Hva sier Bibelen?

Er din framtid forutbestemt av skjebnen?

HVERT år mister tusenvis av mennesker livet ved ulykker i hjemmet, på arbeidsplassen eller på reiser. Tusenvis av andre blir alvorlig skadd på grunn av uforutsette ting som inntreffer. Hvorfor? Og hvorfor inntreffer det noen ganger uforutsette begivenheter som gjør at livet fortoner seg lysere for mange? De fleste betrakter slike ting som tilfeldigheter. Er det virkelig tilfeldigheter?

Enkelte vil svare nei. De tror at hver eneste begivenhet i et menneskes liv og til og med dødsøyeblikket er forutbestemt av skjebnen. Napoleon Bonaparte skrev en gang: «Vår time er fastsatt, og ingen kan gjøre krav på et øyeblikks liv ut over det som skjebnen på forhånd har bestemt.»

Mange av dem som mener at deres framtid er bestemt av skjebnen, tror også på Gud. De er av den oppfatning at Gud må sitte inne med forutviten om alle framtidige begivenheter. På bakgrunn av dette trekker de så den slutning at alle framtidige begivenheter er forutbestemt, for det som Gud på forhånd vet, er nødt til å finne sted. Noen går så langt som til å tro på guddommelig predestinasjon eller forutbestemmelse, det vil si at Gud på forhånd har bestemt at enkelte mennesker skal bli frelst, mens resten skal lide en evig straff.

Har Gud virkelig sittet inne med forutviten om alle ting som har skjedd opp gjennom historien? Vet han nå til minste detalj hva hans skapninger kommer til å gjøre i tiden framover? Er din framtid bestemt av en slik skjebne?

Bibelen viser tydelig at mye av det som skjer, er tilfeldigheter, for den sier at «tid og uforutsett hendelse møter dem alle». (Pred. 9: 11, NW) Jehova Gud har dessuten gitt sine fornuftutstyrte skapninger frihet til selv å velge, og det er et privilegium, samtidig som det medfører ansvar. Folket i det gamle Israel ble oppfordret til å ’velge livet’ ved å lytte til Jehova Gud. Profeten Sefanias oppfordret de saktmodige til å ’søke Jehova’. (5 Mos. 30: 19, 20; Sef. 2: 3) I Åpenbaringen 22: 17 innbyr Guds Ord «den som vil», til å benytte seg av Guds foranstaltninger for frelse.

De inspirerte skrifter skildrer Jehova som en barmhjertig, rettferdig, upartisk og kjærlig Gud. (5 Mos. 4: 31; 32: 4; Ap. gj. 10: 34; 1 Joh. 4: 8) Ville en slik Gud oppfordre folk til å velge det som er rett, hvis han allerede visste at skjebnen ville hindre mange av dem i å gjøre det?

Forutviten er ikke det samme som skjebnen

Det er sant at Gud kan vite ting på forhånd. Bibelen omtaler ham som han «som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd». (Es. 46: 10) Men det å vite noe på forhånd er ikke det samme som å forårsake at det skjer. En meteorolog kan for eksempel komme med et nøyaktig værvarsel på grunn av sin kjennskap til visse værmønstre. Men ingen vil påstå at det er han som har gjort at det blir den slags vær som han har meldt.

Når Gud forutsier hva enkeltpersoner eller grupper vil komme til å gjøre, gjør han det hovedsakelig på grunnlag av mønstre for tenkning som de allerede har latt komme til uttrykk. Jehova forutsa for eksempel at Israels folk skulle komme til å bryte hans pakt. Han sa: «Jeg kjenner de tanker som de går med.» (5 Mos. 31: 21) De profetier som forutsa at Jesus ville være trofast her på jorden, var basert på Jehovas kjennskap til ham i årtusener før han ble menneske. — Joh. 6: 62; 17: 5, 25.

Hvis Jehova velger å gjøre det, kan han lese den genetiske koden for et menneske før det er født, og derved vite hvilke karaktertrekk det vil komme til å utvikle. Det var tydeligvis på bakgrunn av dette at Jehova forutsa om Isaks tvillingsønner, Jakob og Esau: «Den eldste skal tjene den yngste.» (1 Mos. 25: 23) I noen få tilfelle forutsa Gud før unnfangelsen hva enkeltpersoner skulle komme til å gjøre, for eksempel i tilfellet med dommeren Samson i Israel og kong Kyros av Persia. (Dom. 13: 3—5; Es. 44: 28—45: 3) Men ikke i noe tilfelle var det slik at skjebnen bestemte hver eneste ting disse menneskene foretok seg, eller hver eneste begivenhet i deres liv.

Men hvis Gud har den evnen at han kan vite hva som kommer til å skje, blir ikke da det ensbetydende med at alle framtidige begivenheter er bestemt av en uforanderlig skjebne? Nei, det gjør det ikke. Hvorfor ikke? Fordi det er forskjell på hva Gud kan gjøre, og hva han virkelig gjør. Selv om Jehova Gud har evnen til å vite ting på forhånd, kan han velge å la være å benytte seg av denne evnen fullt ut. Tenk for eksempel på hvordan Gud bruker sin makt. Trass i at han er allmektig, bruker han ikke all sin makt i enhver situasjon, men bare så mye som må til for å gjennomføre hans hensikt. Gud begrenser likeledes sin bruk av sin forutviten.

Dette framgår av skriftsteder som sier at Gud undersøker visse situasjoner for å sette seg inn i dem. Vi leser at Jehova sa til Abraham at han ville undersøke forholdene i Sodoma og Gomorra «og se om de i alt har båret seg slik at som det lyder det rop som er nådd opp til meg, og hvis ikke, så vil jeg vite det». — 1 Mos. 18: 20, 21.

Hva med predestinasjon?

Men hva så med skriftsteder som sier at enkelte mennesker er «utvalgt etter Gud Faders forutviten», ’utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt’ og ’forut bestemt til å få barnekår hos Gud’? (1 Pet. 1: 1, 2; Ef. 1: 3—5, 11) Med slike bibelske uttalelser som grunnlag lærte Augustinus, Martin Luther, Johan Calvin og andre religiøse ledere at det allerede før Adam og Eva ble skapt, var bestemt av skjebnen at de skulle være ulydige mot Gud, og at alle deres etterkommere på forhånd var utvalgt til frelse eller til evig undergang.

Men taler disse skriftstedene egentlig om predestinasjon? Hvis de enkelte menneskers skjebne var forutbestemt, ville det være umulig for noen av de utvalgte å miste Guds gunst. De samme apostlene som skrev de foregående ordene (Peter og Paulus), viste ikke desto mindre at noen av dem som var blitt ’kjøpt’ og «helliget» ved Kristi blod, skulle falle fra i en slik grad at de ikke ville angre, og føre ødeleggelse over seg selv. — 2 Pet. 2: 1, 2, 20—22; Heb. 6: 4—6; 10: 26—29.

De tidligere nevnte skriftsteder må følgelig sikte til at den kristne menighet er utvalgt på forhånd som klasse betraktet.

På hvilken måte ble den kristne menighet utvalgt «før verdens grunnvoll ble lagt»?. I Lukas 11: 50, 51 satte Jesus det at «verdens grunnvoll ble lagt», i forbindelse med Abel. Det var derfor før Abels fødsel, men ikke før Adam og Eva valgte å være ulydige mot Gud, at Gud forutbestemte hvilken klasse som skulle bli arvinger sammen med Kristus i hans rike. — Åpb. 20: 6.

Akkurat som i tilfellet med det gamle Israel oppfordrer Gud menneskene i vår tid til å ’vende om fra sine overtredelser og leve’. (Esek. 18: 23, 30—32) Peter skrev at Gud «ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse». (2 Pet. 3: 9) Hvor oppriktig ville et slikt ønske hos Gud være hvis skjebnen allerede hadde bestemt at mange, kanskje millioner, skulle miste livet? Og kunne det være noen sannhet i Bibelens lære om at Kristus Jesus «ga seg selv til en løsepenge for alle», hvis skjebnen hadde bestemt at mange ikke skulle få gagn av denne løsepengen? — 1 Tim. 2: 6.

Nei, hverken din eller andre fornuftutstyrte skapningers framtid er forutbestemt av skjebnen. Du har selv frihet til å velge om du vil tjene Gud eller ikke. Men ʼhver av oss må gjøre regnskapʼ for det valg vi treffer. (Rom. 14: 12) Hva velger du?