Vis åndens frukt

 1. a) Nevn noen av kjødets gjerninger. b) Kan en kristen unngå slike gjerninger i en verden som er full av dem? Hvordan?

DENNE verdens ånd frambringer «kjødets gjerninger». De er særdeles åpenbare. Paulus sier at de er «utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir og annet slikt». «Om dette advarer jeg dere på forhånd, liksom jeg før har advart dere, at de som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» (Gal. 5: 19—21, NW) Dette er derfor noen av de ting man må passe på å holde seg borte fra hvis man ønsker å få evig liv. Paulus’ beskrivelse passer meget godt på verden i dag, akkurat som den passet på den gamle romerske verden som han levde i. Men kan en kristen leve i en slik verden som denne og likevel forandre seg? Ja, det kan han, selv om han er omgitt av mennesker som gjør «kjødets gjerninger». En kristen kan frambringe åndens frukt. Paulus og alle de andre inspirerte skribentene ville selvfølgelig ikke ha oppfordret oss til å gjøre det hvis det ikke var så at det kunne gjøres ved Jehovas ånds hjelp.

Vis kjærlighet

 2. Hvem må man først og fremst elske for å kunne frambringe åndens frukt? Hvem må man også elske?

² For å kunne frambringe «åndens frukt» må de kristne først og fremst elske Jehova Gud, noe som innebærer at de holder det store bud som Jesus siterte, nemlig: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.» Jesus sa videre: «Det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 37, 39) Det betyr å elske meget, og det betyr også livet for oss.

 3. Hvilken betydning tilla apostelen Paulus kjærligheten og viste han at han selv hadde denne egenskapen?

³ I Galaterne 5: 22 (NW) beskriver Paulus kjærligheten som den viktigste av de frukter en kristen må frambringe. Paulus, som elsket Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, høyt, kjempet for kristendommen med «Åndens sverd». Han definerte det som Guds Ord. (Ef. 6: 17) Paulus hatet ikke menneskene; han elsket dem. Han ønsket at menneskene skulle lære å kjenne sannheten. Ettersom Paulus var en mann som var full av kjærlighet, hadde han meget å si om den, men han fant at det var temmelig vanskelig å gi en nøyaktig beskrivelse av kjærligheten. I det 13. kapittel av 1 Korintierne sier han til oss at om han talte med menneskers og englers tunger, men ikke hadde kjærlighet, da var han en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om han eide profetisk gave og kjente alle Guds hemmeligheter og hadde størst tro av alle mennesker i verden, så stor tro at han kunne flytte fjell, men ikke hadde kjærlighet, da var han intet. Hvor mange reiser foretok ikke Paulus, og hvor iherdig arbeidet han ikke! Hvor stor energi brukte han ikke i tjenesten! Han sparte seg ikke. Han ofret seg helt for å forkynne det gode budskap. For en greker var Paulus som en greker, for en jøde som en jøde. Men likevel sa Paulus at hvis han ikke hadde kjærlighet til Jehova Gud, til hans Sønn og til sine kristne brødre, da «er jeg intet». Han sa at kjærligheten er forpliktende. Paulus gjorde meget for menneskene, men han ønsket eller ventet ikke noe til gjengjeld. Når han så at en bror hadde framgang, var han ikke misunnelig på ham, for kjærligheten er ikke misunnelig.

 4, 5. a) Hva er en kristens viktigste interesse? b) Hvilken handlemåte følger han derfor?

⁴ En kristen må være interessert bare i én ting, og det er den sanne tilbedelse av Jehova. Når han utøver denne tilbedelsen, brammer eller skryter han ikke av det han har gjort. Kjærligheten blir aldri oppblåst på grunn av det som er utrettet, og den gjør selvfølgelig ikke noe usømmelig. Kjærligheten kommer til uttrykk ved god oppførsel. En kristen som viser kjærlighet, fortsetter ikke å leve slik som verden, selv om han er i verden. Kjærligheten får ham til å forandre sin handlemåte, slik at han følger den rette vei.

⁵ Når en kristen frambringer denne viktige åndens frukt, kjærlighet, vil han ikke være slik at han alltid søker sitt eget, eller alltid sørger for å være først og overgå andre. Han blir ikke fornærmet eller bitter på grunn av noe som en annen gjør, for kjærligheten blir ikke bitter. Og når en eller annen gjør noe mot en kristen, eller til og med går så langt som til å skade ham, vil den kristne, som har denne åndens frukt, kjærlighet, ikke engang gjemme på det onde, ikke holde regnskap med krenkelsen (NW). Når det skjer noe med en annen kristen som ikke er rett og rettferdig, gleder han seg ikke over urettferdigheten. Det er bare én ting som kjærligheten kan glede seg ved, og det er sannheten.

 6. Hvordan kan Guds menighet av mennesker vite at den tilhører Kristus?

⁶ Kjærligheten er en egenskap som Jehova Gud nedla i det fullkomne menneske, Adam. Hvorfor ikke la den komme fullt ut til uttrykk igjen? Dessuten er det jo slik at «Gud er kjærlighet», og det er ham vi tilber. Kjærlighet er en egenskap som det er nødvendig for alle kristne å ha. De kan ikke greie seg uten den. Det er nødvendig for enhver kristen å stoppe opp nå og da og tenke over hvor mye han elsker andre mennesker. Hvor mye elsker han sine brødre? Den målestokk man kan bruke for å avgjøre om man er en kristen, er hvor mye kjærlighet man legger for dagen. Jesus sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.

 7. a) Hva er det som mangler hvis vi er redde for å uttale oss? b) Betyr det at det ikke er noe håp for oss?

⁷ Er du redd for å snakke med folk om din tro på Bibelen? Sier du at du er en kristen, men er likevel redd for å gå fra hus til hus og gjøre det samme slags arbeid som Jesus og hans disipler gjorde? Er du til og med redd for å uttale deg i nærvær av dine egne brødre på møter i menigheten? Sier du: «Ja, jeg er redd for det»? Da har du ikke fullkommen kjærlighet, og du vet det er mulig for deg å forbedre deg. Johannes, som elsket Mesteren inderlig, skrev følgende: «Det er ingen frykt i kjærligheten, men fullkommen kjærlighet kaster ut frykten, for frykt utgjør en hindring.» (1 Joh. 4: 18, NW) Er det noen hindring som holder deg tilbake fra å gi uttrykk for din kristne tro? Hvis det eksisterer en slik frykt, da kan det være at det dreier seg om et tilfelle da en gren må renses, slik at det kan bli mulig for den å bære mer frykt. Jesus sa: ’Hver gren som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt.’ Han sa også: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort.» (Joh. 15: 2) Ønsker du å bli oppbygd ved å bli renset, eller å bli hogd av vintreet som en som ikke bærer åndens frukt?

 8. Hvorfor er kjærligheten den viktigste av åndens frukter?

⁸ «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.» (1 Kor. 8: 1) De kristne må vise kjærlighet og bygge opp. Kjærlighet er ikke bare et ord som kan brukes lettvint og overfladisk. Det er et ord som har et betydningsfullt innhold. Kjærligheten er levende og aktiv. En person som har denne egenskapen, kjærlighet, vil vise den hver dag og i alt han foretar seg. «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Kjærligheten er den viktigste av åndens frukter. Den er grunnleggende, for alle de andre åndens frukter er forskjellige sider av kjærligheten. De er kjærlighet omsatt i handling. Vi bør derfor utvikle disse egenskapene og vise mer kjærlighet.

Glede og fred

 9. a) Gi en definisjon av glede. b) Beskriv en kristens glede.

⁹ Glede er noe en kristen må ha eller sørge for å få, for det er den neste av åndens frukter som er nevnt av Paulus. Hva betyr det å ha glede? Glede er «en følelse av dyp tilfredshet som skriver seg fra goder man har eller venter å få». (The American College Dictionary) En kristen finner sin største glede i å forkynne og i å høre gode nyheter og opplevelser som andre har hatt i forbindelse med forkynnelsen. Det var slik det var med de første kristne. Vi leser i Apostlenes gjerninger 15: 3: «Menigheten fulgte dem da et stykke på veien, og så dro de gjennom Fønikia og Samaria, idet de fortalte om hedningenes omvendelse, og de vakte stor glede hos alle brødrene.» Hvordan vakte de denne ’store glede’? Jo, ved at de «fortalte om hedningenes omvendelse». De hadde fortalt folk om Guds rike. De hadde hatt vidunderlige opplevelser på feltet i forbindelse med dette, og dette vakte stor glede både hos dem som hørte, og hos dem som fortalte. Å høre beretninger om at andre mennesker lytter til sannheten og deretter kommer i sannheten, er noe som vekker glede. Kjærligheten fikk disiplene til å forkynne, og det resulterte i glede. — Ap. gj. 13: 45—52; 2 Kor. 7: 13.

10. a) Hva er fred? b) Hvordan jager en kristen etter fred?

¹⁰ Fred er en av åndens frukter. En som er fredelig, holder seg borte fra strid og ufred. Peter oppfordret de kristne til å «søke fred og jage etter den». Den måten de skulle jage etter denne vidunderlige livsførselen på, framgår av det han videre sa: «Den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den!» (1 Pet. 3: 10, 11) Hvis man skal kunne leve i fred med sine medmennesker, må man vokte sin tunge. Ord kan bli årsak til store vanskeligheter, særlig onde ord. Gode ord skaper gode forhold, men hvis man begynner å tale svikefullt og ondt, flykter freden snart langt bort. Et fredelig menneske med et fredelig budskap vil snakke om Jesus Kristus og himlenes rike og om hvordan Gud vil skape ’fred på jorden blant mennesker av god vilje’. (Luk. 2: 14, NW) En kristen vil bruke sin tunge til å velsigne. Paulus sa til korintierne: «Fortsett å . . . leve fredelig, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere.» — 2 Kor. 13: 11, NW; Matt. 10: 12—14.

Langmodighet

11, 12. a) Hvordan kan vi definere langmodighet? b) Vis hvordan Jesus viste langmodighet overfor Saulus, som ble apostelen Paulus. c) Hvordan bør vi stille oss overfor den langmodighet som blir vist oss?

¹¹ Å være langmodig betyr «lenge og tålmodig å finne seg i urett eller utfordringer». Dette er en av åndens frukter. Noen menneskers langmodighet er oppbrukt på et halvt minutt, andres på ett eller to minutter, men noen kan finne seg i urett eller utfordringer i lang tid. Husk at Paulus sa at «kjærligheten er langmodig, er velvillig». (1 Kor. 13: 4) Han nevnte også Guds langmodighet da han skrev til romerne: «Forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom. 2: 4) Jesus viste i sannhet langmodighet overfor Saulus, som til slutt ble omvendt, og som sa: «Derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til evig liv.» (1 Tim. 1: 16) Paulus må ofte ha tenkt tilbake på den tiden da han var en fariseer som forfulgte de kristne, og som var stolt over sin stilling og gledet seg over å ødelegge den kristne organisasjon. Han var da en som ødela, ikke en som bygde opp. Men ’da han kom nær til Damaskus, strålte et lys fra himmelen om ham, og han hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg?’ Kjensgjerningene viser at Paulus verdsatte den langmodighet Kristus Jesus viste ved å la ham få komme til kunnskap om sannheten.

¹² Alle mennesker på jorden i dag, og da særlig de kristne, burde vise stor takknemlighet overfor Jehova Gud og Kristus Jesus for den langmodighet de viser ved å la dem få leve så lenge som de gjør. Nå kan også de være langmodige overfor andre når de som hører på dem, ikke er enige med dem. Ved å være det prøver de å vise dem veien til evig liv i Guds nye, rettferdige verden. De bør også vise langmodighet overfor sine brødre. — 1 Tess. 5: 14.

Vennlighet

13. a) Beskriv et vennlig menneske. b) Hvordan viste folkene på Malta denne egenskapen overfor Paulus og dem som hadde lidd skibbrudd sammen med ham?

¹³ Vennlighet, den femte åndens frukt på listen, er noe som kan komme til uttrykk på så mange måter. Når man er vennlig, viser man et ’godt og menneskekjærlig sinnelag, er hensynsfull og hjelpsom’. Vennlighet er ikke noe vi viser bare mot dem vi liker. Vi må være vennlige mot mennesker vi ikke engang kjenner. Paulus ble engang vist en slik vennlighet, og han forteller følgende om det: «Da vi nå hadde berget oss, fikk vi vite at øya het Malta. De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tente opp en ild og tok seg av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var kaldt.» (Ap. gj. 28: 1, 2) Disse folkene på Malta gjorde seg umak for å hjelpe de skibbrudne. De kjente ikke disse fremmede menneskene, som jo kunne ha vært overfallsmenn. De så imidlertid ikke på det på den måten. Her hadde de en anledning til å vise stor menneskekjærlighet.

14, 15. Hvordan viser Jehovas vitner vennlighet overfor menneskene?

¹⁴ Alle kristne har anledning til å vise vennlighet, og det kan gjøres på mange måter. Jehovas vitner prøver å vise særlig stor menneskekjærlighet ved å bringe livets budskap direkte til menneskene i deres hjem, foreta gjenbesøk hos interesserte og lede bibelstudier, noe som krever mye tid og påfører dem selv store utgifter. De ber ikke om noe til gjengjeld. Mange verdsetter ikke den vennligheten Jehovas vitner viser dem på denne måten, men likevel må vitnene fortsette å vise slik vennlighet, for det er Guds vilje. Bibelen holder fram at alle mennesker må få vite at Jesus kjøpte hele menneskeslekten ved å gi sitt liv. Ved å gjøre det har han tilbudt alle mennesker den gaven som består i evig liv, men det er ikke alle som vil ta imot den. Hvert enkelt menneske er selv ansvarlig for sin handlemåte hva dette angår.

¹⁵ Når en kristen har denne åndens frukt, vennlighet, da vil han vise den i sin daglige gjerning mot alle mennesker, ikke bare mot noen få utvalgte.

Godhet

16, 17. a) Gi en definisjon av godhet. Hvilke egenskaper er dens motsetninger? b) Hvor viktig er denne egenskapen i en kristens liv?

¹⁶ Godhet er en beundringsverdig egenskap. Godhet betyr «moralsk fortreffelighet, dyd». Paulus understreker verdien av godhet ved å omtale dens motsetninger. Han sier: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, . . . heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, . . . For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» (Ef. 5: 3—5) Paulus sier så til de kristne at de ikke skal ha noe med slike mennesker å gjøre. Samvær med dem lar seg ikke forene med en kristen livsførsel. Han sier: «Ha derfor ikke noe med dem å gjøre! For I var fordum mørke, men nå er I lys i Herren; vandre som lysets barn for lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» (Ef. 5: 7—9) En rett, sømmelig og respektabel livsførsel, det er godhet. Til og med i denne onde, degenererte verden er den en nødvendig frukt av ånden, sier Paulus.

¹⁷ Godhet er en egenskap man må verne om, og den må være noe alle som har innvigd sitt liv til å tjene Jehova, streber etter å legge for dagen. Før en kan kalles en kristen, må en legge vekk all skamløs ferd. Hvis vi skal frambringe åndens frukter og gjøre oss skikket til å leve i Guds nye verden, må vi sikkert nok ha denne åndens frukt, godhet.

Tro

18. Hvordan definerer Paulus tro, og hvor viktig viser han at troen er?

¹⁸ «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke ses.» (Heb. 11: 1) Slik definerer Paulus tro. En kristen kan ikke være uten tro, for «uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». (Heb. 11: 6) Disippelen Jakob la sin tro for dagen, og han pekte på at troen må være forbundet med gjerninger. (Jak. 2: 26) Hvis man tror på Jehova Gud, Kristus Jesus og hans rike, da vil man bevise sin tro med hva man sier og hva man gjør, ja, med hele sin livsførsel.

19. a) Hva er nær forbundet med tro? b) Hvem har latt troen komme til uttrykk i gjerninger?

¹⁹ Et menneskes tro kan dø eller bli svak. Mange som engang har trodd på Jesus Kristus som menneskenes gjenløser og frelser, har falt fra. De har vendt seg til utviklingslæren. De forkaster Bibelen. Men likevel kaller slike mennesker seg kristne og går i en eller annen av kristenhetens kirker. Jakob sier til dem: «Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» (Jak. 2: 17) Troen må komme til uttrykk, den må kunngjøres. Paulus sa: «For med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» (Rom. 10: 10, NW) Ens tro blir sterkere når en bruker sitt hjerte og sinn og sin munn til å kunngjøre offentlig sin tro på Guds rike som menneskenes eneste håp. Jesus sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Dette blir gjort i dag, ikke bare av en levning av den «lille hjord» som har tro, en hjord som Jesus begynte å samle for 1900 år siden, men også av en «stor skare» av mennesker fra alle folkeslag som har den samme tro. På grunn av at så mange kristne har en slik tro, er det blitt utført et stort arbeid nå i denne vanskelige tiden.

Mildhet

20. a) Hvordan viste Jesus at mildhet ikke er svakhet? b) Hva sa Paulus i denne forbindelse?

²⁰ Mildhet er noe som undertiden med urette blir oppfattet som svakhet. Når vi leser om Kristi liv, slik det skildres i de fire evangeliene, får vi et levende inntrykk av at Jesus var en mild mann. Men i det 23. kapittel hos Matteus leser vi om hvordan Jesus med kraftige ord fordømte ondskap og ugudelighet. Han var fryktløs. Han hadde fullkommen kjærlighet, og en slik kjærlighet driver frykten ut. Overfor dem som ønsket å lære, var han mild og vennlig, likevektig i sine følelser og sin oppførsel overfor alle. På grunn av sin mildhet kunne Jesus undervise menneskene. Han sa til dem: «Lær av meg! for jeg er saktmodig [mild, NW] og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler.» (Matt. 11: 29) De hadde tillit til ham. De ble ikke redde når Jesus sa sannheten rett ut, for han gjorde det i kjærlighet. Paulus var også klar over verdien av mildhet, og sa til Timoteus: «En Herrens tjener må ikke stride.» Man kan ikke hjelpe noen til å komme i sannheten ved å stride. Paulus sa videre: Herrens tjener «må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot». (2 Tim. 2: 24, 25) Det er Guds Ord, holdt fram på en rett måte, som får et menneske til å angre, ikke anvendelsen av makt.

21. a) Har den katolske kirkes historie vist at den er en organisasjon som er preget av en mild ånd? Begrunn svaret. b) Hvilken metode bruker de sanne kristne?

²¹ Hvor helt annerledes var ikke den framgangsmåten det katolske hierarki, som fremdeles har stor makt i verden, fulgte i inkvisisjonens dager! Denne falske religiøse organisasjonen kan aldri komme fra det som historien forteller om den, nemlig om hvordan den har drevet tortur, lagt menn og kvinner på pinebenken og revet lemmene av dem, og hengt sine ofre opp etter tommelfingrene. Disse inkvisitorene, som påberoper seg å være kristne, ja, kristne prester, og som utsatte jøder, maurer og «kjettere» for de frykteligste pinsler, hadde sannelig ikke noen mild ånd. Disse religiøse lederne kjempet for å tvinge folk inn i den katolske kirke. Hva har de oppnådd ved sine kriger og sin tortur? Har de kunnet frambringe en verden med fred og enhet? Nei! Falsk religion har med sine kriger og korstog ført mennesker bort fra Gud. Man vil aldri kunne gjennomføre kristendommen ved å gjøre bruk av kjødelige våpen. De som tar imot sannheten, vil ta imot den fordi forkynneren er mild og tålmodig overfor dem som sier imot. Jesus brukte den metoden, og det samme gjorde apostlene. Sanne kristne i vår tid må bruke den samme metoden. Mildhet er en frukt av Guds ånd, og når de som forkynner Guds rike, legger denne egenskap for dagen, bringer det varige resultater.

Selvkontroll

22. a) I hvilken grad må selvkontroll gjøre seg gjeldende i en kristens liv? b) Hva slags mennesker blir de som mangler selvkontroll stilt i klasse med?

²² Det er vanskelig for ufullkomne mennesker å øve selvkontroll. Men hva tjener det til å komme med unnskyldninger? Prøv heller å gjøre det. Selvkontroll er en av åndens frukter, så det må være noe som det er mulig å oppnå. Å ha selvkontroll betyr å ha kontroll over seg selv, det vil si over sine handlinger, sin spising og drikking, sine vaner, ja, sine følelser. En som ikke kan øve en viss grad av selvkontroll, kommer i Paulus’ øyne i klasse med en temmelig foraktelig flokk mennesker. Han stiller dem som ikke har selvkontroll, i klasse med de beryktede mennesker som Bibelen sier det skulle være mange av i de siste dager. Han skrev til Timoteus: «Men det skal du vite at i de siste dager skal det bli kritiske tider som vil bli svære å ha å gjøre med. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, brautende, hovmodige, spottelystne, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten miskunnhet, uten naturlig hengivenhet, ikke til å komme overens med, baktalerske, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode.» (2 Tim. 3: 1—3, NW) Hvorfor skulle man utsette seg for å bli regnet i klasse med slike mennesker på grunn av mangel på selvkontroll? Salomo skrev: «All sin vrede lar dåren strømme ut, men den vise holder vreden tilbake og stiller den.» (Ordspr. 29: 11) Hvis en kristen ikke har selvkontroll, eller mister den han har, hvor lett er det ikke da for ham å gli tilbake til kjødets gjerninger, slik at han ikke får del i Guds rikes velsignelser! Det ville derfor være uforstandig ikke å bestrebe seg på å frambringe også denne frukt nå! Man viser kjærlighet hvis man har selvkontroll.

23. Hva må vi gjøre for å bygge oss selv opp og for å kunne fortsette å delta i Guds byggearbeid?

²³ Alle disse åndens frukter stiller Paulus opp som motsetninger til kjødets gjerninger. Det må finne sted en forandring når en troende innvier seg til å gjøre Guds vilje. Han kan ikke lenger handle slik som verden gjør, men «de som hører Kristus Jesus til, pelfester . . . kjødet sammen med dets lidenskaper og lyster». (Gal. 5: 24, NW) Han må forandre seg, han må bygge seg selv opp. «Hvis vi lever ved ånd, la oss da også fortsette å vandre ordentlig ved ånd. La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» (Gal. 5: 25, 26, NW) Når du frambringer åndens frukt, gjør du deg skikket til å få være i Jehovas nye verdens samfunn. Hvis du ’gir stadig akt på deg selv og på din undervisning’, vil også det være til gagn for deg. «Ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1 Tim. 4: 16, NW) Oppbygg deg selv ved å ha oppmerksomheten henvendt på den åndens frukt du frambringer, og ved at du hjelper til med å få Jehovas nye verdens samfunn til å vokse. De kristne må være sammen i enhet «som en hjord i kveen, som en flokk midt ute på beitemarken». Ta til deg næring sammen med Jehovas får og bevar enheten med dem, for «i den rettferdiges hus er det meget gods, men den ugudeliges inntekt blir til ødeleggelse for ham». — Ordspr. 15: 6.