Spørsmål fra leserne
● Min mann slår meg fra tid til annen. Bør jeg på grunn av dette søke separasjon eller skilsmisse?
Det er fullstendig galt både av en mann og av en hustru å mishandle sin ektefelle; Guds Ord fordømmer en slik oppførsel. Men Bibelen oppfordrer også ektefeller til å holde sammen. Hvorvidt forholdene i ditt hjem er så graverende at det er nødvendig å søke separasjon, er noe du selv må avgjøre.
Jehova innstiftet ekteskapet som et middel til å formere menneskeslekten og som en kilde til et lykkelig fellesskap. (1 Mos. 2: 18—24) Da det første menneskepar forkastet Skaperens veiledning og valgte å gå sin egen vei, fikk stridigheter og ulykkelige forhold innpass i ekteskapet. Ettersom Gud forutså at det i mange ekteskap ville bli slik at ufullkomne kvinner ville gjøre opprør mot mannens stilling som overhode, og at ufullkomne menn ville misbruke sin stilling som overhode, sa han til kvinnen: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mos. 3: 16) Det er sørgelig, men sant at mannen ofte har gjort seg skyldig i vold og brutalitet.
Fordi det ofte forekommer vold og brutalitet i ekteskapet, har myndighetene i forskjellige land laget lover angående dette problemet. Corpus Juris (bind 19, sidene 47, 48) sier for eksempel: «Gjentatte voldshandlinger som medfører fysisk smerte eller legemlig skade og en frykt for framtidig fare, blir anerkjent som tilstrekkelig skilsmissegrunn i nesten alle jurisdiksjoner. Dette gjelder ikke hver eneste liten voldsomhet . . . For at vold skal bli betraktet som skilsmissegrunn, må det være fare for liv, lemmer eller helse.»
Spørsmålet er imidlertid ikke så enkelt, for både mannen og hustruen kan handle galt og bidra til problemet. Det hender at når en hustru sier at hennes mann mishandler henne, hevder han at han bare forsvarer seg eller forsøker å tukte henne. American Jurisprudence (bind 26, side 641) sier: «Teknisk sett er enhver kraft utover det som er rimelig nødvendig for å . . . råde over henne når det gjelder ledelsen av familien, for eksempel for å holde styr på henne hvis hun utfolder et ustyrlig temperament, og for å få henne til å beherske seg, et overfall.»
Hvis din mann hadde vært kristen, kunne du ha henvendt deg til det dømmende utvalg av eldste i den lokale menighet. Ved å snakke med ham om hva Guds lov sier, kunne de kanskje ha hjulpet ham til å forstå nødvendigheten av å forandre sin handlemåte. Bibelen viser at strid, vredesutbrudd og tretter hører til «kjødets gjerninger» og kan utelukke en person fra Guds rike. (Gal. 5: 19—21; Matt. 5: 22, NW) En som hevder at han er en kristen, og som gjentatte ganger og uten å vise anger gjør seg skyldig i voldsomme vredesutbrudd, kan derfor bli utstøtt.
Men det ser ut til at din mann ikke er troende, og han er kanskje derfor ikke interessert i hvordan Gud ser på saken. Du kan likevel søke hjelp hos de eldste. De vil naturligvis ikke forsøke å blande seg opp i dine ekteskapelige anliggender. Men hvis din mann kanskje fordi han er interessert i å bedre forholdene i hjemmet og selv få mer glede av livet, samtykker i å snakke med de eldste, vil de kanskje kunne hjelpe dere begge.
Ved å snakke med ham og henvise til Bibelen kan de på en taktfull måte vise hvorfor det har så stor verdi å være rolig og tålmodig, og hvorfor vredesutbrudd gjør alle som blir berørt, ulykkelige. (Ordspr. 14: 17, 29; 22: 24, 25) De kan fortelle hvilket eksempel Kristus har satt for ektemenn. Han viste kjærlig omtanke, noe som tydelig utelukker at en ektemann i vrede oppfører seg brutalt overfor sin hustru. (Ef. 5: 25—33) En ektemann som følger dette eksempel, vil gjøre livet mer behagelig både for seg selv og for sin hustru. De eldste kan kanskje også hjelpe dere begge til å granske dere selv og se hvor dere kan gjøre forbedringer. Er det kanskje din manns bruk av alkohol som gjør ham brutal? (Ordspr. 23: 29, 30) Lar han skuffelser på sin arbeidsplass gå ut over familien? Er du, hans hustru, selv skyld i forholdet? Hakker du på ham, eller er du trettekjær? «Et stadig takdrypp . . . og en trettekjær kvinne ligner hverandre.» (Ordspr. 27: 15; 19: 13; 21: 9; 25: 24) Puster du til ilden under en trette i stedet for å forholde deg rolig? «Kjærligheten . . . blir ikke opphisset.» — Sl. 139: 23, 24; 1 Kor. 13: 4, 5, NW; jevnfør Efeserne 4: 26.
Men hva kan du gjøre hvis din mann til tross for en slik hjelp fortsatt er voldsom? Sier Bibelen at en hustru må bli hos sin mann selv om han slår henne og utsetter hennes liv og helse for fare? Vi leser: «Om en hustru har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skille hun seg ikke fra sin mann!» (1 Kor. 7: 13) Det hender at en kristen hustru til slutt kommer til at hennes brutale ektemann ikke «samtykker i å bo hos henne». Hun føler kanskje at hun som en siste utvei og for å beskytte seg selv må få en lovformelig separasjon eller skilsmisse. Legg merke til Bibelens veiledning i denne forbindelse: «En hustru [bør ikke] forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen.» — 1 Kor. 7: 10, 11, NW.
Ettersom det, når alt kommer til alt, er den hustru som befinner seg i en slik vanskelig, ekteskapelig situasjon, som selv må treffe en avgjørelse med hensyn til hva hun skal gjøre, bør hun tenke alvorlig over følgende: Hvis du blir hos din mann, vil du da kanskje med tiden kunne hjelpe ham til å bli en kristen? (1 Pet. 3: 1, 2) Vil en skilsmisse eller en separasjon begrense ditt samvær med dine barn eller hindre deg i å lære dem om Gud? Hva med ditt eget seksuelle behov? En skilsmisse som blir oppnådd uten at det foreligger noe tilfelle av umoral, gjør deg ikke fri til å gifte deg igjen. Vil lidenskapelige følelser komme til å bli et problem? (Matt. 19: 9) Vil du bli nødt til å få deg et verdslig arbeid og på den måten utsette deg for et nytt press og nye problemer? Vil et slikt arbeid legge beslag på tid som nå blir brukt til religiøs virksomhet? Ja, en separasjon vil kanskje løse noen problemer, men den skaper vanligvis andre.
En kvinne i Wisconsin i USA var i en slik situasjon. Flere år etter at hun hadde giftet seg, begynte hennes mann å drikke mye i week-endene når han ikke arbeidet som tømmerhogger. Under påvirkning av alkohol ble han ofte rasende og voldsom. Omtrent på det tidspunkt ble hun et Jehovas vitne og forsøkte å være en spesielt god hustru som ikke trettet eller var krevende. Likevel hendte det ofte mange fredager når hun og barna kom hjem fra kristne møter, at mannen slo og sparket henne. Til slike tider var hun nødt til å rømme huset. Hun og barna tilbrakte mange netter i høyet på låven. De barrikaderte dørene med høyballer inntil mannen var blitt edru igjen.
«Hvorfor har du blitt hos ham?» spurte barna. Hun sa at det var fordi hun var glad i dem og ikke ønsket å reise fra dem, og også fordi faren forsørget dem, noe hun ikke kunne gjøre. Hun sa aldri til dem at hun ikke var glad i deres far, men forklarte at det at hun kjente Bibelens sannheter, hjalp henne til å holde ut og være glad og lykkelig som kristen. Slik fortsatte det i over 20 år. Nå har hun den glede å se ti av sine 11 barn tjene Jehova. Hennes mann har sluttet å drikke, er blitt flinkere til å beherske sitt temperament og blir med henne på kristne møter. Det er nok så at det ikke går slik i alle tilfelle, men denne beretningen viser hva du bør ta i betraktning når du bedømmer din situasjon.
Det sentrale i Bibelens veiledning er at ektefeller bør bestrebe seg på å holde sammen selv om de på grunn av menneskelig ufullkommenhet har ekteskapelige problemer. Men hvis forholdene er så farlige eller vanskelige at noe må gjøres, da må du selv avgjøre om du skal søke beskyttelse ved hjelp av juridiske forholdsregler eller ikke.