Hvem skal de kristne «underordne seg under»?

«Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning.» — Tit. 3: 1.

 1, 2. a) Hvem er til og med såkalte frie mennesker underordnet? b) Hva er det som har gjort det vanskelig å underordne seg, og hvor har det vært særlig vanskelig?

FRIE mennesker er trass i sin frihet underordnet den politiske regjering som er satt over dem. Uansett hvor frie vi påberoper oss å være, er det ikke til å unngå at vi blir stilt overfor spørsmålet om å underordne oss under noe eller noen. De mange politiske revolusjoner som har funnet sted i de siste århundrene, har gjort det vanskelig å underordne seg.

² Siden den amerikanske revolusjon fra 1775 til 1783 og den franske revolusjon i 1789 har det vært mange andre revolusjoner, og noen av dem har ført til store forandringer i verdensforholdene. Hvis landene i kristenheten virkelig var kristne, ville det ikke ha brutt ut revolusjoner der, men kristenheten er i virkeligheten blitt mer rystet av voldsomme revolusjoner enn den hedenske verden. Nå i det 20. århundre har menneskene opplevd de mest voldsomme opprør og omstyrtelser av regjeringer i sin historie, slike som revolusjonene i det hedenske China i 1911 og 1949 og i det «kristne» Russland i 1917, noe som har frambrakt vår tids to kommunistkjemper. På grunn av de voldsomme og revolusjonerende regjeringsforandringer som har funnet sted i de forskjellige land, har menneskene lidd kvaler når det gjelder spørsmålet om hvilken regjering de villig skulle underordne seg.

 3. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med det å underordne seg, og hvem må besvare dem?

³ Uansett om slike utskiftninger av herskere og forandringer av regjeringer har kommet ved en fredelig, gradvis utvikling eller ved en voldsom revolusjon, blir de menneskene som blir berørt av det, stilt overfor følgende spørsmål: Hvorfor skal vi underordne oss under den nye hersker eller regjering? Hvorfor ikke gjøre motstand? Hvilke fordeler kan vi oppnå ved å underordne oss? Selv rettsindige mennesker som ber om at Guds rike må komme med velsignelser for hele menneskeheten, blir stilt overfor slike spørsmål og må besvare dem riktig for å kunne behage Gud.

 4, 5. a) Hvilket opprør fant sted i Galilea mens Jesus Kristus var barn, og hvordan kan vi vite om dette opprør var av Gud? b) Hva førte jødenes opprør i år 66 til, og hvilken religiøs gruppe mennesker var ikke innblandet i dette opprøret?

⁴ For 1900 år siden hadde det hedenske Romerriket kontroll over landområdene rundt Middelhavet og en stor del av Europa. Det hadde underlagt seg mange folkeslag, deriblant jødene i Palestina, og på grunn av det måtte den romerske regjering kjempe med mange vanskeligheter. På grunn av sin religion ønsket en stor del av jødene å bli fri for den romerske imperialisme. I året 7 e. Kr., da Jesus ennå var en gutt og bodde i Nasaret i Galilea, ble det gjort opprør. Det var ledet av en jøde, galileeren Judas, og det kom til utbrudd på grunn av den romerske landshøvding Kvirinius’ krav om folketelling eller innskrivning i manntall.a

⁵ Var jødenes opprør på grunn av kravet om at de skulle underordne seg Roma, av Gud? Nei, det var ikke det, for, som den jødiske lovlæreren Gamaliel sa ved en senere anledning, «han omkom, og alle de som lød ham, ble spredt». (Ap. gj. 5: 34—37) Uten å gi akt på dette advarende eksemplet fra sin egen historie gjorde jødene som nasjon betraktet opprør i år 66 og brakte en fryktelig ødeleggelse over seg selv. Deres hellige hovedstad, Jerusalem, ble ødelagt sammen med dens storslagne tempel for Jehova Gud, og Judas land ble lagt i ruiner av de romerske hærer, og 97 000 av de overlevende jøder ble ført av sted til et slaveri som var mye verre enn det at de politisk sett måtte underordne seg under den romerske imperialisme. (Luk. 21: 5—7, 20—24; 19: 41—44) Men ingen av de kristne, ikke engang de jøder som var omvendt til kristendommen, ble innblandet i dette opprøret på grunn av kravet om at folket skulle underordne seg under den romerske imperialisme. Hvorfor ikke?

 6. a) Når og hvor ble den kristne menighet grunnlagt? b) Hvordan ble det snart opprettet kristne menigheter både innenfor og utenfor det romerske rike?

⁶ På pinsefestens dag i år 33 ble den kristne menighet grunnlagt i byen Jerusalem. Medlemmene av den første menighet ble merket av Gud selv, for han utgjøt sin hellige ånd over dem og ga dem mirakuløse gaver. (Ap. gj. 2: 1—40) I dette kritiske året ble således den kristne menighet grunnlagt midt i en jødisk verden hvor opprørets glør mot Roma ulmet trass i det anti-kristne rop: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 15, 16) Men den nyfødte menighet ble trygt ledet av den regel for handling som var gitt av deres Leder, Jesus Kristus: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Mark. 12: 17) Mange tusen mennesker var vitne til at den kristne menighet ble grunnlagt i år 33. Mange av dem var gudfryktige jøder fra Partia, Media, Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Pontus, Asia, Frygia, Pamfylia, Egypt, Libya, Judea, Arabia, Kreta og Roma, det vil si, fra steder innenfor og utenfor det romerske rike. På pinsedagen ble 3000 av disse jødene fra slike fjerne land omvendt til kristendommen og døpt. (Ap. gj. 2: 5—11, 37—42) Etter at de hadde vendt tilbake til sine hjemland, ble det opprettet kristne menigheter i disse landene, deriblant også øya Kreta i Middelhavet, som ble styrt av romerne.

 7. Hvorfor lot Paulus Titus bli igjen på Kreta og hvilken veiledning sa han at Titus skulle gi angående de kristnes forbindelser med alle slags mennesker?

⁷ Omkring år 61 besøkte den kristne apostel Paulus og hans unge medmisjonær Titus Kreta. Da Paulus forlot øya, lot han Titus bli igjen der for at han skulle stå til tjeneste for den kristne menighet. I et brev til Titus sier Paulus: «Når jeg lot deg bli igjen på Kreta, var det for at du skulle ordne det som enda sto igjen, og innsette eldste i alle byer, slik som jeg påla deg. . . . For særlig blant de omskårne [jødene] er det mange som står imot, farer med tomt snakk og fører folk vill.» (Tit. 1: 5—10, UO) For å få fjernet feilaktige tanker fra de kretiske kristnes sinn og hjelpe dem til å velge den rette kurs i deres forbindelser med alle slags mennesker, skrev Paulus til Titus at han skulle gi menighetene rett veiledning: «Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning, ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker. For også vi var engang [lik dem] uforstandige, ulydige, villfarne, treller av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre.» — Tit. 3: 1—3.

 8, 9. a) Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med de «myndigheter og øvrigheter» som nevnes her? b) Hvem mente Paulus at det var, og hvorfor var han forpliktet til å fortelle de kristne at de måtte underordne seg under dem?

⁸ Dette er det eneste stedet Paulus nevner «myndigheter og øvrigheter» i sitt brev til Titus. Ettersom de kristne skulle være underordnet disse, hvem hadde så Paulus i tankene da han snakket om «myndigheter og øvrigheter»? Er det de som er innenfor den kristne menighet, eller er det de politiske myndigheter og øvrigheter som er utenfor den kristne menighet, og som dengang var underordnet Romerriket? Hvem hadde Titus i tankene da han minte menighetene på Kreta om at de skulle underordne seg?

⁹ Det er tydelig at han mente denne verdens politiske myndigheter og øvrigheter. Men Paulus oppfordret ikke Titus til å oppsøke myndighetene og øvrighetene for å få deres godkjennelse til å utnevne eldste til tjenerstillinger i menighetene på Kreta. Slike øvrigheter hadde myndighet til å ta seg av anliggender utenfor den kristne menighet, ute i verden, men den hadde ingen myndighet når det gjaldt anliggender innenfor den kristne menighet. Jesus sa det som det er, nemlig at hans etterfølgere er i verden, men at de likevel ikke er en del av den, og at de blir hatet av den. (Joh. 17: 14—16; 15: 19) Dersom de kristne ønsket å komme vekk fra enhver forbindelse med denne verdens myndigheter og øvrigheter, ville det innebære at de måtte forlate jorden, og det var jo ikke mulig. (1 Kor. 5: 9, 10) Gud tok ikke de kristne ut av denne verden. De må finne seg i de nåværende myndigheter og øvrigheter. Derfor sier Paulus at de må underordne seg under dem.

10. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til om det er tilrådelig å underordne seg, og hva beror dette på?

¹⁰ Men er det ikke farlig for menighetens lære, moral, tilbedelse og virksomhet at de sanne kristne underordner seg under myndighetene og øvrighetene i denne verden som har Satan Djevelen som sin usynlige «fyrste» og «gud»? (Joh. 12: 31; 14: 30; 16: 11; 2 Kor. 4: 4) Det beror selvfølgelig på hvor langt man går i å underordne seg. Mente apostelen Paulus at de kristne skulle underordne seg fullstendig, slik at de ble lik roboter som tok imot ordrer ovenfra, og ikke lot seg lede av sin kristne samvittighet i å avgjøre hva som var rett, og hva som var galt, i samsvar med Guds skrevne Ord? Betyr det at en kristen skal underordne sin vilje fullstendig under verdslige myndigheter og øvrigheter, slik at han viser ubetinget lydighet mot alt det de krever av ham?

11. Hvilken annen slags underordning kan det være tale om, og hvem viser oss hva slags underordning det menes?

¹¹ Eller menes det en relativ underordning? Med en relativ underordning mener vi en forholdsmessig underordning, en underordning som står i forhold til andre ting. Dette betyr at man må ta i betraktning andre ting som har betydning. En relativ underordning er ikke absolutt uavhengig av andre ting, men den må ses i forhold til andre ting som ikke på noen måte må overses. I sitt korte brev til Titus viser Paulus hvor langt man kan gå med hensyn til underordning, og hvorvidt den må være absolutt eller relativ.

12. Hvordan viser Paulus dette, og hvilken annen form for underordning nevner han først?

¹² Hvordan gjør Paulus dette? Jo, han gjør det ved å fortelle Titus at det også er andre ting som sanne, innvigde, døpte kristne må underordne seg under. De politiske myndigheter og øvrigheter i denne verden er ikke de eneste som har krav på underordning. Det er også andre former for underordning en kristen,må ta i betraktning. Hva da, for eksempel? La oss først se på den ekteskapelige underordning. I Titus 2: 3—5 (LB) kommer Paulus med denne veiledningen angående det ansvar menighetens eldre kvinner har: «Så at de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være ærbare og kyske, gode husmødre, som underordner seg under sine ektemenn, så Guds ord ikke skal bli spottet.» Skal hustruer fullstendig ’underordne seg under sine ektemenn’? La oss se litt nærmere, på dette.

Hustruer

13. a) På hva hviler kravet om at en hustru skal underordne seg, uansett ektemannens religion? b) Hva slags underordning må dette være, og hva må i den forbindelse ikke utsettes for spott?

¹³ Vi bør legge merke til at Paulus ikke sier at det har noen betydning om deres ektemenn er sanne kristne eller jøder eller hedninger. Kravet om at hustruen skal underordne seg under sin mann, hviler på et bibelsk prinsipp, noe også Paulus selv sier. Til menigheten i Korint skriver han: «Det vil jeg dere skal vite, at Kristus er hver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode. . . . mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. Derfor bør kvinnen, for englenes skyld, dekke sitt hode som tegn på at hun er underordnet.» (1 Kor. 11: 3, 9, 10, UO) Men en kristen hustru kan ikke, ifølge Paulus, fullstendig underordne seg under sin mann uten å ta i betraktning kravet om en underordning som er av enda større betydning. Hvordan kunne Paulus ellers si at unge kvinner som etterligner de eldre kvinners lære og eksempel, skulle underordne seg under sine ekteskapelige overhoder «så Guds ord ikke skal bli spottet» av dem som er utenfor?

14. Hva må en sann kristen hustru ta i betraktning i forbindelse med det å underordne seg, uansett ektemannens stilling som hode?

¹⁴ En kristen hustru må derfor først ta «Guds ord» i betraktning når hun underordner seg under sin mann. Hun har innvigd seg fullstendig til Jehova Gud og er i likhet med Jesus blitt døpt som et symbol på sin innvielse. Uansett om hennes mann er en kristen, en jøde eller en hedning, er han født ufullkommen og som en synder. Hvis han så skulle kreve eller forlange at hun skal gjøre noe som er i strid med Guds Ord, kan hun ikke ifølge sin samvittighet gjøre det og på samme tid leve i samsvar med sitt innvielsesløfte til Gud, slik Kristus gjorde. Det er nok så at hennes ektefelle er hennes synlige hode i familiekretsen, men Kristus er høyere enn enhver mann, enn enhver ektemann, og Kristus er en kristen ektemanns hode, og Gud er Kristi hode. Den innvigde, kristne hustru kan derfor ikke betrakte den tredjerangs overordnede stilling som hennes ektemann har, som endelig og absolutt. Hun må ta i betraktning den overordnede stilling som innehas av Gud, som hun har innvigd seg til gjennom sitt overhode, sin Frelser Jesus Kristus.

15. Hva slags underordning må derfor hennes underordning under ektemannen nødvendigvis bli, og hva kan ingen si om Guds Ord i denne forbindelse?

¹⁵ Hvis hun i overdreven lydighet mot sin mann handler i strid med Guds Ord, behandler hun ikke Guds Ord på rette måte, selv om mennesker utenfor den kristne menighet godkjenner hennes handlemåte. Det ville være å begå en synd. Det er derfor klart at hennes underordning under ektemannen er en relativ underordning, og at den må skje i samsvar med Guds Ord. Det er i samsvar med Guds Ord at hun underordner seg under sin mann, for det sier at hun skal gjøre det. Ingen utenfor menigheten kan med rette si at Guds Ord ikke lærer at hustruen skal underordne seg under sin mann, være glad i ham og vise ham sin kjærlighet ved å underordne seg.

16. Hvordan kan hun bli skyld i at Guds Ord ’blir spottet’ og hvorfor vil det bli det?

¹⁶ Hva om nå den kristne hustru, som forkynner Guds Ord for andre, ikke underordner seg under sin mann på en relativ måte, men trosser ham og tretter med ham om huslige ting som ikke har noe med hennes kristne samvittighet å gjøre? Da gir hun utenforstående inntrykk av at Guds Ord, som hun forkynner, lærer henne å være oppsetsig og å trakte etter stillingen som familiens overhode. Dermed blir hun skyld i at Guds Ord ’blir spottet’ av dem som er utenfor, og de vil ikke høre på det, hverken når det blir forkynt av henne eller av andre i den menigheten hun tilhører. Det at hun underordner seg under sin mann i ting som ikke er i strid med Guds Ord, virker derfor som et skjold for Guds Ord mot spottende ord fra mennesker som dømmer Guds Ord på grunnlag av den måten en kristen hustru oppfører seg på.

17. Hvordan kan hun anbefale Guds Ord for utenforstående?

¹⁷ Den kristne hustru bør derfor anbefale Guds Ord for utenforstående og få dem til å høre på det, ved at hun underordner seg under sin ektemann, sin eier. Guds Ord er det viktigste i hennes liv som gift kvinne, og derfor holder Paulus fram at hennes underordning under ektemannen bare er relativ, ikke fullstendig.

Slaver

18, 19. a) Hvilken annen form for underordning omtaler Paulus, og hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med deres innvielse? b) Hvorfor ble det nødvendig for apostelen å skrive om hvordan de som tilhørte denne klassen skulle oppføre seg som kristne?

¹⁸ I sitt brev til Titus omtaler Paulus en annen form for underordning som man ikke kan se bort fra i vår tid. Det var mange slaver i Romerriket, ikke bare negerslaver, men også hvite slaver. Dette var mennesker som var tatt til fange i krig, eller som var kommet i økonomiske vanskeligheter og ikke kunne betale sin gjeld. Ja, det fantes så mange slaver at en enkelt romersk borger kunne ha opptil 4000 slaver i sin tjeneste. Mange av disse slavene hørte frihetens budskap om Guds rike bli forkynt og tok imot kristendommen. Trass i at de var slaver for en rik eller mektig mann eller kvinne, trodde de på Jesu Kristi gjenløsningsoffer og innvigde seg til Jehova Gud. Forkastet Gud deres innvielse, og sa han at de ikke kunne foreta en slik innvielse fordi de ikke var fri til å gjøre det? Sa Gud at de var underordnet en slaveeier og ble eid av ham, og at de derfor ikke kunne gi seg fullstendig til Gud og foreta en innvielse til Ham?

¹⁹ Nei! Gud forkastet ikke deres innvielse gjennom Kristus. Hvis Gud hadde forkastet slike slavers innvielse, ville ikke menigheten ha tillatt at det kom slaver inn i den. Men Gud godtok deres innvielse og lot dem komme inn i menigheten av sitt hellige folk. Det er det som er grunnen til at Kristi apostler anerkjente disse slaver som medlemmer av menigheten, og skrev om hvordan de skulle oppføre seg som kristne.

20, 21. a) Hadde en slaves innvielse noen innvirkning på hans forhold til sin eier? b) Hva viser det Paulus skrev om slaver, med hensyn til hans underordning under den romerske regjering?

²⁰ Når Gud godtok disse slavers innvielse og gjorde dem til medlemmer av sin menighet, ble de da frigjort fra sine jordiske eiere? Nei, slett ikke. De fortsatte å være jordiske slaver, selv om de hadde fått en åndelig frihet som ikke-innvigde, ikke-kristne slaver ikke kunne glede seg over å ha. «For enhver i Herren som ble kalt mens han var en slave, er Herrens frigitte,» sier apostelen Paulus, men da mente han at de åndelig sett var frie, og han oppmuntret dem ikke til å løpe vekk fra sine eiere.

²¹ Det er det som er grunnen til at Paulus sier: «Enhver bør bli i den stilling han ble kalt i [til å være hellig for Gud]. Ble du kalt mens du var en slave? La ikke det plage deg; men hvis du også kan bli fri, bør du heller benytte anledningen. . . . likeledes er han som ble kalt mens han var en fri mann, en Kristi slave. Dere ble kjøpt for betaling [Kristi gjenløsningsoffer], hold opp med å bli menneskers slaver. I hvilken tilstand enhver enn ble kalt, brødre, i den bør han forbli i samfunn med Gud.» (1 Kor. 7: 20—24, NW) Paulus var ingen reformator av Romerriket, og han var ikke bemyndiget til å være det av Gud. Og hvorfor skulle han være det, ettersom både Gud og han visste at det vanhellige romerske rike skulle bli ødelagt når Guds tid var inne til det? Det utbredte slavehold ble opprettholdt av den romerske regjering. Apostelen Paulus underordnet seg under den romerske regjering hva spørsmålet om slavehold angikk. Han oppfordret ikke slaver til å løpe vekk. Han gjorde seg ikke til talsmann for noe slaveopprør i likhet med det som Spartacus ledet i år 73 f. Kr.

22, 23. a) Etter at en slave hadde innvigd seg, hvilket forhold kom han da i til sin eier? b) Hvorfor ga Paulus instrukser angående de kristne slaver, og hva sa han til Titus at han skulle gi slavene formaning om å gjøre?

²² Hva var så en slaves forhold til sin jordiske eier etter at han, slaven, var blitt en innvigd, døpt kristen? Etter kjødet var han fremdeles en slave under sin herre eller slaveeier. På grunn av at han nå var blitt en kristen, burde han bli en bedre slave, og ikke lik Eliza i romanen Onkel Toms hytte fra begynnelsen av 1850-årene, som løp vekk fra sin eier. Apostelen Paulus ga den unge tilsynsmannen Titus instrukser om hva han skulle si til de kristne slavene på Kreta angående deres oppførsel. I sitt brev til Titus understreker Paulus hvor viktig det er å gjøre det som vil beskytte den kristne organisasjon og Guds Ord mot uberettiget spott og hån fra verden. Først holdt Paulus fram for kristne hustruer hvordan de skulle oppføre seg i hjemmet, og for unge, kristne menn hvordan de skulle te seg og føre «en sunn og uangripelig tale, så den som står oss imot, må bli til skamme, når han ikke har noe ondt å si om oss». Deretter kom Paulus inn på slavers oppførsel, og skrev:

²³ «Treller [slaver, NW] skal underordne seg under sine herrer i alt, gjøre dem til lags og ikke si imot, ikke stikke noe til seg; men vise velsinnet troskap i alt, så de på alle vis kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære. For Guds nåde er jo blitt åpenbart til frelse for alle mennesker [slaver innbefattet], og den oppdrar oss til å si oss løs fra all ugudelighet og alle verdslige begjær og til å leve ærbart og rettskaffent og gudfryktig i den nåværende verden.» — Tit. 2: 6—12, LB.

24, 25. a) Hva sier Paulus ikke noe om med hensyn til slaveeieren? b) Kunne en slaveeier være medlem av den kristne menighet, og hva viser tilfellet med Filemon?

²⁴ Hvordan kan dette la seg gjøre for mennesker i Asia, Afrika og andre steder som i vår tid er slaver i bokstavelig forstand? Hvordan kan slaver som er blitt kristne, som har innvigd seg og er blitt døpt, «underordne seg under sine herrer i alt, gjøre dem til lags», og på samme tid være kristne? Igjen bør vi legge merke til at Paulus ikke sier noe om hvorvidt slaveeieren er en hedning, en romer, en jøde eller en kristen, og at han ikke sier at den kristne slave bare skal underordne seg under en kristen slaveeier og gjøre ham til lags.

²⁵ På den tiden var det til og med enkelte i menigheten som eide slaver. Paulus gjorde ikke som den russiske tsar Alexander II, som i 1861 befridde 23 millioner russiske slaver, og han gjorde heller ikke som den amerikanske presidenten Abraham Lincoln, som i 1863 kom med proklamasjonen om negerslaveriets opphevelse som forbød slaveri i de deler av sørstatene som ikke var okkupert av unionsstyrkene. Nei, Paulus kunngjorde ikke at alle kristne slaver skulle få frihet, og at alle kristne slaveeiere ufrivillig skulle bli fratatt sine slaver. Han kunngjorde ikke at alle kristne slaveeiere som ikke ville frigi sine troende eller vantro slaver, skulle bli utstøtt fra den kristne menighet. Nei, han skrev til og med et brev, som er bevart i Bibelen, til den kristne slaveeieren Filemon. Filemon ble ikke utstøtt av menigheten, og den lokale menighet av kristne hadde møter i Filemons hjem. — Filem. 1, 2.

26. Hva gjorde Paulus med Onesimus i harmoni med sine instrukser til Titus og hva gjorde Onesimus?

²⁶ Den romerske regjering tillot at Filemon hadde slaver, og Paulus underordnet seg under denne hedenske styreform og forbød følgelig ikke Filemon å ha slaver. I harmoni med instruksene til Titus om at slaver skulle underordne seg under sine herrer i alt, sendte Paulus slaven Onesimus, som hadde løpt vekk fra sin herre, tilbake med brevet til Filemon. Paulus erklærte ikke at denne rømte slaven, Onesimus, nå skulle være fri, ettersom han hadde hørt på Paulus’ forkynnelse og blitt en kristen. Paulus sendte Onesimus tilbake til slaveriet. Det var nettopp på grunn av at Onesimus nå var blitt en kristen, at han vendte tilbake til slaveriet for å underordne seg under sin kristne bror Filemon i alt, for å «vise velsinnet troskap i alt». Onesimus forandret ikke mening på veien tilbake, og han ødela ikke brevet og forsvant ikke i denne verden for å fortsette å leve som en rømt slave. Selv om han visste at han på ny måtte bli en slave, leverte han brevet til Filemon. Det er derfor vi har det i Bibelen i dag. — Filem. 10—17.

27. a) Hva er uttrykket «alt» begrenset til med hensyn til en kristen slaves underordning under sin eier? b) Hva slags slaver gjorde kristendommen dem derfor til?

²⁷ Hvordan kan slaver som er blitt innvigde kristne, underordne seg under sine eiere i alt, spesielt hvis disse eiere ikke er kristne eller har en annen religion? Betyr uttrykket «i alt» at slaver totalt og absolutt skal underordne seg under sine eiere uten å ta Guds vilje og Ord i betraktning? Nei, det er neppe det som er meningen. Uttrykket «alt» er begrenset til alt innenfor det område hvor slaveeieren har lovmessig rett til å forlange tjeneste av sin slave. Han hadde ikke rett til å forandre sin slaves religion, for den angikk slavens samvittighet og var en personlig sak mellom ham og hans Gud. Paulus viser hva som er innbefattet i uttrykket «alt», når han videre sier at de skulle «gjøre dem til lags og ikke si imot, ikke stikke noe til seg; men vise velsinnet troskap i alt». Kristendommen gjorde dem ikke til dårligere slaver, men til bedre slaver, til slaver som finner behag i å gjøre sine eiere til lags ved å utføre sine tildelte oppgaver på beste måte, slaver som ikke nesevist sier imot sine eiere, slaver som ikke stjeler fra sine eiere, slaver som er lojale mot sine eiere og ikke motarbeider deres materielle interesser.

28, 29. a) Hva er en kristen slave ikke forpliktet til å gjøre selv om han underordner seg under sin eier? b) Hva slags underordning er det derfor, og som for hvem tjener han sin eier, og med hvilket motiv?

²⁸ Det at den kristne slave underordner seg under sin ikke-kristne herre, betyr ikke at han er forpliktet til å stjele fra andre dersom hans herre forlanger det. Og hvis han ikke ville stjele for sin jordiske herre, ville han heller ikke bryte noen andre av Guds bud. «Den som stjal, stjele ikke lenger,» sier apostelen Paulus, «men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» (Ef. 4: 28) Det er derfor klart at en kristen slaves underordning under sin slaveeier er en relativ, forbeholden og begrenset underordning som beror på hans kristne samvittighet. Det er også klart at en kristen slave ikke kan bryte Guds bud for å behage sin slaveeier. I Kolossenserne 3: 22—24 sier Paulus følgende til slaver:

²⁹ «I tjenere [slaver, NW]! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold [av et oppriktig hjerte, NW], idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker [deres slaveeiere], for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!»

30. Hvorfor kan lydighet mot slaveeiere «i alle ting ikke bety at en kristen slave skulle bryte Guds lov?

³⁰ Dette betyr ikke at man kan gå så langt i å utvise lydighet mot slaveeiere «i alle ting», at man blir ulydig mot Jehova Gud ved å bryte hans bud. Det er det som er grunnen til at apostelen sier at denne lydighet i alle ting skal legges for dagen med frykt for Herren, det vil si med frykt for å mishage Jehova. Uansett hva slaver ble satt til å gjøre, skulle de ikke gjøre det motvillig som for de menn som var deres herrer, men «av hjertet, som for Herren», idet de visste at det var Herren, Jehova, som ville belønne dem, selv om deres herre ikke ville gjøre det, men utnyttet dem.

31. Hvordan vil frykt for Jehova og et ønske om å behage ham være avgjørende for en slaves handlinger?

³¹ Frykten for Jehova ville ikke tillate slaver å handle slik revolvermenn eller knivstikkere gjør, hvis deres herrer ga dem ordre om å drepe noen. Hvis deres herrer befalte dem å stjele fra andre, lyve eller gi falsk vitnesbyrd for en dommer eller bortføre en annen manns hustru, da ville de ikke kunne gjøre slike ting av hjertet, som om de gjorde det for sin Gud, for Jehova forbyr sine kristne vitner å begå slike forbrytelser. Hvis kristne slaver ville tekkes mennesker, ville de underordne seg under og adlyde sine herrer når disse befalte dem å gjøre noe som var galt, ubibelsk og ukristent. Men det er i noen ting, ja, i mange ting, de ikke kan adlyde ufullkomne, syndige, menneskelige herrer, for kristne slaver søker å tekkes Gud, og de har mer frykt for Jehova enn for noen annen. De er virkelig slaver for sin Herre, Kristus, som kjøpte dem ved sitt gjenløsningsoffer.

32. Hvilke lignende instrukser gir Paulus til kristne slaver i Efeserne 6: 5—9, og hvilken oppmuntring til å utføre en god tjeneste ligger det i disse ordene?

³² I Efeserne 6: 5—9 (NW) gir apostelen Paulus lignende instrukser til kristne slaver, medlemmer av menigheten. De skal ikke være vrange og ondsinnede slaver, men blir oppfordret til å være «slaver med et villig sinn, som for Jehova, og ikke for mennesker, for dere vet at enhver, hva godt han enn gjør, skal få det igjen av Jehova, enten han er slave eller fri». De husker at de har en Herre som er høyere enn deres jordiske herre, en Herre i himmelen. Denne Herren er ikke partisk til fordel for jordiske slaveeiere, som om han var imot slavene, forutsatt at slavene adlyder sin himmelske Herre når det blir mer nødvendig å vise trofasthet overfor kristendommen enn slavisk lydighet mot mennesker.

33, 34. a) Hvorfor vil kristne slaver ikke gjøre ting som de tidligere har gjort for sine herrer, men vil dette skade deres herrers interesser? b) Hvorfor ønsker de å bli bedre slaver, og hvilken innvirkning har det på deres underordning?

³³ I alle tilfelle gjør apostelen Paulus kristne slavers underordning under sine menneskelige eiere eller herrer til en relativ underordning. Ting som slaver tidligere gjorde i total lydighet mot sine jordiske eiere, vil de ikke lenger gjøre, for de har nå en kristen samvittighet. Men de vil likevel bli bedre slaver og lojalt være sine eiere til stor nytte. Ved at de holder fast ved sin rette, kristne handlemåte trass i sine herrers ønsker, vil de ikke gjøre sine herrer fortred eller skade deres interesser, men de vil få sine herrer til å respektere deres kristne samvittighet. Fordi de er blitt bedre slaver på grunn av at de har antatt kristendommen, vil de ikke bringe skam eller vanære over det Gud lærer sine innvigde vitner.

³⁴ Ved at de er blitt bedre slaver, ønsker de at de «på alle vis kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære». Hvis de ønsker å gå inn for å være en pryd for Guds lære, som de følger i alle ting, kan de ikke underordne seg under sine jordiske herrer hvis de krever at de skal gjøre noe galt. De ville ikke være en pryd for Guds lære hvis de gjorde noe galt, men ville tvert imot vanære Hans lære.

Underordning under myndigheter og øvrigheter

35. a) Hva viser kristne hustruers og slavers underordning under ektemenn og slaveeiere med hensyn til de kristnes underordning under myndigheter og øvrigheter? b) Hva er myndighetene forpliktet til trass i sin ufullkommenhet?

³⁵ Det er først etter at apostelen Paulus har skrevet om hvordan kristne hustruer skal underordne seg under sine menn, og om hvordan kristne slaver skal underordne seg under sine jordiske eiere, at han sier til menighetens medlemmer at de skal «underordne seg under myndigheter og øvrigheter». (Tit. 3: 1) Det Paulus sa om underordning under ektemenn og slaveeiere, gir oss et sammenligningsgrunnlag når vi skal finne ut hvor langt innvigde, døpte kristne, som Jehovas vitner er, kan gå med hensyn til underordning under og lydighet mot politiske myndigheter og øvrigheter. Underordningen under ektemenn og slaveeiere eller herrer, som bare er ufullkomne mennesker, skulle ikke være fullstendig, men relativ. I likhet med dette må også underordningen under myndigheter og øvrigheter være relativ, for disse består av mennesker som er født i synd og er underlagt dødens fordømmelse. De menneskelige «myndigheter og øvrigheter» har imidlertid plikter overfor alle de mennesker som har underordnet seg under dem. En av deres største plikter er å opprettholde ro og orden og beskytte folket best mulig. Myndighetene har vanligvis nok vanskeligheter med ikke-kristne mennesker om ikke også innvigde, døpte kristne skulle øke deres vanskeligheter ved å slutte seg til verdslige mennesker i å bryte loven.

36. Hvorfor er det meget passende at kristne er lydige mot myndigheter og øvrigheter?

³⁶ Det er imidlertid meget passende at de som virkelig er Guds «hellige», er lydige mot «myndigheter og øvrigheter». I stedet for å gjøre seg fortjent til dårlig behandling av slike menn i offentlige stillinger i denne verden, bør de kristne oppnå, eller i det minste gjøre seg fortjent til, å få ros for god oppførsel og for å rette seg etter lover som bidrar til å opprettholde ro og orden og er til beste for offentligheten. Fordi de kristne er helhjertet innvigd til Gud, og fordi de trofast etterligner Jesus Kristus, blir de ofte bare av den grunn misforstått og kritisert, og skulle derfor ikke behøve å utsette seg for berettiget kritikk og anklager for å ha gjort noe galt. De kristne bør vise at frykten for Gud påvirker deres liv i riktig retning. Paulus formaner dem derfor til å være «rede til all god gjerning».

37. Hvordan er dette i harmoni med den kjensgjerning at Kristus døde og forløste oss i en bestemt hensikt, men hva betyr det med hensyn til vår underordning under myndigheter og øvrigheter?

³⁷ Dette er fullstendig i harmoni med det som Paulus nettopp hadde sagt, nemlig at vår Frelser, Jesus Kristus, «ga seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger». (Tit. 2: 13, 14) Når vi gjør dette, hvordan kan vi da utgjøre noen alvorlig trusel mot noen av denne verdens myndigheter og øvrigheter, selv om det bare er i relativ forstand vi underordner oss dem? Det at vi er et folk som av Kristus er forløst eller frigjort fra all urettferdighet, og det at vi er ’nidkjære til gode gjerninger’, gjør at vi som kristne bare i relativ forstand kan underordne oss under menneskelige myndigheter og øvrigheter. Hvorfor? Jo, fordi menneskelige herskere undertiden kan kreve eller lage lover som er i strid med Guds suverene lov.

38. Hva vil vår lydighet mot Guds lov aldri føre til, og hva vil myndigheter og øvrigheter aldri få oss til å gjøre?

³⁸ Vår samvittighetsfulle lydighet mot Guds lov kan kanskje irritere menneskelige myndigheter og øvrigheter. Ved at vi viser en slik lydighet, kan vi kanskje blottstille deres feil og vise at de handler i strid med Guds lov. Men dette vil aldri, nei aldri, føre til at vi slutter oss til noen undergravningsvirksomhet eller sammensvergelse eller noe opprør mot de myndigheter og øvrigheter som sitter med makten. Når vi under den nåværende tingenes ordning gir Gud det som er Guds, betyr ikke det at vi ikke også gir keiseren det som er keiserens. (Matt. 22: 21) Det betyr ikke at vi handler i strid med apostelens veiledning om å ’underordne oss under myndigheter og øvrigheter’. Det betyr ganske enkelt at vi som samvittighetsfulle kristne ikke vil slutte oss til ufullkomne, menneskelige myndigheter eller øvrigheter når de kjemper mot Gud. Vi må ta det samme standpunkt som Kristi apostler tok, da de sa til en upolitisk, religiøs domstol i Jerusalem: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

39. Hvilken apostolisk veiledning vil vi derfor følge, og hvorfor?

³⁹ Vi vil alltid følge apostelen Paulus’ veiledning om å være underordnet under ektemenn, slaveeiere og verdslige, politiske myndigheter og øvrigheter som herskere, og hans råd angående andre av livets anliggender. Dette vil vi gjøre «for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene». Tit. 3: 8.

[Fotnote]