Kapittel 13
Andre hemmeligheter i forbindelse med Messias åpenbares
1, 2. a) Hvordan blir ordet «hemmelighet» ofte brukt i Bibelen? b) Hvilken hemmelighet i forbindelse med Kristus har Gud åpenbart for oss?
I BIBELEN blir ordet «hemmelighet» ofte brukt om en sannhet som bare kan forstås ved en åpenbaring som kommer fra Gud når hans tid er inne til det. (Romerne 16: 25, 26) I lange tider var det en hellig hemmelighet hvem som skulle være Messias, Guds himmelske kvinnes «ætt». Guds hensikt i forbindelse med denne Messias eller Kristus var også lenge en hemmelighet. Men til sin fastsatte tid åpenbarte Gud — eller holdt det ikke lenger hemmelig — at det var hans hensikt å bruke Messias eller Kristus i forbindelse med en administrasjon av alle ting som når et hus styres av en husholder. En slik forenende administrasjon ville innebære at Gud la alt under Messias (Kristus) eller samlet alt sammen igjen under Messias’ eller Kristi lederskap. Det var en ufortjent godhet fra Guds, den store Administrators, side å åpenbare dette. Vi leser:
2 «Denne [hans ufortjente godhets rikdom] lot han strømme over til oss i all visdom og god forstand ved at han gjorde oss kjent med sin viljes hellige hemmelighet. Den er i samsvar med hans gode ønske, den beslutning han fattet hos seg selv om en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himlene, og det som er på jorden. Ja, i ham, som vi ble satt til arvinger i forening med, idet vi var forutbestemt til det i samsvar med den hensikt han har som gjennomfører alt i samsvar med det hans vilje tilråder, for at vi skulle tjene til pris for hans herlighet, vi som har vært de første til å håpe på Kristus.» — Efeserne 1: 8—12, NW.
3. Hva betydde Guds løfte om en «ny pakt» for den gamle mosaiske lovpakt og dens hensikt?
3 Det var i samsvar med denne Guds hensikt at Messias, Jesus, begynte å legge grunnvollen til en menighet som han skulle være det guddommelig utnevnte overhode for. Det var ikke forutbestemt hvem de enkelte medlemmer av denne menigheten under Kristus skulle være; det som var forutbestemt, var medlemmenes antall og de kristne egenskaper de skulle ha. Jesus viste ved sin lære at han var klar over at Jehova ifølge profetien i Jeremias 31: 31—34 ville inngå en «ny pakt» med sitt folk. Den gamle lovpakt, som ble inngått med de kjødelige jøder, ville følgelig bli satt ut av kraft. Som det sies i Hebreerne 8: 13: «Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.» Da Jesus utførte sin offentlige tjeneste, var denne lovpakt, som ble inngått med Moses som mellommann, over 1540 år gammel. Men i løpet av alle disse årene hadde den ikke klart å frambringe et «kongerike av prester og et hellig folk». (2 Mosebok 19: 6) Heller ikke senere, i løpet av de 1900 år som siden har gått, har det lykkes de kjødelige jøder som fremdeles gjør krav på å være underlagt den mosaiske lovpakt, å frambringe et «kongerike av prester og et hellig folk» for Gud. Siden år 70 e. Kr. har de ikke engang hatt sitt aronittiske presteskap.
4. Hva kan sies om den kristne menighets grunnvoll, og når ble menigheten grunnlagt?
4 Jesus husket at Israels folk var grunnlagt på de 12 patriarker, på Jakobs 12 sønner. (1 Mosebok 49: 28) Blant sine disipler utvalgte han derfor 12 menn som han kalte «apostler» (utsendinger), og som skulle være sekundære grunnvoller som skulle hvile på ham, menighetens primære grunnvoll. (Markus 3: 14; Lukas 6: 13; Efeserne 2: 20) Han omtalte seg selv som en klippe, en grunnvoll, idet han sa mens hans 12 apostler var til stede: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matteus 16: 18) Fram til sin død anerkjente imidlertid Jesus Israels folk som Guds menighet og forkynte i deres synagoger og underviste i deres tempel i Jerusalem. Den menighet som han skulle være hode og den primære grunnvoll for, ble først opprettet på den 50. dag etter hans oppstandelse fra de døde. Hvordan kan vi si det? Av følgende grunn:
5. Hva ble utgytt på den dag da ukenes høytid ble feiret, over hvem ble den utgytt, og hvordan forklarte Peter det som hadde funnet sted?
5 På denne dagen, da Shavuoth eller pinsen ble feiret, ble Guds hellige ånd utgytt som en oppfyllelse av profetien i Joel 3: 1, 2. Over hvem? Ble den utgytt over Israels folk, som feiret ukenes høytid (Shavuoth) der i Jerusalem? Nei, ikke over det, men over 120 trofaste Jesu Kristi disipler som var samlet i en sal i Jerusalem. Som et synlig og hørlig bevis for dette var det «tunger liksom av ild» som satte seg på deres hode, og de begynte å tale andre språk enn sitt morsmål. For de tusener av forundrede jøder som strømmet til, forklarte apostelen Peter at det var profetien i Joel 3: 1, 2 om at Guds ånd skulle bli utgytt, som gikk i oppfyllelse, og han tilføyde så:
«Denne Jesus oppreiste Gud som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Apostlenes gjerninger 2: 1—36.
6. a) Hva betydde det at Jesus hadde utgytt ånden over sine disipler, for dem? b) Hva betydde det for Israels folk og for lovpakten?
6 Ved på den måten å utgyte hellig ånd fra Gud over sine trofaste disipler salvet Jesus dem med hellig ånd, og han opprettet derved sin menighet. Hva betydde så dette for Israels folk, som hadde pelfestet Messias eller Kristus? Det betydde at de ikke lenger utgjorde Jehova Guds menighet. Det betydde at deres gamle lovpakt ikke lenger sto ved makt. Den var blitt utslettet, idet Gud selv billedlig talt hadde naglet den til den pel som Jesus Kristus hadde hengt på på påskedagen som en forbannelse for Israels folk. (Kolossenserne 2: 13, 14; Galaterne 3: 13) Ved å godta denne Sønn av Gud som sin ofrede Messias kunne jødene, som var født under lovpakten, bli befridd for dens forbannelse og bli velsignet av Jehova Gud. — Apostlenes gjerninger 3: 25, 26.
7. Hva ble Jesus nå mellommann for ved hjelp av sitt blod, og hva førte det til for Israels folk etter kjødet?
7 Da Jesus Kristus framstilte verdien av sitt menneskelige livsblod for sin himmelske Far, fikk han dessuten en ny pakt, den pakt som var lovt i Jeremias 31: 31—34, til å tre i kraft. Akkurat som Moses hadde tjent som mellommann under den gamle lovpakt, som var blitt inngått ved dyreblod, trådte nå Jesus Kristus fram for Guds åsyn som mellommann for den nye pakt med sitt eget offerblod. I denne henseende var han også en profet som var lik Moses. (5 Mosebok 18: 15—18) Den gamle lovpakt var således blitt erstattet med en ny pakt, og Israels folk etter kjødet var ikke med i denne nye pakten. Israels folk var følgelig ikke lenger Jehova Guds menighet, «Guds Israel». De kjødelige jøder som er blitt født etter at lovpakten ble opphevet, har følgelig aldri vært under den gamle pakt, selv om deres rabbinere kanskje hevder det.
8. Hvilket Israel ble til på pinsedagen, og hvordan pekte Peter på kontrasten mellom dette folket og det kjødelige Israel?
8 På pinsedagen i år 33 ble således et åndelig «Guds Israel» til. Det var bygd på Messias, Jesus, som klippen eller grunnvollen. «For,» som Galaterne 6: 15, 16 sier, «hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» Apostelen Peter pekte på kontrasten mellom dette folket og det folk som forkastet Messias, Jesus, idet han skrev til Messias’ disipler: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1 Peter 2: 8, 9.
9. Hvilket nytt aftensmåltid innstiftet Jesus for sine disipler, og hvilken pakt talte han om?
9 Ettersom dette åndelige «Guds Israel» ikke er underlagt den gamle mosaiske lovpakt, feirer det ikke den årlige påske. Da Jesus hadde spist det siste påskemåltidet sammen med sine apostler i Jerusalem, tok han et usyret brød og et beger med vin og innstiftet et nytt årlig aftensmåltid for sine etterfølgere, et aftensmåltid til minne om sin død som Guds Lam og Mellommann for den nye pakt. Etter at han hadde uttalt en velsignelse over begeret med vin, sa han til sine trofaste apostler: «Drikk alle derav! For dette er [betyr, NW] mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matteus 26: 27, 28, jevnfør 2 Mosebok 24: 8.) Vi merker oss at Jesus her taler om den ’nye pakt’. Det framgår også av Lukas’ beretning, som gjengir Jesu ord slik: «Denne kalk er [betyr, NW] den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» — Lukas 22: 20; 1 Korintierne 11: 20—26.
10. Hvordan var denne pakten sammenlignet med den pakt som Moses var mellommann for, og hvorfor ble de fleste kjødelige, omskårne jøder ikke tatt med i denne nye pakten?
10 Det var denne ’nye pakt’ som var blitt forutsagt i Jeremias 31: 31—34, og som skulle tre i kraft ved Jesu blod og bevirke at de som ble tatt inn i den, fikk sine synder tilgitt. Jesus fikk denne nye pakt til å tre i kraft da han framstilte verdien av sitt blod for Jehova Gud, etter at han hadde fart opp til himmelen. På denne måten ble han mellommann for den nye pakt, som var bedre enn den pakt Moses hadde vært mellommann for på Sinai berg i 1513 f. Kr. (Hebreerne 8: 6—13; 9: 15—20; 12: 24; 13: 20; 1 Timoteus 2: 5, 6) De kjødelige, omskårne jøder som nektet å anerkjenne Jesus som Messias, ble ikke tatt inn i den nye pakt og kom følgelig ikke til å tilhøre det åndelige «Guds Israel».
11. Hva sa Jesus under det nye aftensmåltidet til sine apostler om et rike, og hva utgjorde dette en forsikring om med hensyn til den nye pakt?
11 Etter at Jesus hadde latt sine apostler drikke av begeret med den vinen som representerte hans blod, som skulle brukes i forbindelse med den nye pakt, sa han videre til dem: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (Lukas 22: 28—30) Dette utgjorde en forsikring om at den nye pakt som trådte i kraft ved Jesu blod, ville klare å frambringe et «kongerike av prester og et hellig folk». De trofaste medlemmene av det åndelige «Guds Israel», som blir tatt inn i den nye pakt, vil sammen med Jesus Kristus få del i det himmelske rike, som skal herske over et langt større område enn det kong David hersket over. Disse vil også tjene som underprester under Herren Jesus Kristus, som skulle bli «prest evinnelig etter Melkisedeks vis». — Salme 110: 4.
HEMMELIGHETEN I FORBINDELSE MED ABRAHAMS «ÆTT» ÅPENBARES
12. Hvilken hemmelighet angående Abrahams «ætt» ble åpenbart på pinsedagen i år 33, og hva slags «ætt» skulle det være?
12 Helt siden året 1943 f. Kr., det år da Gud ga patriarken Abraham sitt paktsløfte, hadde det vært en hemmelighet hvem som ville utgjøre Abrahams lovte «ætt», som skulle velsigne alle jordens slekter. (1 Mosebok 12: 1—3) På pinsedagen i år 33 ble denne hemmelighet åpenbart. ’Ætten’ skulle naturligvis ikke bare bestå av Messias, Jesus, for Gud hadde lovt Abraham at hans ætt skulle være som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd. De kjødelige, omskårne israelitter ble riktignok så tallrike, men Abrahams sanne ætt skulle ikke bestå av israelitter etter kjødet, men av åndelige israelitter, som blir avlet av Guds ånd til å være åndelige sønner av Gud, og som har håp om en himmelsk arv. Gud er den større Abraham, og navnet Abraham betyr «far til en mengde folk».
13. Hvem fikk på pinsedagen mulighet til å bli en del av Abrahams åndelige «ætt»? Hvor lenge ble muligheten utelukkende holdt fram for dem, og hvorfor?
13 Anledningen til å bli medlemmer av Abrahams åndelige «ætt» ble imidlertid først holdt fram for de kjødelige israelitter. På pinsedagen i år 33 var det kjødelige, omskårne jøder — kjødelige etterkommere av Abraham — som ble avlet av Guds ånd som Guds sønner og tatt inn i den nye pakt. Jehova Gud ble derved den større Abraham for denne åndelige «ætt». Til tross for at Israels folk hadde vært med på å henrette Messias i midten av den 70. årsuken (som strakte seg fra 29 til 36 e. Kr.), fortsatte Jehova Gud å vise dem sin gunst i den siste halvdel av denne årsuken av hensyn til sin pakt med Abraham, som de var kjødelige etterkommere av. (Daniel 9: 24—27) Anledningen til å bli en del av Abrahams åndelige «ætt» ble således holdt fram for dem helt til slutten av den 70. årsuken.
14. Hvordan kom Peter i templet i Jerusalem inn på denne kjærlige foranstaltning for Abrahams kjødelige «ætt»?
14 Noen dager etter pinsen kom apostelen Peter inn på denne kjærlige foranstaltning fra Guds side da han talte til en skare jøder i templet i Jerusalem: «Men også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager. I er barn av profetene og av den pakt som Gud gjorde med våre fedre da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham framstå for at han skulle velsigne eder, idet enhver av eder vender seg bort fra sin ondskap.» — Apostlenes gjerninger 3: 24—26.
15. Hvem fikk således først del i velsignelsen ved Abrahams «ætt» og hvordan ble de som fikk del i velsignelsen, løskjøpt fra trelldom?
15 Noen år senere skrev en tidligere fariseer, som hadde vært meget nidkjær for de jødiske tradisjoner:
«Kristus [Ma·shiʹahh] kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre — for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt. Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår. Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter som roper: Abba, Fader! Så er du da ikke lenger trell, men sønn men er du sønn, da er du òg arving ved Gud.» — Galaterne 3: 13, 14; 4: 4—7.
16. Kommer en til å tilhøre «Abrahams ætt» på grunn av kjødelig avstamning? Forklar.
16 Den samme skribenten, apostelen Paulus, forklarte også at en ikke kommer til å tilhøre «Abrahams ætt» på grunn av kjødelig slektskap, men på grunn av at en har en tro som er lik den Abraham hadde. Vi leser: «Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes. Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne, for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt arvinger etter løfte.» — Galaterne 3: 7, 8, 26—29; 1 Mosebok 12: 3.
EN HEMMELIGHET ÅPENBARES GENERASJONER SENERE
17. Hvor mange jøder hadde en tro som var lik Abrahams, og benyttet seg av den anledning som den 70. årsuken bød på?
17 Ikke alle kjødelige etterkommere av Abraham hadde en slik tro som han hadde, en tro som førte til at han ble kalt rettferdig og en Guds «venn» allerede før han ble omskåret i kjødet. (1 Mosebok 15: 6; Romerne 4: 9—12; Jakob 2: 21—23) Det var således ikke mange kjødelige jøder som dro nytte av den 70. årsuken, da Abrahamspakten ble ’gjort fast’ for Abrahams, Isaks og Jakobs kjødelige etterkommere. (Daniel 9: 27) Bare en liten levning benyttet seg av anledningen. Det siste tall som nevnes på de jøder som tok imot Messias, Jesus, før den 70. årsuken endte i år 36, er omkring 5000. — Apostlenes gjerninger 4: 4.
18. Hvor mange åndelige israelitter var det Guds hensikt å ha, og hvilke spørsmål oppstår derfor i forbindelse med at den 70. årsuken endte?
18 Gud hadde forutbestemt at et langt større antall skulle utgjøre det «kongerike av prester» og det ’hellige folk’ som den nye pakt skulle frambringe. Det nøyaktige antall åpenbarte han først mot slutten av det første århundre, etter at Jerusalem var blitt ødelagt i år 70. Da åpenbarte han for den gamle apostelen Johannes at tallet på de åndelige israelitter ifølge hans hensikt skulle være 144 000. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—3) Da den 70. årsuken endte om høsten i år 36, var det tydeligvis ikke på langt nær 144 000 jøder som hadde tatt imot Jesus som Messias og var blitt døpt med hellig ånd. Hva så? Hadde Guds hensikt slått feil? Eller hvilket overraskende skritt ville Gud nå ta for å gjennomføre sin «evige hensikt» i forbindelse med Kristus?
19. Hva åpenbarte Gud nå med hensyn til det legeme som de døpte troende utgjorde?
19 Fram til høsten i år 36 besto menigheten av døpte etterfølgere av Jesus, Messias, utelukkende av kjødelige jøder, omskårne samaritaner og andre som var blitt omskårne proselytter. (Apostlenes gjerninger 2: 10; 8: 1 til 9: 30; 11: 19) De øvrige medlemmene av menneskeheten var vantro, slike som var «utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden». (Efeserne 2: 11, 12) Nå kom det en åpenbaring: Det legeme som de troende utgjorde, og som Messias, Jesus, var hode for, skulle ikke lenger utelukkende bestå av mennesker av jødisk herkomst og av jødiske proselytter. Fra nå av skulle dette legemet også bestå av uomskårne troende, mennesker som befant seg i den samme uomskårne tilstand som Abraham befant seg i da Gud kalte ham, inngikk en pakt med ham og rettferdiggjorde ham, slik at han kunne tre inn i et vennskapsforhold til Gud på grunn av sin tro. Ikke-jøder som ble godkjent, hadde også tro.
20. a) Hva skulle derfor nå ikke lenger stå som en barriere mellom jøder og ikke-jøder? b) Hvem viste Gud nå sin gunst ved å rette sin oppmerksomhet mot dem?
20 Midt i den 70. årsuken, i år 33, hadde Gud satt den mosaiske lovpakt ut av kraft og innstiftet en bedre pakt, den «nye pakt» med det åndelige Israel. Den gamle lovpakt skulle således ikke lenger stå som en barriere mellom jøder og hedninger. Det var blitt banet vei for at Jehova Gud, slik det blir vist i Efeserne 2: 13—18, nå kunne rette sin oppmerksomhet mot de uomskårne, hedenske nasjoner for å ta ut «et folk av hedninger for sitt navn» blant dem og på den måten vise dem sin gunst. — Apostlenes gjerninger 15: 14; Amos 9: 11, 12.
21. Hvem sendte Gud sin engel til, og hva gjorde denne mannen?
21 Ved slutten av den 70. årsuken sendte Jehova Gud ut sin engel. Hvem sendte han ham til? Til en uomskåren hedning i den byen som var regjeringssete for den romerske landshøvding i provinsen Judea. Denne hedningen het Kornelius og var høvedsmann ved den italienske hæravdeling. «Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og ga mange almisser til folket og ba alltid til Gud.» Kornelius fikk beskjed om å sende noen menn sørover til havnebyen Joppe og hente Simon Peter der. Simon Peter ble med de tre mennene, som kom for å hente ham, for han hadde i forveien fått befaling om å bli med dem og ikke ’gjøre det urent som Gud hadde renset’.
22. Hva forkynte Peter for dem som var samlet i dette hedenske hjemmet, og hva sa han om tilgivelse av synder?
22 Simon Peter undertvang således sin motvilje mot å gå inn i et hedensk hjem og oppsøkte Kornelius i hans hus i Cesarea. Da Kornelius ba apostelen Peter om å forkynne for ham og dem som var samlet i hans hus, gjorde Peter det. Han fortalte dem om den Messias som Gud hadde sendt til Israel. «Og,» fortsatte Peter, «han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» — Apostlenes gjerninger 10: 1—43;11: 4—14.
23. På grunn av hvilket mirakel bød Peter at hans tilhørere skulle bli døpt, og i hvis navn skulle de døpes?
23 Disse ordene var nok for Kornelius og dem som lyttet til Peter sammen med ham. Gud så at de hadde en rett hjertetilstand, og handlet i samsvar med det. Vi leser:
«Mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende av omskjærelsen [seks omskårne jødiske troende] som var kommet med Peter, ble forferdet over at den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene; for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter: Mon noen kan nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd liksom vi? Og han bød at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli der noen dager.» — Apostlenes gjerninger 10: 44—48; 11: 1—17.
24. Hvordan reagerte de troende jøder i Jerusalem på Peters forklaring?
24 Da Peter senere kom tilbake til Jerusalem, forklarte han de omskårne, troende jøder der hvordan han hadde handlet, idet han sa: «Ga nå altså Gud dem den samme gave som han ga oss, da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud? Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet.» — Apostlenes gjerninger 11: 17, 18.
25. Hvilken befaling som den oppstandne Jesus kom med, fulgte de omskårne, troende jøder nå?
25 Fra da av konsentrerte apostlene og deres jødiske trosfeller seg ikke utelukkende om jøder og proselytter, men de fulgte den befaling Jesus kom med etter sin oppstandelse: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 19, 20, NW.
26. Hvilken apostel skrev i særlig grad om Guds hemmelighet i forbindelse med troende hedninger?
26 Før Kornelius ble omvendt og ble en disippel av Messias, var Saulus fra Tarsus, en jøde som med stor nidkjærhet hadde forfulgt dem av sine landsmenn som trodde på Messias, selv blitt omvendt. Han begynte straks å forkynne for andre omskårne jøder, idet han ut fra de inspirerte hebraiske skrifter viste dem at denne Jesus, Davids sønn, var den lovte Messias eller Kristus. Med tiden ble han apostel og ble kalt Paulus; han ble i første rekke «hedningenes apostel». Det er i særlig grad han som har skrevet om den storslagne hemmelighet som Gud åpenbarte i år 36, da han lot troende hedninger få tilhøre det legeme som Kristi disipler utgjør, og bli en del av «Abrahams ætt». — Romerne 11: 13.
27. Hvilken storslagen hemmelighet gjorde Paulus kjent blant hedningene?
27 Paulus skrev for eksempel følgende om det som lenge hadde vært en hemmelighet i forbindelse med den messianske menighet: «Jeg er blitt [menighetens tjener] etter den Guds husholdning som er meg gitt iblant eder, det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus iblant eder, håpet om herlighet.» (Kolossenserne 1: 25—27) Hvilken storslagen hemmelighet som var blitt åpenbart etter så lang tid, var det ikke at troende blant hedningefolkene kunne få det himmelske håp, håpet om å bli herliggjort sammen med Messias, Kristus! Det var virkelig en ære og et privilegium å være tjener for en menighet med et slikt håp!
28, 29. a) Hvordan kom denne kjærlige foranstaltning for troende hedninger til uttrykk i forbindelse med Guds hensikt? b) Hva skrev Paulus fylt av takknemlighet på grunn av sitt privilegium med hensyn til Guds «evige hensikt»?
28 Hvilken kjærlighet og omsorg kommer ikke til uttrykk i Guds opphøyde hensikt i forbindelse med sin Messias i og med at også troende hedninger kunne bli en del av Abrahams åndelige «ætt», som skal velsigne hele menneskeheten! Hvor enestående er det ikke at Gud i sin store kjærlighet har holdt fast ved denne delen av sin vilje, som en del av sin «evige hensikt». Fylt av takknemlighet over sitt gudgitte privilegium sier Paulus:
29 «Til meg, en mann som var mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet gitt at jeg skulle kunngjøre for folkeslagene det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom og skulle få menneskene til å se hvordan den hellige hemmelighet administreres, den som fra den ubestemte fortid av har vært skjult i Gud, som skapte alle ting. Dette [denne framgangsmåte ble fulgt] for at Guds allsidige visdom nå kunne bli gjort kjent for styremaktene og myndighetene i de himmelske steder gjennom menigheten, ifølge den evige hensikt [gresk: proʹthe·sis] som han fattet i forbindelse med Kristus, Jesus, vår Herre.» — Efeserne 3: 8—11, NW.
30. a) Hvordan gjorde Gud sin «allsidige visdom» kjent i samsvar med sin «evige hensikt»? b) Hvorfor er det et enestående privilegium å leve i denne tiden?
30 Gud forvaltet altså sin «hellige hemmelighet» på en slik måte at hans «allsidige visdom» på dette tidspunkt «ifølge den evige hensikt som han fattet i forbindelse med Kristus» kunne bli gjort kjent for styremaktene og myndighetene i de himmelske steder ved at den kristne menighet ble frambrakt som et vitnesbyrd om denne visdom. Er det ikke et enestående privilegium å leve i denne tiden da Guds «hellige hemmelighet» ifølge hans «evige hensikt» er blitt åpenbart? Paulus sier:
«I de forrige tidsaldere [er ikke Kristi hemmelighet] blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden: at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.» — Efeserne 3: 5, 6.
31, 32. a) Hvem i før-kristen tid var interessert i å forstå disse ting? b) Hvem kommer altså Kristi «legeme» til å bestå av?
31 De gamle, før-kristne profeter, ja, til og med englene, var interessert i hvordan denne «hellige hemmelighet» ville bli administrert av Jehova Gud.
«Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket de som spådde om den nåde som I skulle få, idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter, for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen — dette som englene attrår å skue inn i.» — 1 Peter 1: 10—12.
32 Da Guds tid var inne, ble det således åpenbart at Kristi «legeme» skulle bestå både av hedninger og av jøder. Den «evige hensikt» som Gud fattet i Edens hage, innebar at denne menighet skulle opprettes, og at Messias skulle være dens hode. I den ble jøder og hedninger forent.