Ikke noe skille i moseloven
NOEN religiøse organisasjoner hevder at moseloven var delt i to deler: De ti bud eller «moral-loven», og «seremoniloven». De påstår at de ti bud, som også kalles dekalogen, fremdeles er bindende, mens «seremoniloven» opphørte med Messias’ komme.
Det blir gjort mye vesen av dette skille, særlig av slike sekter som mener at den kristnes sabbat er den sjuende dag i uka, og at det er absolutt nødvendig å holde den bokstavelig for å oppnå frelse. Når det siteres skriftsteder som viser at Kristus gjorde slutt på loven, svarer disse at slike skriftsteder bare gjelder «seremoniloven». La oss undersøke Bibelens beretning og finne ut om et slikt skille har et sunt grunnlag.
I bergprekenen antydet ikke Jesus noe slikt skille. Han flettet inn henvisninger til dekalogen mellom henvisninger til andre deler av moseloven, som for eksempel spørsmålet om å bære gaver til alteret, om å gi skilsmisse, om «øye for øye» og om å elske sin neste som seg selv. Sammenlign Matteus 5: 21, 23, 24, 27, 31, 33, 38, 43 med 2 Mosebok 20: 13; 5 Mosebok 16: 16, 17; 2 Mosebok 20: 14; 5 Mosebok 24: 1; 3 Mosebok 19: 12; 5 Mosebok 19: 21 og 3 Mosebok 19: 18.
Det var derfor angående hele lovordningen Jesus sa: «Tro ikke at jeg er kommet for å ødelegge Loven eller Profetene. Jeg er ikke kommet for å ødelegge, men for å oppfylle; for sannelig sier jeg dere at snarere skal himmel og jord svinne bort, før den minste bokstav eller en del av en bokstav på noen måte svinner bort fra Loven, og ikke alle ting finner sted.» (Matt. 5: 17, 18, NW) Med dette viste Jesus at loven besto av profetiske bilder som var sikre på å bli oppfylt, og når oppfyllelsen kom, ble bildet fjernet.
Israelittene var for eksempel forpliktet til å helligholde påsken en gang hvert år. Men da Kristus, det virkelige påskelam, ble ofret, opphørte kravet om å holde den forbilledlige påske. (2 Mos. 12: 14; 1 Kor. 5: 7, 8) En gang i året, på den tiende dag i den sjuende måned, gikk dessuten ypperstepresten inn i det aller helligste i templet med soningsblodet. Men etterat Kristus Jesus gikk inn i det aller helligste i himmelen med verdien av sitt eget blod, hadde ikke dyreoffer lenger noen verdi. — 3 Mos. 16: 14; Hebr. 9: 11—14; 10: 1.
PAULUS LAGER IKKE NOE SKILLE
Apostelen Paulus hadde mye å si om de lovene Gud ga til israelittene gjennom Moses, men vi leter forgjeves etter noe skille mellom dekalogen og de andre deler av lovordningen. Da han uttalte at «[Gud] tilga oss i sin godhet alle våre overtredelser og utslettet det håndskrevne dokument mot oss som besto av forordninger, og som sto oss imot, og Han har fjernet det ved å nagle det til torturpelen», da hentydet han ikke bare til den såkalte «seremoniloven». Hvordan vet vi det? På grunn av hans uttalelse i sammenhengen: «La derfor intet menneske dømme dere i mat og drikke eller når det gjelder en høytidsdag eller høytideligholdelse av nymånen eller av en sabbat, for disse ting er en skygge av de ting som skal komme, men virkeligheten hører Kristus til.» (Kol. 2: 13, 14, 16, 17, NW) Å påstå at dette bare hentyder til årlige sabbater, er å innrømme at ens sak står så svakt at den blir satt til veggs uten det minste bevis.
Vi leser igjen i Romerne 7: 6 (NW): «Men nå er vi blitt fridd fra Loven, for vi har dødd fra det vi ble holdt fast av, forat vi kunne være slaver i en ny forstand ved ånden, og ikke i den gamle forstand ved den skrevne lovbok.» Var det bare «seremoniloven»? Nei. Paulus innbefattet dekalogen eller «moral-loven» i denne «skrevne lovbok», for han siterte det tiende bud i neste vers. Han fortsatte: «Hva skal vi da si? Er Loven synd? Slik kan det aldri bli! Jeg ville i virkeligheten ikke ha fått kjennskap til .... begjærlighet hvis Loven ikke hadde sagt: ’Du må ikke begjære.’» (Rom. 7: 7, NW) Ja, den lov som de kristne var fridd fra, omfattet dekalogen.
Legg også merke til Paulus’ ord i Galaterne 3: 24, 25 (NW): «Derfor er Loven blitt vår lærer som leder til Kristus, forat vi kunne bli erklært rettferdige på grunn av tro. Men nå da denne tro er kommet, er vi ikke lenger under en lærer.» Ved å vise deres behov for en frelser pekte dekalogen like direkte på Messias som de andre deler av lovordningen gjorde, som for eksempel deres årlige soningsoffer. Og etter å ha ledet jødene til Kristus, hadde lovordningen tjent sitt formål.
Paulus’ ord i Galaterne 4: 21—31, NW, hvor han taler til de jødiske kristne som fremdeles ønsket å være under moseloven, gir oss heller ikke noe grunnlag for å tro at det er et skille i denne loven. Han sammenligner Sinai i Arabia med det Jerusalem som er ovenfra, og viser hvordan det ene ble billedlig framstilt ved Hagar og det andre ved den frie kvinne Sara. Hele lovordningen, og ikke bare den såkalte «seremoniloven», ble gitt ved fjellet Sinai, og hvis de kristne er frigjort fra Hagar-Sinai-ordningen, er de derfor også frigjort fra dekalogen. Paulus ber deretter de kristne inntrengende om å stå fast for friheten, for det var til frihet Kristus hadde frigjort dem. (Gal. 5: 1) Men hvorledes kunne det sies at de kristne var frie hvis de fremdeles var bundet av dekalogen? Hverken moseloven eller forsøket på å holde den kan bringe rettferdighet. Det kan bare Kristi blod. (Rom. 3: 19, 20; 1 Joh. 1: 7) De kristne er «ikke under lov, men under ufortjent godhet». —Rom. 6: 14, NW.
Et annet sted hvor Paulus behandler moselovens opphør, sier han: «Men nå, i forening med Kristus Jesus, er dere som engang var langt borte, kommet til å være nær ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og ødela muren mellom dem som atskilte dem. Ved hjelp av sitt kjøtt avskaffet han hatet, budenes Lov som besto av forordninger, forat han kunne skape de to folk forent med seg selv til ett nytt menneske og gjøre fred, og forat han fullt ut kunne forlike begge folk, i ett legeme, med Gud gjennom torturpelen, fordi han hadde drept hatet ved hjelp av seg selv.» (Ef. 2: 13—16, NW) Det var hele lovordningen, og ikke bare den såkalte «seremoniloven», som skilte jødene fra menneskene fra folkeslagene, og det var hele denne ordningen, «budenes Lov som besto av forordninger,» som tjente som en mur eller skranke, som ble fjernet av Kristus.
Vi finner heller ikke noe grunnlag i Paulus’ ord i 2 Korintierne 3 for å dele opp moseloven. Han viser der at lovordningen ble erstattet med noe bedre, en ny pakt. Hele lovordningen er innbefattet i «steintavlene» og den «skrevne lov» som fordømte til døden, og som ble erstattet med de lover som er skrevet ved ånden og på hjertene, og som gjør levende. «Dessuten, hvis den lovbok som fører til død, og som med bokstaver var innrisset i steiner, ble til i herlighet, .... hvorfor skulle ikke da åndens tjeneste langt mer være med herlighet? .... For når det som skulle fjernes, ble ført fram med herlighet, bør det som blir, langt mer være med herlighet.» (2 Kor. 3: 7—11, NW) Vi vet godt at hele lovordningen ble ført fram med herlighet, og at det var dekalogen eller den såkalte «moralloven» som «med bokstaver var innrisset i steiner». Det hele førte til død for jødene, og det hele ble fjernet til fordel for noe bedre.
SABBATEN OGSÅ FJERNET
Men noen vil framholde at Gud befalte at sabbaten skulle holdes som en «evig pakt .... et evig tegn». (2 Mos. 31: 16, 17) Ordet «evig» er riktignok brukt der, men legg merke til at det hebraiske grunnordet, som er ohláhm, ikke betyr i all evighet, men at det hentyder til en ubestemt, usikker, skjult tidslengde. Det samme ordet blir brukt i forbindelse med andre deler av lovordningen, som for eksempel det aronittiske prestedømme, og apostelen Paulus viste at det opphørte. Legg i den forbindelse også merke til at Paulus erklærer at en omskiftelse av prestedømmet også betyr en omskiftelse av lovene. — 2 Mos. 40: 15; 3 Mos. 6: 11, 15; Hebreerne kapitel 7.
Fordi Jesus og hans apostler var født under loven, holdt de alle dens forordninger helt til lovordningen ble naglet til torturpelen. Men etter den tiden var de ikke lenger forpliktet til det, og de kristne ble litt etter litt klar over denne saken. (Ap. gj. 10) Det at Paulus forkynte på sabbaten etter den tiden, viser ikke at han mente seg forpliktet til å holde sabbaten; like så lite som at hans forkynnelse på Marshøyden eller Areopagus viser at han godkjente tilbedelsen av Mars. Paulus forkynte alltid når anledning, sted og tid var gunstig. Etter som sabbaten var en hviledag for jødene, og de på den dagen pleide å samle seg på torgene og i synagogene, brukte Paulus den til å forkynne det gode budskap for dem. De praktiske hensyn tilsier på samme måte at i kristenheten bør offentlige foredrag holdes på søndagene. Paulus selv ga ikke noen befaling angående helligholdelsen av sabbaten, og han erklærer at han ikke hadde unnlatt å forkynne hele Guds råd. Tvert imot viste han at sabbaten var forbilledlig. — Ap. gj. 20: 27; Hebreerne kapitel 3 og 4.
MØTET I JERUSALEM
Legg i denne forbindelse merke til det skritt som ble tatt ved det møtet som apostlene og de eldste brødre hadde i Jerusalem for å avgjøre hvilke deler av lovordningen som fremdeles måtte etterfølges av dem av hedningene som omvendte seg til kristendommen. I et innlegg mot å legge lovens åk på de nyomvendtes skuldrer, sa Peter: «Nå, hvorfor setter dere da Gud på prøve ved å legge et åk på disiplenes nakke som hverken våre forfedre eller vi var i stand til å bære? Tvert imot, vi stoler også på å bli frelst gjennom Herren Jesu ufortjente godhet på samme måte som disse menneskene.» (Ap. gj. 15: 10, 11, NW) Det uutholdelige åk kunne ikke ha vært begrenset bare til den såkalte «seremoniloven», for dekalogen var en langt større byrde. Legg også merke til at frelsen ikke kommer ved å forsøke å holde dekalogen, men gjennom «Herren Jesu ufortjente godhet».
Og hva påla dette samlede styrende organ i den første kristne menighet de nyomvendte kristne å gjøre? Holde de ti bud? Helligholde sabbatsdagen? Nei, men i stedet sa de: «Etter som vi har hørt at noen fra vår midte har forstyrret dere med taler for å forsøke å undergrave deres sjeler, enda vi ikke hadde gitt dem noen instrukser, har vi kommet til en enstemmig overenskomst .... For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, uten disse nødvendige ting: at dere avholder dere fra det som er ofret til avgudene, og fra blod og fra det som er drept uten at blodet er tappet ut, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere vekk fra slike ting, vil det gå dere vel.» (Ap. gj. 15: 24—29, NW) Etter som spørsmålet som var fremsatt, nettopp gjaldt hvilke deler av loven det var som fremdeles var gyldige, gikk sannelig brødrene der glipp av en stor anledning til å gjøre det utvetydig klart at det fremdeles var nødvendig å holde sabbaten, hvis så hadde vært tilfelle!
DE KRISTNE UNDER EN POSITIV LOV
De som hevder at de ti bud fremdeles gjelder, og at de andre deler av lovordningen som ikke lenger kan utføres, var deler av «seremoniloven » som opphørte, holder tydeligvis så hårdnakket på dekalogen fordi de frykter for hva som ville hende hvis de kristne var uten denne veiledning eller regel. De glemmer å ta i betraktning at Guds lover for hans tjenere forandres fra tid til annen. Den israelittiske nasjon ble for eksempel befalt å bruke kjødelige våpen og virke som Guds bøddel, men de kristne får uttrykkelig beskjed om at deres våpen ikke er kjødelige. — 1 Sam. 15: 2, 3; 2 Kor. 10: 4, 5.
Men at dekalogen fjernes, behøver ikke skape frykt eller bekymring. Den var i beste fall en negativ vei til rettferdighet. De kristnes lov er positiv: Elsk Gud med hele ditt hjerte, ditt sinn, din sjel og din styrke og elsk din neste som deg selv. Gjør mot andre som du ønsker de skal gjøre mot deg. (Matt. 7: 12; 22: 37—40) I illustrasjonen med fårene og gjetene ble gjetene dømt til ødeleggelse, ikke fordi de brøt noen av de negative budene, men fordi de unnlot å gjøre godt mot Kristi brødre. (Matt. 25: 45) Den rike, unge hersker som ønsket å få evig liv, hadde holdt de ti bud, men det var ikke nok. (Matt. 19: 16—24) Andre lignende eksempler som belyser det samme punktet, kan man finne i Lukas 10: 29—37; 18: 9—14.
Hva la Jesus vekt på i sin avskjed med sine disipler? Sa han: ’Lag ikke noen avgud, hold sabbaten, ikke stjel eller drep eller begå ekteskapsbrudd eller si falskt vitnesbyrd’? Det ville ha vært en underlig formaning. I stedet sa han positivt: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere elsker hverandre; liksom jeg har elsket dere.» — Joh. 13: 33—35, NW.
Apostelen Paulus viser også at kjærlighetens positive lov er høyere enn den negative moselov: «Skyld ikke noen en eneste ting, uten det å elske hverandre; for den som elsker sin neste, har oppfylt loven .... og hva annet bud det er, oppsummeres i dette ord, nemlig: ’Du må elske din neste som deg selv.’ Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» — Rom. 13: 8—10, NW.
Det er på den samme måte med apostelen Johannes. Hva legger han vekt på i sitt første og viktigste brev? At de ti bud skal holdes? Nei, men at kjærligheten har den største betydning. «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne, for Gud er kjærlighet.» (1 Joh. 4: 8, NW) En trenger derfor ikke å frykte om dekalogen er fjernet, når den blir erstattet med kjærligheten.
Av dette kan det ses at det hverken er bibelsk, logisk eller nødvendig å dele den loven som ble gitt til Moses, i en «moral-lov», dekalogen, og en «seremonilov» som angikk andre spørsmål om oppførsel og tilbedelse. I stedet for å vise at det var et skille, behandlet både Jesus og hans disipler hele lovordningen som en enhet, som en skygge, som en lærer, som Jehova Gud naglet til Jesu torturpel etterat formålet med den var fullført. Etter den tiden har Guds tjenere vært «ikke under lov, men under ufortjent godhet». — Rom. 6: 14, NW.