Gud utvelger i sin visdom dem som skal herske over jorden
I 1600 år har kristenhetens kirkesamfunn arbeidet febrilsk for å fullføre det oppdrag som de mener de har — å omvende verden til kristendommen. Har dette lykkes dem?
Alle har kommet sørgelig til kort. Hvorfor? Fordi det å omvende verden var deres egen idé, ikke Guds. Hvis det hadde vært Guds hensikt at de skulle gjøre det, ville det ha lykkes dem. (Es. 46: 9, 10) Men er Gud ikke interessert i alle mennesker? Jo, det er han i aller høyeste grad. Men i løpet av de siste 1900 år har han ikke gjort seg noen anstrengelser for å omvende menneskeheten i sin alminnelighet, og han har heller ikke gitt sanne kristne i oppdrag å gjøre det.
Misforstå ikke dette. Det er virkelig Guds hensikt å la alle få anledning til å bli frelst. Og han har fastsatt en tid for dette. (Pred. 3: 1) Men i de siste 1900 år har han vært nøye med hvem han har frelst. Hvorfor? Fordi han inntil helt nylig bare har utvalgt dem som skal herske over menneskeheten.
Kristus begynner utvelgelsen
Du husker sikkert at da Jesus Kristus var på jorden, var han også nøye med hvem han valgte ut. Det er sant at han var her for å tilveiebringe en løsepenge til frelse for alle dem som ville ta imot den. (Matt. 20: 28; Joh. 3: 16) Men Kristus var først og fremst på jorden for å bevise sin ustraffelighet overfor Gud, slik at han kunne bli kvalifisert til å være konge i Guds rike, som skal herske over verden med rettferdighet. Han vitnet angående sannheten om dette rike. — Joh. 18: 36, 37.
Jesus Kristus var sterkt opptatt av dette rike, ettersom han visste at det betydde så mye for hans Far så vel som for hele menneskehetens liv og fred. Og akkurat som alle herskere som ennå ikke er blitt innsatt i sitt embete, først og fremst tenker på hvilke menn de skal plassere i fremtredende, administrative stillinger under seg, var Jesus i første rekke interessert i dem som han skulle gjøre til sine medarbeidere i Rikets regjeringsorganisasjon. — Luk. 22: 28, 29; Joh. 17: 12.
Under bønn og under Guds ånds veiledning utvalgte Jesus derfor først sine apostler. (Luk. 6: 12—16) De skulle bli grunnvollene i en administrativ gruppe som skulle arbeide under hans ledelse. I Åpenbaringen blir denne administrative organisasjon symbolsk framstilt som en hovedstad, som blir kalt «det nye Jerusalem». Den blir også framstilt som Kristi «brud», som skal bli forent med ham i himmelen. Under sitt tusenårige styre over jorden skal Kristus sammen med sin «brud» rette sin oppmerksomhet mot jorden for å herske over den i fred. — Åpb. 21: 1—4, 14.
Ettersom Kristus hadde kunnskap om dette, samlet han etter sin død og oppstandelse dem som hadde vist tro på det gode budskap som han og apostlene forkynte. Han utgjøt den hellige ånd over dem og ga dem i oppdrag å forkynne for andre og undervise dem. På denne måten begynte Kristus å forberede den himmelske «stad» eller regjering, som skulle herske over menneskeheten. — Ap. gj. 2: 1—4; Heb. 11: 10, 16.
Prøvingen av Kristi medarbeidere tar tid
Når vi leser de kristne greske skrifter, legger vi merke til at det håp som ble holdt fram for alle dem som tok imot det budskap som ble forkynt på apostlenes tid, var at de skulle få del med Jesus Kristus i hans rikes regjering i himmelen. (2 Tim. 2: 12; Heb. 3: 1; 1 Pet. 1: 1—4) Tiden var ikke da inne til at Gud skulle samle dem som skulle leve på jorden som menneskelige undersåtter under hans himmelske rike. Grunnen til dette var at Guds messianske rike ikke skulle begynne å utøve sitt herredømme over hele jorden før ved Herren Jesu Kristi annet nærvær. — 2 Tim. 4: 1, NW; Heb. 10: 13; Sl. 110: 1—3.
Den lange tidsperioden som skulle gå før Kristus begynte å herske som konge i Riket, skulle derfor brukes til å utvelge, opplære, prøve og dyktiggjøre dem som skulle regjere med Kristus. Kravene var meget strenge. Mange ble innbudt, men bare få ble til slutt utvalgt. (Matt. 22: 14) Ifølge Bibelen begrenset Gud antallet av medlemmer som skulle utvelges til denne administrative gruppe under Jesus Kristus, til 144 000. — Åpb. 7: 4; 14: 1—3.
En hemmelighet åpenbares
I forbindelse med denne administrative gruppen peker apostelen Paulus på at Gud i flere århundrer hadde skjult en «hemmelighet». Den gikk ut på at han skulle velge ut mennesker både fra Israel og fra de hedenske nasjonene og forene dem i himmelen med den lovte ætt, Messias, Kongen. (Ef. 3: 4—6; 1: 9—11) Paulus sier at hensikten med husholdningen eller forvaltningen av denne hemmelighet var «at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen». Hvordan ble Guds visdom åpenbart «ved menigheten»? — Ef. 3: 9, 10.
Det er ikke slik at menigheten på jorden lærer de himmelske myndigheter visdom. Det er tvert imot Gud som ved sin handlemåte og ved å gjennomføre sine hensikter i forbindelse med den kristne menighet åpenbarer en enestående visdom, selv overfor englene. — 1 Pet. 1: 10—12.
Tenk først og fremst på den visdom Gud har lagt for dagen i den måten han har handlet med menighetens hode på. Ved å ofre sin Sønn for å fjerne synden viste Jehova at han selv hersker med rett og rettferdighet. På grunnlag av dette offer kunne Gud nemlig erklære dem rettferdige som han ville utvelge som de framtidige medarvinger med Kristus til Riket. Ettersom de skulle bli himmelske herskere, førte Gud dem ved sin ånd inn i et familieforhold til seg selv, idet han gjorde dem til sine åndelige barn. Ved sin ånd inngjøt han dem kunnskap og forvissning om at de hadde et himmelsk håp. (Rom. 3: 23—26; 8: 16) Jehova leder, tukter og former dem gjennom alle de prøvelser de gjennomgår, slik at de kommer til å passe fullstendig til den plass som han har i beredskap for dem i sin regjering. (Rom. 9: 21—24; Ef. 2: 10) På grunn av sin fullkomne visdom når det gjelder å lede denne opplæring og prøving, kan han dessuten være sikker på at de for alltid vil være lojale. Han kan trygt gi dem uforgjengelige organismer og udødelig liv i himmelen som herskere over menneskeheten. (1 Kor. 15: 50—54) Men la oss nå se hvordan Gud også hadde resten av menneskeheten i tankene da han prøvde og godkjente disse som han skulle bruke som sin regjerende klasse.
Forståelsesfulle herskere
Jesus Kristus, som er menighetens hode, gjennomgikk en svært vanskelig prøve for å bevise sine kvalifikasjoner. Og om ham sies det: «Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» (Heb. 4: 15) Hvilken visdom og rettferdighet gir ikke dette uttrykk for fra Guds side! Den prest og hersker som han setter over menneskeheten, er en som har fullstendig forståelse av våre problemer og følelser. På bakgrunn av sin tidligere erfaring i himmelen, hvor han samarbeidet med sin Far i å skape alle ting, forstår Guds Sønn både menns og kvinners, så vel som englers, natur. (Joh. 1: 10; 2: 25; Kol. 1: 15—17) Men i tillegg til dette fikk han da han ble et menneske av kjøtt og blod på jorden, oppleve å tjene Gud under vanskelige forhold. Han forstår fullt ut menneskenes problemer. Han vet hva det vil si å lide. (Heb. 5: 7—9) Alle mennesker kan ha full tillit til Kristi prestedømme i visshet om at han har gjennomlevd de samme prøvelser som de, og at han vet hva menneskene trenger. — Heb. 4: 14—16; Joh. 16: 33.
Tenk også på Guds visdom når det gjelder hans utvelgelse av Kristi 144 000 medkonger og medprester. Denne utvelgelsen har ikke vært tidsspille. I løpet av den lange perioden på 1900 år er disse blitt utvalgt fra alle yrkesgrupper, raser og språkgrupper og har vært mennesker med forskjellig bakgrunn. Det finnes ikke det problem som ikke noen av dem har vært stilt overfor og har overvunnet når de har ikledd seg den nye, kristne personlighet. (Ef. 4: 22—24; 1 Kor. 10: 13) Disse underprester vil også være forståelsesfulle og barmhjertige prester som vil kunne hjelpe mennesker av alle slag.
Gud har dessuten i sin kjærlighet utvalgt en betydelig del av disse åndelige medarvinger med Kristus blant kvinner. Når det gjelder deres åndelige stilling innfor Gud og Kristus, var det «hverken mann eller kvinne» da de var på jorden, og i himmelen finnes det ikke forskjellige kjønn. (Gal. 3: 28, NW) Men de av Rikets arvinger som har vært kvinner, kjenner likevel av erfaring til de problemer, omskiftelser og tanker som hører kvinner til, og de har som kvinner bevart sin ulastelighet under prøve. Dette er en trøst for kvinner som ønsker å være trofaste mot Gud, og som søker å oppnå liv under Rikets regjering. Hvor vis er ikke vår Skaper!
Når utvelgelsen av dem som skal herske, er fullført, betyr det velsignelse for menneskeheten
Bibelens profetier forutsa at Kristus skulle bli konge mens de verdslige nasjonene fortsatt var virksomme. (Sl. 2: 1—6; 110: 1, 2) Når han var blitt konge, skulle han på et tidlig tidspunkt rette sin oppmerksomhet mot dem av de 144 000 som hadde dødd. Deretter skulle han fortsette å samle inn på jorden alle sine framtidige medregenter, alle dem som utgjør «levningen», for å prøve dem og til slutt godkjenne dem. (1 Tess. 4: 16, 17; Åpb. 12: 10, 17) Verdensbegivenhetene, som oppfyller Bibelens profetier, vi ser at vi befinner oss i de siste dagene av denne innsamlingen, som kalles «høsten». Når den er fullført og ødeleggelsen av den nåværende, onde ordning og dens administrasjon har funnet sted, vil Kristus og hans medkonger og medprester begynne sitt tusenårige styre til velsignelse for menneskeheten. — Matt. 13: 37—40; Åpb. 11: 18; 19: 19—21; 20: 1—4, 6.
Hva betyr dette nå for jordens innbyggere? Det betyr at tiden nå er inne for oss alle til å bestemme oss for om vi vil være villige og lojale undersåtter under Rikets styre. I dag kan alle som ønsker det, lære denne regjerings og dens herskeres prinsipper å kjenne. Vi kan anvende disse prinsippene i vårt liv nå. Hvis vi gjør det, har vi mulighet for å oppnå Guds beskyttelse under den «store trengsel», som avmerker slutten på menneskenes ufullkomne styre. Det er mange som gjør dette i dag. (Åpb. 7: 9, 10, 14—17; Matt. 25: 31, 32) Hvis vi er blant disse, kan vi bli dette rikes første, jordiske undersåtter. Vi kan se fram til å få oppleve hvordan millioner av mennesker blir oppreist fra de døde og får anledning til å oppnå evig liv under dette rike. — Åpb. 20: 11—13.
Universets Overherre har således hatt menneskenes interesser i tankene når han har utvalgt jordens herskere. Han har ikke oversett noen. Ved den måten han har utvalgt disse kongelige og prestelige forvaltere på, har han med stor visdom lagt et fast grunnlag for troen, idet han har åpenbart sine egenskaper og karaktertrekk, slik at menneskene kan elske og tjene ham. Han har skapt et urokkelig og uforgjengelig styre for jorden. — Ef. 2: 6, 7.
«Maktene og myndighetene i himmelen» ser Guds visdom når han på denne måten fremmer sin hensikt. (Ef. 3: 10) Disse skarer av engler underordner seg med glede hans messianske konges styre. (Heb. 1: 6) Vi kan i sannhet i forening med dem si: «Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet!» — Åpb. 7: 12.