Spørsmål fra leserne
• Hvorfor stjal Rakel sin fars husguder? Var ikke dette ensbetydende med avgudsdyrkelse for hennes vedkommende? — E. T., De forente stater.
Det hebraiske ordet for disse små familieavgudene er teraphim. Da Jakob brøt opp og dro hjem med sine hustruer og barn og eiendeler uten å underrette sin svigerfar Laban, «da stjal Rakel sin fars husguder [teraphim, NW]». Den tredje dagen deretter fikk Laban vite om avreisen, og han og hans menn satte etter Jakob og hans følge og nådde dem igjen etter sju dager. Laban kom med mange beklagelser overfor Jakob, og sa blant annet: «Men når du nå har dratt bort, fordi du lengtes så såre etter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?» Jakob var ikke oppmerksom på tyveriet, og sa: «Den som du finner dine guder hos, han skal ikke leve.» Labans undersøkelser ble uten resultat, for Rakel gjemte dem i en ridesal og satte seg på den, og hun reiste seg ikke opp da hennes far gjennomsøkte teltet, men ba seg unnskylt på grunn av sykdom. Før Laban og Jakob skilte lag, inngikk de en pakt og satte opp en stenstøtte og en stenrøs, og Laban sa: «Vitner skal de være, både røsen og minnestenen, at ikke skal jeg dra til deg forbi denne røs, og at heller ikke skal du dra til meg forbi denne røs og denne minnesten med ondt i sinne.» Deretter dro de hver til sitt. — 1 Mos. 31: 17—55.
Hvorfor var Laban så bekymret for disse teraphim at han til og med fikk i stand en kostbar forfølgelse med et stort følge for å få dem igjen? Enkelte har før i tiden hevdet at slike teraphim muligens var lagd av gull eller på grunn av overtro var av stor verdi for Laban. Det sto imidlertid tilbake for arkeologien å avsløre den virkelige gunnen. På side 71 i Archaeology and Bible History står det: «Svaret ble funnet i Nuzi-tavlene, som viste at det spilte en viktig rolle i arvespørsmål å være i besittelse av farens husguder. En av Nuzi-tavlene antydet at forholdet i det området hvor Laban bodde, var slik at en svigersønn som hadde familiegudene i sin besittelse, kunne tre fram i retten og gjøre krav på sin svigerfars eiendom.» At Rakel kan ha tenkt som så at hun med full rett kunne ta farens teraphim i betraktning av hans svikefulle atferd overfor hennes mann, framgår av de ord hun og Lea sammen uttalte i 1 Mosebok 31: 14—16. Det er iallfall under enhver omstendighet opplysende å lese nedenstående avsnitt fra sidene 227 og 228 i Modern Science and Christian Faith [Moderne vitenskap og kristen tro]:
«I 1925 og deretter ble det gjort oppdagelser i oldtidsbyen Nuzi i det nordøstlige Mesopotamia. Her ble det funnet en hel del juridiske kontrakter fra en tidsperiode som kommer litt senere enn Jakobs tid. De kastet meget lys over det liv folket hadde levd på det stedet. Et juridisk dokument fra dette distriktet kom med bevis for at det hos den folkegruppen som dominerte i Harran, det området hvor Laban levde, var slik at besittelsen av husgudene ga en svigersønn rett til å tre fram i retten og gjøre krav på sin avdøde svigerfars eiendom. Nå blir det helt klart for oss hvorfor Laban ble så umåtelig oppsatt på grunn av tapet av disse husgudene! Jakob hadde alt tatt en stor del av hans eiendeler. Han fryktet at Jakob etter hans død skulle ta resten fra hans sønner. Det later til å være meget sannsynlig at dette var Rakels egentlige hensikt med å ta husgudene. Det blir også klart og forståelig hvorfor Jakob og Laban bygde en stenrøs og kom med Mispa-erklæringen over den: ’Herren holde vakt mellom meg og deg, når vi kommer hverandre av syne’ (1 Mos. 31: 49). De ba Gud om å passe på at ingen av dem skulle gå over denne grensen for å skade den andre — at Laban ikke skulle komme for å påføre Jakob materiell skade, og at Jakob ikke skulle dra tilbake med husgudene etter Labans død for å bedra sine svogre for den eiendom som skulle tilhøre dem.»
Jakob var helt uskyldig når det gjaldt slike planer. Han visste ikke at disse teraphim var i hans leir. Han ville heller ikke ha noe med avguder å gjøre, og ville ikke tillate noen i sin husstand å ty til dem. Da Jehova senere bød Jakob dra opp til Betel for å bli der, sa Jakob til sin husstand: «Ha bort de fremmede guder som finnes hos eder.» Beretningen fortsetter: «Da lot de Jakob få alle de fremmede guder som de hadde hos seg, og ringene som de hadde i sine ører; og Jakob gravde dem ned under terebinten ved Sikem.» (1 Mos. 35: 1—4) Senest ved denne anledning ville disse teraphim bli fjernet. Jakob brukte dem i hvert fall aldri til å bemektige seg arven fra Labans sønner, selv om Laban hadde handlet svikefullt med Jakob ved en rekke anledninger. Teraphim var tilbehør ved avgudsdyrkelse, og hadde ingen berettigelse i en husstand som var hengitt til Jehova Gud. Flere århundrer senere sa Samuel til den opprørske kong Saul: «Trossighet er som avgudsdyrkelse.» (1 Sam. 15: 23) Det opprinnelige hebraiske ord som her er oversatt med «avgudsdyrkelse», er teraphim. Derfor sier American Standard Version: «Trossighet er som avgudsdyrkelse og teraphim.»
• Noen prøver å rettferdiggjøre at de skiller seg og gifter seg igjen, ved å si at deres forrige ektefelle begikk ekteskapsbrudd med en annen i sitt hjerte, selv om det ikke fant sted bokstavelig. De henviser til Matteus 5: 27, 28. Er deres resonnement holdbart? — F. R., De forente stater.
Et slikt resonnement er et desperat, men forgjeves forsøk på å rettferdiggjøre seg selv. De ordene av Jesus som de forvrenger for å få dem til å tjene sine egne, selviske formål, lyder slik: «Dere hørte at det ble sagt: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.’ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å se på en kvinne for å ha lidenskap for henne, alt har begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 27, 28 NW) Det argument at en slik indre lidenskap som ikke har kommet til uttrykk, er det samme som ekteskapsbrudd og rettferdiggjør skilsmisse og omgifte, kommer i samme klasse som det underfundige og jesuittiske resonnement fariseerne presterte når de vannet ut og vred seg unna Guds bud og gjorde dem til intet med sine tradisjoner. — Matt. 15: 3—9.
Med disse ordene viste Kristus Jesus hva som krevdes av et virkelig rent hjerte, nemlig at det ikke skulle nære upassende tanker og ønsker. Det er ikke bare om å gjøre å avholde seg fra misgjerninger på grunn av frykten for straffen eller følgene, men det gjelder å elske rettferdigheten så høyt at det ikke finnes rom i ens hjerte og sinn for å nære upassende lengsler. Det vil ikke finnes noe rom for å gi akt på onde gjerninger hvis en adlyder Filippenserne 4: 8: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Umoralske gjerninger skulle ikke være noe samtaleemne blant de kristne, unntatt når det kunne bli nødvendig å drøfte slike ting av en eller annen teokratisk grunn. (Ef. 5: 3) Sinnet skal fornyes med tanke på rettferdighet, og den gamle personlighet med dens begjærlige tanker og skikker skal legges vekk for å gi plass til den nye personlighet, som blir skapt i samsvar med Guds vilje og rettferdighet. — Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24; Kol. 3: 5—10.
Hvis vi ikke utrydder onde tanker fra vårt sinn, kommer de til å vokse der og til slutt gi seg til kjenne i våre handlinger. Som Jakob advarende sa: «Enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt befruktet, føder det synd, og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den døden.» (Jak. 1: 14, 15, NW) Legg likevel merke til at det er synden som frambringer døden, og ikke bare begjæret. Begjæret kommer til å føre til dødbringende synd hvis det blir pleiet og hvis man tenker på det i stedet for å drive det ut av hjerte og sinn, men dødsstraffen kommer ikke til anvendelse før det frambringer den egentlige synd. Jesus sa: «Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øye, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.» (Mark. 7: 20—23) Tanken på slike ting ville ikke i seg selv føre straffen over et menneske. Et utbrudd av morderisk vrede som ikke ender med at det faktisk blir begått mord, men som blir holdt i tømme, fører ikke til at vedkommende blir henrettet for mord. Heller ikke vil en lidenskapelig tanke om å begå ekteskapsbrudd, en tanke som imidlertid aldri blir satt ut i livet, føre til at han blir å betrakte som skyldig i den egentlige synd. Den ville derfor aldri gjelde som skilsmissegrunn. Men alle slike onde tanker er noe de kristne må slå ned på og utslette av sitt hjerte og sinn, slik at de aldri får vokst seg så sterke at de blir omsatt i syndige handlinger, som da ville resultere i at de fikk dødsstraff over seg. Vi må ha et rent sinn. Det var dette Jesus understreket i Matteus 5: 27, 28.