Forutbestemmelse eller personlig valg — hvordan forholder det seg?

«Gud [er ikke] partisk, men i ethvert folkeslag er det menneske som frykter ham og gjør rettferdighet, antagelig for ham.» — Ap. gj. 10: 34, 35, NW.

 1. Hvordan virker rettferdigheten og kjærligheten sammen, og hvordan gjør de det ikke?

JEHOVA er en rettferdig og kjærlig Gud. Når han legger sin egenskap kjærligheten for dagen, ser han likevel aldri gjennom fingre med rettferdighetens krav. Begge deler virker sammen i fullkommen likevekt, og ingen av delene blir hemmet av den andre. På grunn av den synd som er nedarvet fra Adam, er alle mennesker med rette fordømt til å dø, men ved Kristi offer blir det kjærlig sørget for at alle mennesker får anledning til å leve. «Den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6: 23, NW) Anledningen til å ta imot den kjærlighetsgave som livets gave er, blir ikke begrenset til noen få utvalgte, slik at den rettferdige dødsdom er uforanderlig med hensyn til alle de andre og blir tvunget på dem. Gud tar seg ikke ut enkelte som han vil gi liv uansett deres personlige oppførsel — bare for at han skal få lagt sin kjærlighet for dagen — og heller ikke dømmer han vilkårlig andre til ødeleggelse bare for å håndheve sin rettferdighet. Da ville han være partisk. Og om Jehova heter det at han «aldri er partisk», ikke viser «persons anseelse». (5 Mos. 10: 17; 2 Krøn. 19: 7, AT) Hans kjærlighet og rettferdighet blir anvendt med visdom, og «visdommen ovenfra» er «ikke partisk». Det er både sikkert og visst at «det finnes ingen partiskhet hos Gud». — Rom. 2: 11; Jak. 3: 17, NW.

 2. Hvordan går astrologi og predestinasjonslære ut på ett?

² Mange religionsdyrkere sier imidlertid at Gud er partisk, når de forkynner forutbestemmelse (predestinasjon) og erklærer at de enkelte individers skjebne er beseglet av Gud før fødselen. Denne lære er ikke basert på Bibelen, men ble snarere satt ut i livet av hedendommen og tilført kraft av tradisjonen. Læren om forutbestemmelse blir på en måte antydet i 5 Mosebok 4: 19, hvor Jehova ga sitt paktsfolk følgende advarsel: «[Ta eder nå vel i vare] at du ikke, når du løfter dine øyne opp til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilber dem og dyrker dem.» I de gamle hedenske religioner var det skikk og bruk å gjøre guder av himmellegemene og tilbe dem, og påstå at menneskenes skjebne ble avgjort av disse guder eller himmellegemer. Dette går på en iøynefallende måte fram av Jehovas ord til de babyloniske stjernekikkere: «Du har trettet deg ut med dine mange råd [rådgivere, AT]; la dem stå frem og frelse deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over deg!» (Es. 47: 13) De inndelte himmelen i tolv avdelinger, en for hver måned, og et menneskes livsløp ble bestemt etter hvilken måned han ble født i eller etter stjernenes posisjon på den tiden han ble født. De trodde at deres stjerneguder i større eller mindre utstrekning forutbestemte deres liv. Både grekernes og romernes hedenske religioner skapte guder av himmellegemene, og planetenes nåværende navn skriver seg fra den romerske mytologi.

 3. Hva trodde fariseerne, og hvilket kinkig problem førte dette til for dem?

³ Jødene falt rett som det var som offer for slik avgudsdyrkelse før de ble ført i fangenskap til Babylon. (2 Kong. 17: 16; Jer. 44: 17; Esek. 8: 16) Etterat de kom tilbake til Jerusalem, avholdt de seg fra de mer iøynefallende former for avgudsdyrkelse, og falt i stedet i lumskere snarer. De begynte å forme en hel mengde tradisjoner, og det oppsto religiøse sekter blant dem. En av disse sektene var fariseerne. De trodde ikke på at hedningenes stjerneguder forutbestemte menneskenes liv, men de trodde at Jehova gjorde det. Ved sine overleveringer overførte de en hedensk lære på Jehova, og gjorde dermed til intet hans ord om at «tid og hendelse møter dem alle», og ikke at begivenhetene er forutbestemte. (Pred. 9: 11) Den fremragende jødiske historiker Josefus beretter: «Fariseerne . . . tillegger skjebnen [eller forsynet] og Gud alt mulig, men tror likevel at det stort sett ligger i menneskenes makt å gjøre det som er godt eller omvendt, selv om det er så at skjebnen samarbeider i alle handlinger.» «Når de hevder at alle ting blir gjort av skjebnen, fratar de ikke menneskene friheten til å handle som de synes passer seg, etter som de har den oppfatning at det har behaget Gud å skape et lynne hvorigjennom hans vilje blir utført, men således at menneskets vilje kan virke til det gode eller til det onde.» (Wars of the Jews, bind II, kapitel VIII, avsnitt 14; Antiquities of the Jews, bind XVIII, kapitel I, avsnitt 3) Det har til alle tider, både i fortiden og nå, vært et kinkig problem for dem som er tilhengere av denne læren, å tro på forutbestemmelse og samtidig holde på den oppfatning at mennesket har sin egen frie vilje. Ingen kan på en logisk måte få disse to ting til å harmonere med hverandre. Mange antar i vår tid fariseernes formentlige løsning i mangel av noe fornuftig. Å si at en skapning virkelig har fri vilje, men at den forsettlig er skapt med et lynne som kommer til å virke på den måten Gud har forutbestemt, er akkurat som å si at en maskin har fri vilje, men bare virker på den måten den ble skapt til å virke av sin opphavsmann.

 4. Hvilket syn på predestinasjonslæren utviklet katolikkene?

⁴ Den framstående romersk-katolske helgen, Augustin, fulgte i fariseernes fotspor og «hevdet at nåden, er en indre påvirkning Gud øver på dem han akter å frelse, idet han ikke bare inngyter kraft til å gjøre det gode, men også vilje til å gjøre det. Det faktum at noen blir frelst og andre går fortapt, tilla han Guds vilje. Derfor lærte han også absolutt forutbestemmelse, særskilt gjenløsning og spesiell og uimotståelig nåde. Fordømmelsen, påsto han, var basert på forutsett skyld, men han benektet at det samme prinsipp kunne anvendes på utvelgelsen, tydeligvis uten å være klar over hvor inkonsekvent han var. I 529 ble Augustins oppfatning antatt som kirkens lære av kirkemøtet i Arausio (Orange), men reaksjonen mot hans dogmes strengt logiske, men likevel i vesentlig grad umoralske natur, har stadig kommet til uttrykk.» «Det gikk enda fire hundre år før det kom en mann som var modig nok til å fullføre Augustins teori ved å erklære at liksom Gud i sin overhøyhet og uforanderlighet har utvalgt dem han fant for godt til å få liv, uten på forhånd å kjenne deres tro og lydighet, så har han fritt og uforanderlig etter eget forgodtbefinnende forutbestemt hvem han ville til evig elendighet, uten hensyn til noen forutviten om synd og skyld fra deres side. Denne Calvins forløper var en saksisk munk som het Gottschalk (Godeschalcus). Hans nye syn førte ikke bare til at han ble kritisert av kirken, men også til at han ble forfulgt.» Kirkerådene i 848 og 849 fordømte ham, og han ble pisket og holdt i fangenskap i et kloster til sin død tjue år senere. — M’Clintock and Strong’s Cyclopædia, bind VIII, side 499.

 5. a) Hvilken annen kilde støtter predestinasjonslæren? b) Hvordan er astrologien ytterligere knyttet til den?

⁵ I den samme tidsperioden var det en annen religion som lærte fatalisme og predestinasjon, og som hadde skrifter til støtte for dette: «Ingen kan dø uten at Gud tillater det, ifølge den Bok som fastsetter livstiden.» «Der var noen av dem som Gud ledet, og der var andre som var bestemt til å feile . . . Gud vil ikke lede den som han ville lede på avveier.» «Intet uhell skjer tilfeldig på jorden eller med dere personlig, men før «vi» skapte dem, var det i Boken; — for lett er dette for Gud.» «Dette er i sannhet en advarsel: Og hver den som vil, tar veien til sin Herre; men ville det skal dere ikke uten at Gud vil det, for Gud er vitende, vis. Han får hvem han vil til å komme inn under hans nåde.» (Sure 3: 139; 16: 38, 39; 57: 22; 76: 29—31, Rodwells eng. overs.) Dette er naturligvis ikke inspirerte skriftsteder fra Guds Ord, Bibelen, men er hentet fra muhammedanernes hellige bok, Koranen. M’Clintock and Strong’s Cyclopædia, bind I, side 499, forbinder predestinasjon med astrologi og viser hvilken interesse muhammedanerne har for begge deler: «Etter hva det ble foregitt, kunne man ved hjelp av det sistnevnte [astrologien] forutsi begivenheter som avhenger av den menneskelige vilje, så som spesielle handlinger, fred, krig osv. Astrologien harmonerer godt med muhammedanismens doktriner om forutbestemmelse, og ble følgelig dyrket med stor glød av araberne fra det sjuende til det trettende århundre. Noen av de første kristne kirkefedre prøvde å motbevise astrologiens doktriner. Andre godtok dem i en tilpasset form. Romerkirken fordømte flere ganger denne læren offentlig, men mange ivrige kirkens menn dyrket den. Kardinal D’Ailly, ’ørnen blant Frankrikes teologer’ (død 1420), skal etter hva det blir sagt, ha beregnet Jesu Kristi horoskop og hevdet at vannflommen kunne ha blitt forutsagt av astrologien.»

 6. I hvilken utstrekning gjorde Calvins innflytelse seg gjeldende, og hvordan ble læren utbredt?

⁶ Midt oppe i gjæringstiden omkring reformasjonen ble temaet om forutbestemmelse atter brakt på bane, og i 1530-årene og de to tiårene som fulgte, gjorde særlig Calvin seg bemerket som talsmann for læren om absolutt forutbestemmelse, ikke bare med hensyn til dem som skulle bli frelst, men også med hensyn til dem som skulle gå fortapt. Også da fordømte Romerkirken disse synspunkter, akkurat som den hadde gjort sju århundrer tidligere da den saksiske munk Gottschalk hadde talt for dem. Men et århundre senere, ved det kirkemøte som blir kalt Westminstersynoden, så den stort sett kalvinistiske trosbekjennelse dagens lys. Den ble i 1646 antatt av det britiske Parlament, for å bli den anglikanske kirkes trosbekjennelse og den grunnleggende lære for nesten alle de nåværende presbyterianske kirker. Gjennom puritanerne ble læren om forutbestemmelse utbredt over hele New England, og den ble brakt ut til de fleste midtre og vestlige stater i Amerika av det reformerte hollandske samfunn og andre presbyterianske samfunn. Det er presbyterianerne som er lærens fremste talsmenn i vår tid, selv om mange av de moderne kirkesamfunn som hører inn under denne spesielle tro, har modifisert sin oppfatning og vannet ut den støtende læren.

 7. Hvordan får vi rede på katolikkenes nåværende syn på predestinasjonslæren?

⁷ Det framgår av det ovenstående i hvor stor utstrekning folk har trodd på denne læren før og nå, og at den har hatt eller fremdeles i større eller mindre utstrekning har sine tilhengere blant fortidens astrologer, hedenske religionsdyrkere, fariseere, muhammedanere, presbyterianere og katolikker. Det vil kanskje komme som en overraskelse på mange at vi også tar med de sistnevnte, og enkelte vil kanskje protestere, så vi skal derfor sitere følgende fra det lille bladet Why [Hvorfor] for juli 1951. Det blir redigert av «Fader» Richard Felix, som tilhører benediktinerordenen, og utgis med kirkelig godkjennelse av benediktinerfedrene i Benet Lake, Wisconsin: «Gud forutbestemmer at visse sjeler skal komme til Himmelen. Han forutbestemmer ikke at noen sjeler skal komme til Helvete. Trientinerkonsilet fordømte offisielt Calvins kjetteri som gikk ut på at en del av menneskeheten ved et ugjenkallelig dekret fra Gud var forutbestemt til å komme til Helvete. De utvalgtes forutbestemmelse til Himmelen er en positiv handling fra Guds side — fordømmelsen av de onde er det ikke.» Dette bekrefter Augustins predestinasjonslære angående dem som skal bli frelst, og overlater automatisk alle de andre til å gå håpløst fortapt, enten de nå er spesielt forutbestemt til ødeleggelse eller ikke. Det kom nylig for dagen i dagspressen at katolisismen regner med predestinasjon, nemlig da den berettet om begravelsen av en ti år gammel pike som hadde falt ned fra en brannaltan. Det heter at den katolske presten i en kirke i Brooklyn ved den anledning sa følgende: «Gud ville ha en ny engel, og Han tok Dorothy. Gud hadde utsett Dorothy til å være hos sine foreldre bare i denne korte tiden. Derpå ble hun kalt til å tjene Ham nå ved juletider.» — New York Daily News for 19. desember 1952.

Forutbestemt som klasse betraktet

 8. Hva er det egentlig presbyterianerne lærer?

⁸ De presbyterianske kirkesamfunn er imidlertid de ivrigste forkjempere for predestinasjonslæren, og vi konsentrerer derfor vår oppmerksomhet om deres stilling til saken. De lærer ifølge deres egne ord: «De av menneskene som er forutbestemt til liv, har Gud, før verdens grunnvoll ble lagt, utvalgt i Kristus i samsvar med sin evige og uforanderlige hensikt og sin viljes hemmelige råd og velbehag. Han har utvalgt dem til evig herlighet, ut fra ren nåde og kjærlighet, uten forutviten om tro eller gode gjerninger, eller vedholdenhet i noen av delene, eller noe annet hos selve skapningen, som tilstander eller beveggrunner; og alt dette til pris for hans herlige nåde. Resten av menneskene behaget det Gud å forbigå i samsvar med hans egen viljes uutgrunnelige råd, hvormed han viser nåde eller lar være å gjøre det etter som det behager ham, til ære for sin suverene makt over sine skapninger, og det behaget ham å utse dem til vanære og vrede for deres synds skyld, til pris for hans herlige rettferdighet.»a

 9. Kan de føre denne læren tilbake til Paulus? Hvordan prøver de å gjøre det?

⁹ Presbyterianerne påstår at de kan føre denne læren tilbake til Paulus. De kan kanskje klare å føre den tilbake til fariseeren Paulus, men ikke til apostelen Paulus. Da Paulus var en fariseer og var kjent som Saulus fra Tarsus og en voldsom forfølger av de kristne, trodde han muligens på forutbestemmelse. Men da han vendte denne sekten ryggen, prøvde han ikke å redde noen av dens overleverte læresetninger, som Jesus kom med følgende bemerkning om til disse religionsdyrkere: «Dere [har] gjort Guds ord ugyldig på grunn av deres overleveringer.» (Matt. 15: 6, NW) Paulus fordervet ikke den kristne lære med den fariséiske doktrine som går ut på at de enkeltes skjebne er forutbestemt. Predestinasjonslærens tilhengere i vår tid vil ikke desto mindre prøve å støtte sin påstand om at Paulus lærte forutbestemmelse, ved å sitere hans ord i Romerne 8: 29, 30: «Dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.»

10. Hvorfor er det en klasse og ikke enkeltpersoner som blir forutbestemt i Romerne 8: 29, 30?

¹⁰ Kan man på bakgrunn av dette med rette hevde at bestemte enkeltpersoner var forutbestemt til å bli kalt og rettferdiggjort og herliggjort som åndeskapninger som skal regjere med Kristus i himmelen i tusen år? Legg i dette skriftstedet merke til at de som blir kalt og rettferdiggjort, først er forubestemt, og etter som den guddommelige forutbestemmelse ikke kunne slå feil, ville det være umulig at enkeltpersoner som engang var kalt og rettferdiggjort, skulle falle fra og ikke til slutt bli herliggjort sammen med Kristus. Slik må man oppfatte det hvis dette skriftstedet blir anvendt på enkeltpersoner. Men andre skriftsteder, som vi senere skal komme inn på, viser at personer som engang er blitt kalt og rettferdiggjort eller erklært rettferdige, kan falle fra og bli ødelagt. Det som ufeilbarlig blir forutbestemt i Romerne 8: 29, 30, må derfor være en klasse, og ikke de enkeltpersoner som utgjør klassen. Jehova har predestinert eller forutbestemt de krav denne klassen må oppfylle, dens oppførsel og arbeid mens den befinner seg på jorden, dens tjeneste sammen med Kristus i himmelen, dens plass i den guddommelige tingenes ordning, og til og med det antall enkeltpersoner den skal bestå av. — Åpb. 14: 1—4.

11. Viser bruken av personlige pronomener at skriftstedet sikter til enkeltpersoner og ikke til en klasse?

¹¹ Noen kan innvende at hvis skriftstedet hadde siktet til en klasse, så ville pronomenet «den» og ikke det personlige pronomen «dem» ha blitt benyttet. Det behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle. Vi bruker ofte personlige pronomener når vi omtaler en klasse og ikke de enkeltpersoner som gruppen består av. To skoler møtes for eksempel til en idrettsdyst, og en pike fra den skolen som vinner, sier: «Vi slo dem.» Da peker «vi» tilbake på den seirende skolen som gruppe betraktet, og ikke til alle elevene individuelt, for de slo ikke den andre skolen som enkeltpersoner. Vedkommende pike gjorde det avgjort ikke. Hun var ikke engang med og spilte. Bare de som var med på laget, slo dem. Og med «dem» forstår vi heller ikke alle elevene ved den tapende skolen, for det forholder seg ikke slik at hver enkelt av dem spilte og led nederlag på idrettsplassen. «Dem» peker tilbake på den tapende skolen som gruppe betraktet, ikke som enkeltpersoner. På lignende måte gjelder «dem» i Romerne 8: 30 en klasse, ikke enkeltpersoner. Bare på den måten kan man få dette skriftstedet til å harmonere med andre skriftsteder.

12. Hvordan motbeviser Matteus 22: 14 predestinasjonslæren?

¹² Hvis Jehova Gud på forhånd predestinerte enkeltpersoner til frelse, ville han da kalle dem som ikke var forutbestemt til en slik frelse, dem som absolutt ikke hadde muligheter for å oppnå den, og innby dem til frelsen? Ville ikke en slik innbydelse være hyklersk i aller høyeste grad, og ville det ikke være en hjerteløs hån og en grusom spott mot dem han har forutbestemt til vanskjebne, å gjøre noe slikt? Det ville være å utsette svake og hjelpeløse skapninger for sadistisk tortur i hendene på en allmektig Skaper. Det ville være en fornektelse av de guddommelige egenskaper rettferdighet og kjærlighet. Jehova Gud er ikke skyldig i en slik ukjærlig, urettferdig, hyklersk, dårlig opptreden. Han kaller eller innbyr folk til medlemskap i den himmelske klasse ved å utgyte sin hellige ånd eller virksomme kraft over dem, og det gjør han uten på forhånd å bestemme hvorvidt det skal lykkes dem å oppnå det. Noen av de enkeltpersoner han kaller, blir utro og faller fra. Da kaller han andre som kan overta deres plass. Det blir kalt tilstrekkelig mange til at det forutbestemte antall til slutt er utvalgt, uansett hvor mange som har falt fra etterat de er blitt kalt. Det var på grunn av denne omstendighet Jesus sa: «Mange er kalt, men få er utvalgt.» Hvis predestinasjonslæren var sann, ville det antall som var kalt, svare til det antall som var endelig utvalgt. — Matt. 22: 14.

13. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med Efeserne 1: 4, 5, og hvordan blir de på en forvirrende måte besvart av presbyterianerne?

¹³ De som tror på denne læren, henleder oppmerksomheten på Efeserne 1: 4, 5: «Han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, forat vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus.» Men det siktes også her til en klasse, og bruken av de personlige pronomenene «vi» og «oss» forandrer ikke denne saken, som vi tidligere har forklart. Dette skriftstedet sier imidlertid at denne klassen var forutbestemt eller predestinert «før verdens grunnvoll ble lagt». Antyder ikke det at Jehova før Adam og Eva ble skapt, visste at de skulle komme til å falle og synde, frambringe ufullkomment, syndig avkom og dermed gjøre det påkrevet at Gjenløseren Kristus og den klassen som var forutbestemt til å være med i Riket, skulle regjere sammen i tusen år for å gjenoppreise den falne menneskeslekt til fullkommenhet? Presbyterianerne svarer jo, for de sier: «Guds allmakt, uutgrunnelige visdom og uendelige godhet kommer så sterkt til uttrykk i hans forutseenhet at den til og med omfatter det første fall, og alle andre synder som er blitt begått av engler og mennesker, og det ikke ved en blott og bar tillatelse, men en tillatelse som er forbundet med en ytterst vis og mektig begrensning, og han forordner dem og behersker dem på mangfoldige andre måter, for sine egne, hellige formål.»b Og videre: «Gud bestemte fritt og ugjenkallelig fra all evighet ved sin egen viljes aller viseste og helligste råd alt som noen gang kommer til å skje.»c Men til tross for at de mener at Gud ugjenkallelig bestemmer og forordner og styrer alt som skal skje, hevder de at menneskeskapningene har fullstendig frihet og fri vilje, og at man ikke kan laste Gud for det han forordner, og som ikke er til å komme forbi. Det hele er temmelig forvirrende.

14. Hvordan blir den «verden» som er omtalt i Efeserne 1: 4, 5, identifisert i Bibelen?

¹⁴ Det foreligger i virkeligheten ikke fnugg av bevis for at Jehova forutbestemte Adams og Evas fall. Hvorfor skulle han da «før verdens grunnvoll ble lagt» forutbestemme den foranstaltning at Kristus og den klasse som tilhører Riket, skulle løfte de lydige menneskene opp fra følgene av Adams fall? Jo, fordi den verden som begynte med skapelsen av Adam og Eva, ikke er den samme som den verden før hvis grunnvoll denne klassen ble forutbestemt. Peter omtaler tre verdener — den «verden som da var», som oppsto da Adam syndet og som senere ble ødelagt av vannflommen på Noahs tid; den nåværende onde verden som begynte etter vannflommen og kommer til å ende i Harmageddons brennende ødeleggelse; og den lovte nye verden hvor rettferdigheten skal bo. Den nye verdens grunnvoll ble lagt da Jesus døde, for det er hans offerdød som tilveiebringer grunnlaget for at menneskeskapninger kan bli utfridd fra synd og død, og gjør det mulig at noen kan få regjere sammen med ham som en del av de nye himler, og at andre kan få leve evig her på vår klode som en lydig, ny jord. Derfor blir også Jesus omtalt som «Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse av». — Hebr. 9: 25, 26; 2 Pet. 3: 5—7, 13; Åpb. 13: 8, NW.

15. Hvorfor betyr ikke det faktum at klassen ble forutbestemt før verdens grunnleggelse, også at Gud hadde forutviten om Adams fall?

¹⁵ Ble Jesus drept, naglet til torturpelen, før Adams skapelse? Nei, selvfølgelig ikke, det skjedde over fire tusen år senere, i 33 e. Kr.! Men før grunnvollen til den rettferdige nye verden ble lagt i og med at Kristus døde, ble oppreist og fór opp til himmelen med fortjenesten av sitt utgytte blod og framstilte det for Jehova, var Kristus og den klassen som tilhører Riket, blitt forutbestemt. Denne forutbestemmelsen kom likevel etterat Adam og Eva syndet. Det var først etter deres fall det ble lovt at Kristus skulle komme som den Ætt som skulle bringe befrielse, og at han skulle være ledsaget av trofaste menneskeskapninger som skulle bli til den nye verdens nye himler. (1 Mos. 3: 15; 22: 17, 18; Es. 65: 17; Gal. 3: 16, 29) Når man forstår at det er før den nye verdens grunnleggelse (33 e. Kr.) at den klassen som tilhører Riket, ble forutbestemt, så er det ikke noe grunnlag tilbake for påstanden om at Gud forutbestemte Adams fall og hvordan det skulle gå med hans etterkommere. Hvis Jehova på forhånd hadde bestemt Adams fall, ville lydighetsprøven i Eden på ingen måte ha vært noen rettferdig prøve, men bare lureri, bedrag og narrespill. Jehova ville ikke sette en slik fiasko i scene og la menneskenes evige liv bli utmålt med urette vektskåler! — 3 Mos. 19: 36; 5 Mos. 25: 13—16; Ordspr. 20: 10.

Navnene i livets bok

16. Hva påstår predestinasjonslærens tilhengere i forbindelse med livets bok, og hvordan virker deres påstand som en boomerang?

¹⁶ Predestinasjonslærens tilhengere prøver enda en utvei når det gjelder å bevise sin påstand. Enkelte skriftsteder omtaler navn som står i en livets bok, og de påstår at navnene på de forskjellige personer ble innskrevet der før verden begynte, og at dette antyder at de var forutbestemt til frelse. Som vi allerede har vist, kan de imidlertid ikke med rette anvende Åpenbaringen 13: 8 eller 17: 8 som støtte for at enkelte ble innskrevet i og andre utelatt av livets bok før den opprinnelige verden begynte i og med Adams skapelse. Med hensyn til andre skriftsteder som blir brukt, som Lukas 10: 20, Filippenserne 4: 3 og Åpenbaringen 21: 27, så kan man ikke, hvordan man enn snur og vender på det, få dem til å si at navnene ble innskrevet før personene ble født. Når predestinasjonslærens tilhengere slynger argumentet om livets bok ut i diskusjonen, kaster de faktisk en boomerang. Og hvordan det? Jo, for hvis det at man står oppført i livets bok betyr at man er forutbestemt til frelse, så lar det seg gjøre å bevise at forutbestemmelsen kan slå feil, og hvis den slår feil, svikter selve grunnlaget for læren. Til dem som viser seg å være trofaste, gir Jesus dette løfte: «Jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok.» (Åpb. 3: 5) Her blir det antydet at det er mulig å utslette navnene. Hvis det var umulig å utslette dem, ville Jesu løfte være meningsløst. Dessuten viser Salme 69: 29 (AT) at det lar seg gjøre: «Måtte de bli utslettet fra livets bok.» At det er Jehovas hensikt å utslette dem som blir utro, kom tydelig fram da Israel tilba gullkalven ved Sinai. Etterat Moses hadde bedt Gud om å tilgi Israel, sa han: «Men hvis ikke, da slett meg ut av din bok.» Jehova svarte følgende: «Hver den som har syndet mot meg, ham [ham alene, AT] vil jeg slette ut av min bok.» — 2 Mos. 32: 32, 33.

17. Hvilke betraktninger er her på sin plass når det gjelder navn?

¹⁷ Å si at disse navnene er bokstavelige navn som ble innskrevet før de forskjellige ble født, er ensbetydende med å si at det er Jehova, og ikke foreldrene, som har gitt alle disse barna navn. Noen er oppkalt etter demonguder. Har Jehova gitt slike forhatte navn til sine forutbestemte tjenere? Vi må la dette snevre syn på saken fare, og forstå at navnene innbefatter langt mer enn bare den bokstavelige betegnelsen på menneskene. I Bibelen har navnene sin store betydning, og betegner et menneskes forhold eller virksomhet eller egenskaper, og de blir ofte forandret i løpet av levetiden for å få en videre betydning og bli mer betegnende etter som mennesket eller de omstendigheter han lever under, forandrer seg. I denne vide betydning representerer navnet visse egenskaper eller prinsipper eller handlinger, og på grunnlag av slike ting kan et navn enten være godt eller dårlig, fryktet eller æret, berømt eller beryktet. Det er det navn et menneske skaper seg i livets løp som avgjør hvorvidt han står oppført i livets bok hos Gud, og ikke den bokstavelige benevnelse han får ved fødselen.

18. Hva slags navn står i livets bok?

¹⁸ Livets bok inneholder en fortegnelse over de rettferdige krav man må oppfylle for å vinne liv. Den inneholder en beskrivelse av de anerkjente egenskaper saktmodighet og ydmykhet, rettferdighet og rettskaffenhet, kjærlighet og barmhjertighet, nidkjærhet og trofasthet, tålmodig utholdenhet og lydig tjeneste. Hvis vi skaper oss navn som moralske personligheter, mennesker som bevarer sin ustraffelighet, nidkjære forkynnere og slike som elsker sin neste, kommer vi til å stå oppført i livets bok hos Gud, for det er der slike ting blir anerkjennende omtalt. Livets bok inneholder det navn og rykte vi må leve opp til hvis vi skal oppnå å bli innlemmet i den og bli beskrevet der. Hvis vi ved vår oppførsel har skapt oss et navn som i alle deler stemmer overens med de guddommelige krav som den uforanderlige Jehova har fastsatt fra begynnelsen av, og som han har gitt skriftlig anerkjennelse, da vil vårt navn harmonere med og være gjenspeilet i livets bok hos Gud. Hvis vårt navn representerer det samme som livets bok hos Gud representerer, da står vårt navn i den. Livets bok er ingen bokstavelig bok i likhet med dem menneskene lager og skriver i — akkurat som navnene den inneholder heller ikke er bokstavelige navn som menneskene får når de blir født. Livets bok er de rettferdige krav som Jehova stiller, og som skapningene må oppfylle for å få leve, og navnene som står der, er navn som representerer og når opp til disse kravene.

19. Hvordan kan vi få våre navn i livets bok eller få dem utslettet derfra?

¹⁹ Vi kan få vårt navn inn i denne boken, og vi kan bevirke at det blir utslettet av den. Alle er født under vrede, og ikke med sitt navn i boken. (Joh. 3: 36) Vi kan fortsette på vår syndige vei i en årrekke, men så forandre oss og begynne å gjøre godt, slikt som er godkjent som verdig til å få bestå, slikt som er beskrevet i livets bok, og ved at vi blir forbundet med slike ting, kommer vi inn i livets bok. Den omtaler oss i og med at den med anerkjennelse nevner de gode gjerninger vi nå gjør. Disse tingene har alltid, helt fra begynnelsen av, vært fastsatt der, men vi har bare ikke levd i samsvar med dem. Vårt navn, vårt rykte, kom ikke opp mot det de skulle, men når vi forandrer oss og skaper oss et godt navn på grunn av slike gode ting, da kommer vi inn under den kategori eller klasse som allerede er nevnt med anerkjennelse i livets bok. Og hva så hvis vi deretter skulle bli utro, slutte å leve i samsvar med det gode navnet, miste vårt gode navn og skape oss et dårlig navn, og få ord på oss for å være umoralske, late, sladderlystne, klagesyke, baktalerske eller hovmodige? Hvis vi skaper oss et navn på grunn av slike ting, kommer vi ikke lenger til å være oppført i livets bok, for slike ting er ikke nevnt der, de er ikke beskrevet som noen av kravene, og våre gjerninger antyder derfor ikke lenger at vi finnes i den boken. Det gode navn vi engang hadde, er ikke mer, og det dårlige navn vi deretter kan skape oss, finnes ikke i livets bok. Slike onde navn blir utslettet fra Guds hukommelse i den forstand at de aldri vil få noen oppstandelse eller frelse til liv, og det navn man tidligere hadde skapt seg på grunn av rettferdighet, går i glemmeboken når ondskapen erstatter det med et dårlig navn. — Ordspr. 10: 7; Esek. 33: 12—16.

20. Hva vil det si å bekjenne en persons navn, og hvordan kan man leve i samsvar med et navn?

²⁰ Å bekjenne Jesu navn for menneskene betyr meget mer enn bare det å gjenta hans bokstavelige navn, som han også selv sa. (Matt. 7: 21) For å bekjenne det eller vise tro på det på rette måte, må vi forklare dets mening, dets betydning, dets ry og hva det representerer, og betrakte det som et mønster som vi prøver å leve opp til. (Matt. 10: 32; Mark. 8: 38; Luk. 12: 8) På lignende måte er det når Kristus kjennes ved sine etterfølgeres navn overfor Gud i himmelen — han nevner ikke bare deres bokstavelige navn, men kommer med et vitnesbyrd om deres ustraffelighets navn som de har skapt seg ved trofast tjeneste. (Åpb. 3: 5; 14: 13) Hverken Jehova eller Kristus gir oss våre personlige navn når vi blir født, men de anviser bestemte trofaste tjenerklasser deres navn. Slike navn må da disse klassene leve i samsvar med. (Es. 43: 10—12; 62: 2—4; Åpb. 2: 17; 3: 12) Det dreier seg derfor ikke bare om å få bokstavelige navn innskrevet i en bokstavelig bok i himmelen, men om å bygge opp et livsmønster som stemmer overens med Jehovas fordringer. Det er på våre frukter vi skal kjennes. (Matt. 7: 20) Hvis våre frukter tilsvarer de frukter som blir beskrevet i livets bok, så identifiserer også livets bok oss, den anerkjenner oss, og innlemmer oss i sitt innhold. Etter som det er ved vår oppførsel vi skaper oss vårt navn, så la oss sørge for at vår oppførsel er i overensstemmelse med den oppførsel som er beskrevet i livets bok. Da kommer vi til å stå oppført der.

21. Hvordan er Jesus nevnt i de hebraiske skrifter selv om dette hans personlige navn ikke finnes der?

²¹ Dette er ingen vilkårlig oppfatning av navnene i livets bok, men har sin støtte i et analogt eksempel i selve Bibelen. Blir Messias identifisert i de hebraiske skrifter? Ja, avgjort. Ved at hans personlige navn blir oppgitt? Nei, navnet Jesus blir aldri knyttet til Messias i disse skrifter. Men det faktum at dette personlige navn ikke er nedtegnet i de hebraiske skrifter, betyr ikke at de ikke forteller at Jesus er Messias. Mange betegnende navn på Messias står nevnt, navn som beskriver hans egenskaper, han oppførsel, hans tjeneste, hans stilling. Han blir kalt Immanuel, og det var Jesus som levde i samsvar med dette navn. (Es. 7: 14; Matt. 1: 22, 23) Han blir kalt Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Fader og Fredsfyrste, og de passer alle på Jesus. (Es. 9: 6) Messias fikk mange andre navn som Jesus oppfylte, som for eksempel Kvinnens Ætt og Abrahams Ætt. (1 Mos. 3: 15; 22: 17, 18; Gal. 3: 16; Hebr. 2: 14), Tjener og Lys for hedningefolkene (Es. 42: 1, 6; Matt. 12: 18; Luk. 2: 32; Ap. gj. 26: 23), Fyrste og Vitne (Es. 55: 4; Matt. 23: 10; Åpb. 3: 14), Gjenløser (Es. 59: 20; Rom. 11: 26), Prøvet Sten, Fast Hjørnesten og Grunnsten. (Sl. 118: 22; Es. 28: 16; Matt. 21: 42; Ef. 2: 20; 1 Pet. 2: 4, 6—8) De hebraiske skrifter inneholder også hundrevis av andre beskrivende detaljer med hensyn til Messias, og de fikk alle sin oppfyllelse på Jesus og identifiserte ham som den lovte Messias. Jesus gjorde dette klart for sine disipler. (Luk. 24: 27, 44, 45) Jesus svarte til alle de beskrivende navnene som de hebraiske skrifter ga Messias. Og hvis alle disse beskrivende navnene gjelder Jesus, hvordan kan vi da fornuftigvis påstå at han ikke blir nevnt i de hebraiske skrifter bare fordi det personlige navn Jesus ikke blir nevnt i forbindelse med Messias? Vi kan ikke det!

22. Hvordan blir de trofaste på en lignende måte nevnt i livets bok?

²² Slik er det også med dem som blir identifisert i en annen bok, nemlig i livets bok. Dens symbolske blader inneholder beskrivelser av dem som skaper seg navn på grunn av nidkjærhet, trofasthet, renhet, ustraffelighet og så videre. Hvis vi passer til disse beskrivende navnene, står vi i livets bok. Liksom Jesus er omtalt som Messias i de hebraiske skrifter selv om hans personlige navn ikke er nevnt der, så kan også vi finnes blant de godkjente i livets bok selv om våre personlige, jordiske navn ikke er innskrevet i noen bokstavelig bok i himmelen. Og akkurat som Jesus ville ha mistet sin identitet som Messias hvis han ikke hadde levd i samsvar med de beskrivende messianske navn som står oppført i de hebraiske skrifter, så vil også vi tape våre gode navn som kristne og bli utslettet av livets bok hvis vi ikke passer på at vi har navn som svarer til de guddommelige krav. Vi er bare beskrevet i livets bok så lenge vi med utholdenhet lever i overensstemmelse med de beskrivende navn som der blir nevnt i forbindelse med frelste mennesker, og gjør disse navnene til våre egne.

Gjenløste, rettferdiggjorte, helligede og utvalgte mennesker kan falle fra

23. Hvilket uttrykk innførte presbyterianerne som et forbehold for å svekke styrken i Matteus 22: 14, og hva sier de om de gjenløste?

²³ Nå kan vi gå videre til andre argumenter som blir ført i marken av dem som tror på predestinasjon, og vi tar for oss deres påstand at de som en gang er blitt befridd eller gjenløst av Kristus, ikke senere kan falle fra. Vi har tidligere vist at kalte mennesker kan falle, og har sitert Jesu ord i Matteus 22: 14, som går ut på at mange blir kalt, men få endelig utvalgt. Dette skriftstedet er et lammende slag for deres lære, og de prøver å omgå det ved å hevde at de kalte som faller, ikke var kalt med virkning. Bibelen gir dem ikke på noe sted bemyndigelse til å tilføye dette forbehold, men de må gjøre dette for å holde sin lære i live. Grunnen til at vi nevner dette her, er at vi vil fastslå hvilken betydning de legger i uttrykket «med virkning». Når de bruker det, utelukker de helt alle muligheter for at det skal kunne slå feil. De bruker det i forbindelse med dem som blir gjenløst av Kristus: «På alle dem som Kristus har tilveiebrakt gjenløsningen for, anvender og iverksetter han den også visselig og med virkning, idet han går i forbønn for dem og i og ved Ordet åpenbarer frelsens mysterier for dem, idet han med virkning overbeviser dem til å tro og adlyde ved sin Ånd og styrer deres hjerter med sitt Ord og sin Ånd, og endelig overvinner alle deres fiender med sin allmektige styrke og visdom på en slik måte og med slike midler som best harmonerer med hans vidunderlige og uransakelige beslutning.»d

24. Hvordan er 2 Peter 2: 1—3 et slag mot predestinasjonslæren?

²⁴ Det ovenstående viser at de lærer at de som gjenløsningen ble tilveiebrakt for, ikke kan falle fra, at gjenløsningen med virkning blir anvendt på dem, og at de med virkning blir overbevist og alle fiender blir overvunnet. Men med hvilke midler er det de blir gjenløst eller befridd? Peter svarer: «I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» (1 Pet. 1: 18, 19; Ef. 1: 7; Kol. 1: 14; Hebr. 9: 12; Åpb. 5: 9) Kristus kjøper dem med sitt blod, og de blir hans. Han er deres eier. Til dem er det skrevet: «[Dere] tilhører ikke dere selv, for dere ble kjøpt for betaling.» (1 Kor. 6: 19, 20; 7: 23, NW) Ifølge predestinasjonslæren kunne de aldri falle fra hvis Kristus hadde gjenløst dem, befridd dem, kjøpt dem og blitt deres eier. Men Bibelen sier at det er mulig, og at enkelte også gjør det: «De vil i stillhet innføre ødeleggende sekter og vil til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en brå ødeleggelse over seg selv. Mange vil også vike av fra veien og følge dem i deres løsaktige oppførsel.» «Men hva dem angår, beveger ikke dommen fra gamle tider seg langsomt, og ødeleggelsen av dem slumrer ikke.» — 2 Pet. 2: 1—3, NW.

25. Hva annet viser at gjenløste kan falle fra?

²⁵ Apostelen Peter fortsetter å drøfte de løskjøpte som senere fornekter sin eier Kristus Jesus. Han sier: «Det er klart at hvis de har sloppet vekk fra verdens besmittelse ved en nøyaktig kunnskap om Herren og Frelseren Jesus Kristus, og så igjen blir blandet opp i slike ting og blir overvunnet, da er de siste tilstander blitt verre for dem enn de første. For det ville vært bedre for dem om de ikke nøyaktig hadde kjent rettferdighetens sti enn at de, etter å ha lært den å kjenne, vender seg vekk fra det hellige bud som ble overgitt til dem. Det som sies i det sanne ordspråk, har hendt dem: ’Hunden har vendt seg til sitt eget spy, og purka som ble badet, har igjen begynt å velte seg i sølen.’» (2 Pet. 2: 20—22, NW) Etterat de er blitt renset av sannhetens vann og Jesu blod, vender de seg atter til de synder de begikk i sin tidligere urene tilstand. Ødeleggelsen av slike mennesker slumrer ikke, men kommer til Guds fastsatte tid.

26. Hvordan viser Paulus at gjenløste kan falle, og hva utelukker at de kan komme tilbake?

²⁶ I tråd med dette skriver Paulus: «Hva angår dem som en gang for alle er blitt opplyst og som har smakt den himmelske frie gave og som har fått delaktighet i hellig ånd og som har smakt Guds rette ord og den kommende tingenes ordnings krefter, men som har falt fra, så er det umulig å vekke dem til anger på nytt, for de pelfester atter en gang Guds Sønn for seg og framstiller ham til alminnelig spott.» (Hebr. 6: 1—6, NW) De som her blir omtalt og som hadde falt fra, slik at det ikke var noen mulighet for at de kunne komme tilbake, hadde alt fått gagn av løsepengen og var blitt kjøpt med Jesu blod. I motsatt fall kunne de ha benyttet seg av det for å oppnå frelse. De hadde imidlertid allerede gjort bruk av offerets fortjeneste og deretter falt fra. Nå pelfester de selv med overlegg Kristus på nytt i og med at de personlig forkaster ham og ikke tillegger hans offer mer verdi enn en forbryters død. Kristus døde for dem én gang — han vil ikke komme til jorden og dø for dem en gang til. «Det gjorde han én gang for alle.» «Heller ikke er det forat han skulle ofre seg selv ofte, liksom ypperstepresten jo går inn i det hellige sted fra år til år med blod som ikke er hans eget. Ellers måtte han lide ofte fra verdens grunnleggelse av. Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta vekk synden ved å ofre seg selv.» — Hebr. 7: 27; 9: 25, 26, NW.

27. Hva sier presbyterianerne om de rettferdiggjorte, men hva sier Bibelen?

²⁷ Med hensyn til dem som er rettferdiggjort eller erklært rettferdige, lærer presbyterianerne: «De kan aldri falle vekk fra sin rettferdiggjorte tilstand.»e Ved hvilke midler blir menneskene rettferdiggjort? Jo, de blir «rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus». Eller: «rettferdiggjort ved hans blod.» (Rom. 3: 24; 5: 9) Men i avsnittene ovenfor har vi sitert skriftsteder som avgjort viser at det er mulig og at det også forekommer at folk faller fra etterat de er blitt gjenløst og kjøpt med Kristi blod, og at det ikke er mulig for dem å komme tilbake igjen. Og etter som det er denne gjenløsning eller utfrielse som fører til rettferdiggjørelse, må også rettferdiggjørelsen opphøre når utfrielsen opphører. Presbyterianerne erkjenner at rettferdiggjorte mennesker kan synde og føre Guds mishag over seg, men tilføyer at de kan «fornye sin tro og anger» ved at de ydmykt går til bekjennelse og ber om tilgivelse.f Men ikke desto mindre sier et skriftsted som ovenfor er sitert, at det er umulig at de som «faller fra, atter kan fornyes til omvendelse.» — Hebr. 6: 4—6.

28. Hvordan kommer presbyterianerne i konflikt med Bibelen med hensyn til de helligede?

²⁸ Presbyterianerne sier at de helliggjorte er trygge: «De som Gud har godtatt i sin Elskede og som han med virkning har kalt og helliggjort ved sin Ånd, kan hverken fullstendig eller endelig falle vekk fra nådens tilstand, men kommer visselig til å holde seg der til enden og bli evig frelst.» Den samme klasse som blir drøftet i Hebreerne 6: 4—6 og 2 Peter 2: 20—22, blir også omtalt i Hebreerne 10: 26—29 (NW): «Hvis vi gjør synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men en sikker fryktelig forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot. Enhver som har ringeaktet Moses’ lov, dør uten medlidenhet på to eller tre personers vitnesbyrd. Hvor mye strengere straff tror dere ikke da den mann må regnes verdig til som har trampet på Guds Sønn, og som har aktet det paktens blod som han ble helliggjort ved, som av alminnelig verdi, og som har krenket og foraktet den ufortjente godhets ånd?» Slike mennesker forakter Jesu blod som gjorde den nye pakt gyldig, den pakt som de var blitt ført inn i. Derfor blir de fortært, men av en evig ødeleggelse som fører med seg en langt alvorligere vanære og forakt enn den ødeleggelse som rammet dem som ble henrettet under moselovens pakt. Men det springende punkt som vi skal legge merke til her, er at disse motstanderne en gang i tiden var blitt helliggjort. Ikke desto mindre falt de fra.

29. Hva viser at de utvalgte kan falle, i strid med predestinasjonslæren?

²⁹ De som venter å skulle regjere med Kristus, blir kalt «de utvalgte» i Bibelen. De som tror på predestinasjonslæren, sier at slike mennesker ikke kan falle fra. Markus 13: 22 sier: «Falske messiaser og falske profeter skal oppstå og gjøre tegn og under for å føre de utvalgte vill om det var mulig.» De ordene som er satt i kursiv, står ikke i den opprinnelige greske tekst, og dette innskuddet får det til å fortone seg som om det var umulig å føre de utvalgte vill. Moderne oversettelser er mer nøyaktige: «Å føre vill, om mulig, de utvalgte.» (NW) «Å villede Guds utvalgte folk om de kan.» (AT) Noen kan de føre vill, andre ikke. Paulus tålte visse ting for de utvalgtes skyld, for å hjelpe dem til å vinne frelse. (2 Tim. 2: 10) Det ville ha vært unødvendig hvis de utvalgte ikke kunne falle. Hvis Gud hadde forordnet en fast utvelgelse, ville det ikke ha vært noe behov for å formane de utvalgte til å gjøre den fast. Likevel sa Peter: «Dere [må] med dobbelt iver strebe efter å gjøre Deres kall og uvelgelse fast! For når dere så gjør, skal dere ikke noensinne falle.» (2 Pet. 1: 10, LB) Peter forteller dem tydeligvis at de vil komme til å falle med mindre de gjør sin utvelgelse fast ved sine egne flittige bestrebelser. Og hvorfor måtte trengselsdagene bli forkortet forat de utvalgte skulle bli frelst, hvis de ikke kunne gå tapt? — Matt. 24: 22.

30. Hva annet viser at det er mulig å falle vekk fra den trofaste, forutbestemte klasse?

³⁰ Predestinasjonslæren går ut på at de som er blitt gjenløst, rettferdiggjort, helliget og utvalgt, aldri kan falle fra, men de skriftstedene som er trukket fram, beviser tydelig det motsatte. En gang frelst vil ikke si alltid frelst. De som seirer med Kristus, må ikke bare være kalte og utvalgte, men «kalte og utvalgte og trofaste». Og hvor lenge må de være trofaste? «Vis at du er trofast selv i dødsfare, så vil jeg gi deg livets krone.» Det er ikke nok å ha den; man må også beholde den: «Fortsett å holde fast på det du har, forat ingen skal kunne ta din krone.» Den salvede kan ikke bli lunken og samtidig forbli i forening med Kristus, for til slike som har kjølnet av, sier han: «Jeg [skal] utspy deg av min munn.» (Åpb. 2: 10; 3: 11, 16; 17: 14, NW) Hvis de skal få være med i det himmelske rike sammen med Kristus, må de holde ut til enden: «Vi blir i virkeligheten delaktig med Kristus bare hvis vi holder den tilliten vi hadde til å begynne med, standhaftig fast til enden.» (Hebr. 3: 14, NW) For å vinne må man løpe løpet til slutten, kjempe kampen til ende. (Matt. 10: 22; 24: 13; 2 Tim. 4: 7, 8) Det er ikke tvil om at apostelen Paulus tilhørte den forutbestemte klasse og at han var utvalgt, kalt, gjenløst, rettferdiggjort og helliget da han skrev sitt første inspirerte brev til korintierne, men likevel var det muligheter for at han kunne bli kjent uverdig og bli forkastet: «Jeg undertvinger mitt legeme og leder det som en slave, forat jeg etter å ha prekt for andre, ikke selv på noen måte skal bli kjent uverdig.» (1 Kor. 9: 27, NW) Han følte seg sannelig ikke personlig forutbestemt, slik at det ikke ville være mulig for ham å falle fra. Det var først da døden nærmet seg og kampen var slutt, at han med trygghet talte om kronen. — 2 Tim. 4: 6—8.

Enkeltpersoner velger sin egen skjebne

31. Hvilke skriftsteder motbeviser predestinasjonslæren og viser at det står til de enkelte å treffe et personlig valg?

³¹ Ifølge predestinasjonslæren har Gud bestemt alle menneskers skjebne før de blir født, og noen er forutbestemt til frelse mens andre er utsett til Guds vrede, og dette uten noen forutviten om hvordan de forskjellige ville handle. (§ 8) Hvis Jehova på denne måten har valgt menneskenes skjebne før fødselen, slik at ethvert framtidig valg som de selv kunne treffe, bare var et tomt bedrag, ville Moses aldri ha blitt inspirert til å si følgende til Israel: «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv.» (5 Mos. 30: 19, 20) Heller ikke ville Josva ha sagt: «Synes I ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene Herren.» (Jos. 24: 15) Og videre: «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (Joel 3: 5; Rom. 10: 13, NW) Alle som ønsker det, kan vinne livet — uhindret av forutbestemmelse: «Ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann fritt.» (Es. 55: 1; Åpb. 22: 17, NW) Jehova sier: ’Advar dem fra meg. Den som vil høre, han høre, og den som vil la det være, han la det være. Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? — mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? Hvorfor vil I dø? Jeg har ikke behag i noens død. Omvend eder da, og I skal leve!’ — Esek. 3: 27; 18: 23, 31, 32; 33: 7, 11—15.

32. Hva avslører det dåraktige ved å tro på forutbestemmelse?

³² For en hyklersk oppfordring dette ville være hvis de menneskene den var henvendt til, ikke hadde noe valg! Ville Jehova forutbestemme noen til å dø og deretter si at han ville ha behag i at de vendte seg bort fra denne guddommelige forutbestemmelse og fikk leve? Hvor dåraktig er det ikke å tro noe slikt! Og ville Kristus ha sagt at han hadde et oppriktig ønske om å samle Jerusalems barn, hvis de av Gud var blitt forutbestemt til å bli forlatt? Nei, selvfølgelig ikke, og beretningen viser at disse menneskene ønsket å ha det slik, stikk imot Jesu ønske: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og stener dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» — Matt. 23: 37, 38.

33. Hvem kan vinne frelse, og hvordan?

³³ Man får ikke evig liv ved noen slags forutbestemmelse som menneskene ikke kan rå med, men ved å ta til seg kunnskap om Jehova og Kristus, ved å bestrebe seg på å være en godkjent arbeider som behandler sannheten på rette måte, ved å arbeide på vår egen frelse med frykt og beven, ved å forkynne for å frelse andre i likhet med oss selv, ved å være ordets gjørere og ikke bare dets hørere og ved å gjøre Guds vilje og ikke bare tjene ham med leppene. (Matt. 7: 21; Joh. 17: 3; Fil. 2: 12; 1 Tim. 4: 16; 2 Tim. 2: 15; Jak. 1: 22) Jesus tilveiebrakte ikke løsepengen bare for et begrenset antall som var forutbestemt til frelse, men han ble «ansvarlig for evig frelse til alle dem som adlyder ham». (Hebr. 5: 9, NW) Menneskene har frihet til å velge å tjene hvem de vil og til å handle som de ønsker, og på den måten bestemmer de sin egen skjebne — om de skal leve eller dø. — Rom. 6: 16.

34. På hvilke måter er predestinasjonslæren uforenlig med Jehovas framgangsmåte, og på hvilket grunnlag er det menneskene høster?

³⁴ Hvis predestinasjonslæren var sann, hvorfor skulle da Jehova gi sin lov til Israel eller la det gode budskap om Riket bli forkynt for folkeslagene? Hvorfor skulle han arrangere domsperioder for da å avgjøre menneskenes skjebne på grunnlag av deres oppførsel ved å dømme dem «individuelt etter sine gjerninger og gi «enhver etter hans gjerninger» og si: «I samsvar med deres ferd vil jeg behandle dem, og i samsvar med deres framgangsmåte vil jeg dømme dem»? (Esek. 7: 27, AT; Rom. 2: 6; Åpb. 20: 13, NW) Og hvorfor skulle menneskene bli atskilt i får og gjeter på grunnlag av hvordan de reagerer overfor Kristi budskap og budbærere? (Matt. 25: 40, 45) Hva skulle alt dette være godt for hvis menneskenes skjebne ble avgjort før fødselen? Det er ikke Gud, men mennesket selv, som bærer ansvaret for menneskets skjebne. Mennesket høster slik som det sår, og ikke som Gud forutbestemmer. Et menneske som ønsker å høste livet, må aldri holde opp med å så det som er godt: «Enhver vil bære sin egen byrde av ansvar. Bli ikke ført vill; Gud lar seg ikke spotte. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse fra sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden. La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp.» (Gal. 6: 5, 7—9, NW) Gud gjør ikke forskjell på folk slik at han forutbestemmer enkelte til liv og andre til død eller pine. Bevisene fører til følgende konklusjon: «Gud [er ikke] partisk, men i ethvert folkeslag er det menneske som frykter ham og gjør rettferdighet, antagelig for ham.» — Ap. gj. 10: 34, 35, NW.

35. Hva må vi likevel huske hva gjerninger angår?

³⁵ Ingen bør herav slutte at vi kan frelse oss selv ved våre gjerninger. Hvis vi kunne det, ville vi gjøre oss fortjent til frelsen på den måten at vi ville få rett til å bli frelst, men det kan vi ikke. Den skyldes Guds ufortjente godhet. (Rom. 11: 6; Ef. 2: 8, 9; 2 Tim. 1: 9) Ved studium oppnår vi imidlertid tro, og ved gjerninger som er i overensstemmelse med vår kunnskap, beviser vi vår tro og lydighet. (Rom. 10: 14, 17; Jak. 2: 18—26) Vi må gjøre disse gjerninger for å vise lydighet, for det er på de lydige gjenløsningen blir eller skal bli anvendt. Uten slike gjerninger er frelsen utelukket.

36. Hvordan prøvde presbyterianerne å unngå vanskelighetene, og med hvilke resultater?

³⁶ Man bør også merke seg at den presbyterianske kirke i Amerikas forente stater i 1902—1903 føyde to kapitler til sin trosbekjennelse, samtidig med at de tilføyde en forklarende erklæring. Disse tilføyelsene ble etter alt å dømme gjort for å mildne predestinasjonslærens hårdhet og få den til å stemme overens med skriftsteder som behandler personlig valg og nødvendigheten av gode gjerninger. Men i forsøket på å få dette til, motsier tilleggene i virkeligheten det som er skrevet før. Når de føyer til disse kapitlene, burde de fjerne de gamle for å unngå sammenstøt. Men hvis de skulle stryke alt som måtte strykes, ville de fullstendig fjerne all predestinasjonslære. I sin forlegenhet beholder de derfor begge deler og motsier både seg selv og Bibelen. De har kjørt seg selv fast i et dilemma. Tillegget får ikke predestinasjonslæren til å stemme overens med Bibelen, og likevel motsier det predestinasjonslæren i forsøket på å holde seg på Bibelens side. Læren blir på den måten så utvannet at den nærmest forsvinner. De gjør dessuten så mange innrømmelser at læren helt går i oppløsning. I kapitel X, avsnitt 3, side 45 heter det for eksempel: «Utvalgte barn, som dør i barndommen, blir gjenfødt og frelst av Kristus ved Ånden.» Men den omtalte erklæring sier på side 125 at dette «ikke må bli oppfattet som en lære som går ut på at noen som dør i barndommen, går tapt. Vi tror at alle som dør i barndommen hører med til de utvalgte». Bibelen støtter dem ikke i denne oppfatningen. — Esek. 9: 6.

37. Hvilke utfordrende spørsmål står tilbake, men hva kan vi se fram til?

³⁷ Det går ikke an å slutte behandlingen av dette emne på dette punkt, for det er fremdeles viktige spørsmål som ikke er blitt besvart. Prøver kanskje ikke de som tror på predestinasjonslæren, å bringe sin lære i harmoni med menneskets frie vilje? Og hva med Esau og Jakob, Farao, Samson, Jeremias, Judas og til og med Jesus selv? Viser ikke Bibelen at de og andre med dem var forutbestemt? Dette er utfordrende spørsmål, men plassen tillater oss bare å nevne dem her. Vi må derfor vente med å besvare dem til i neste nummer av bladet.

[Fotnoter]

[Bilde på side 282]

Immanuel

Under

Rådgiver

Veldig Gud

Evig Fader

Fredsfyrste

Kvinnens Ætt

Abrahams Ætt

Fyrste

Vitne

Gjenløser

Hjørnesten

Grunnsten