Glederike høytider
«Derfor skal du bare glede deg.» — 5. Mos. 16: 15.
1. Hvem er i dag de lykkeligste mennesker på jorden, og hvorfor?
HVEM gleder seg ikke under en høytid? I århundrenes løp har mennesker jorden over gledet seg over forskjellige høytider. Det var også tilfelle med det folk som fikk sine nasjonale lover fra menneskets Skaper gjennom hans profet Moses. Men deres høytider var annerledes; de utgjorde et profetisk forbilde på kommende goder. Glede er også noe som kjennetegner dem som utgjør vår tids motstykke til dem som feiret disse høytidene i Midtøsten i gammel tid, for de får oppleve oppfyllelsen av disse profetiske høytidene. Sett fra et bibelsk synspunkt er disse åndelige israelitter, og de viser seg å være de lykkeligste mennesker som finnes på jorden.
2. Hvor mange høytider skulle israelittene holde ifølge 5. Mosebok 16: 16, og hva ble de kalt?
2 I de bøkene som Moses skrev under inspirasjon, ble det foreskrevet tre høytider. I 5. Mosebok, kapittel 16, vers 16, leser vi: «Tre ganger om året skal alle dine menn tre fram for [Jehova] din Gud på det stedet han velger ut: ved de usyrede brøds høytid, ukefesten og løvhyttefesten. Ingen må vise seg tomhendt for [Jehovas] åsyn.»
3. Hvor befant de kjødelige israelitter seg da ordene i 5. Mos. 16: 17 ble uttalt?
3 I vers 17 sies det: «Enhver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelse [Jehova] din Gud har gitt deg.» På det tidspunkt da disse ordene ble uttalt bodde israelittene i telt og var på vei til det lovte land, til Kanaan.
DE USYREDE BRØDS HØYTID
4. Hvilken høytid var den første, og hva ofret øverstepresten til Jehova på dens annen dag?
4 Den første av de årlige høytidene, de usyrede brøds høytid, ble holdt rett etter feiringen av påskemåltidet, som ble inntatt den 14. abib eller nisan. De usyrede brøds høytid varte i sju dager, fra den 15. nisan til og med den 21. nisan. Den første dagen i denne høytiden var den sabbatsdagen som fulgte etter påskemåltidet. På den andre dagen under høytiden, den 16. nisan, ofret den israelittiske øverstepresten i Jehovas tempel i Jerusalem et kornband til Jehova av bygghøsten, som nettopp var blitt moden. — 3. Mos. 23: 11—16.
5. Hvorfor feiret ikke Jesus høytiden den 15. nisan i år 33 e. Kr., og når opplevde hans disipler en glede uten like?
5 Det finnes en historisk beretning om en 12 år gammel gutt som ble tatt med fra Nasaret til Jerusalem for å feire påsken. Gutten var Jesus, Marias sønn. Atten år senere, i år 29 e. Kr., ble denne israelitten, som nå var Herren Jesus Kristus, «Guds lam», som var billedlig fremstilt ved påskelammet. (Luk. 2: 41—52; Joh. 1: 29—37) Tre og et halvt år senere ble han virkelig ofret på et tre på Golgata, utenfor Jerusalem. Det skjedde fredag den 14. nisan i år 33. Den fredagskvelden begynte den 15. nisan og de usyrede brøds høytid, men Jesus selv kunne ikke ha del i den glede som kjennetegnet en slik anledning. Han var død og lå i graven. Mens jødene i sin alminnelighet gledet seg da deres høytid begynte, gjorde ikke Jesu disipler det. De sørget fordi det nå så ut for dem som om de for alltid hadde mistet sin leder. Men neste dag, søndag den 16. nisan, ble deres sorg vendt til glede, en glede som var langt større enn den de jøder som feiret høytiden, følte.
6. Hva var i lys av 1. Korinter 15: 20 kornbandet av bygghøsten som ble svingt av øverstepresten den 16. nisan et bilde på, og hvorfor?
6 Hva var grunnen til det? Grunnen til det var at deres leder, Jesus Kristus, ble oppreist fra de døde ved sin allmektige himmelske Fars, Jehovas, makt. Den kristne apostelen Paulus viste hva dette betydde, da han skrev om oppstandelsen: «Nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.» (1. Kor. 15: 20) Kornbandet av førstegrøden av bygghøsten som den jødiske øverstepresten i templet svingte for Jehovas åsyn søndag den 16. nisan, var således et bilde på en person, på den oppstandne Herren Jesus Kristus, den første som ble oppreist fra de døde til evig liv. Bare han kunne således bli omtalt som «førstegrøden av dem som er sovnet inn». Dette miraklet satte sitt preg på høytidens annen dag.
7. Hvorfor var det forbudt å ha surdeig i de jødiske hjem under den sju dager lange høytiden, og hva minnet dette israelittene om?
7 I de sju dagene høytiden varte, skulle det ikke finnes noe surdeig i jødenes hjem, for surdeig representerte det som ikke er i harmoni med Guds bud, nemlig synd. Denne høytiden minnet virkelig israelittene om at deres forfedre måtte forlate Egypt i all hast og derfor ikke hadde tid til å la deigen bli syret, men måtte spise usyret brød, akkurat som de hadde gjort på påskedagen. — 2. Mos. 12: 11—34; 5. Mos. 16: 2—4.
8, 9. Etter hva måtte den motbilledlige usyrede brøds høytid følge, slik det fremgår av forbildet, og hvordan bekrefter Paulus dette?
8 Akkurat som de usyrede brøds høytid fulgte etter påsken og varte i sju dager, må motbildet til denne høytiden følge etter ofringen av «Guds lam», Jesus Kristus, fredag den 14. nisan i år 33. Ettersom det antall dager høytiden varte, nemlig sju, er et bilde på fullkommenhet eller fullstendighet, har den motbilledlige høytid fortsatt i århundrenes løp fram til nå, og de kristne som er åndelige israelitter, jøder i det indre, er forpliktet til å holde den. I 1. Korinter 5: 6—8 henviser apostelen Paulus til den motbilledlige høytiden idet han skriver:
9 «Vet dere ikke at litt surdeig syrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød.»
10. Hvorfor og hvordan må den motbilledlige høytiden bli feiret i dag, og hvorfor kan de som deltar i den, ’bare glede seg’?
10 Dette ble skrevet omkring år 55 e. Kr. eller 22 år etter Kristi offerdød. I vår tid, over 1900 år senere, må de åndelige israelitter, som leser disse ordene av Paulus, holde den motbilledlige høytid ved å leve i samsvar med det som er rent og sant. Når de som tilhører den salvede levning av åndelige israelitter, gjør det, kan de få tak i ånden i denne gamle, forbilledlige høytiden og ’bare glede seg’. Hvordan det? Jo, når den motbilledlige høytid trofast blir holdt, blir det frembrakt en ren, teokratisk organisasjon, som Jehova kan godkjenne.
UKEFESTEN
11. Hva het den andre av de høytider israelittene måtte feire, og hvorfor fikk den dette navnet?
11 Nummer to av de obligatoriske høytidene i det gamle Israel var ukefesten. Hvorfor fikk den dette navnet? Fordi israelittene skulle telle sju uker fra den 16. nisan, fra den dagen da deres øversteprest frembar kornbandet av bygghøsten, som nettopp var blitt moden, som en førstegrøde for Jehova. Dette var i alt 49 dager, og på den 50. dag skulle de feire ukefesten. På det greske språk som en gruppe jøder oversatte sin bibel til, var ordet for 50. (dag) pentecostē’. De gresktalende jøder kalte derfor ukefesten for pentecostē’, som det norske ordet pinse er avledet av. Hva var det som skulle foregå på denne dagen?
12. Hva skulle ifølge 3. Mosebok 23: 15—21 foregå på denne høytidsdagen?
12 Svaret på dette spørsmålet får vi i 3. Mosebok 23: 15—21, hvor det sies: «Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere kommer med kornbandet som skal svinges, skal dere telle sju fulle uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for [Jehova] en offergave av den nye grøden. Dere skal ta med hjemmefra to brød som skal svinges. De skal være laget av to tiendedels efa hvetemel . . . Presten skal svinge dem for [Jehovas] åsyn sammen med brødene av førstegrøden og to lam. De skal være viet til [Jehova] og tilhøre presten. Samme dag skal dere lyse ut en hellig samling. Da må dere ikke gjøre noe arbeid. Dette skal være en evig lov for dere og deres etterkommere alle steder hvor dere bor.»
13. Når begynte den motbilledlige pinsen, og hva skjedde?
13 Denne profetiske ukefesten eller pinsen fikk sin oppfyllelse på menigheten av Jesu disipler i Jerusalem på den 50. dagen regnet fra hans oppstandelse. Den motbilledlige ukefesten eller pinsen begynte således på den sjette dag i den tredje månemåned, det vil si den 6. sivan i år 33 e. Kr. På det tidspunkt var den herliggjorte Jesus Kristus i Det aller helligste i Jehovas store åndelige tempel. Han var nemlig hos Jehova i himmelen, som han hadde fart opp til på den 40. dagen etter sin oppstandelse. Mens jødene feiret den forbilledlige ukefesten eller pinsen i Herodes’ tempel i Jerusalem, var omkring 120 disipler av den åndelige øversteprest, Jesus Kristus, kommet sammen i en sal der i byen. Da, før den tredje time på dagen (kl. 9), utgjøt Herren Jesus Kristus hellig ånd fra Det aller helligste i Jehovas åndelige tempel. Dette førte til at disiplene ble åndsavlet av sin himmelske Far, Jehova, og at de ble salvet med hellig ånd av sin øversteprest, Jesus Kristus. (Apg. 2: 1—36) På den måten ble de to symbolske brødene av hvetemel anerkjent av Jehova i himmelen, i Det aller helligste. — Hebr. 9: 24.
14. a) Hva var de to hvetebrødene bakt med surdeig et bilde på? b) Hvilke grunner kan nevnes for at det ble brukt to brød?
14 Hvorfor var det to brød, som var laget av kornet fra den nye hvetehøsten, som ble frembåret for Jehova under den forbilledlige ukefesten eller pinsen? På den måten ble det forbilledlig fremstilt at oppfyllelsen ville berøre mer enn en person. De to forbilledlige hvetebrødene ble bakt med surdeig. Dette viser at de som den profetiske høytiden får sin oppfyllelse på, er befengt med synd fra fødselen av, slik som tilfellet var med den syndfrie Jesu 120 disipler som satt og ventet i Jerusalem søndag den 6. sivan i år 33. De to brødene kan også vise at de som blir åndsavlede, salvede disipler av Messias, Jesus, skulle bli tatt fra to grupper på jorden, først fra de kjødelige, omskårne jøder, og senere fra alle de andre folkeslagene på jorden, fra hedningene. Til sammen ville de to gruppene utgjøre ett motbilledlig svingeoffer for Jehova. — Ef. 2: 13—18.
15. Når ble det motbilledlige brødet som representerte jøder, frembåret for Jehova, og hvordan viste han sin anerkjennelse av det?
15 Sett fra dette synspunkt ble de første motbilledlige brødene, som representerte de omskårne israelitter, fremstilt for Jehova Gud av øverstepresten, Jesus Kristus, til nøyaktig riktig tid, den 6. sivan, som var den samme dag som den jødiske øverstepresten svingte de to forbilledlige brødene for Jehova Guds åsyn i Herodes’ tempel i Jerusalem. Ettersom disse to hvetebrødene ikke lenger var nødvendige som et forbilde, anerkjente Jehova dem ikke, og de jøder som feiret høytiden i Herodes’ tempel, mottok derfor ikke den hellige ånds gave. De jøder som ønsket å oppleve oppfyllelsen av Joel 3: 1, 2, måtte derfor dra bort fra dette forbilledlige tempel og søke kontakt med Kristi 120 disipler, som profetien allerede var blitt oppfylt på. Ved å gjøre det ble omkring 3000 jøder en del av det ene av de motbilledlige brødene som ble frembåret som et svingeoffer på denne dagen i år 33, som var pinse i dobbelt forstand.
16. Når ble det andre symbolske brødet fremstilt for Jehova. og i løpet av hvor lang tid er de to symbolske brødene blitt fullstendiggjort?
16 Det andre symbolske brødet, som representerte hedningene eller ikke-jøder, begynte å bli frembåret som et svinge-offer for Jehova i og med at de troende samaritaner ble lagt til den kristne menighet, og deretter de uomskårne hedninger eller mennesker av folkeslagene i sin alminnelighet. Dette siste fant sted om høsten i år 36 e. Kr. (Apostlenes gjerninger, kapitlene 8 og 10) De to motbilledlige brødene er blitt fullstendige i løpet av de forløpne 1900 årene. Kjensgjerningene viser at noen er blitt en del av disse «brødene» i nyere tid. Det har vært slike som ble forbilledlig fremstilt ved moabittinnen Rut, en av Jesu Kristi aner, og ved dronning Ester, en kusine av jøden Mordekai, som ble statsminister i det persiske rike. — Se boken Beskyttelse, copyrighted 1932, og de artiklene i Vagttaarnet for 1931 som behandlet det samme stoffet.
17. a) Hva har det at de som utgjør de to symbolske brødene, er blitt samlet inn, gitt grunn til? b) Hvordan kan det sies at de som utgjør de symbolske brødene, er en ’førstegrøde’?
17 Det at flere av dem som utgjør de to motbilledlige brødene, er blitt samlet inn i løpet av de over 1900 årene som har gått, slik at skaren nå er fulltallig, har brakt de åndelige israelitter som i dag feirer den motbilledlige ukefesten, stor glede. Akkurat som de to forbilledlige brødene representerte førstegrøden av høsten i måneden sivan, er de som utgjør de motbilledlige brødene, en førstegrøde som blir frembåret for Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, ettersom de står i en spesiell stilling i forhold til resten av menneskeverdenen, idet de får en himmelsk arv og på den måten får del i de første velsignelser ’Guds lams’ offer bringer. — Jak. 1: 18; Åp. 14: 4.
LØVHYTTEFESTEN
18. Hva ble den siste høytiden i det jødiske hellige år kalt, når ble den feiret, og hvem skulle delta i den?
18 Den siste av de store høytidene i det jødiske hellige år ble feiret i den sjuende måned, etanim eller tisjri. (1. Kong. 8: 2) Den skilte seg ut i visse henseender. Vanligvis ble den kalt løvhyttefesten, men to ganger blir den kalt innsamlingens høytid. (2. Mos. 23: 16, NW; 34: 22, EN) I 2. Mosebok 23: 16, 17 sies det for eksempel: «Likeså festen for kornhøsten, når du høster inn førstegrøden av det du sådde på åkeren, og festen for frukthøsten [innsamlingens høytid, NW] ved slutten av året, når du samler i hus det du har avlet på marken. Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for [Jehova] Gud.» Annen Mosebok 34: 22 (EN) nevner også «innsamlingens høytid når året er omme». Femte Mosebok 16: 13—15 omtaler denne høytiden som løvhyttefesten og sier: «Løvhyttefesten skal du feire i sju dager, når du har samlet inn fra din treskeplass og din vinpresse. Du skal glede deg på denne høytiden, både du og din sønn og din datter, din trell og din trellkvinne, levitten og innflytteren, den farløse og enken som bor i dine byer. I sju dager skal du holde høytid for [Jehova] din Gud på det stedet [Jehova] velger ut. For [Jehova] din Gud vil velsigne deg og hele din avling og alt det arbeid du gjør. Derfor skal du bare glede deg.»
19. a) Hvordan ble denne høytiden feiret i samsvar med sitt navn? b) Hvordan kan det sies at den ble feiret på et tidspunkt som var svært gunstig for folket?
19 Denne høytiden blir som nevnt vanligvis kalt «løvhyttefesten». I de sju dagene høytiden varte, bodde de jøder som var kommet sammen i Jerusalem, i løvhytter i samsvar med navnet på høytiden. Feiringen begynte fem dager etter soningsdagen, som hvert år falt på den 10. tisjri, den dag da hele Israels folk igjen ble brakt i et fredelig forhold til Jehova Gud. Løvhyttefesten begynte således på et svært gunstig tidspunkt og varte fra den 15. tisjri til den 21. tisjri, et fullstendig antall dager.
20. Hva pleide en prest å gjøre hver morgen under høytiden ifølge ikke-bibelske historiske opptegnelser?
20 Den glede som kjennetegnet den, var uten sidestykke. Ifølge historiske opptegnelser pleide en prest ved daggry på hver av festdagene å ta en gullkrukke som kunne romme omkring en liter væske, og gå ned til det som kom til å bli kalt Siloa-dammen. De av våre lesere som har besøkt vår tids Jerusalem, vil huske at da de forlot byen gjennom Askeporten eller Møkkporten i dens sørøstre hjørne, kom de ned til Jomfru-kilden eller Gihon-kilden. Under en assyrisk invasjon gravde kong Hiskia en tunnel fra denne kilden. Modige turister vil huske at da de hadde gått gjennom den mørke tunnelen, kom de ut i Siloa-dammen.
21. a) Hvordan drog presten til Siloa-dammen og hva ville han gjøre med vannet fra den? b) Hvilke ord i Jesajas profeti ville denne glederike høytiden minne jødene om?
21 Presten med gullkrukken gikk ikke gjennom Hiskia-tunnelen, men han drog til Siloa-dammen fulgt av en stor prosesjon, deriblant en gruppe musikere. Etter at han hadde fylt krukken med vann, drog han tilbake til byen og gikk gjennom forgården hvor Jehovas offeralter stod. På alterets sørside var det blitt montert to kar, begge med et hull i bunnen. Karet ved alterets sørvestlige hjørne var for vannet fra Siloa-dammen. Når presten helte i vannet, fløt det gjennom karet og ned på foten til alteret. Ved denne anledningen gledet de høytidsfeirende jødene seg storlig. De kan i den forbindelse ha kommet til å tenke på det som står i Jesaja, kapittel 12, hvor den glede israelittene følte da de var blitt utfridd av fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr., blir beskrevet. Jesaja 12: 3 sier: «Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.»
22. a) Hvordan var Jehova Kilden til frelsens vann for forfedrene til de jøder som feiret høytiden? b) Hvordan ble den glede som kom til uttrykk da vannet fra Siloa-dammen ble helt ut, beskrevet?
22 Jehova Gud var den himmelske kilde til deres frelse. Han var den som hadde utfridd deres forfedre av deres 70-årige fangenskap i det hedenske Babylon, hvor de hadde tørstet etter den frelse som ble dem til del etter at Babylon ble styrtet i år 539 f. Kr. (Jes. 44: 28 til 45: 7; Jer. 2: 13) Minnet om denne utfrielsen var virkelig en grunn til glede under løvhyttefesten. Et gammelt jødisk ordspråk sier: ’Den som aldri har sett den glede som kommer til uttrykk når vannet fra Siloa blir helt ut, vet ikke hva glede er’.
[Bilde på side 8]
Kornbandet av førstegrøden av bygghøsten er et bilde på den oppstandne Jesus
[Bilde på side 9]
De to symbolske brødene har siden pinsedagen vært anerkjent av Jehova i himmelen