Fredelige mennesker er det virkelig behov for!

TEMAET var lovende: «Internasjonal litteraturkongress — forfattere for fred.» Stedet var pittoresk: den gamle tyske byen Köln med utsikt over Rhinen. Stevnets atmosfære var rolig helt til den ble ødelagt av et slagsmål mellom delegatene. Ifølge nyhetsmeldingene fra dette stevnet, som ble holdt i 1982, var det noen av dem som var til stede, som skrek og dyttet og skubbet seg fram — de prøvde til og med å få kontroll over scenen. Oppstyret gjaldt hvem som er den angripende part i verdens konflikter.

Enten kampplassen er et land langt unna, et gulv i en stevnehall eller naboens stue, kan en spørre: Hvorfor kan ikke flere leve i fred med hverandre? Svaret er enkelt: Det kan ikke herske ekte fred hvis fredens Gud, Jehova, blir utelukket fra folks liv. — 1. Tessaloniker 5: 23.

I Galaterne 5: 22, 23 oppgir Bibelen fred som en av Guds hellige ånds frukter. Vi kan bare ha sann og varig fred i vårt liv hvis Guds ånd får den til å vokse i vårt hjerte. Hvordan skjer det? Først må vi lære Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, å kjenne, og så må vi vise tro på dem. (Johannes 17: 3) Da kan den inderlige bønnen apostelen Paulus bad, bli oppfylt på oss: «Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.» Og legg merke til at Paulus avslutter sin formaning i det samme brevet med denne bønnen: «Fredens Gud være med dere alle!» — Romerne 15: 13, 33.

Den fred som Guds hellige ånd frembringer, er annerledes enn den fred som verden søker. På hvilken måte?

En annerledes fred

En fredsstifter kan være en forliksmann. Det er en som er flink med ord og protokoll; en som ved hjelp av kompromissløsninger kan forsone to parter som står i opposisjon til hverandre, uten nødvendigvis å forandre deres holdninger og motiver. En kommunist kan dermed forlike seg med en kapitalist uten at noen av dem forandrer livssyn. Men å leve i fred med Gud betyr noe annet. Gud setter fredsbetingelsene. Han bestemmer hva de går ut på, og viser hvordan de kan oppfylles. For at vi skal komme i et fredelig forhold til Jehova Gud, kreves det ingen kompromissløsning, men en fullstendig overgivelse av hele vårt jeg. Dette innbefatter våre motiver, våre holdninger og vår livsførsel. — Matteus 22: 37.

Det som det er behov for i dag, er derfor fred som har sin rot i guddommelig visdom og ikke i menneskelig visdom. Når vi leser Jakob 3: 13—18, legger vi merke til hvilke positive virkninger himmelsk visdom har:

«Er noen av dere vis og forstandig, da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den tålsomhet som visdommen gir. Men bærer dere på bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, da har dere ikke noe å rose dere av; lyv ikke mot sannheten. En slik visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, rent menneskelig, ja, djevelsk. . . . visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsæl, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Og rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred.»

Den fred som skriver seg fra Guds visdom, gjør mer enn å avverge konflikter; den går oppriktig og aktivt inn for å skape et godt forhold til andre.

Å være fredelig på en gudfryktig måte hjelper en også til å forhindre at skadelige tilbøyeligheter, som har vært sådd i menneskehjertet siden opprøret i Eden, får vokse til dødbringende, syndige handlinger. (1. Mosebok 8: 21; Matteus 15: 19; Romerne 5: 12) Apostelen Paulus viste at denne freden er som et beskyttende skjold, da han sa: «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter [motiver] og tanker i Kristus Jesus.» — Filipperne 4: 7.

Dette antyder at «Guds fred» blir overført gjennom Sønnen. Jesus sa: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.» (Johannes 14: 27) Sann fred er ikke et resultat av sosial, økonomisk, politisk eller miljømessig reform, men et resultat av at en tilber Jehova, slik hans Sønn, Jesus Kristus, gjorde. Det er derfor passende at apostelen Paulus begynner så mange av sine brev med slike uttrykk som: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!» — Romerne 1: 7; 1. Korinter 1: 3; 2. Korinter 1: 2.

Er du et fredelig menneske?

Fredelige kristne er klar over at uavhengig av Jehova har de ingen varig evne til å stifte fred. Menneskenaturen er svak. Den må få støtte av Guds ånd. Paulus gav de kristne denne påminnelsen: «Du skal elske din neste som deg selv.» Han tilføyde: «Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke ødelegger hverandre! Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur. For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.» — Galaterne 5: 14—17.

Når en person møter motstand, kan det være at ’begjæret i hans syndige natur’ bedrar ham, slik at han tror at han har rett når han i virkeligheten tar feil. De usympatiske trekkene egoisme, misunnelse og rivalisering blir dekket over. Han mener selv at dette er pågåenhet og iver, og at det er det som skal til for at han skal vinne eller lykkes. Det var det som skjedde med noen kristne som bodde i provinsen Galatia i det første århundre. De tillot ’begjæret i sin syndige natur’ å ødelegge freden, ikke bare i sitt eget liv, men også i menigheten. «Fiendskap, strid, rivalisering, sinne [og] selvhevdelse» flekket til menigheten, og de måtte fjerne disse flekkene for å kunne gjenopprette freden. — Galaterne 5: 20, 22.

I dag kan også ukristne karaktertrekk frarøve vårt åndelige paradis den fred som hersker der. Forretninger, jobben, skolen, selskapelig samvær og menighetens virksomhet danner grunnlag for omstendigheter som prøver oss med hensyn til hvorvidt vi har et fast grep på fredens frukt eller ikke. For å forsikre deg om at du er en fredsstifter og ikke en fredsbryter, kan du stille deg selv disse spørsmålene:

◻ Ønsker jeg å være betydningsfull og å vinne anerkjennelse, eller er jeg ydmyk og beskjeden? — Ordspråkene 11: 2; Matteus 18: 1—4.

◻ Har jeg et sterkt ønske om å oppnå materiell velstand, eller nøyer jeg meg med å ha mat og klær? — 1. Timoteus 6: 4—10; Hebreerne 13: 5.

◻ Favoriserer jeg de framstående eller de velstående i menigheten, eller tar jeg imot alle i troen? — Romerne 15: 7; Jakob 2: 1—4.

Erstatt menneskelig visdom med guddommelig visdom

Den fordervelige ånd som driver dem som har lett for å forstyrre freden, skriver seg fra selviske ønsker. Legg merke til hvordan disippelen Jakob presiserer hvor dårlige frukter kommer fra. I Jakob 4: 1 skriver han: «Hvor kommer all striden og spliden hos dere fra? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?» De som forstyrrer harmonien i menigheten, motsetter seg å bli fredelige, for de lar selviske ønsker få fortsette å ’føre krig inni seg’. De lar en krigersk ånd få vokse hos dem. Deres selviske ønsker opptrer ’på krigsstien’ som en invaderende hær og driver kampanje for å oppnå anseelse, større innflytelse, eiendeler og slike ting, mens de ødelegger sitt fredelige forhold til Gud og til sine medtroende.

Vi opplever sannsynligvis hver dag at det er en eller annen vi er uenig med, eller at vi kommer opp i en situasjon vi ikke liker. Hvordan takler vi situasjonen? Noen blir kanskje så sinte at de protesterer høylytt i håp om at det vil få problemet til å bli mindre og forsvinne. Andre, som vil beskytte sin stilling og status, går kanskje aktivt inn for å motarbeide eventuelle forbedrede metoder. Slike handlinger ødelegger freden. De hemmer fremgang og hindrer at det blir utført noe hjemme, på arbeidsplassen eller i menigheten. «Men visdommen ovenfra er . . . fredsæl.» (Jakob 3: 17) Og fred i virksomhet forener menneskene med hverandre og med Gud. (Efeserne 4: 3) Det er derfor Guds visdom også sier:

◻ «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» — Matteus 5: 23, 24.

◻ «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» — Romerne 12: 18.

◻ «Så la oss gjøre det vi kan for å bevare freden og bygge opp fellesskapet.» — Romerne 14: 19.

De som stifter fred, er evangelister

Apostelen Peter var klar over at Jehova Gud støtter et verdensomfattende fredsbudskap. Han sa: «Dere kjenner det ord han sendte til Israels barn med evangeliet om fred ved Jesus Kristus, han som er alles Herre.» (Apostlenes gjerninger 10: 36) Jesus kom ikke bare og «forkynte det gode budskap om fred» selv, men han lærte også sine etterfølgere å gjøre det. (Efeserne 2: 17) Han sa at de skulle gjøre det ved å gå fra hus til hus og ’finne ut hvem som var verdig’, og at de skulle si «fred være med dette hjem», når de kom inn i et hus. — Matteus 10: 11; Lukas 10: 5.

Men akkurat som i det første århundre er det ikke alle som verdsetter «det gode budskap om fred» nå heller. Det vekker ingen fredelig reaksjon hos dem, men kampånd. Jesus regnet med at noen ville reagere slik på evangeliseringsarbeidet, for han sa: «Når dere kommer inn i huset, så hils det med fred. Dersom huset er det verd, skal freden hvile over det, men dersom huset ikke er det verd, skal freden vende tilbake til dere.» (Matteus 10: 12, 13) Noen ville ivrig ta imot denne fred fra Gud; andre ville ikke gjøre det. Men uansett ville ikke de kristne miste sin fred med Gud eller med mennesker.

De som kaster vrak på Guds fred, er virkelig i krig med ham. I Jesu profeti om de begivenheter som skulle utgjøre tegnet på hans nærvær som konge i det messianske rike, finner vi denne advarende illustrasjonen: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han . . . skille dem [menneskene, NW] fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene.» (Matteus 25: 31—33) Det som gjør at de blir skilt fra hverandre, har med Guds messianske rike å gjøre. Den måten de reagerer på når ’Kristi minste brødre’ forkynner «det gode budskap om riket» for dem, har mye å si for hvordan de vil bli dømt. (Matteus 24: 14, NW; 25: 34—46) I dette atskillelsesarbeidet bruker Kristus bare fredelige mennesker til å forkynne det gode budskap. Det er derfor ingen motstander som har noen grunn til å si: ’De fikk meg til å bli så sint at jeg ikke kunne forstå «fredsbudskapet».’

I en verden som nå er full av konflikter av både personlig og internasjonal karakter, er det derfor virkelig behov for fredelige mennesker. Du vil finne slike mennesker i den sanne kristne menighet. La «fredens Gud» gi deg sin hellige ånd. Du vil da ha den glede å få erfare ro, stillhet og sjelefred og også frihet fra uoverensstemmelser, stridigheter, tvil og frykt. (Jesaja 32: 17, 18) Og når du forkynner «det gode budskap om fred», vil du dessuten få del i det store privilegium å hjelpe andre til å bli fredelige. — Efeserne 2: 17; Matteus 28: 19, 20.

[Uthevet tekst på side 11]

Den fred som skriver seg fra Guds visdom, gjør mer enn å avverge konflikter; den går oppriktig og aktivt inn for å skape et godt forhold til andre

[Bilde på side 9]

Den fred som Guds hellige ånd frembringer, er annerledes enn den fred som verden søker