En oppførsel som er «verdig det gode budskap»
1. Hvorfor er Bibelen av så stor verdi for oss?
BIBELEN gjør oss kjent med hva som er Guds vilje med skapningene. Ved å studere den kan en som tidligere ikke har hatt noen erfaring eller forståelse, bli vis. Den hjelper en til å leve et rent liv, noe som gleder hjertet og gir en god samvittighet. Derfor er de opplysninger Bibelen gir angående Jehovas lover, påbud og prinsipper, noe som er kosteligere enn alle materielle rikdommer i verden. «[Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; [Jehovas] vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige [uerfarne, NW] vis; [Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet; [Jehovas] bud er rent, det opplyser øynene; [Jehovas] frykt er ren, den står fast evinnelig; [Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen. De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene. Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.» — Sl. 19: 8—12.
2. Hvordan hjelper en nøyaktig bibelsk kunnskap oss til å vise en oppførsel som er «verdig det gode budskap»?
2 Av dette forstår vi at hvis vår oppførsel skal være «verdig det gode budskap», må vi tilegne oss nøyaktig kunnskap fra Guds Ord, Bibelen, og oppriktig verdsette de opplysninger den inneholder, samtidig som vi nærer en sunn frykt for Jehova. Det vil hjelpe oss til å unngå å begå den feil å bli selvrettferdig for å bli sett opp til av mennesker. Om slike sier apostelen Paulus i Romerne 10: 3: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Oppriktige tilbedere av Gud ønsker ikke å være lik fariseerne på Jesu tid. Om dem sa Jesus «I [synes] utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet.» (Matt. 23: 28) Det er snarere slik at en Guds tjener gjennom et alvorlig og grundig studium av Guds Ord ønsker å lære å ’avsky det onde og holde fast ved det gode’. — Rom. 12: 9.
3, 4. a) På hvilke to store bud er en rett oppførsel basert? b) Guds regler og bud berører vårt forhold til hvem, og hvilket av disse forhold er det viktigste?
3 En oppførsel som er «verdig det gode budskap», er basert på de samme to store bud som lå til grunn for den måten Gud handlet med israelittene på, nemlig ’å elske Gud av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, hu og makt, og å elske sin neste som seg selv’. La oss derfor med tanke på disse to budene undersøke noen av de viktigste kravene til rettferdighet som blir framholdt i Bibelen av vår Skaper og himmelske Far. Når vi gjør det, vil vi se at Guds regler eller bud berører forskjellige sider av vårt liv og vårt forhold til andre, nemlig vårt forhold til Gud, til vår familie og til våre medmennesker. Vi ser at Guds bud ikke krever at vi skal vise blind lydighet, men at vi ’av hele vårt hjerte og av hele vår hu’ skal strebe etter å forstå og verdsette hvorfor Gud sier at vi skal gjøre slik og slik eller ikke skal gjøre visse ting, for at vi kan tjene ham med forståelse. — Fil. 1: 9; Matt. 22: 37.
4 Vårt forhold til Gud er således av stor betydning. Vår tilbedelse av ham må være ren og udelt. Det krever at vi har en sterk tro på hans Ord, at vi frykter ham alene som Gud og viser ham udelt hengivenhet.
5. a) Hva må en slutte med hvis en ønsker å bli en sann tilbeder av Jehova? b) Hvis en som påberoper seg å være kristen, følger overtroiske skikker, hva viser han da?
5 For at vi skal kunne tilbe Jehova på denne måten og således komme i et rett forhold til ham, må vi slutte med å utøve falsk tilbedelse som er basert på falske læresetninger, hedenskap og overtro. På grunn av overtro er det mange som finner det vanskelig å frigjøre seg for skadelig frykt. En alminnelig frykt som gjør seg gjeldende i mange land, er frykten for de dødes «ånder», eller for dem (undertiden kalt «trollmenn») som hevder at de har overnaturlige evner. For å beskytte seg mot slike bærer overtroiske mennesker en talisman rundt halsen eller armen eller andre steder på kroppen. En slik talisman kan være laget av forskjellige ting, for eksempel av bein fra et dødt barn i den tro at barnets ånd da vil beskytte den som bærer talsmannen. Likeledes blir det holdt overdådige begravelses seremonier for å tilfredsstille «avdødes ånd». Betalte gråtekoner holder vakt over den avdøde natten igjennom og jamrer seg høylytt for at den dødes «ånd» ikke skal føle seg glemt eller vanæret og komme tilbake og bringe ulykke over familien. Alle slike forestillinger skriver seg fra den falske læresetning at menneskesjelen er udødelig og fortsetter å leve etter døden. Bibelen viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. (Se Predikeren 9: 5, 10 og Salme 146: 3, 4.) Hvis en som påberoper seg å være kristen, følger slike skikker, viser han at han mangler tro og forståelse, og at han ikke verdsetter det å stå i et rett forhold til Jehova. Sann tilbedelse krever ikke bare at en har kunnskap om hva Bibelen sier, men også at en har tro på den, og at en beviser sin tro ved gjerninger som er i harmoni med Guds Ord. Det er naturlig at en sørger oppriktig når en har mistet en av sine kjære i døden, men en kristen vil ikke på en hyklersk måte bære sin sorg til skue bare for å følge hedenske skikker eller tradisjoner. — Jak. 1: 22—25.
6. Hvem er de onde ånder, og hvordan kan de kristne beskytte seg mot dem?
6 Det er sant at det finnes onde ånder, men dette er ikke ånder til mennesker som har dødd en gang i fortiden. Disse åndene var engang Guds sønner, engler som gjorde opprør sammen med Satan, og som nå er kjent som demoner eller onde ånder. (Jak. 2: 19; Åpb. 16: 14; Ef. 6: 12) En sann kristen er imidlertid utstyrt med den rette rustning, slik at han kan stå seg mot disse onde ånders listige angrep. De som står fast i Guds Ords sannhet, som aktivt forkynner «fredens evangelium», som har en sterk tro som kan sammenlignes med et stort skjold, og som håper og stoler på Jehovas frelse, kan være sikker på å bli beskyttet mot angrep fra disse onde ånder. (Ef. 6: 14—18) En kristen vil derfor aldri ta sin tilflukt til demonisme eller trolldomskunster for å bli beskyttet eller helbredet. Gud har påbudt en innvigd kristen at han skal tro på Ham.
Respekt for Guds lov om blod
7. a) Hva kan en kristen gjøre når han blir syk, men hva kan han ikke gjøre? b) Hvorfor gjelder Guds lov som forbyr menneskene å bruke blod, fortsatt for oss i dag?
7 Dette betyr ikke at en kristen som blir syk, ikke vil søke nødvendig legehjelp. Han er ikke så selvisk at han venter at Gud skal utføre et helbredelsesmirakel på ham. En kristen vil bruke sin sunne fornuft og ta godt vare på sin helbred. Hvis han skulle bli syk, er han takknemlig for den legehjelp han kan få. Han vil imidlertid ikke forsøke å bli «helbredet ved bønn», ettersom mirakuløs helbredelse og andre lignende gaver som den første kristne menighet på apostlenes tid fikk, for lengst er opphørt. (1 Kor. 13: 8) Han tar heller ikke sin tilflukt til trolldomskunster. Dessuten vil han passe på at han ikke går med på noen medisinsk behandling som får ham til å bryte Guds lov angående blod. Den guddommelige lov om blod gjelder like mye for de kristne i vår tid som den gjaldt for Israels folk. Selv om lovpakten med Israel ikke lenger er gyldig, er Guds lov som forbyr et menneske å tilføre kroppen sin blod, fortsatt gyldig. Grunnen til dette er at den opprinnelig ble gitt til menneskehetens felles stamfar Noah, like etter at han kom ut av arken etter vannflommen: Gud sa da til Noah: «Kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» — 1 Mos. 9: 3—6.
8. Hvordan ble dette forbudet mot å bruke blod gjort klart ved et spesielt møte som ble holdt av apostlene og de eldste brødre i Jerusalem?
8 På et spesielt møte som ble holdt av apostlene og de eldste brødre i Jerusalem noen år etter Jesu Kristi død og oppstandelse, ble det gjort helt klart for den kristne menighet at det var forbudt å benytte blod. Den inspirerte avgjørelsen som ble truffet, lød slik: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» (Ap. gj. 15: 28, 29) Vi legger merke til at det ble betraktet som like nødvendig å avholde seg fra blod som å avholde seg fra hor.
9. Hvordan viser de kristne respekt for blodets hellighet når det gjelder spising av kjøtt?
9 Det er derfor tydelig at det kreves av sanne kristne at de viser respekt for blodets hellighet, for blodet representerer livet. (3 Mos. 17: 11) Jehovas vitner viser en slik respekt ved at de omhyggelig går inn for ikke å bryte denne loven. Guds lov om blod gjelder allslags blod, både menneskeblod og dyreblod. En kristen er forpliktet til ikke å spise noe som er «kvalt», fordi det betyr at det ikke er blitt avblodet. Dette prinsippet framgår av 3 Mosebok 17: 13: «Når noen . . . feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord.» Av samme grunn kan en kristen ikke spise et dyr som er fanget og drept i en felle eller er blitt revet i stykker av et annet dyr, ettersom det betyr at det ikke er blitt avblodet da det døde. En kristen som kjøper kjøtt, enten det er i en forretning eller av en jeger, må likeledes forvisse seg om at kjøttet stammer fra et dyr som er blitt tilbørlig avblodet, slik at han ikke bryter Guds lov. I de fleste land, finnes det godkjente slakterier og slaktere som sørger for at kjøttet blir avblodet og derfor trygt kan spises, men dette er ikke tilfelle med alt kjøtt, og en må være særlig påpasselig når en kjøper kjøtt av en jeger. En kristen vil heller ikke spise saus som er blandet med blod. Selv om et dyr er blitt tilbørlig avblodet, er det naturligvis litt blod igjen i selve kjøttet. Dette er noe som ikke kan unngås. Det er ved å tappe ut det blod som flyter i årene, at en etterkommer de kravene som stilles i Guds lov.
10. Hvorfor nekter Jehovas vitner å ta imot blodoverføring?
10 Over hele verden er det i vår tid en meget alminnelig praksis på sykehusene å gi blodoverføring når en pasient har mistet mye blod som følge av en ulykke eller en operasjon, eller når en mener at det er nødvendig med blod for å styrke pasienten. I samsvar med de skriftsteder som er sitert ovenfor, er Jehovas vitner klar over at det å tilføre kroppen blod på denne måten også er et brudd på Guds lov. Det framgår helt tydelig av det apostlene sa: ’Avhold eder fra blod.’ Når Jehovas vitner nekter å ta imot blodoverføring, er det ikke på grunn av en tåpelig egensindighet, men fordi de respekterer Guds lov, og fordi de respekterer hans avgjørelser for hvordan blod kan brukes, ettersom blodet representerer livet som er en gave fra Gud. Jehovas vitner er imidlertid villige til å akseptere enhver annen form for medisinsk behandling som ikke medfører et brudd på Guds lov, for eksempel en overføring med en saltvannsoppløsning eller et annet preparat som ikke inneholder blod.
11. Hvilket prinsipp som Jesus framsatte i Matteus 10: 39, får sin anvendelse under slike omstendigheter?
11 Alle mennesker ønsker å leve, og det er derfor naturlig at en vil forsøke ethvert middel for å forlenge sitt eget eller sine kjæres liv. En innvigd kristen vil imidlertid ikke forsøke å redde livet ved å gjøre noe som er et brudd på Guds lov. Han er klar over at det gjelder hans evige liv. Han husker Jesu ord: «Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt. 10: 39) Det krever tro å holde fast på Guds lov i slike situasjoner, men når en kristen gjør det, viser han at han virkelig adlyder det første av de to store bud, nemlig å elske Jehova av hele sitt hjerte og av all sin sjel, hu og makt. Han forstår at han som en innvigd kristen må bevare sitt forhold til Jehova, uansett hva det vil koste.
Ærbar oppførsel i ekteskapet
12. a) Hvorfor har Jehova rett til å bestemme hva som er det rette forhold mellom kjønnene? b) Hva kan derfor sies angående ekteskapet?
12 Mennesket ble ikke skapt til å leve alene. Det var Jehovas hensikt at menneskene skulle oppfylle jorden, og han ordnet det derfor slik at menn og kvinner kunne komme sammen i ekteskap for å danne familier. Derfor skapte Gud også to kjønn, nemlig «mann og kvinne», og det første menneskepar ga han følgende påbud: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden.» Ettersom det er Jehova Gud som har skapt de to kjønn og utstyrt dem med forplantningsorganer, har han også rett til å bestemme hva som er det rette forhold mellom mann og kvinne. Ekteskapet bør derfor holdes i akt og ære. — 1 Mos. 1: 27, 28.
13. a) Hvem har rett til å ha kjønnslig omgang med hverandre? b) Er polygami tillatt blant de kristne, eller hvilken norm gjelder for dem?
13 Gud har helt fra begynnelsen av gjort det klart hvilke prinsipper som må følges i forholdet mellom mann og kvinne. Det var bare når en mann og en kvinne var forbundet i ekteskap, at de hadde rett til å ha kjønnslig omgang med hverandre. Da Gud hadde skapt den første kvinne, førte han henne derfor til mannen og ga henne til ham som hans hustru. (1 Mos. 2: 21—24) Selv om Jehova senere tillot polygami blant israelittene, var det ikke slik Gud opprinnelig hadde fastsatt den ekteskapelige ordning i Eden, og han tillater heller ikke polygami blant de kristne. Gjennom Kristus Jesus gjenopprettet han den opprinnelige norm for ekteskapet, nemlig at en mann bare skal ha en hustru. Dette prinsipp ble klart forstått av den første menighet, og derfor finner vi at et av kravene til en tilsynsmann i menigheten var at han skulle være «en kvinnes mann», slik det sies i 1 Timoteus, kapittel 3, vers 2.
14. Hvilken avgjørelse må en polygamist treffe før han kan bli akseptert som et innvigd medlem av den nye verdens samfunn?
14 I land hvor det er alminnelig skikk at en mann har mer enn en hustru, kan dette bibelske prinsippet gjøre det vanskelig for noen. Sett at en mann som har mer enn en hustru, hører det «gode budskap». Han setter pris på det og ønsker å slutte seg til den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Hans ekteskapelige forhold er imidlertid ikke i samsvar med de bibelske prinsipper som de kristne må følge. Hva skal han da gjøre? I et slikt tilfelle innebærer det «gode budskap» en utfordring til ham. Det vil bety en stor forandring i hans liv å skille seg av med sine medhustruer og bare beholde den ene hustru som han ifølge Bibelen har lov til å ha. Dette er noe han selv må bestemme om han vil gjøre, men han må gjøre det hvis han ønsker å slutte seg til Guds folk og bli godkjent som en innvigd tjener for Jehova.
15. a) Hvordan bør en betrakte det ekteskapelige bånd? b) Hva kan sies angående utukt og såkalte «prøveekteskap»? c) Hva må en mann og en kvinne først gjøre når de ønsker å inngå et ærbart ekteskap?
15 Ekteskapet, som gir en mann og kvinne rett til å ha kjønnslig omgang med hverandre, skulle være en varig forbindelse. Det var ikke meningen at det ekteskapelige bånd skulle kunne oppløses av en hvilken som helst grunn. Etter at Jesus hadde omtalt det første ekteskapet i Edens hage, sa han: «Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 6) Med disse ordene viste Jesus hvor alvorlig ekteskapet er for en kristen, og at det ikke er noe en kan ta lett. Å gjøre noe som er et brudd på den guddommelige ekteskapsordning, vil derfor være urett, og det vil også være å vise ulydighet mot menneskets Skaper, Jehova. Ettersom kjønnslig omgang bare er tillatt mellom ektefolk, en mann med sin lovformelige hustru, og en kvinne med sin lovformelige ektemann, er utukt ikke tillatt. Det vil derfor være uriktig og et brudd på Guds bud hvis en ugift mann har kjønnslig omgang med en kvinne, enten hun er gift eller ugift. På samme måte vil det være galt av en ugift kvinne å ha kjønnslig omgang med en mann. Dette vil utelukke såkalte «prøveekteskap» som blir praktisert i mange land, og som går ut på at et ungt par lever sammen som ektefolk for å se om de passer sammen, men uten å inngå et varig og bindende ekteskap. Det er tvert imot nødvendig å inngå et ekteskap som både mannen og kvinnen anerkjenner som varig og bindende, og å få dette ekteskapet lovformelig innregistrert som et bevis for sine ærlige hensikter før partene har noen kjønnslig omgang med hverandre. Selv om det kan ta noen måneder å få ordnet dette, må en mann og en kvinne som har til hensikt å inngå ekteskap, likevel holde seg moralsk rene ved å avholde seg fra å ha kjønnslig omgang med hverandre inntil ekteskapet er blitt innregistrert. De viser da den rette respekt for den guddommelige ekteskapsordning ved at de betrakter den som en ærbar ordning.
16, 17. Hvordan bør et ektepar vise respekt for ekteskapsordningen, og hvilken egenskap vil hjelpe dem til å gjøre det?
16 Etter at ekteskapet er inngått, må ektefellene fortsette å vise respekt for ekteskapsordningen. Bibelen sier angående kristne ekteskap: «La ekteskapet være ærbart blant alle, og ektesengen ubesudlet, for Gud skal dømme utuktige mennesker og ekteskapsbrytere.» (Heb. 13: 4, NW) Hvis ektefellene alltid har i tankene at Jehova er vår dommer, og at alle våre handlinger er åpenbare for ham, vil det hjelpe dem til å unngå å være utro mot hverandre. Kjærligheten mellom dem vil også styrke deres lojalitet overfor hverandre og forhindre utroskap. «Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, liksom Kristus gjør med menigheten; for vi er hans legemes lemmer. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» En ektemann elsker ikke sin hustru hvis han begår ekteskapsbrudd, og han elsker heller ikke den andre kvinnen, ettersom han også får henne til å synde og komme inn under Guds dom. — Ef. 5: 28—31.
17 Mannen og kvinnen skulle «holde seg» til hverandre. Det betyr at de må fortsette å være fast knyttet til hverandre, og at begge må ha et ønske om å bevare den ekteskapelige forbindelse. Hvordan kan de gjøre det? Det kan de bare gjøre hvis de har kjærlighet til hverandre. I mange ekteskap finnes det ikke noen kjærlighet. I noen land har ektefellene svært lite eller intet fellesskap med hverandre. De deler ikke sine tanker med hverandre og tilbringer ikke noen tid i hverandres selskap, Ja, de inntar ikke engang sine måltider sammen. Kvinnen blir ofte betraktet mer som en tjenestepike i huset enn som en kamerat og partner i ekteskapet.
18. a) Hvilket eksempel satte Jesus for kristne ektemenn? b) På hvilke måter viser en ektemann at han elsker sin hustru?
18 Hvordan bør så en kristen ektemann behandle sin hustru? Dette framgår tydelig av Efeserne 5: 25 og 28, hvor det står: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer.» Jesus var langmodig, tålmodig og vennlig overfor sine kristne brødre i menigheten. Han var lykkelig over å være sammen med dem og tale med dem om de vidunderlige ting i forbindelse med Guds rike. Foruten å forkynne det «gode budskap» til folk i alminnelighet i Palestina tilbrakte han mange timer sammen med sine trofaste disipler og forklarte sannheten for dem. Han viste hvor stor hans kjærlighet var, da han til slutt ofret sitt jordiske liv for at menigheten kunne bli frelst og oppnå evig liv. Det er en slik kjærlighet en ektemann bør ha til sin hustru. Han gleder seg over å være sammen med henne, og fordi han ønsker at hun skal oppnå evig liv, vil han med glede benytte alle anledninger til å tale med henne om det vidunderlige håp om liv i en ny verden som han har fått kjennskap til gjennom det «gode budskap». Selv om begge ektefellene har tatt imot det «gode budskap», vil de likevel fortsette å snakke sammen om disse tingene for å bygge hverandre opp i troen.
19. I hvilke to henseender er en kristen mann forpliktet til å sørge for sin familie?
19 Det er sant at en ektemann har plikt til å sørge materielt for sin hustru og sine barn. Bibelen sier: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 8) Men i tillegg til å sørge for familiens materielle behov må han i enda større grad sørge for dens åndelige behov, akkurat som Kristus sørget for menigheten.
20. Hvilke planer vil kristne foreldre legge for sine barn, og hva vil det føre til?
20 Har du barn? Hvis du har det, hvilke planer har du da lagt for deres framtid? Ønsker du at de skal få en god verdslig utdannelse, slik at de kan forbedre sin økonomiske og sosiale stilling? Dette er imidlertid ikke det viktigste i livet. Når en anerkjenner at ekteskapet er innstiftet av Jehova, og at ekteskapets frukt, nemlig barn, også er en gave fra Jehova, vil foreldre som elsker Jehova, ønske at deres barn skal vokse opp for å tjene ham. (Sl. 127: 3) Derfor vil kristne foreldre oppdra sine barn helt fra de er små, til å vise en god oppførsel, til å studere Bibelen og forkynne det «gode budskap» for andre, alt til ære for Gud. «Og dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og myndige råd.» Hvis dette påbud blir fulgt, vil barna bli åndelig sterke og kunne motstå verdens fristelser, og deres tro og rette gjerninger vil være til ære for deres foreldre og for Jehova. — Ef. 6: 4, NW.
21. Hvordan kan en kristen hustru best vise at hun elsker sin mann?
21 I alt dette vil hustruen støtte sin ektemann og sitt hode på en kjærlig måte. En hustru viser at hun elsker sin ektemann, ved den måten hun samarbeider med ham på, og ved ydmykt å anerkjenne Jehovas ordning, nemlig at «mannen er kvinnens hode». (1 Kor. 11: 3) Når hele familien, både mann, hustru og barn, studerer Bibelen sammen, tar del i møtene med Guds folk, forkynner det «gode budskap» for andre og ellers samarbeider i utførelsen av all annen virksomhet i hjemmet, vil det føre til at de blir knyttet sammen i kjærlighet og glede. Alle oppriktige mennesker som verdsetter ’det gode budskap om Guds rike’, vil gå inn for å bringe sitt eget familieliv i overensstemmelse med disse bibelske prinsipper.
22. a) Hva er den eneste bibelske skilsmissegrunn som virkelig oppløser et ekteskap? b) Hvilket forstandig råd vil en følge når en skal velge en ektefelle, i betraktning av hvor alvorlig det er å inngå ekteskap?
22 Men hva kan en gjøre hvis ekteskapet ikke er lykkelig, hvis ektefellene ikke er enige når det gjelder religion eller andre spørsmål? Gir dette ektefellene noe grunnlag for å oppløse ekteskapet gjennom skilsmisse for at mannen eller kvinnen skal kunne gifte seg med en annen som de mener de vil kunne komme bedre ut av det med? Nei, Bibelen tillater ikke ektefolk å gå til skilsmisse av en hvilken som helst grunn. Landets lov gir kanskje et ektepar anledning til å bli skilt bare fordi ektefellene ikke kommer godt ut av det med hverandre og derfor ønsker å bli fri, slik at de kan gifte seg med en annen, men Bibelen oppgir bare en skilsmissegrunn som virkelig oppløser et ekteskap, og det er ekteskapsbrudd. Jesus gjorde tydelig oppmerksom på dette da han sa: «Jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld [det vil si ekteskapsbrudd], og gifter seg med en annen, han driver hor.» (Matt. 19: 9) En som begår ekteskapsbrudd, blir i virkeligheten ett kjød med en annen enn sin lovformelige ektefelle. Den trofaste ektefellen kan naturligvis velge å tilgi og fortsette å leve sammen med sin ektefelle, men hvis han velger å gå til skilsmisse fordi hans ektefelle har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, er han fri til å gifte seg med en annen, ettersom ekteskapet i et slikt tilfelle er oppløst både bibelsk og rettslig sett. I betraktning av hvor nødvendig det er å vise forståelse og kjærlighet i ekteskapet hvis det skal bli varig, vil en innvigd kristen gi akt på det forstandige råd som Bibelen gir om bare å gifte seg «i Herren», det vil si, bare å gifte seg med en som også er en innvigd kristen. — 1 Kor. 7: 39.
23. Hva vil den kristne ektefelle gjøre i et hjem som er splittet i religiøse spørsmål?
23 Hvis et hjem er splittet i religiøse spørsmål, vil den kristne ektefelle, som er klar over at ekteskapet er en varig ordning, gjøre alt han kan for å overvinne de forskjellige vanskeligheter i hjemmet. Han vil ikke forlate sin vantro ektefelle, men arbeide tålmodig og vennlig for å frelse sin ektefelle hvis det er mulig. — 1 Kor. 7: 10—16.
24. Hvordan kan det «gode budskap» innebære en utfordring til familiekretsen, og hva vil det føre til å ta imot denne utfordringen på rette måte?
24 En oppførsel som er «verdig det gode budskap», betyr altså noe mer enn bare det å forkynne for andre og gjøre det til et kall å tjene Gud. Det betyr at en til alle tider må ha en oppførsel som viser at en har iført seg en ’ny personlighet’. Dette gjelder også innen familiekretsen — ektemannen overfor sin hustru, hustruen overfor ektemannen, foreldrene overfor barna og barna overfor foreldrene. Hvis ditt familieliv ikke når opp til disse bibelske kravene, enten på grunn av forskjellige lokale skikker eller av andre grunner, da innebærer disse gode råd fra Bibelen en utfordring til deg. Vil du foreta den nødvendige forandring? Hvis du gjør det, kan du være sikker på å motta rike velsignelser fra Jehova, han som er ekteskapets innstifter, og som vil gi alle lydige mennesker evig liv i en ny verden.