Jag etter å bevare freden!
1. Hva må de som elsker liv, gjøre når de har funnet fred, og hvilken forpliktelse hviler nå på dem?
NÅR en som elsker liv, har søkt og funnet fred med Gud ved hans Sønn Jesus Kristus, hva må han da gjøre? Han må fra da av jage etter å få beholde freden. «Han søke fred og jage etter den,» er det råd som blir gitt gjennom den kristne apostel Peter. (1 Pet. 3: 11) Han må jage etter å bevare freden i resten av sitt liv. Dette vil si at han må opprettholde freden. Han er ikke alene om å ha fred med Gud ved Kristus. Når han oppnår fred med Gud, kommer han samtidig inn i et fredelig forhold til den menighet som omfatter alle dem som er helt og fullt innvigd til Gud ved Kristus, og som derved er blitt forlikt med Gud. (2 Kor. 5: 18—21) Han må ikke bli et forstyrrende element i den kristne menighet. Han er forpliktet til å opprettholde et rolig, fredelig og harmonisk forhold til denne organisasjonen. Han må leve i samsvar med den regel for oppførsel som ble uttrykt av en apostel i det kristne styrende organ: «Hold fred med hverandre! Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle! Se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle!» — 1 Tess. 5: 13—15.
2. Under hvilke forhold må de kristne følge denne handlemåte, og hva blir forsøkt gjort mot dem fordi de er et viktig angrepsmål?
2 De kristne må følge denne handlemåte i en verden hvor det råder ufred overalt i en utstrekning som aldri før. Etterat Satan Djevelen og hans demoner ble kastet ned på jorden umiddelbart etterat Guds rike ble født i himlene i 1914, har de i sin ondskap vært oppsatt på å få i stand alle de veer og vanskeligheter og all den uro de kan, blant menneskene. (Åpb. 12: 12) Hans viktigste angrepsmål er nå den kristne levning av åndelige israelitter og deres får-lignende medarbeidere, som utgjør en «stor skare». (Åpb. 12: 17) Satan gjør altså sitt ytterste for å skape uro og forstyrrelser og splid iblant dem i den hensikt å oppløse organisasjonen.
3. Ved hjelp av hva slags diskriminering har Satan sørget for en stadig uro i verden, men hvordan har Gud for lenge siden gjort det av med slikt innenfor sin menighet?
3 Alle som elsker liv, og som innen Guds synlige organisasjon har funnet den fred de søkte, må derfor jage målbevisst etter å bevare freden. I verden har det lykkes Satan Djevelen å sørge for en stadig uro og stadige brytninger ved hjelp av diskriminering på grunnlag av de forskjellige raser, stammer og hudfarger. Gud har imidlertid ved Kristus gjort det av med slikt innenfor sin sanne kristne menighet. Den kristne menighet var i sin begynnelse nesten helt og holdent en jøde-kristen organisasjon i fortidens Jerusalem, for utenom jøder besto den bare av noen få omskårne proselytter av andre folkeslag. (Ap. gj. 2: 11; 6: 5) Deretter kom omskårne samaritanere med blant de troende. (Ap. gj. 8: 4—25) Først tre og et halvt år etterat Jesus Kristus døde på torturpelen utenfor Jerusalem, ble den første uomskårne hedning eller ikke-jøde ført inn i den kristne menighet. Han var italiener og het Kornelius, og en god del av hans slektninger og nære venner fulgte med ham inn i menigheten. — Ap. gj. 10: 1 til 11: 2.
4. Hvordan gjorde Gud det mulig for de omskårne jødiske kristne å innrette seg etter denne barmhjertige ordning overfor hedningene?
4 Til å begynne med vakte dette ikke liten uro blant de omskårne jødiske kristne, men etter hvert vennet de seg i fred til denne Guds barmhjertige ordning. Det var Gud som gjorde det mulig at uomskårne ikke-jøder til slutt kunne få slippe inn i den kristne menighet. Hvordan det? Han fjernet det gjerde eller den skillevegg som besto i den lov som ble gitt ved Moses, og som hadde skilt jødene ut fra den hedenske verden. Ved å benytte Jesus Kristus som mellommann mellom Gud og mennesker opprettet han en ny pakt med kristne mennesker.
5, 6. Hvordan forklarte Paulus menigheten i Efesus hvorfor det ikke må gjøres forskjell innen menigheten?
5 Apostelen Paulus forklarte hvorfor det ikke må være noe skille innen den kristne menighet på grunnlag av forskjelligheter med hensyn til rase, stamme, nasjonalitet eller hudfarge. Han skrev følgende til menigheten i Efesus, som blant annet besto av hedninger eller ikke-jøder som engang var langt borte fra Jehova:
6 «Men nå, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to [jøder og hedninger] til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød [som ble naglet til torturpelen] avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved seg selv kunne skape de to [jøder og hedninger] til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset [torturpelen, NW], idet han på dette drepte fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte [hedningene], og fred for dem som var nær ved [jødene]; for ved ham har vi begge [både jøder og hedninger] adgang til Faderen [Jehova Gud] i én Ånd.» — Ef. 2: 11—18.
7. Hvorfor er det i betraktning av den tilvennelse som fant sted i det åndelige Israel for lenge siden, ingen grunn til å ha noe skille mellom den store skare andre får og det åndelige Israel i vår tid, og hvordan framgår dette av Haggai 2: 6—9?
7 Jesu offer på torturpelen danner grunnlaget for foreningen av de troende jøder og de troende hedninger av alle folkeslag. Da er det klart at det samme offer, som Jesus brakte for «verdens synd», i dag danner grunnlaget for foreningen av den lille levning av det åndelige Israel og den «store skare» jordiske får av alle ætter og stammer og folk og tunger. Nå i denne tiden da Jehovas gode hyrde samler sine andre får ved sin høyre hånd, må det ikke være noe skille mellom denne store skare andre får og det åndelige israel. «Det skal bli en hjord, en hyrde,» sa den gode hyrde Jesus Kristus. (Joh. 10: 16; Matt. 25: 31—40) Det må råde kristen harmoni, enhet og fred blant alle dem som befinner seg i denne hjord under den gode hyrde. Jesus Kristus, «for han er vår fred». Det er nettopp i forbindelse med sitt løfte om å ryste alle folkeslag og sørge for at alle folkenes kostelige skatter, attråverdige skatter, kommer til Hans tilbedelses hus, at han sier: «Og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 6—9) Til denne dag har Satan og hans demoner vært ute av stand til å gripe forstyrrende inn i denne profetis oppfyllelse.
Bønn om fred
8. Hva vil vi daglig be om i harmoni med Salme 122: 6—8, og hvorfor kan ikke Jesus Kristus være overhode for en menighet som ikke befinner seg i en slik tilstand?
8 Hvis det som er til beste for organisasjonen og til ære for Gud, virkelig ligger oss på hjerte, da vil vi be til fredens Gud om at han må bevare sitt folk i enhet, samdrektighet og fordragelighet. I våre daglige bønner vil vi huske salmisten Davids ord: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Der være fred innen din voll, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!» (Sl. 122: 6—8) Det harmonerer godt med denne bønnen at navnet Jerusalem betyr «fredens eie» eller «grunnlagt i fred». Der hvor Jerusalem lå, hadde presten Melkisedek tidligere hersket som konge av Salem, en titel som betyr «fredens konge». Jehova Gud lovte med en ed at hans Sønn Jesus Kristus skulle være prest og konge i likhet med Melkisedek for evig tid. I harmoni med dette var et av de navnene Guds herliggjorte Sønn skulle få, fredsfyrste. (1 Mos. 14: 18—20; Sl. 110: 1—4; Heb. 6: 20 til 7: 21; Es. 9: 6, 7) Hvordan kan Jesus Kristus som en fyrstelig fredens konge med en slik titel være det åndelige overhode for en menighet som blir splittet og forstyrret og full av uro på grunn av uenighet, fiendskap, misunnelse, kappestrid, rivalisering og sekterisme, slik kristenheten er det i dag og har vært det gjennom alle tider? Han kan ikke det. Men som Konge kan han sørge for at det er fred innen «menigheten, som er hans legeme», og dette gjør han også. (Ef. 1: 22, 23) Ved sine engler sanker han ut fredsforstyrrere. — Matt. 13: 41.
9. a) Hvordan fremhevet Paulus i Filippenserne 4: 6, 7 hvor sterkt bønn bidrar til å skape fred? b) Hva kan Guds lydige tjenere aldri delta i uansett hva slags regjering de er underlagt, når de ber i harmoni med 1 Timoteus 2: 1—4?
9 I sitt brev til sine elskede kristne brødre i Filippi fremhevet apostelen Paulus hvor sterkt oppriktig bønn bidrar til å skape fred: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse, og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4: 6, 7) Apostelen var også på det rene med at sanne kristne på jorden må leve under et styre som blir utøvet av verdslige politiske herskere som ikke søker fred med Jehova Gud, og som griper inn i Fredsfyrstens sanne etterfølgeres liv. Paulus skrev derfor denne formaning til den kristne tilsynsmann Timoteus: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser angående alle slags mennesker, angående konger og alle dem som sitter i høye stillinger, forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv med gudhengivenhet og alvor på alle måter. Dette er riktig og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han hvis vilje det er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1 Tim. 2: 1—4, NW) Lydige tjenere for Jehova Gud, vår Frelser, som ber på denne måten, kan aldri delta i reisninger, revolusjoner, opprør, uavhengighetskriger, sammensvergelser eller noen form for folkebevegelse, oppløp eller vold mot personer i høye politiske eller maktutøvende stillinger. Under alle slags styreformer fører trofaste vitner for Jehova et stille og rolig liv, også når deres virksomhet er forbudt.
10. Hva må det å jage etter fred «med alle» innebære for dem som tilhører menigheten, og hva slags frukt viser dette at man bærer, og hvilken visdom viser det at man har?
10 «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Slik lyder de formanende ord i Hebreerne 12: 14. Hvis de kristne søker å jage etter fred med folk utenfor menigheten, da bør de i sannhet også jage etter fred med dem som er i menigheten, dem som er deres egne innvigde brødre. Vi bør aldri glemme at fred er en av Guds ånds frukter, som vi må kultivere og la bli fullmoden. (Gal. 5: 22) Dette er et tegn på at man har og utøver himmelsk visdom, for «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig». (Jak. 3: 17) Det inspirerte ordspråk sier noe lignende: «Lykkelig er det menneske som har funnet visdom.» Hvorfor? Fordi «dens veier er gledens veier, og alle dens veier er fred». — Ordspr. 3: 13—17, NW.
11. Hvordan framholder Paulus at det er freden som binder menigheten sammen, og hvem fortjener derfor ikke å få være i menigheten?
11 Ja, det som forener Jehovas vitners kristne menighet, er at den er fri for indre strid, uenighet og forvirring. Som en bevitnelse på dette skriver Paulus: «Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. Og Kristi fred råde i eders hjerter [setet for motivet], den [altså freden] som I og ble kalt til i ett legeme [ikke i to eller flere splittede legemer].» (Kol. 3: 14, 15) Hvis vi stadig jager etter å bevare freden, vil den tjene som et forenende bånd blant dem som har Guds ånd. Dette sier Paulus med disse ord: «Vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med fullstendig saktmodighet og mildhet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere alvorlig bestreber dere for å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd. Ett legeme [under Kristus] er det, og en ånd.» (Ef. 4: 1—4, NW) En som med vilje og i ondskap volder forstyrrelser, vandrer ikke slik at han er verdig til å få være i den kristne menighet, som tilhører fredens Gud. — Rom. 16: 17, 18.
En virkning av den teokratiske ordning
12. a) Hva gir ikke Guds rikes fødsel grunn til? b) Hva må vi feste vårt sinn på for å få glede oss ved liv og fred, og hvorfor?
12 Det forholder seg nå slik at vi siden 1914 har levd under Guds rike, som ble født i himlene det året. Dette burde være og har også vært en årsak til stor glede blant dem som elsker Gud, og som elsker liv. Men det burde ikke få oss til å hengi oss til å ete og drikke på en grådig og hensynsløs og materialistisk måte, noe som vi kan volde anstøt hos andre med, slik at de blir nedbrutt åndelig sett. Det å glede seg ved de fordeler Guds etterlengtede rike fører med seg, innebærer noe langt høyere enn en sløvende fråtsing i mat og drikke. Som Paulus sier: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd. La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld!» (Rom. 14: 17, 19, 20) Det å la tankene kretse om ens selviske kjød hører ikke med til noen kristen livsførsel, men det gjør derimot alle bestrebelser for å framelske Guds ånds frukt. Så sant vi elsker liv og gode dager under Guds rikes herredømme, vil vi gi akt på denne advarsel: «Det å feste sitt sinn på kjødet, betyr død, men det å feste sitt sinn på ånden, betyr liv og fred; for det å feste sitt sinn på kjødet, betyr fiendskap [uvennskap] mot Gud, for det er ikke lydig mot Guds lov, og kan i virkeligheten heller ikke være det. De som er i harmoni med kjødet, kan derfor ikke behage Gud.» (Rom. 8: 6—8, NW) Fest derfor ditt sinn på ånden, og ha fred med Gud.
13. Hva betydde Guds rikes maktovertagelse i 1914 for den menighet som består av dets undersåtter, og når ble det slik for dem som en oppfyllelse av Esaias 60: 17?
13 Det at Guds rike kom til makten i himlene i 1914, skulle derfor føre til noe helt annet enn løssloppen festing — det skulle føre til større strenghet på jorden innen den menighet som består av Rikets undersåtter. Dengang i fordums tid da det ikke var noen menneskelig konge i Israel, var det slik at enhver israelitt gjorde hva rett var i hans egne øyne. Men da Gud på deres anmodning ga dem en menneskelig konge, ble det slutt med denne omfattende personlige handlefrihet, akkurat som Jehova Gud selv hadde varslet dem om på forhånd. (Dom. 21: 25; 1 Sam. 8: 9—18) Denne strenghet ble merkbar blant våre dagers Jehovas vitner da de begynte å få i stand teokratiske framgangsmåter og ordninger blant seg i forbindelse med at de reorganiserte seg etter den ødeleggende første verdenskrig. Dette var særlig tilfelle fra 1938 av, etterat den todelte artikkelen «Organisasjonen» hadde stått i bladet Vakttårnet. Denne artikkelen var basert på Esaias 60: 17: «I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for sten jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet [Guds symbolske hovedstad eller organisasjon] og rettferdighet til din styrer.»
14. Hvordan førte det til framgang at den teokratiske ordning ble innført, og hva må derfor alle som elsker liv, lojalt støtte opp om og bevare?
14 Som lovt i denne profetien resulterte det i framgang at den teokratiske ordning ble innført fullt ut blant Jehovas vitner på jorden fra 1938 av. Det førte til en merkbar framgang. Det bidro til å skape større fred. Det gjorde det lettere å opprettholde freden innen organisasjonen. Det førte til at virkemåter og oppførsel ble ensartet over hele jorden i alle de 175 land hvor Jehovas vitner nå forkynner det gledelige budskap om Hans rike som en oppfyllelse av Matteus 24: 14. Det fjernet ulikheter, forvirring, uregelmessigheter og uorden fra den verdensomspennende organisasjon. Det bidro til oppfyllelsen av Guds kjærlige løfte til hans hustru-lignende organisasjon: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» (Es. 54: 13) Alle som elsker liv, vil derfor i sin oppriktige jagen etter fred lojalt støtte opp om og bevare organisasjonens teokratiske oppbygning.
15. Hvordan gjelder dette også menighetens møter, som Paulus trekker opp retningslinjer for i 1 Korintierne 14: 26, 29—33?
15 Dette å forvalte organisasjonens anliggender på en teokratisk måte eller i samsvar med Guds regler, gjelder også ledelsen av den kristne menighets møter og det program deltagerne ved disse møter må rette seg etter. Paulus talte som et medlem av det teokratiske styrende organ imot uordentlige møter eller møter uten god sammenheng, uten noe kontrollert program, møter hvor det kunne bli sagt eller gjort noe som ikke hadde tilknytning til det øvrige, og som ikke ble forklart eller forstått. Han sa: «La alt foregå slik at det tjener til å bygge opp. Av dem som taler profetisk, skal bare ta eller tre få ordet; de andre skal ta det opp til prøve. Men dersom en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie. Slik kan dere alle komme til og tale profetisk, den ene etter den andre, så alle kan lære og alle få formaning. Profet-ånder adlyder profeter [de åndens gaver profetene har, skal være under profetenes kontroll, NW]; Gud er jo ikke uordens Gud, men freds Gud.» — 1 Kor. 14: 26, 29—33, UO.
16. Hva sier David og Peter at vi må holde oss fra i vår jagen etter fred, og hvordan?
16 Av hensyn til menighetens enhet, harmoni og velgjørende ro må vi spesielt vokte vår tunge og våre lepper. Salmisten David sa jo følgende like etterat han hadde spurt hvem som hadde lyst til liv og elsket nok dager til å se det som er godt: «Vokt din tunge mot det som er ondt, og dine lepper mot å tale svik.» (Sl. 34: 14, NW) Og apostelen Peter siterte jo disse Davids ord like etterat han veiledet sine kristne brødre med disse ord: «Så dere ikke gjengjelder urett med urett eller hån med hån, men tvert imot gir en velsignelse, for dere ble kalt til denne handlemåte, slik at dere skal kunne arve en velsignelse.» (1 Pet. 3: 9, NW) Med tungen og leppene kan vi gjengjelde urett med urett. Med tungen og leppene kan vi håne dem som håner oss. Men med tungen og leppene kan vi også gi en velsignelse, selv til en som gjør oss urett eller håner oss. Det fører til bedre resultater å gi en velsignelse. Det er et mildt svar som stiller harme. (Ordspr. 15: 1) Det fører til åndelig gagn, i det minste for den som velsigner. Det sparer ham for å bli lik den som taler urett eller håner. Det bidrar til å skape fred innen organisasjonen. Så sant vi jager etter fred, kan vi derfor ikke komme utenom å holde vår tunge fra det som er urett, og våre lepper fra å tale svik. Vi er ganske enkelt nødt til å avholde oss fra baktalelse, bakvaskelse og hån.
17. Hvori består den beste beskyttelse mot dette, og hvorfor strider ikke dette mot det å jage etter fred?
17 Den beste beskyttelse mot dette består i å undervise i og forkynne den dyrebare sannhet om Guds rike både på våre møtesteder og utenfor, offentlig og fra hus til hus. Misforstå ikke: Fred i forbindelse med gudsfrykt vil ikke si uvirksomhet, lediggang eller latskap. Fredens Gud har gitt sitt organiserte folk, sine vitner på jorden, et krevende arbeid å gjøre. Dette arbeidet er å vitne om Ham og hans regjerende Sønn Jesus Kristus over hele den bebodde jord, overfor alle folkeslag, før de møter en brå ende i Harmageddon.
18. a) Hva er alle Jehovas vitner uansett bakgrunn klar over når det gjelder utførelsen av dette arbeid? b) Hvilken Jesu befaling adlyder de derfor som en oppfyllelse av hvilken profeti om fred og brorskap?
18 Dette arbeid må utføres av hans innvigde vitner av alle nasjonaliteter, stammer, folkeslag, hudfarger og tungemål. De kan ikke utføre dette arbeidet i forening hvis de samtidig skal strides og kjekle innbyrdes på grunn av ytre forskjelligheter som har naturlige årsaker. De må samarbeide fredelig. Hvis de skal kunne utføre sitt gudsgivne vitnearbeid på en harmonisk måte over hele jorden, må det råde fred blant dem og mellom deres menigheter uansett hvilke nasjonaliteter, raser og stammer de er av. Jehovas vitner erkjenner denne viktige sannhet. De adlyder derfor den formaning Jehovas fremste vitne, Jesus Kristus, har gitt: «Hold fred med hverandre!» (Mark. 9: 50) De bringer sine gjerninger og sine bestrebelser i harmoni med det skjønne profetiske syn i Esaias 2: 1—4, et syn som gjelder denne internasjonale fred og dette internasjonale brorskap i den forente tilbedelse av Jehova Gud. Derfor har deres vitnearbeid framgang. — Jak. 3: 18.
19. a) Hva slags krigføring er de væpnet til, og hvordan? b) Hvem søker de i sitt arbeid fra hus til hus, men hvem trekker de seg bort fra?
19 Uansett hvor de går med Rikets budskap, arbeider de til fremme av den varige fred som skal smykke Guds nye, rettferdige verden. De er bare væpnet til åndelig krigføring, og ikke til noen blodig kjødelig krig. Følgelig ruster de seg slik apostelen Paulus sa at de skulle: «Ha som sko på føttene den beredskap fredens evangelium gir.» (Ef. 6: 11—15, UO) I sitt arbeid fra hus til hus er de på utkik etter slike som gjerne vil ha fred med Gud. Jesus Kristus påla dem dette da han sa: «Når dere kommer inn i et hus, da skal dere først si: ’Fred være med dette huset!’ Og er det noen der som er åpen for fred, da skal freden bli hos ham; men er det ikke det, da skal den vende tilbake til dere selv.» (Luk. 10: 5, 6, UO; Matt. 10: 12, 13) Hvis det viser seg at den de treffer, er en fredens fiende, forlater de hans hus. De har ikke noe med å føre en religiøs, trette med Jehovas fiender.
20. Hvorfor fortsetter de å glede seg trass i religiøs forfølgelse, og hvilket sikkert håp om fred har de?
20 Ikke desto mindre kommer de ofte ut for religiøs forfølgelse. Men de fortsetter likevel å glede seg. «De som råder til fred, får glede.» (Ordspr. 12: 20) De kjenner til Guds løfte om at mennesker som i urettferdighet skaper trengsler for dem, skal bli ødelagt i Harmageddon. (2 Tess. 1: 6—10) De finner styrke og trøst i det sikre håp om at deres stadige jagen etter å bevare freden vil bli belønnet med fred uten ende etter Harmageddon i den nye verden som Jehova Gud, den rettferdige dommer, har lovt. «Han . . . skal betale enhver etter hans gjerninger: dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, . . . men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode.» — Rom. 2: 6—10.
21. Hva ønsker vi å kunne svare på hvilket inspirert spørsmål, og hva vil vi derfor søke og jage etter å bevare?
21 La oss nå komme tilbake til det guddommelig inspirerte spørsmål: «Hvem er den mann som har lyst til liv, som elsker nok dager til å se det som er godt?» Kan vi nå hver for oss svare: «Det gjør jeg»? Hvis vi kan det, så la oss på den måte Jehova Gud anviser, søke å finne fred og jage etter å bevare den.