med at det kom til «en skarp strid»? Ja, den gjorde tydeligvis det. Da Paulus senere skrev til menigheten i Korint, mens han tjente som misjonær i Efesos, omtalte han Barnabas, Peter og de andre apostlene som sine nære medarbeidere. (1 Kor. 9: 5, 6) Paulus innså sannsynligvis at han hadde tatt feil med hensyn til Markus, og det kan også være at han ydmykt hadde bedt både Markus og Barnabas om unnskyldning. Senere taler han nemlig rosende om Markus. Ja, i et av sine brev til Timoteus skrev han: «Lukas er alene hos meg. Ta Markus og ha ham med deg! for han er meg nyttig til tjeneste.» — 2 Tim. 4: 11; Kol. 4: 10.
16. a) Er det rimelig å anta at Evodia og Syntyke ordnet sitt mellomværende? b) Hvilken urett holdning kunne de ha inntatt?
16 Men hva med Evodia og Syntyke? Bila de sine uoverensstemmelser? Lot de kjærligheten skjule de synder de hadde begått mot hverandre? Bibelen sier ikke noe om hvordan det gikk med dem. Men i betraktning av at de var gudfryktige kvinner som hadde arbeidet sammen med Paulus i den kristne tjeneste, kan vi trekke den slutning at de ydmykt tok imot den veiledning de fikk. Vi kan forestille oss at da Paulus’ brev var blitt lest opp, gikk de bort til hverandre etter møtet og ordnet opp i problemet i en kjærlig ånd. På den annen side kunne de ha forherdet seg når de fikk denne veiledningen. De kunne ha tenkt: ’Hvilken rett har Paulus til å skrive om våre problemer til hele menigheten?’ Da ville problemet ha forblitt uløst og kanskje til og med blitt verre. Sett at det hadde skjedd.
17. a) Hvordan kunne tingene ha utviklet seg hvis Evodia og Syntyke ikke hadde ordnet opp i saken? b) Kan vi lære noe av dette i dag?
17 Dette brevet til filippenserne ble skrevet omkring år 60 e. Kr. Noen år senere, i år 64, satte den romerske keiser Nero Roma i brann og ga de kristne skylden. Like etterpå brøt det ut en voldsom forfølgelse av de kristne. Sett at denne forfølgelsen også spredte seg til Filippi, og at Evodia og Syntyke var blitt kastet i fengsel der, slik Paulus og Silas var blitt noen år tidligere. (Ap. gj. 16: 19—34) Sett at de var blitt satt i samme fengsel og til og med i samme celle. Hvis de da ikke var av samme sinn, og hvis de hadde latt uoverensstemmelsen utvikle seg til gjensidig hat, hva kunne da ha skjedd? De kunne ha brutt hverandre ned i åndelig henseende og kanskje ødelagt hverandres forhold til Jehova Gud. Hvor sørgelig ville ikke det ha vært! Og hvor sørgelig vil det ikke være i vår tid hvis vi ikke har inderlig kjærlighet til hverandre når den ’store trengsel’ kommer over denne tingenes ordning! — Matt. 24: 21.
Kjærlighet viktig når enden nærmer seg
18. a) Hva må vi lære å gjøre? b) Hvilken mulig situasjon i verden understreker nødvendigheten av at vi elsker brødrene og søstrene i vår egen menighet nå når enden nærmer seg?
18 Dette er noe vi bør tenke alvorlig over. Alle tings ende er kommet nær, og vi trenger å framelske den inderlige kjærlighet som skjuler den «mangfoldighet av synder» som vi alle er befengt med. (Jak. 3: 2) Vi må lære å elske våre brødre og søstre til tross for deres feil, deres irriterende vaner og andre trekk ved dem som vi kanskje ikke liker. Tenk over dette: Hvem vil vi kunne komme i kontakt med og tilby hjelp og få hjelp fra når denne ordning nærmer seg sitt fullstendige sammenbrudd i den ’store trengsel’, når kommunikasjonene uten tvil bryter sammen, og når det blir umulig å reise fra sted til sted slik som nå? Ikke våre brødre i en menighet 1000 kilometer borte, 100 kilometer borte eller 20 kilometer borte. Nei, Jehova Gud har gitt oss kristne brødre og søstre i vår egen menighet for å styrke og hjelpe oss. Det er spesielt disse som er nær oss, våre nærmeste kristne omgangsfeller, vi bør elske og bli elsket av. Hvor betydningsfullt vil ikke dette nære forholdet vise seg å være i den vanskelige tiden som ligger foran oss!
19. Hva kan det føre til hvis vi ikke har inderlig kjærlighet til hverandre?
19 Hvis vi ikke har inderlig kjærlighet til dem som tilhører vår egen menighet, kan det få de sørgeligste følger. Apostelen Paulus viste dette da han skrev til de kristne i Galatia, som tydeligvis hadde visse problemer med å komme overens. Han oppfordret dem inntrengende: «Tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Men dersom I biter og eter hverandre. da se til at I ikke blir fortært av hverandre!» (Gal. 5: 13—15) Ja, hvis vi ikke har inderlig kjærlighet til hverandre kan vi komme til å bryte ned og til og med ødelegge hverandres forhold til Jehova. Dette kunne føre til at vi ikke fikk overleve den store trengsel’. som nå er så nær!
20. Hvordan viser Bibelen at kjærligheten til Gud må ledsages av kjærlighet til våre brødre?
20 Vi trenger derfor virkelig å bestrebe oss på å framelske kjærlighet til hverandre. Vi kan ikke praktisere sannheten og samtidig bære nag til våre brødre eller på andre måter behandle dem ukjærlig. Bibelen uttrykker seg svært tydelig hva dette angår. Den sier: «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal óg elske sin bror.» Det er ingen tvil om at vi er forpliktet til å elske hverandre. — 1 Joh. 4: 20, 21; 3: 14—16.
Lær av de beste lærere
21. a) Hvilket syn har kanskje noen på sine kristne brødre? b) Hvilket eksempel har Jehova Gud satt med hensyn til å vise kjærlighet?
21 Men noen vil kanskje innvende: «Dere skjønner ikke dette. Noen i vår menighet oppfører seg ikke som sanne kristne. De har en irriterende og ufordragelig måte å være på.» Det kan være at noen har langt igjen når det gjelder å utvikle sanne kristne egenskaper. Men Jehova Gud, vår fullkomne Skaper, elsker dem. Han venter ikke med å elske oss til vi er blitt nesten fullkomne, eller til vi har begynt å fornye vår personlighet i samsvar med hans veier. Nei. Bibelen sier: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5: 8) Ja, mens vi ennå fulgte en urett handlemåte og var selviske og lite tiltalende, elsket Jehova oss. Vi blir oppfordret til å følge hans eksempel og legge en lignende kjærlighet for dagen. — Ef. 5: 1, 2.
22, 23. a) Hvilken dårlig tilbøyelighet viste Jesu apostler at de hadde, da de var på vei til Kapernaum? b) Hvordan kom denne tilbøyeligheten også senere til uttrykk, og hvilket råd ga Jesus?
22 Jesus Kristus har også satt et enestående eksempel for oss hva dette angår. Han samlet omkring seg disipler som stort sett var gode mennesker. De hadde imidlertid også dårlige tilbøyeligheter. En gang da de var på vei til Kapernaum, oppsto det en trette blant dem. Den bibelske beretning sier: «Og de kom til Kapernaum, og da han [Jesus] var kommet inn i huset, spurte han dem: Hva var det I talte om på veien? Men de tidde: for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største.» Jesus tok da et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene omkring det og sa til dem at de måtte ydmyke seg som små barn og ikke søke å oppnå en fremtredende stilling. — Mark. 9: 33—37; Matt. 18: 1—6.
23 Det var imidlertid ikke lenge etter, en gang da de var på vei til Jerusalem, at apostlene Jakob og Johannes kom til Jesus og ba om å få de mest fremtredende plasser i hans rike, den ene ved hans høyre side og den andre ved hans venstre. Bibelen sier: «Da de ti hørte dette, begynte de å harmes på Jakob og Johannes.» Jesus måtte så igjen irettesette dem for dette dårlige trekket ved dem. Han sa: «I vet at de som gjelder for å være fyrster, hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Men så er det ikke blant eder; den som vil bli stor blant eder, han skal være eders tjener, og den som vil bli den første blant eder, han skal være alles trell.» — Mark. 10: 35—45.
24. a) Hvilket eksempel satte Jesus for sine apostler den siste påsken de var sammen, men hva trettet de om like etterpå? b) Hvordan fortsatte Jesus å vise apostlene kjærlighet, og hva førte det til?
24 Det var sannsynligvis litt over en uke senere at Jesus spiste det siste påskemåltidet sammen med disiplene. Han kjente til det problemet de hadde. Hva gjorde så Jesus, sannsynligvis like før det siste måltidet de skulle innta sammen? Han tok et fat og slo vann i det og gikk rundt til alle apostlene og vasket føttene deres! (Joh. 13: 4—17) For et godt eksempel på ydmykhet han satte for dem! Men hva skjedde senere den samme kvelden? Bibelen forteller: «Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst.» (Luk. 22: 24) Kan du forestille deg noe slikt! Men Jesus slo ikke oppgitt ut med hendene og sa: ’Dere er håpløse. Jeg gir opp. Dere lærer aldri å bli mine sanne etterfølgere.’ Nei. trass i at de la slike syndige tilbøyeligheter for dagen, elsket Jesus dem. Han fortsatte å formane og veilede dem. (Luk. 22: 25—27) Og omsider lærte de. Senere samarbeidet de i enhet, uten at noen av dem ærgjerrig prøvde å få en mer fremtredende stilling enn de andre.
25. a) Hva vil det føre til at vi lar kjærligheten skjule synder? b) Hvorfor er det så viktig at vi har inderlig kjærlighet til hverandre nå?
25 Ja, kjærligheten vil skjule «en mangfoldighet av synder». Når vi legger en slik kjærlighet for dagen og tilgir hverandre og hjelper og formaner hverandre, vil vi forhindre at synder forårsaker varig skade eller varige problemer. Glem ikke hva apostelen Peter skrev om betydningen av å vise kjærlighet i denne kritiske tiden: «Alle tings ende er kommet nær,» sa han. «Vær derfor sindige og edrue så I kan be, og ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Vi trenger i høy grad å legge en slik inderlig kjærlighet for dagen nå. Vi må gjøre det for å få komme inn i Guds rettferdige, nye ordning. — 1 Pet. 4: 7, 8.
[Bilde på side 450]
For å hjelpe disiplene til å overvinne en dårlig tilbøyelighet tok Jesus et lite barn og stilte det midt iblant dem og sa at de måtte ydmyke seg i likhet med små barn