sparsomt; og den som sår rikelig, skal høste rikelig. Hver og en må gi det han i sitt hjerte har funnet at han skal gi, og da ikke med ulyst eller av tvang, for ’Gud elsker en glad giver’.» — Ordspr. 3: 9; 2 Kor. 8: 12, LB; 9: 6, 7, UO.

Det er imidlertid langt viktigere å gi av vår tid, å gi av oss selv, slik som apostelen Paulus gjorde. Han hadde ikke noen penger han kunne gi, men han hadde tid, og hvor rikelig han ga av sin tid! «Vi [ville] gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møye: under arbeid natt og dag, for ikke å falle noen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.» Av den grunn kom han med følgende formaning: «Vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning.» — 1 Tess. 2: 8, 9; 1 Kor. 15: 58.

Det er akkurat det samme syn Jehovas vitner har på dette. Ettersom de begrenser sine utgifter til et minimum ved at de ikke har en lønnet presteklasse, blir ikke pengesaker så ofte nevnt. Men hvor stor vekt legger de ikke på at man må gi av sin tid! Alle Jehovas vitner blir oppfordret til å overvære fem menighetsmøter i uken, det vil si 260 menighetsmøter i året, til å benytte tid til å studere Bibelen for seg selv og sammen med sin familie og til å benytte så mye tid de kan i tjenesten på feltet. Alle menigheter har sin timekvote, og alle Jehovas vitner bestreber seg for å nå opp til eller overskride denne kvoten. Menighetsforkynnerne benytter gjennomsnittlig ti timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. De går inn for å ’kjøpe den beleilige tid’. — Ef. 5: 16.

Alle forkynnere blir dessuten oppfordret til å sette seg som mål å bli pioner, spesialforkynner eller misjonær og bruke fra 100 til 150 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. Helt fra først av har i virkeligheten Selskapet Vakttårnet lagt vekt på at hvis en forkynner har to muligheter, enten å gi mer penger eller mer av sin tid, bør han velge å gi mer av sin tid. Derved vil han følge nøyere i Jesu og apostlenes fotspor, idet han ’søker først Guds rike’. — Matt. 6: 33.

På grunn av at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner følger denne framgangsmåten, er de ikke bare blitt et hurtig voksende samfunn, men også et sterkt samfunn, for de som utgjør dette samfunnet, vil ikke kunne forkynne og undervise andre uten selv å høste gagn av det. Vi leser: «Den som lesker andre, han blir selv lesket.» Samtidig fører denne handlemåten til at det blir et samfunn av lykkelige mennesker, for «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Ordspr. 11: 25; Ap. gj. 20: 35, NW.

Ektemenn, hustruer, foreldre og i særdeleshet innvigde kristne bør derfor huske at det er en tid for hvert foretagende under himmelen. Det er rosverdig at vi gir av våre penger, men la aldri det erstatte vår forpliktelse til å gi av vår tid. «Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den!» Gi av din tid, for det vil være til størst gagn for andre og til glede for deg selv. — Ordspr. 3: 27.

Bygninger i stedet for moral

«Vår tids religiøse samfunn ofrer sin tidligere ’fasthet’ og styrke når det gjelder troen, på alteret til ’kjødets svakhet og behagelighet’, sa en rabbiner i New York. . . . Dr. theol. William F. Rosenblum beskrev kirkens og synagogens ’største lidenskap’ som en lyst til å oppføre storslagne byggverk og ikke bry seg om å frambringe ’et stort, åndelig folk’. ’Noe historien har lært oss, er at en nasjon som brukte sine krefter og rikdommer til å oppføre byggverk og ikke brydde seg om å vie sitt folks moral like stor oppmerksomhet, alltid har forfalt og gått til grunne.’» — New York Times for 2. oktober 1960.