finne kjedelig. Kjønn og alder spiller også inn her. De eldre bør ikke tro at de unge alltid vil være tilfreds med å sitte og snakke eller lese eller spille et eller annet spill bare fordi de selv er tilfreds med det. Tenåringer har en mengde energi som de trenger å få avløp for. De har kanskje lyst til å spille badminton, håndball, kurvball, fotball eller lignende.

Noen familier kan kanskje slå seg sammen og ta med mat og dra på landtur. De som bare har lyst til å sitte og prate sammen, kan gjøre det, og de som har mye energi til overs, kan leke noen leker. Litt sunn konkurranse skader ingen, men hvis det viktigste blir å vinne, kan noen lett bli uenige og begynne a krangle, og da er det ikke noe moro lenger.

Små barn er glad i å huske og å leke i sandkassen. Tomme kartonger og noen pinner og trestykker blir til hus eller huler, fly eller biler, alt etter hva barna foretrekker. Mange ganger blir kostbare leker liggende ubrukt, mens barna tilbringer hele ettermiddagen på en sandhaug eller leker med en svær kartong, som i fantasien kan bli akkurat det de vil ha i øyeblikket. En brannbil i plast til 100 kroner blir aldri noe annet enn en brannbil. Men en stor pappkartong — den kan bli hva som helst!

Voksne liker å se på når barn leker, eller når andre holder på med et ballspill, og av og til får de også selv lyst til å være med. Familier som er sammen på denne måten, blir bedre familier. De blir mer sammensveiset, og de unngår at det oppstår en kløft mellom generasjonene. Denne ordningen, gjør det også mulig å føre tilsyn med det som skjer. Hvis alle er forent i tilbedelsen av Skaperen, unngår en også at gode vaner blir ødelagt av dårlig selskap. (1. Kor. 15: 33) Samholdet i menighetene kan bli mye bedre når familiene ikke bare studerer og forkynner sammen, men også slapper av og hygger seg sammen.

Musikk og dans

Noen i en familie kan være musikalske. Det er en utfordring å lære å spille et instrument, og det er noe som gjør en tilfreds og gir en en mulighet til å underholde andre. Hvis to — tre eller flere i en kristen familie spiller hvert sitt instrument, kan de spille sammen til glede for både seg selv og andre. Noen får kanskje lyst til å danse til den musikken de spiller.

Det er ikke noe galt med sang, musikk og dans. Tilbedelsen av Jehova i det gamle Israel omfattet sang og musikk. Unge og gamle danset til musikk, enten alene eller i grupper. (2. Mos. 15: 20; Sal. 87: 7; 149: 3; 150: 4; Dom. 11: 34; Jer. 31: 13; Matt. 11: 17; Luk. 15: 25) Ved en av disse anledningene ble det reist innvendinger mot dans, men innvendingene hadde ikke Jehovas godkjennelse. — 2. Sam. 6: 20.

Det forholder seg imidlertid på samme måte med å danse som med å spise og drikke, som vi tidligere var inne på — det kan være bra eller ikke bra, avhengig av måten det blir gjort på. Musikken kan være «soft» eller smektende eller ha en svært markert rytme, men den bør ikke være ubehagelig voldsom eller så høy at den utgjør en fare for hørselen eller forstyrrer andre. Det er ikke tempoet som avgjør om dansen er sømmelig eller ikke, men hvis den virker erotisk og vekker seksuelle følelser, har en gått over grensen for det som sømmer seg.

Erfaringen har vist at det er nødvendig at noen fører tilsyn med det hele ved slike anledninger. Det er naturligvis ikke for å hemme ren, uskyldig moro, men for å forhindre at noen går til ytterligheter og bringer den kristne moral i fare. Selv en vals kan være umoralsk under visse omstendigheter. Folkedans, gammeldans og de fleste moderne danser kan danses på en sømmelig måte, men kan også utarte.

Lesing og samtaler

Det finnes gode bøker og blad som kan underholde, men mange bøker og blad i vår tid har en lav moral. Den slags «må det ikke en gang være tale om hos» de kristne. Normen bør være alt som er sant, rett og rent. — Ef. 5: 3; Fil. 4: 8.

De samme retningslinjer gjelder kino og fjernsyn. Det finnes fremdeles filmer som byr på passende underholdning, men de hører med til unntagelsene. Mange fjernsynsprogrammer er avslappende og opplysende. Dokumentarfilmer behandler vitenskap, naturhistorie, aktuelle begivenheter og andre interessante ting. Når en ser slike filmer og også leser oppbyggende lesestoff, er en i stand til å føre utbytterike samtaler med andre.

Samtaler? Ja, samtalens kunst er ikke død. Det framgår blant annet av hvor populære samtaleprogrammer i fjernsynet er. Men mange er tilsynelatende ikke lenger i stand til å føre interessante samtaler. De snakker, men overbringer ikke stimulerende tanker og meninger. Ved å stille spørsmål kan en imidlertid få slike mennesker til å fortelle interessante ting om seg selv, om deres barndom, deres første jobb, hvorfor de valgte å utdanne seg i en spesiell retning, hvordan de har fått sin religion, og lignende. Du vil kanskje bli overrasket over å høre hvor mye interessant de har å fortelle.

Hvis vi er oppmerksomme, høflige og taktfulle og gir komplimenter på en oppriktig måte, vil folk som vanligvis er stille av seg, reagere positivt og snakke fritt med oss. Når du viser interesse for dem, synes de at du er interessant. Snart er en livlig samtale mellom to eller flere i gang, til glede for alle som deltar. I det første århundre av vår tidsregning var grekerne og de som besøkte dem, fascinert av samtalens kunst: «Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt.» — Apg. 17: 21.

Les, følg med, hør etter og tenk, så vil du ha mange tanker å bidra med i en samtale. Vær ikke stridslysten eller dogmatisk. Hvis du er det, vil det ha en drepende virkning på samtalen. Vær hyggelig og vennlig og vis skjønnsomhet, så blir det en fornøyelse for andre å samtale med deg. — Ordsp. 15: 1; 16: 21—24; 25: 11; Fork. 12: 10; Kol. 4: 6.

Som en konklusjon kan vi si: Ta ikke bare avstand fra underholdning som er forkastelig og upassende. Sørg for å ha noe å sette i stedet. Hvis din religion fordømmer all underholdning, kommer dine barn til å forlate både deg og den så snart som mulig. Skap ikke et «underholdningstomrom». (Matt. 12: 43—45) Den neste artikkelen inneholder flere forslag med hensyn til atspredelser og underholdning.

Dverger i Lilliput

I Gullivers reiser skrev den engelske satirikeren Jonathan Swift (1667—1745) om de bitte små innbyggerne på den oppdiktede øya Lilliput. Men lilleputtbyen nær Hassloch i Vest-Tyskland er ikke oppdiktet. Bladet To the Point International sier at den ble bygget i 1971 som en del av en fornøyelsespark «av en gruppe dverger som arbeidet i underholdningsbransjen, og som gjerne ville ha et sted de kunne være for seg selv mellom turnéene». I denne byen er alt i en slik størrelse at det passer for dverger, og byens små innbyggere kommer ikke bare fra Vest-Tyskland, men også fra Storbritannia, Ungarn og Sverige. De arbeider blant annet som skomakere, skreddere og bygningsarbeidere. Verdens minste dverg — en 24 år gammel mann som er bare 78 centimeter høy — bosatte seg der nylig sammen med sin bror og søster, som også er små. Alle tre kommer fra et sted i nærheten av Izmir i Tyrkia.