Lev nå for en ny verden
1. Hva er det Guds hensikt å tilveiebringe, og hva skrev Peter om det?
DET er Guds hensikt å tilveiebringe en ny verden hvor rettferdighet skal bo. Det var håpet om en slik ny verden som inngjøt mot i de første kristne på apostlenes tid, ja, det fikk dem til å foreta en total forandring av sitt liv. De levde ikke lenger for de ting som folkeslagenes verden som de befant seg i, kunne tilby dem, men de begynte å leve for Guds nye verden. Apostelen Peter skrev: «Ettersom alle disse ting [tingene i den gamle verden som de befant seg i] altså skal oppløses, hvor burde dere ikke da vise en hellig oppførsel og gjøre gudfryktige gjerninger . . .! Men det er nye himler og en ny jord som vi venter ifølge hans løfte, og i dem skal rettferdigheten bo.» — 2 Pet. 3: 11—13, NW.
2. Hva ble resultatet av menneskets opprør i Eden? Betyr dette at Gud har oppgitt sin hensikt i forbindelse med å tilveiebringe en rettferdig verden?
2 Lenge før Peters tid hadde Jehova, universets Skaper, gjort kjent sin hensikt om å skape en slik ny verden. Gjennom profeten Esaias sa han: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» (Es. 65: 17) Det var hans hensikt helt fra begynnelsen av å tilveiebringe en slik rettferdig verden, og det var bare på grunn av menneskets opprør i Eden at vår jord ble et sted hvor ondskap og urettferdighet florerer, og hvor synden har resultert i lidelse og død for jordens beboere, i stedet for et paradisisk sted med fred og lykke og evig liv for menneskene på den. Gud har imidlertid ikke oppgitt sin storslagne hensikt, for han gir det løfte at de rettferdige «skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig». — Sl. 37: 29.
3. Hva betyr det at ’rettferdighet skal bo på jorden’?
3 Å være «rettferdig» vil si å være «rettskaffen, redelig, dydig, lovlydig». Det er altså Guds erklærte hensikt å tilveiebringe en renset jord, en jord som skal få samme paradisiske skjønnhet som Edens hage, og hvor ’rettferdigheten skal bo’. Det vil bli en verden hvor rettferdighet, sannhet og rettskaffenhet vil blomstre, og hvor alle jordens beboere vil være lovlydige, det vil si, de vil adlyde Guds lov og gjøre hans vilje. Det var om slike tilstander på jorden Jesus lærte oss å be i sin mønsterbønn: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.
4, 5. a) Hvorfor lot Gud det komme en vannflom på jorden? b) Hva var vannflommen et bilde på, og på hvilken måte er forholdene på jorden i dag lik forholdene før vannflommen?
4 I dag lever vi ikke i en slik verden. Jordens beboere lever ikke sammen i fred, og størstedelen av menneskene opptrer ikke rettferdig overfor hverandre. Dyd er noe som lett skyves til side. Menneskene har liten respekt for rettferdige lover, også for menneskelagde lover, for politirapportene viser tydelig at lovløsheten tiltar. Det som imidlertid plager oppriktige mennesker mest, er at menneskene i denne verden viser liten eller ingen respekt for Guds lov. Det hersket lignende tilstander på jorden på Noahs tid, da «menneskets ondskap var stor på jorden, og . . . alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». (1 Mos. 6: 5) På grunn av menneskets ondskap ødela Gud det onde menneskesamfunnet ved en vannflom, og lot bare Noah og hans familie bli frelst. Bibelen omtaler dette som en ødeleggelse av en «jord». Ikke så å forstå at den bokstavelige jord ble ødelagt, men det som ble ødelagt, var det samfunn av mennesker som levde på jorden, slike som bare levde etter sine egne fordervede verdslige tanker, og som hadde glemt Gud. — 2 Pet. 3: 5, 6.
5 Det som hendte dengang, var et bilde i liten målestokk på hvordan Gud skal ødelegge den nåværende onde verden. Jesus selv advarte om dette og sa: «Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være.» (Matt. 24: 37) Bibelen inneholder en detaljert forutsigelse om at like før enden på denne onde verden, skulle det være slike forhold på jorden som det var forut for vannflommen. Legg merke til hvor godt følgende inspirerte ord stemmer med kjensgjerningene: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.» (2 Tim. 3: 1—4) Et omhyggelig studium av andre av Bibelens profetier slår fast at vi nå lever i disse siste dager, og det betyr at enden på den nåværende onde verden vil komme i vår tid.
Fårene samles inn i en ny verdens samfunn
6, 7. a) Hva slags mennesker viser Jehova nå barmhjertighet? b) Hva sier Jesus om innsamlingen av rettferdselskende mennesker i vår tid?
6 Ødeleggelsen av denne onde verden må nødvendigvis innebære at en hel del mennesker mister livet. På grunn av Guds kjærlige godhet og miskunnhet er det imidlertid hans hensikt før denne verdens ende kommer, å skille ut fra folkeslagene de menneskene som elsker det som er rett, som ønsker å se rettferdigheten blomstre, som viser tro på Guds Ord, Bibelen, og på løftet om den nye verden, og som har en slik tro at de er villige til å vende denne gamle verden og dens dårlige skikker ryggen og i stedet leve i samsvar med de rettferdige prinsipper som i all evighet kommer til å gjelde i den nye verden som Gud skaper.
7 At det skulle finne sted en slik innsamling av rettferdselskende mennesker i vår tid, går tydelig fram av Bibelen. Jesus selv kom med lignelsen om «fårene og gjetene» for å illustrere nettopp dette. Denne lignelsen står nedtegnet i Matteus 25: 31—46, og viser at mennesker fra alle folkeslag skulle bli samlet inn og skilt ut fra verden på en slik måte at de kunne identifiseres som et atskilt og innsamlet folk. Jesus viste videre at det ville finne sted en slik innsamling av får-lignende mennesker i de siste dager, som skulle utgjøre et folk som kunne identifiseres, da han sa: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli en hjord, en hyrde.» (Joh. 10: 16) Disse er de som følger oppfordringen i Sefanias 2: 3: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» — Se også Esaias 2: 1—3.
8. Hvilket valg står alle nålevende mennesker overfor?
8 Alle mennesker som lever i dag, har derfor anledning til å lære sannheten å kjenne og til å treffe en avgjørelse angående sin egen skjebne. Det valg du må treffe er: Vil du fortsette å leve på samme måte som den nåværende onde verden, delta i dens urette handlemåte, være en del av den og dø med den, eller vil du lære om den nye verden, søke dens rettferdighet, arbeide for den og leve i den for bestandig? Vil du vende denne urettferdighetens verden ryggen og leve nå for den nye verden?
9, 10. a) Hvorfor må man ikke vente med å treffe sitt valg? b) Hvilket valg vil rettferdselskere treffe i overensstemmelse med Romerne 12: 2?
9 Dette er ikke et valg en kan vente med å treffe til en eller annen gang i framtiden. Det vil ikke være forstandig å si: «Når den nye verden kommer, skal jeg nok forandre meg. Jeg vil selvfølgelig da være villig til å rette meg etter det Gud ønsker vi skal gjøre i den nye verden.» Nei! Nå er tiden til å begynne å leve for den nye verden, til å bevise at en er en oppriktig tilbeder av Gud som tilber ham i ånd og sannhet, og at en er får-lignende og elsker det som er rett, for «det er sådanne tilbedere Faderen vil ha». — Joh. 4: 23.
10 Før ødeleggelsen av denne verden kommer i det som Bibelen kaller Harmageddon-slaget, gir Jehova Gud mennesker av alle folkeslag anledning til å lære sannheten å kjenne, til å innrette sitt liv i samsvar med den og til å bevise sin tro ved å søke rettferdighetens vei og godtgjøre at de er slike mennesker som ville leve rettferdig i Guds fullkomne nye verden hvis de fikk anledning til det. Hvis det er ditt oppriktige ønske å vinne Guds godkjennelse og få liv av ham i denne nye verden, vil du med glede etterkomme disse ordene: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» — Rom. 12: 2, NW.
11. Hva er det som gjør Jehovas vitner så merkbart annerledes?
11 Jehovas vitner prøver som et kristent samfunn av mennesker å følge dette bibelske påbudet. De er et folk som er samlet fra alle folkeslag. De tror på Bibelens løfte om den nye verden og har begynt å leve for denne nye verden nå. Av den grunn er de i virkeligheten en ny verdens samfunn. Det er dette enkle faktum som gjør dem så merkbart annerledes. Deres tro på den nye verden er ikke negativ, men positiv. Det er en levende tro, som driver dem til å gå aktivt inn for det de tror. Det er derfor du finner dem opptatt med å besøke folk i deres hjem for å snakke med dem om sitt håp. Ved å gjøre dette har de det privilegium å være med på å oppfylle en av de profetier som gjelder vår tid: «Og dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Men de vet at det å leve for den nye verden innebærer mer enn bare å forkynne om den. Å leve for den nye verden vil si å leve i harmoni med den nye verdens Skapers rettferdige prinsipper i alt man foretar seg. Man må la seg lede av disse prinsippene i alle sine handlinger enten man er far, mor eller barn, arbeidsgiver eller arbeider, og man må gjøre det i arbeid som i lek.
12. Hvordan ser verden på dem som forandrer seg og begynner å leve i samsvar med den nye verdens levemåte, men hva bør vi huske?
12 Dette vil bety en stor forandring for dem som velger en slik handlemåte, men det er ingen tvil om at det vil være en forandring til det bedre. En slik forandring blir ofte misforstått. For denne verden er det visse prinsipper og oppfatninger som er bestemmende, for den nye verden er det helt andre, nemlig Guds prinsipper og hensikter. Når vi innretter vårt liv etter den nye verdens prinsipper, virker det underlig i verdens øyne. Vi oppfører oss ikke lenger i samsvar med dens måte å tenke og handle på. Det fører kanskje også til at vi blir møtt med fiendtlighet og motstand fra dem som vi tidligere trodde var våre venner. Erfarte ikke Jesus dette? Og skrev ikke apostelen Peter: «Derfor undrer de seg når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder»? (1 Pet. 4: 4) De kristne lever imidlertid ikke først og fremst for å behage mennesker, men for å behage Gud, og det som derfor er av størst betydning for deg å vite, er ’hvorledes du bør vandre og tekkes Gud’. — 1 Tess. 4: 1; Kol. 1: 10; 1 Tess. 2: 4.
13. Hvordan ble menneskene stilt overfor en lignende avgjørelse i kristendommens første tid?
13 Hvis det er ditt oppriktige ønske å få liv av Gud i hans nye, rettferdige verden, vil du være interessert i å undersøke omhyggelig noen av de grunnleggende prinsipper for oppførsel som Gud krever at de som han i dag tar ut og stiller på sin gunstens og velsignelsens side og samler sammen i en hjord som en ny verdens samfunn, skal leve etter. De avgjørelser du må treffe, er de samme som de menneskene som levde i kristendommens første tid, måtte treffe da de for første gang hørte sannheten bli forkynt av apostlene. De forsto at de måtte bestemme seg for om de skulle fortsette å gå på den veien de tidligere hadde gått på i samsvar med den handlemåte som ble fulgt av de folkeslag de levde iblant, eller om de skulle gjøre den forandring som var nødvendig for å komme i et gunstig forhold til Skaperen.
Prinsippene for den nye verdens levemåte
14, 15. Hvilken handlemåte var det Paulus sa til de kristne i Efesus at de skulle vende seg bort fra?
14 I året 60 eller 61 skrev apostelen Paulus til de kristne i Efesus. Før medlemmene i denne nystartede menigheten hadde fått høre sannheten, hadde de levd akkurat på samme måte som de andre menneskene av folkeslagene gjorde. Men dette var ikke et liv som behaget Gud. Paulus skrev derfor til dem at de ikke lenger skulle «fortsette å vandre liksom folkeslagene også vandrer i sitt sinns gagnløshet, mens de er i mørke åndelig sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til, på grunn av den uvitenhet som er i dem, på grunn av deres hjertes følelsesløshet. Da de har tapt all moralsk sans, har de gitt seg over til løsaktig oppførsel, så de driver all slags urenhet med begjærlighet». — Ef. 4: 17—19, NW.
15 Var dette et slikt eksempel på levemåte som Kristus Jesus hadde gitt dem å følge? Nei, på ingen måte! «Men dere har ikke lært at Kristus er slik, så sant dere da har hørt ham og er blitt undervist ved ham, akkurat som sannhet er i Kristus, at dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men at dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og kjærlig godhet.» — Ef. 4: 20—24, NW.
16. Hvilket grunnleggende prinsipp omtaler Paulus i Efeserne 4: 25?
16 Apostelen fortsetter så med å nevne ved navn noen av de dårlige ting som blir praktisert av folkeslagene, men som ikke lenger kan bli praktisert av de kristne. Det han har å si, er like viktig for oss som lever nå i avslutningen på denne tingenes ordning, hvis vi ønsker å følge de første kristnes eksempel og lære å leve på den måten som behager Gud og vinner hans godkjennelse. Legg for det første merke til at det 25. vers i Efeserne, kapitel 4, sier at når vi har avlagt løgnen, skal vi ’tale sannhet, enhver med sin neste’. Dette samme prinsipp ble uttalt av Jehova mange hundre år tidligere gjennom hans profet Sakarias (kapitel 8, versene 16 og 17): «Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier [Jehova].»
17, 18. a) Hvordan ser menneskene i denne gamle verden på uærlighet? b) Hva er noen av grunnene til at folk lyver?
17 Uærlighet, som innbefatter slike ting som å lyve, bedra, stjele og snyte, er svært vanlig i denne verden, ikke sant? Vi finner det i alle samfunnslag, blant mennesker av alle aldre. Det er ikke bare vanlig at barn lyver for å unngå å måtte stå til rette for noe galt de har gjort, men de voksne legger for dagen uærlighet i sin opptreden overfor hverandre og i forretningsanliggender, ved å forsøke å unndra seg en eller annen gjeld eller forpliktelse eller ved å dekke over et eller annet som er urett. På grunn av dette har menneskene begynt å miste tiltroen til hverandre. Noen hevder til og med at når andre mennesker er uærlige, er det helt i sin orden for dem også å være det. Men hvis vi ønsker å gjøre det som er rett, kan vi ikke lenger vandre «liksom folkeslagene også vandrer i sitt sinns gagnløshet».
18 Det kan være forskjellige grunner til at menneskene ikke er ærlige overfor hverandre, og til at de tar sin tilflukt til løgn og bedrag. Som nevnt ovenfor, er en av grunnene at de prøver å unndra seg straff for en eller annen urett handling. Frykt er i sannhet noe som gjør seg sterkt gjeldende i mange menneskers liv, og er en av de viktigste årsakene til at de lyver. I noen land blir menneskene oppdratt til å frykte de døde forfedres «ånder» og lærer helt fra barneårene av at det er nødvendig å føre disse «åndene» bak lyset for å unngå at de skal gjøre en noe ondt. De som har en slik tro, får ofte den tanken at det ikke er noe galt å lyve og bedra i en slik hensikt, men en slik innstilling vil i virkeligheten komme til å skade ens samvittighet og svekke ens evne til å snakke sant i ens omgang med andre mennesker. Noen er av den oppfatning at løgn er galt bare hvis man blir grepet i det, og at man er «smart» og har gjort noe beundringsverdig hvis løgnene lykkes for en. Dette er i sannhet et forvrengt syn på rett og galt. Andre lyver på grunn av stolthet. Man kan faktisk si at det finnes mennesker hvis hele liv er en eneste løgn, ved at de foregir å være noe de ikke er, og må dikte opp løgnhistorier om sine angivelige bedrifter for å støtte sine påstander. Atter andre lyver med overlegg for å bedra, for å føre bak lyset i den hensikt å oppnå en eller annen fordel på andres bekostning.
19. Hvorfor hører ikke løgn og bedrag hjemme i den nye verdens samfunn?
19 Når man lærer å kjenne sannheten i Guds Ord, forstår man at det er nødvendig å legge vekk enhver form for uærlighet. Frykt viker plassen for kjærlighet, for kjærligheten til Jehova, til hans prinsipper og til ens kristne brødre. Når mennesker som har hatt den troen at forfedrene er i live et eller annet sted som «ånder», får vite at dette ikke er tilfelle, men at de virkelig er døde i sine graver, vil de ikke lenger ha noen frykt for dem eller føle noe behov for å bedra dem. De kristne vet at det er umulig å bedra Gud, og selv om de skulle prøve på å bedra andre mennesker eller lyve for dem, lar ikke Jehova, som kan se hjertets innerste tanker, seg bedra, og hvis de pådrar seg hans mishag, vil det få de forferdeligste følger for dem. Stolthet, en annen årsak til løgn, er noe Gud hater, mens han derimot har behag i ydmykhet. Slike ting som bedrag, løgn og andre former for uærlighet er derfor noe som ikke hører hjemme i Guds voksende nye verdens samfunn. — 1 Kor. 4: 5; 1 Tess. 2: 4; Ap. gj. 5: 3—5; Mika 6: 8; 1 Joh. 4: 18; Matt. 22: 37—39; Ordspr. 16: 5.
Ærlighet under forskjellige forhold
20. Hva må Jehovas vitner være på vakt mot, selv om de har gjensidig tillit til hverandre?
20 Blant dem som nå samles fra alle verdens nasjoner inn i den ene «hjord» som utgjøres av Jehovas får, har således den gamle verdens samfunns mistro og mistenksomhet veket plassen for tro og tillit. Ja, selv nå bevirker prinsippene i Guds Ord en slik forandring i disse menneskers liv at de kan glede seg ved et kristent fellesskap uten den frykt som preger samværet mellom menneskene i den gamle verden. Dette betyr ikke at Jehovas vitner er lettroende mennesker som er lette å bedra, og som nær sagt tror på alle de ser. De utviser fornuftig forsiktighet og er raske til å gripe inn overfor enhver som har onde hensikter, og som prøver å lure seg inn blant dem for å oppnå personlig vinning, for å benytte seg av den vennlighet og tillit som blir vist innen den nye verdens samfunn: Slike som har en ond hensikt, viser snart ved sine gjerninger at de ikke er oppriktige elskere av sannhet og rettferdighet, og modne kristne gjennomskuer snart deres hyklerske forkledning. — Matt. 7: 20.
21. Hvordan gjelder prinsippet angående ærlighet en kristen som driver en forretning?
21 Hvordan stiller det seg med en person som eier og driver en forretning? Vil det være riktig av ham som en kristen å benytte seg av bedragerske midler for å kunne klare seg i konkurransen med andre og øke sin fortjeneste? Følgende bibelske prinsipp gir oss nettopp svaret på dette spørsmålet: «I skal ikke gjøre urett i dom, i lengdemål, i vekt . . . Rette vektskåler, rette vektlodder . . . skal I ha.» En kristen forretningsmann vil derfor ikke snyte sine kunder ved å gi dem for lite for pengene eller levere dårlig arbeid for å oppnå uærlig vinning. Han vil likeledes gå fram på en rettferdig og ærlig måte overfor sine ansatte. — 3 Mos. 19: 35, 36; Kol. 4: 1.
22. Hva er hensikten med det som framholdes i denne artikkelen?
22 Dette betyr ikke at de kristne har rett til å gå rundt og fortelle andre hvordan de skal drive sine forretninger, som om de skulle være dommere i slike saker. Hensikten med det som er skrevet her, er ikke å prøve å fortelle verdens mennesker hvordan de skal innrette sitt liv. Det som framholdes her, er ganske enkelt de prinsipper som gjelder for en kristen levemåte, slik at de som ønsker å slutte å leve slik folkeslagene gjør, og leve i samsvar med den nye verdens rettferdige prinsipper, kan bli hjulpet til å gjøre det.
23. På hvilken måte kan en person være uærlig i sitt arbeid og av hvilken meget viktig grunn bør en kristen være en flittig arbeider?
23 Det samme prinsipp angående ærlighet gjelder likeledes alle arbeidstagere i forholdet til sin arbeidsgiver. Når en person inngår en overenskomst om å arbeide for en eller annen mot en bestemt lønn, bør han holde denne avtalen. Hvis han på grunn av dovenskap unnlater å utføre det anviste arbeid, er det i virkeligheten en form for uærlighet, ikke sant? Det vil likeledes være uærlig av en person hvis han bruker den tiden han har gått med på å arbeide for sin arbeidsgiver, og som han får utbetalt lønn for, til noe annet, selv om han kanskje synes at det andre han gjør, er mer interessant eller til og med mer gagnlig for seg selv og andre. Det å bruke sin arbeidsgivers tid på denne måten uten hans vitende og tillatelse, er det samme som å bryte sin overenskomst. En ærlig og flittig arbeider vinner andres respekt og får et godt omdømme. (1 Tess. 4: 11, 12) Alle kristne arbeidstagere eller tjenere utfører sitt arbeid godt, ikke bare for å behage mennesker eller for å vinne menneskers godkjennelse, men fordi det er rett å gjøre det, fordi det er å være ærlig, og de vet at en slik handlemåte behager Jehova og vil føre til at de får lønn av ham. I Efeserne 6: 5—8 skriver Paulus: «I tjenere! vær lydige mot eders herrer etter kjødet, med frykt og beven, i eders hjertes enfold, som mot Kristus, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men som Kristi tjenere, så I gjør Guds vilje av hjertet og med villig hu tjener som for Herren og ikke som for mennesker, da I vet at hva godt enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er tjener eller fri.» — Se også Kolossenserne 3: 22—25.
24. Hvilket annet prinsipp som gjelder for den nye verdens levemåte, framholdes i Efeserne 4: 28?
24 I Efeserne, kapitel 4, (vers 28), framholder apostelen et annet prinsipp som gjelder for den nye verdens levemåte: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller [bør arbeide energisk, NW], idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» Å stjele vil si å bemektige seg noe man ikke har rett til, i all hemmelighet, uten å bli sett. Det er lett å forstå at det å bryte seg inn i et hus om natten når eieren ikke er til stede, og så forsyne seg av penger eller andre ting, som for eksempel klær, er tyveri. Men hvordan er det hvis man er ansatt som tjener i et hus eller arbeider på et kontor eller en fabrikk, og man har å gjøre med matvarer, materialer eller utstyr? Har man da frihet til å forsyne seg av disse tingene?
25. Hvilke spørsmål kan man stille seg selv for å være sikker på at man ikke begår tyveri?
25 I enkelte land er det skikk og bruk i visse landsbyer at en som reiser gjennom landsbyen, kan forsyne seg med litt mat, slik at han kan fortsette sin reise forfrisket. Dette er en skikk som viser omtanke og prisverdig gjestfrihet. Alle menneskene i disse landsbyene hvor denne skikken blir praktisert, er innforstått med dette, og det blir ikke på noen måte betraktet som tyveri, ikke engang om den reisende spiser maten mens eieren ikke er til stede. Denne skikken minner oss om den foranstaltning som var truffet for den fremmede, den reisende eller den fattige under den jødiske lovpakten. (Se 3 Mosebok 19: 9, 10.) Men skikkene forandrer seg, og selv om denne skikken fremdeles blir praktisert i noen landsbyer, er det ikke vanlig at den blir praktisert i store byer hvor det råder slike forhold som følger med den moderne sivilisasjon. Man må derfor innrette seg etter forholdene på det stedet man er. En sikker veileder når det gjelder å avgjøre hva som er tyveri, og hva som ikke er tyveri, er å spørre seg selv: «Har jeg rett til å ta dette?», det vil si, «Har jeg tillatelse av eieren av disse matvarene eller disse materialene til å bruke dem eller ta dem med meg?» Hvis det dreier seg om noe som tilhører ens arbeidsgiver, kan en spørre seg selv: «Ville jeg ta dette hvis min arbeidsgiver var til stede og kunne se meg ta det?» Hvis du finner at du må svare «Nei» på disse spørsmålene, da vet du at det ville være tyveri å ta den tingen det dreier seg om.
26. Hva er en ærlig og flittig arbeider i stand til å gjøre?
26 I overensstemmelse med apostelens råd bør de kristne være energiske arbeidere og gjøre det som er godt med sine hender, ikke det som er ondt, og de må være ærlige og flittige, slik at de ikke trenger å stjele for å ha nok å spise. De vil ikke bare sørge for å dekke sitt eget behov og sin hustrus og sine barns behov hvis de er gift, men de vil også være i stand til å hjelpe sine medkristne i menigheten som ikke er så godt stilt som de selv, kanskje på grunn av at de har lidd et uventet tap eller er blitt rammet av en ulykke. De vil også være i stand til å gi et bidrag til den lokale menighet for å hjelpe til med å dekke de nødvendige utgifter og fremme arbeidet med å forkynne det gode budskap på det stedet de bor.
27, 28. a) På hvilken måte er menneskene ofte uærlige når de låner penger? b) Hva sier Bibelen om dem som ikke vil betale tilbake det de låner? c) Hvilke gode egenskaper bør de kristne framelske, og hvilke dårlige egenskaper bør de legge vekk?
27 Denne gamle tingenes ordning er preget av selviskhet. Menneskene viser dette ved sin innstilling til livet, ved at de prøver å få så meget som mulig selv og gir minst mulig igjen. Politiske og religiøse ledere appellerer til menneskenes selviskhet for å prøve å få dem til å støtte deres spesielle organisasjoner. Selviskheten gir seg også til kjenne ved at folk er snare til å låne penger av alle og enhver, men er sene til å betale tilbake, og ofte har den som låner, slett ikke til hensikt å tilbakebetale pengene i det hele tatt. Noen prøver til og med å rettferdiggjøre dette ved å si at det å låne fra en rik mann og ikke betale tilbake, i virkeligheten ikke er noe særlig galt, fordi han som er rik, ikke trenger pengene selv. Hvor ofte ender det ikke med tretter og stridigheter når noen unnlater å tilbakebetale sin gjeld! Det er derfor Salme 37: 21 sier: «Den ugudelige låner og betaler ikke.»
28 Jehova velsigner ikke de ugudelige. Han velsigner ikke dem som er selviske og grådige, og som bare er interessert i hva de kan få ut av livet, mens de gjør så lite som mulig for andre. De som ønsker liv i den nye verden, må framelske kjærlighet, ikke selviskhet, og gavmildhetens ånd, ikke griskhetens ånd. De setter seg ikke i gjeld for å øke sine materielle eiendeler, men de lærer seg å være fornøyd når de har de nødvendige ting, og arbeider flittig for å kunne anskaffe seg disse tingene for penger de har tjent ved ærlig arbeid. Apostelen Paulus passet på ikke å legge noen unødig byrde på sine brødre. Han benyttet seg ikke av sin stilling som apostel til å få sine brødre til å skaffe seg materiell vinning. Han attrådde ikke deres «sølv eller gull». Som heltidsforkynner satte han pris på å få hjelp av menighetene slik at han kunne vie all sin tid til tjenesten, men når han ikke fikk denne frivillige hjelpen, var han villig til å arbeide med sine egne hender som teltmaker for å dekke sine materielle behov. — Ap. gj. 20: 33, 34; 18: 3; 1 Tess. 2: 9.