Forutviten forenlig med fri vilje

«Jeg vet allerede nå hva deres temperament vil føre til, før jeg leder dem inn i landet som jeg lovte dem med en ed.» — 5 Mos. 31: 21, AT.

 1. Hvordan benekter presbyterianernes lære at menneskene har fri vilje?

PREDESTINASJONSLÆRENS tilhengere benekter ikke at menneskene har fri vilje, men det gjør derimot deres egne læresetninger ganske ettertrykkelig. Les følgende uttalelser fra deres publikasjon, og se om de ikke gjør deres påstand om at menneskene har frihet til å ville det gode, helt meningsløs: «Mennesket har ved sitt fall til en syndig tilstand mistet all evne til å ville noe åndelig godt som er forbundet med frelse.» Men når Gud griper inn for å omvende en synder som ellers ville vært hjelpeløs, «setter Han ham i stand til fritt å ville og å gjøre det som er åndelig godt».a Gud lover å «gi alle dem som er bestemt til liv, sin Hellige Ånd, for å gjøre dem villige til og i stand til å tro».b De som ikke er bestemt til liv, har altså ingen fri vilje eller mulighet for å tro. På lignende måte sier de at Gud «fornyer og med stor makt bestemmer deres vilje» for å gjøre menneskene villige til og i stand til» å besvare hans kall.c Selv etterat de har kommet over på den rette vei, er «de helliges utholdenhet ikke betinget av deres egen frie vilje, men av utvelgelsens uforanderlighet».d Og hvor blir det rom for de enkeltes frie vilje i deres påstand at Gud «styrer alle sine skapninger, bestemmer dem og alle deres handlinger»?e Hvis det var sant at Gud ’ugjenkallelig bestemte alt som noen gang kommer til å skje’, at han for å vise sin suverene makt over noen ’utså dem til vanære og vrede’ og at han for å vise andre sin nåde forutbestemte dem til liv «uten noen forutviten om tro eller gode gjerninger», hvordan går det da an å påstå at det ikke betyr noen ’undertrykkelse av skapningenes vilje’? Men slik er altså den logikk man finner hos predestinasjonslærens tilhengere. Det er ikke så rart at de gir opp å resonnere over denne saken, og omtaler sin lære som «predestinasjonen, det store mysterium»!f

 2. I hvilken henseende ligner presbyterianerne på fariseerne?

² Etter deres formening skal Gud fra evighet av ha forordnet alt som skjer og bestemt alle menneskers og englers skjebne med hensyn til om de skal få evig liv eller lide en evig død, uten at han i den forbindelse gjør bruk av sin forutviten eller undertrykker noen skapnings frie vilje.g Hvis en slik plan skulle klaffe, måtte Jehova skape hver enkelt på en slik måte at de automatisk kom til å gjøre nøyaktig hva han hadde forutbestemt dem til å gjøre. Dermed kommer predestinasjonslærens tilhengere hva læren angår i samme klasse som fariseerne, som Josefus skrev følgende om: «Når de hevder at alle ting blir gjort av skjebnen, fratar de ikke menneskene friheten til å handle som de synes passer seg, etter som de har den oppfatning at det har behaget Gud å skape et lynne hvorigjennom hans vilje blir utført, men således at menneskets vilje kan virke til det gode eller til det onde.»h Det går tydelig fram av det ovenstående at det bare er tomme ord når de som tror på forutbestemmelse, taler om at de enkelte har fri vilje, for deres læresetninger benekter det i alle praktiske henseender.

Hvordan Jehova former oss

 3. Hva påstår enkelte, og hvordan underbygger de sin påstand?

³ Enkelte vil påstå at Jehova Gud danner mennesket slik at det blir tvunget til å oppføre seg på en spesiell måte, og at han derved undertrykker skapningenes frie vilje eller frihet til å velge og på den måten får alt til å jenke seg slik at det blir som han har forutbestemt. De henviser til det skriftstedet som omtaler Jehova som den store Pottemaker og menneskene som hjelpeløs leire som blir formet slik det passer ham. De peker også på den gangen da Gud forherdet Faraos hjerte, en forherdelse som førte til at Farao, ble ødelagt i Det røde hav. Går det an å få disse tilfellene til å harmonere med de enkeltes frie vilje? Ja, og for å få et grunnlag for et pålitelig svar, skal vi se på noen punkter angående det å forandre eller omforme menneskesinnet.

 4. Hvordan når budskapene fra de fem sanser fram til hjernen, og hva hender så?

⁴ Menneskene vet meget om sinnet, men det er meget mer de ikke vet. Fakta og teori i forening gir oss imidlertid følgende grunnleggende oppfatning av sinnets funksjon: Når det kommer lys inn gjennom øyet, blir det forandret til elektrisitet før det når fram til den grå hjernebarken. Når det går lyd inn gjennom øret, kommer den fram til den grå hjernemassen som elektriske impulser. På lignende måte kommer det budskap til hjernen fra lukte-, smaks- og følesansen, og alle disse budskapene kommer fram til hjernebarken som elektrisk strøm. Innenfor den grå hjernebarken ligger den hvite hjernemassen, og gjennom denne sender den grå massen elektriske budskaper for å få forbindelse med andre celler eller cellegrupper i andre deler av den grå massen. Når synssentret oppfatter fare, ilsender det således budskap til bevegelsessentret for å framkalle de nødvendige muskelbevegelser, enten til kamp eller til flukt. Også ved alle andre åndelige prosesser er det slik at det blir opprettet forbindelseslinjer mellom de forskjellige deler av den grå massen, og disse linjene går gjennom den hvite massen.

 5. Hva annet kaster lys over hjernens funksjon og vidunderlige konstruksjon?

⁵ Enhver tanke og enhver handling setter spor etter seg som en elektrisk bane gjennom den hvite massen. Hvis det er en gammel tanke eller en stadig gjentatt handling, benytter den seg av den banen som er blitt opprettet tidligere, og gjør den enda sterkere og bedre utbygd. Det er grunnen til at gjentagelse fester tankene i sinnet og gjør at de kommer lett og er vanskelige å få bort, og at stadig gjentatte handlinger blir en vane som er vanskelig å bryte. Nye tanker og nye handlinger gjør det påkrevet med nye baner, og det er vanskeligere. Ved fødselen er menneskehjernen nesten helt blank. Den har bare noen få slike linjer, for eksempel de som hører med til patteinstinktet og noen få andre grunnleggende handlinger som må til hvis vi skal leve opp. Men den fortsetter ikke å være så blank svært lenge. De fem sanser lar sine budskaper strømme inn, og i årenes løp oppstår det et respektinngytende nettverk av linjer — noen vitenskapsmenn regner med at det overgår alle de koplinger av telefontråder, sentralbord og mottagere som finnes. En vitenskapsmann regnet anslagsvis med at «menneskehjernen har stor nok kapasitet til å kunne huske femti ganger så meget av opplysninger som det finnes i de sju millioner bindene i Kongressens bibliotek [i USA]». Ja, mennesket er sannelig «virket på forferdelig underfull vis»! (Sl. 139: 14) Hvor påpasselig vi bør være med å ta til oss de rette tanker, gjøre de rette gjerninger og opprette de riktige tankebaner slik at vi ikke får kryss på våre åndelige linjer og de blir sammenfiltret i onde tanker og handlinger!

 6. Hvordan er menneskene forskjellige fra dyrene i disse henseender, og hva er det som gjør menneskene til det de er?

⁶ Hvis vi ikke hadde fri vilje, men det derimot forholdt seg slik at vår løpebane var fastsatt for oss, ville vi ikke ha makt til å forme vårt sinn i samsvar med våre ønsker og i samsvar med de ting vi velger å føre inn i hjernen. Vi ville ligne mer på skapninger som blir ledet av instinkt, på dyrene. Deres hjerne er ikke så blank som menneskenes hjerne ved fødselen — de fleste av deres linjer er allerede på plass, og det er ikke så mange de kan føye til senere. De kommer nærmere opp imot det å være predestinert ved fødselen enn menneskene. De følger først og fremst gudsgivne instinkter. Menneskene danner derimot sitt eget sinn, og fordi alle gjør det på forskjellig måte, er enhver et eget individ, en særskilt personlighet. Det er et menneskes tanker og gjerninger som gjør det til hva det er. Jehova Gud sier dette: «Akkurat som han har tenkt i sitt eget sinn, slik er han.» (Ordspr. 23: 7, Ro) Ord og handlinger kommer fra hjertet, som ofte betegner sinnet. (Matt. 12: 34; 15: 19) Det et menneske tenker, sier og gjør, kommer altså stort sett an på sinnet. Hvis man skal forandre seg, omforme seg, må man forandre sin tankegang, for som man tenker, slik er man.

 7. Hvilken befaling har menneskene fått, hvorfor, og hvordan kan de adlyde den?

⁷ Fordi menneskene i denne gamle døende verden tenker og taler og handler galt, fordi slike vantro personer er blant vredens kar som går mot ødeleggelse og fordi de er nødt til å bli omformet til kar som er til ære for Jehova hvis de skal unngå å bli knust som en pottemakers kar av Kongens stav i Harmageddon, er følgende befaling av livsviktig betydning for dem: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn.» (Joh. 3: 36; Rom. 12: 2, NW) Hvis de fornyer sitt sinn, er de forandrede personer, for som de tenker, slik er de. De må la være å bruke de gamle linjene som den gamle verdens planer og propaganda, lyster og umoral har fått inn i deres hjerne, og på den måten sørge for at de svinner bort, mens de i stedet oppretter nye linjer ved den rette tankegang og handlemåte som blir anbefalt av Jehovas nye verden. Hvis de gjør det, blir de omformet til en ny personlighet: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; . . . dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn og ta på dere den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet.» «Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» — Ef. 4: 22—24; Kol. 3: 9, 10, NW.

 8. Hvordan kan man si at Jehova kan forandre menneskene uten å øve tvang mot dem?

⁸ Menneskeskapninger av støv eller leire kan derfor bli omformet ved at de tar til seg nøyaktig kunnskap om Jehova og Kristus, og slik kan de gå over fra å være vredens kar og til å være kar som passer til å bli gjenstand for Guds miskunn. (Joh. 17: 3) På den annen side er det også slik at denne opplysning ikke alltid omformer mennesker som er født under vrede og fordømmelse og gjør dem til ærefulle kar, men noen ganger forherder dem ytterligere som vredens kar, og det til og med så sterkt at de blir drevet til å begå mord. (Joh. 8: 37—45; Ap. gj. 7: 54—60; 2 Tim. 3: 8) Og hvor finner man så det vitnesbyrd som enten forherder vredens kar eller omformer dem til kar som er egnet til å bli gjenstand for miskunnhet? Jo, i Guds Ord, Bibelen. Jehova bevirker altså ved sitt Ord at folk enten blir mer halsstarrige i sin ondskap eller at de blir forvandlet til ærefulle tjenere for ham, og det gjør han uten å øve noen tvang på skapningene, men tvert imot ved å la enhver reagere som han vil. Det er akkurat som når et menneske får et brev fra en mann og dette brevet får vedkommende til å forandre mening eller skifte sinn. Han vil da si: «Den mannen fikk meg til å skifte sinn.» Likevel hadde det ikke noe med tvang å gjøre — vedkommende forandret holdning av egen fri vilje.

 9. Hvordan skal Romerne 9: 21—24 forstås, og hvilke andre skriftsteder viser at denne forståelsen er riktig?

⁹ Det er med dette syn på saken man bør overveie Romerne 9: 21—24, NW: «Hva? Har ikke pottemakeren myndighet over leiren slik at han av den samme deigen kan lage ett kar til en ærefull bruk og et annet til en vanærende bruk? Hvis nå Gud — selv om det er hans vilje å demonstrere sin vrede og gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tålt vredens kar som er slik lagd at de passer til å bli ødelagt, forat han skal kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han på forhånd beredte til herlighet, nemlig oss, som han kalte, ikke bare av jøder, men også av folkeslagene — hva så?» Har ikke Jehova rett til å kunngjøre sitt budskap for alle mennesker som stammer fra det samme sted, jordens støv, og la det forme dem for eller imot ham, alt etter hvordan de av egen fri vilje reagerer på kunngjøringen? Jo, selvfølgelig, og han har på forhånd i sitt Ord tilkjennegitt at én klasse skulle komme til å bli forherdet som vredens kar mens en annen klasse skulle være elastiske i tankegangen når de fikk høre sannheten, hilse den velkommen og skifte sinn i samsvar med det inntrykk den etterlater, og derved bli miskunnhetens kar. At den enkelte ved sin egen oppførsel i harmoni med Jehovas vilje kan gjøre seg selv til et «kar til et ærefullt formål», blir uttrykkelig sagt i 2 Timoteus 2: 20—22 (NW): «Nå er det i et stort hus ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, og noen er til et ærefullt formål, men andre til et formål som mangler ære. Hvis noen holder seg fra de sistnevnte, vil han derfor være et kar til et ærefullt formål, helliggjort, nyttig for sin eier, beredt til all god gjerning. Fly derfor fra de lyster som gjerne følger med ungdommen, og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred, sammen med dem som påkaller Herren av et rent hjerte.» Det er ubibelsk å si at Jehova tvinger menneskene til å være gode eller onde kar. Han former oss gjennom sitt Ord, og gjør oss til gode kar hvis vi lar ham gjøre det.

10. Hvordan forherdet Gud Faraos hjerte uten å undertrykke viljefriheten?

¹⁰ La oss nå undersøke det omstridte skriftsted hvor Jehova sier: «Jeg vil forherde Faraos hjerte, og jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypts land. Farao skal ikke høre på eder.» (2 Mos. 7: 3, 4) Det forholdt seg ikke slik at Jehova faktisk forherdet Faraos hjerte i den forstand at Farao mistet sin frie vilje i dette spørsmålet. Hans hjerte ble hardt på grunn av det budskap Moses og Aron forkynte ham. Det var forkynnelsen som fikk ham til å reagere i hard stivnakkethet og i sinne. Men etter som det budskap Moses og Aron forkynte, i virkeligheten var Jehovas budskap, sier beretningen at Jehova forherdet hans hjerte. Gud viste ham gjentagne ganger barmhjertighet ved å stanse den ene plagen etter den andre, men dette mildnet ikke den egyptiske hersker — det gikk derimot slik som det pleier å gå med bøller og tyranner — overbærenheten førte bare til at Farao ble enda mer utålelig og brakte enda tydeligere for dagen hans brutale egenskaper. Av 2 Mosebok 8: 15 framgår resultatet av lettelsen: «Da Farao så at han hadde fått luft, gjorde han sitt hjerte hårdt.» Det heter videre etterat en av plagene ble stanset: «Farao forherdet sitt hjerte også denne gang.» (2 Mos. 8: 32) Og i 1 Samuel 6: 6 står det: «Egypterne og Farao forherdet sitt hjerte.» Sies det kanskje ikke at Farao forherdet sitt eget hjerte? Jo, for det var i virkeligheten det som fant sted. Det heter bare at Jehova gjorde det fordi det var på denne måten Farao reagerte overfor Jehovas budskap. Å vise slike arrogante mennesker barmhjertighet tjener bare til å la dem opphope mer vrede mot seg selv. (Rom. 2: 4, 5) Det er ikke uvanlig at ugudelige mennesker tar Jehovas langmodighet som tegn på svakhet, og dermed blir mer rotfestet i sine onde gjerninger fordi de tror at regnskapets time aldri kommer til å opprinne: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» (Pred. 8: 11) Dette var tilfelle med Faraos hjerte.

11. Hvordan er Bibelens egen fortolkning av en lignende situasjon, som beviser at vårt syn på saken ikke er noen privat fortolkning?

¹¹ Anklagen om at et slikt syn på forherdelsen av Faraos hjerte er privat fortolkning, lar seg ikke bevise, for Bibelen selv gir den samme fortolkning av et lignende uttrykk. I Esaias 6: 10 sier Jehova til Esaias: «Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, forat det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt.» Nå mente ikke Gud at Esaias bokstavelig talt skulle gå og sløve deres hjerter og stappe til deres ører og lukke deres øyne for å forhindre alt som hette omvendelse, men han forutsa at virkningen ville bli slik av det budskap som Esaias hadde fått befaling om å gå og forkynne for menneskene, at menneskene selv ville møte ham med lukkede øyne og døve ører og sløve hjerter, og at de ikke ville angre og vende seg til Jehova for å bli legt åndelig talt. Det budskapet som ble forkynt, gjorde disse gjenstridige menneskene uimottagelige fordi det ikke tiltalte dem, og etter som det var Esaias som forkynte det, ble det sagt at det var han som gjorde dette mot dem. Men at det var de som gjorde det mot seg selv, blir vist av ingen ringere autoritet enn Jesus selv, for da han siterte denne profetien og forklarte at den ble oppfylt på de gjenstridige på hans tid, sa han: «Dette folks hjerte er blitt sløvt, og med sine ører har de hørt med forargelse, og de har lukket sine øyne.» Apostelen Paulus siterte den med de samme ord flere år senere. Selv om det i Esaias’ profeti står at Esaias gjorde det, viser både Jesus og Paulus at det i virkeligheten var folket selv som gjorde det, og ikke Esaias. — Matt. 13: 14, 15: Ap. gj. 28: 25—27, NW.

12. Hvem gjør menneskenes stier rette, de selv eller Gud?

¹² Et annet eksempel på dette har vi i og med at Guds tjenere får befaling om å ’gjøre rette stier for sine føtter’, mens det likevel på et annet sted blir sagt følgende om Jehova: «Han skal gjøre dine stier rette.» (Ordspr. 3: 6; Hebr. 12: 13) Hvem gjør stiene rette? Predestinasjonslærens tilhengere sier at det er Gud, ikke menneskene, og prøver å bevise det ved å sitere Jeremias 10: 23: «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang.» Mennesket kan ikke gjøre det av seg selv, men Jehova vil gjøre det for ham — ikke ved predestinasjon, men ved sitt Ord: «Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.» «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sl. 119: 9, 105) Det er du selv som av egen fri vilje må ’gjøre rette stier for dine føtter’, men etter som du kan klare det bare ved å holde deg etter Guds Ord, er det også korrekt å si at Jehova ’skal gjøre dine stier rette’, nemlig ved hjelp av sitt Ord.

Forutviten ingen undertrykkelse av viljefriheten

13. Hva viser Jehovas evne til å ha forutviten?

¹³ Jehova Gud kan trenge inn i sinnets innerste tanker og forutse hvilken løpebane både enkeltpersoner og klasser kommer til å slå inn på. (1 Sam. 16: 7; Ef. 3: 20; Hebr. 4: 12) Han har skapt det sinnet som leder mennesket, han kjenner til dets kompliserte virkemåte, og kan øyeblikkelig avgjøre menneskesinnets tilbøyeligheter og vite hva disse tilbøyeligheter til slutt vil føre til. Det var nettopp et slikt mål han tok av menneskenes sinn før vannflommen på Noahs tid, og han fant at de var uforbederlige. (1 Mos. 6: 5) Før israelittene dro inn i Kana’an, kom Jehova med et vitnesbyrd imot dem, som han kunne henvise til senere, for å vise at han hadde forutviten om hva deres sinns innstilling ville føre dem opp i og at de var blitt advart på forhånd: «Jeg vet hva deres temperament vil føre til allerede nå, før jeg leder dem inn i landet som jeg lovte dem med en ed.» (5 Mos. 31: 21, AT) Noe annet han hadde forutviten om og beskrev på forhånd som en advarsel for oss, er menneskenes ondskap nå i de siste dager av denne gamle verden, og dessuten at det skulle finnes en «stor skare» som skulle tjene ham. (2 Tim. 3: 1—5, 13; Åpb. 7: 9) Jehova har altså forutviten om at det store flertall av menneskene i vår tid kommer til å gå til grunne sammen med Satan i Harmageddon, og at det bare er en minoritet som kommer til å stille seg på hans side og få leve. (Es. 24: 6; Jer. 25: 33) Han har derfor forutviten om den skjebne som vil ramme millioner som klasse betraktet, og det er derfor ikke noe merkelig om han forutser en enkeltpersons endelikt. I alminnelighet begrenser han imidlertid sin forutviten til å gjelde klasser, og ikke de enkeltpersonene som de består av.

14. Hvilke oppfatninger har forskjellige mennesker om forutviten, men hva viser likevel at de enkeltes frie vilje blir bevart?

¹⁴ Hvis ikke forutviten er forbundet med at det på forhånd foreligger visse omstendigheter som kan legges til grunn ved avgjørelsen av hvilke logiske følger som er å vente, er det i virkeligheten ensbetydende med predestinasjon. Predestinasjonslærens tilhengere er ikke enige i dette, for de sier at predestinasjon ikke er basert på noen forutviten om vedkommende persons gjerninger, etter som fastsettelsen av skjebnen da ville være avhengig av framtidige gjerninger, og det vil de ikke gå med på. Andre påstår imidlertid at Guds forutviten om at enkelte individer kommer til å falle på grunn av visse indre omstendigheter, faktisk tvinger dem til å falle forat det skal bli bevist at den guddommelige forutviten slår til. De mener for den saks skyld også at Guds forutviten om at de fleste kommer til å forgå i Harmageddon, utelukker all omfattende omvendelse til Gud. De kommer ikke til bunns i spørsmålet med sin analyse. Det som får det forutsette til å inntreffe, er nemlig ikke hans anvendelse av den forutviten han har på grunnlag av visse bestående forhold. Han gjør i virkeligheten menneskene en nåderik tjeneste ved å la den komme til anvendelse, for det muliggjør advarslene i hans Ord. Etter som de først og fremst gjelder klasser og ikke innbefatter at de enkelte individers skjebne blir fastsatt, blir det mulig for de enkelte å plasere seg i den minoritetsgruppen som skal få overleve, og sky den majoritetsgruppe som skal forgå. Det som må til forat de enkelte skal bli frelst, er ikke, som det heter i den alminnelige norske oversettelsen at de må være «utsett til evig liv», men at de som moderne oversettelser sier, må ha «en rett innstilling for evig liv», og en slik personlig innstilling blir ikke berørt av forutviten. (Ap. gj. 13: 48, NW; Ro; ED) Det grunnlaget dommen og skjebnen hviler på, er de enkeltes innerste tanker, deres hjertetilstand og deres gjerninger. (Åpb. 2: 23) Hvorfor skulle Jehova ellers prøve menneskene, og hvorfor skulle Djevelen rase som en løve for å oppsluke de trofaste? Stridsspørsmålet om rettskaffenheten ville bli meningsløst, uvirkelig.

15. Hvilke eksempler angående livløse ting viser at det ikke er forutviten som får hendelsene til å inntreffe?

¹⁵ For å belyse at anvendelsen av en slik betinget forutviten ikke i seg selv ødelegger uavhengig handling, skal vi trekke fram noen eksempler på den begrensede bruk menneskeskapninger gjør av forutviten. En astronom kan forutsi når en bestemt komet kommer til å fare over himmelen, eller når det vil bli sol- eller måneformørkelse. Er det hans forutviten om kometens tilsynekomst eller om formørkelsen som får disse tingene til å inntreffe? En ingeniør med forstand på broer, kan se en svak støttebjelke og vite at den vil gi etter slik at broen styrter sammen når det kommer et tunglastet godstog kjørende. Er det hans kjennskap til svakheten som får støttebjelken til å ryke og broen til å falle sammen? Ved hjelp av røntgenstråler kan en maskinist oppdage en skjult feil i en av ståldelene i en maskin, og dermed vite at den delen kommer til å gå i stykker på grunn av den påkjenning den blir utsatt for under arbeidet. Men ville ikke denne delen gå i stykker uansett om maskinisten visste om svakheten eller ikke? Vi vet at solen kommer til å gå opp i morgen, men det er ikke vårt kjenskap til saken som får den til å gjøre det.

16. Hvilke eksempler angående levende skapninger belyser det samme?

¹⁶ Eller la oss bruke levende skapninger som belysende eksempler. Vi vet at en katt vil leke med en mus den får tak i, og at en hund vil sette etter en hare den får teften av. Dette vet vi på grunn av vårt kjennskap til katter og hunder. Men det er ikke selve vårt kjennskap til det som får det til å skje. Den plagsomme leken og den ville jakten ville like fullt finne sted selv om vi var fullstendig uvitende om hvordan katter og hunder oppfører seg i nærvær av mus og harer. Du vet kanskje om en som er alkoholiker, og vet at når han tigger penger fra noen, så kommer han til å bruke dem til brennevin. Men det er ikke din forutviten om dette som får ham til å gjøre det. Når du har nære venner og lærer deres vaner eller mentale tilbøyeligheter eller egenheter å kjenne, vet du ofte på forhånd hva de vil gjøre under visse omstendigheter. Men det er ikke din forutviten, som skyldes forståelse av deres personlighet, som tvinger dem til å handle slik. De handler fremdeles av sin egen frie vilje, uten å bli dirigert eller tvunget av din forutviten, ikke sant? Du vet kanskje hvordan de kranglesyke nasjoner i øst og vest vil reagere under bestemte forhold, men du ville ikke av den grunn synes det var rettferdig å gi deg skylden for klammeriene, ville du vel?

17. Hvorfor er det ulogisk å gi Gud skylden for det han leser i et menneskes sinn?

¹⁷ Hvorfor skal man da gi Gud skylden for det hans forutviten åpenbarer for ham? Han vet hva som bor i menneskesinnet og hvordan det virker, og han er klar over dets tilbøyeligheter til godt eller ondt. Men det faktum at han kan lese hva som er i et menneskes sinn og se hvilken vei det kommer til å gå, gjør ham ikke ansvarlig for det som bor i dette menneskes sinn, akkurat som vi ikke er ansvarlig for det vi kan komme til å lese i en bok. Det er den som har skrevet boken, som er ansvarlig for dens innhold, og på samme måte er det vedkommende som gir rom for urette tanker, som også er ansvarlig for dem. Gud har ikke mer å gjøre med å anbringe tankene der enn vi har med å anbringe de trykte tankene i den boken vi leser. Og akkurat som vi enten kan lese boken eller la det være, kan også Jehova enten se inn i vårt sinn eller la det være — han kan enten forutse hvilken retning vårt sinn vil lede oss i, eller holde slik kunnskap borte fra seg selv. I ethvert tilfelle er vi skapt med fri vilje, og vi bruker den friheten som vi selv velger.

Adam ble skapt «såre god»

18. Hvorfor skapte Jehova mennesket, og hvilket eksempel viser at hans hensikt kunne bli fullført mer fullstendig hvis mennesket hadde fri vilje?

¹⁸ Noen som hårdnakket prøver å velte skylden over på Gud, kritiserer ham for at han har skapt mennesket med fri vilje, og sier at hvis han ikke hadde gjort det, kunne det aldri ha gått galt med mennesket. Deres resonnement er temmelig overfladisk. Jehova skapte mennesket til sitt behag, og trofaste mennesker er virkelig Gud til behag. (Sl. 35: 27; 147: 11; 149: 4; Åpb. 4: 11) Og det er den egenskap ved menneskene at de har fri vilje, som i så høy grad bidrar til Jehova behag. Dette kan vi lettere forstå når vi ser hvordan det forholder seg med menneskene, som fikk herredømme over jorden på lignende måte som Gud har herredømme over universet. Et menneske kan lage en mekanisk hund, trekke den opp og se på at den hopper omkring. Han vet nøyaktig hva den vil foreta seg. Den har ingen vilje, men er helt begrenset av mekanismen. Den kan være underholdende en stund, men er på langt nær så morsom som en levende hund. En levende hund har et visst mål av valgfrihet, og når vi utøver herredømme over den og lærer den opp, har vi glede av den. Hunden kan bli opplært til å gjøre kunster eller yte verdifull tjeneste, slik som for eksempel en gjeterhund. Vi gleder oss fordi hunden ikke adlyder oss bare fordi den er nødt til det og ikke kan annet. Den er til glede for oss når den adlyder oss av fritt valg og på den måten viser hengivenhet for oss. Men hvis den gjør opprør mot vår opplæring, som gjeterhunder av og til kan finne på ved å rive i hjel et dyr, har vi ikke noe behag i den. Vi er nødt til å ødelegge den fordi den misbrukte sin makt til å velge.

19. a) Hvorfor ble altså mennesket utstyrt med fri vilje, og hvordan ble det sørget for en sikkerhetsforanstaltning? b) Hvordan er det utelukket at kalvinistenes predestinasjonstro kan ha noe for seg i betraktning av at Gud skaper til sitt behag?

¹⁹ På samme måte er det til Guds behag, når menneskene benytter sin viljefrihet riktig. Jehova hadde før skapt meget som ikke hadde fri vilje, for eksempel stjernene og planetene, som adlyder hans bevegelseslover helt mekanisk og holder seg i sine fastsatte baner. Også lavere dyrearter, og da særlig insektene, er temmelig mekaniske i sine handlinger, for de blir stort sett ledet av instinkter og ikke av fornuft. Mennesket skulle imidlertid bli noe helt annet, noe høyere, noe som egnet seg til å bli satt over resten av det jordiske skaperverk for å utøve et rettmessig herredømme over det som en trofast tjener for Jehova. Jehova gjorde mennesket «såre godt» rustet til denne oppgaven ved å skape det i Guds bilde og dermed utstyre det med rettferdighet, kjærlighet, visdom og makt. (1 Mos. 1: 26—31) Et mekanisk menneske, som et menneske uten fri vilje faktisk ville være, kunne nok ha makt, men det ville mangle de andre guddommelige egenskaper. Rettferdighet innbefatter evnen til å velge mellom rett og galt. Visdom innbefatter blant annet den forstand som skal til for å treffe det rette valg. Kjærligheten kommer til uttrykk ved lydighet mot Skaperens befalinger, og den må gis frivillig og med glede for å være ekte og glede ham som er gjenstand for den. (1 Joh. 5: 3) Gud ga menneskene disse egenskaper og retningslinjer for hvordan de rettelig skulle anvendes, og han ga dem til og med en samvittighet som skulle lede dem når det oppsto tvil med hensyn til hva som var rett og hva som var galt. (Rom. 2: 12—16) Men hvis mennesket gjør opprør, blir det ødelagt, akkurat som gjeterhunden som begynner å rive i hjel dyrene. Jehova kunne selvfølgelig ha skapt en robot i stedet for et menneske, men det ville ikke ha vært til større glede for ham enn en opptrekkshund er for oss. Akkurat som vi foretrekker levende hunder framfor mekaniske, ville også Jehova ha levende mennesker med fri vilje i stedet for mekaniske mennesker. Og etter som Jehova har skapt alle ting, mennesket innbefattet, til sitt behag, og etter som han ikke har noe behag i menneskenes død, ville han neppe ha forutbestemt mange til å dø før han skapte dem. Slike skapninger ville ikke ha brakt ham noen glede, men ville ha vært et brudd på det prinsipp han tydelig har gitt uttrykk for, nemlig at han bare skaper til sitt behag. — Esek. 18: 23, 32; 33: 11.

20. Hva er det som viser at menneskene ikke har lyst til å være annet enn skapninger med fri vilje — til tross for enkeltes beklagelser?

²⁰ De som beklager seg over at de er skapt med fri vilje, ønsker ikke at det skulle være annerledes. De har ikke lyst til å være maskiner, ikke engang et levende insekt som bare blir ledet av instinkter og på en mekanisk måte reagerer overfor sine omgivelser — blottet for forstand, uten evne til å treffe avgjørelser eller finne ut hvordan de skal mestre uforutsette forandringer i forholdene. Som mennesker ville de ikke se med blide øyne på en delvis opphevelse av deres frie vilje, noe som forekommer når folk blir satt i fengsel og ikke har stort å si med hensyn til hvor de skal hen, hva de skal gjøre, hvordan de skal leve og så videre. Selv mennesker som tilhører Satans verden, er hemmet, og dere viljefrihet er begrenset til en viss grad. De er trellbundet av et råttent system, for deres sinn er formet av demonisk propaganda, de er åndelig talt forblindet av falske religioner og legemlig bundet til en kontorpult eller til et samlebånd i en fabrikk, uten muligheter for å slippe fra den kjedsommelige tredemølle hvis de skal kunne bestride sine utgifter til de bestemte forfallstider og oppfylle en mengde andre forpliktelser under et system som organiserer menneskene med det for øye å kunne utnytte dem lettest mulig. Folk kjemper og dør for friheten. De vil gjerne ha religionsfrihet nå, men enkelte reiser innvendinger fordi Gud lot Adam og Eva få det. Dette ekteparet misbrukte friheten, og derfor sier noen at de aldri skulle ha hatt den. Mange mennesker misbruker religionsfriheten i dag, men er det noen grunn til at alle skulle nektes denne frihet?

21. Hva bør vi være takknemlige for, og hva bør vi beflitte oss på?

²¹ Vi er skapninger med fri vilje, og takker Jehova for det. Vi er ikke som et motorkjøretøy hvor Gud sitter ved rattet og styrer i riktig eller gal retning og leder oss uten at vi makter å gjøre noe fra eller til. Han dirigerer oss ikke ved hjelp av noe slags himmelsk fjernstyringsapparat, slik som når menneskene kjører bil eller fører skip eller flymaskiner ved fjernstyringskontroll. Vi er ikke forutbestemt til å gå i en eller annen bestemt retning så vi ligner marionetter og har tråder festet til oss, tråder som altså Gud skulle sitte og trekke i etter som det falt ham inn. Han skapte oss som mennesker, ikke som marionetter, ikke som maskiner. Vi bør ikke ergre oss over det eller bebreide Gud det, men heller beflitte oss på å benytte oss av det på rette måte, nemlig i overensstemmelse med Guds krav, og på den måten sikre oss evig liv.

22. Hva sier enkelte kritikere, men hvilket eksempel viser at de tar feil?

²² Da Jehova kom med den uttalelse at hele hans jordiske skaperverk, mennesket innbefattet, var «såre godt», betydde det fullkomment: «Fullkomment er hans verk.» (5 Mos. 32: 4) Likevel er det noen som sier at Adam og Eva ikke ville ha misbrukt sin viljefrihet og sin valgfrihet hvis de hadde vært fullkomne. Men det behøver ikke å være tilfelle. En maskin kan være godt tegnet, bli tilvirket av feilfrie materialer, lagd av en førsteklasses håndverker og være utstyrt med en tydelig bruksanvisning som sier hva slags brennstoff den må ha for å gå som den skal, og som advarer mot bruk av mindreverdig brennstoff. Hvis det nå med overlegg blir brukt galt brennstoff i trass mot fabrikantens nøyaktige bruksanvisning og maskinen som følge derav blir forurenset og ødelagt, kan man da klandre fabrikanten for å ha framstilt en dårlig maskin? Nei, ikke med rette. Slik var det også med Adam og Eva. Deres sinn var fullkomne. Deres legemer var fullkomne. Den føde som var skaffet til veie for deres sinn og kropp, var fullkommen. De fikk tydelige og fullkomne instruksjoner med hensyn til hva slags brennstoff de skulle ta til seg og hva de skulle forkaste. Så hendte det at Satan gjennom slangen foreslo at de skulle gå over til et annet brennstoff, og sa at det ville gi dem større makt, virke oppløftende på dem og gjøre dem lik guder. Slik gikk det til at Eva førte i seg galt brennstoff og ble forurenset. Hun ga Adam av det, og dermed ble også han forurenset. Skaden var så stor for begges vedkommende at den ikke kunne utbedres; de var med overlegg ulydige mot instruksjonene. På dem passer følgende uttalelse: «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» — 1 Mos. 2: 16, 17; 3: 1—6; Pred. 7: 29.

23. Hva var det som skulle bli avgjort eller vist ved prøven i Eden?

²³ Hvis Adam og Eva ikke kunne ha misbrukt sin frie vilje, ville de i virkeligheten ikke ha hatt noen fri vilje. Gud satte dem på en enkel prøve for å se hvordan de ville bruke den og avgjøre hvorvidt de var hellige. Det hele var et spørsmål om hellighet, ikke om fysisk fullkommenhet. Gud visste at de var fullkomne, og hvis det hadde vært ensbetydende med at de ikke kunne falle fra, ville han aldri ha arrangert prøven, for da ville han ha visst at de i sin fullkommenhet ikke kunne falle. Den salvede kjerub var fullkommen til det ble funnet urettferdighet hos ham. (Esek. 28: 15) Hans fullkommenhet forhindret ikke at han falt. Hans mangel på hellighet frambrakte hans fall. I vår tid velger noen mennesker å gjøre rett og tjene Gud i hellighet, men det gjør dem ikke fullkomne. Omvendt valgte Adam og Eva å gjøre urett og være vanhellige, men det betyr ikke at de var ufullkomne til å begynne med. Det betyr bare at menneskene har fri vilje og er i stand til å velge selv, og om de skal benytte denne egenskapen på rette måte, er ikke et spørsmål om fullkommenhet, men om hellighet. Det var derfor ikke meningen at prøven i Eden skulle vise om de var fullkomne eller ufullkomne, men den skulle bringe for dagen om de var hellige eller vanhellige.

24. Hvordan må Jehovas folk nå legge hellighet for dagen?

²⁴ Nå når ondskapen opplever sine siste dager, må Jehovas folk legge hellighet for dagen. De må ikke forurense sitt sinn med den urene åndelige føde fra denne verdens propagandafylte bord, men må ta til seg ved det festmåltid med fete retter som Jehova skaffer til veie. (Es. 25: 6; 28: 8) Sinnene må renses og fornyes, åndelige baner som er dannet ifølge den gamle verdens tankegang og handlemåte, må viskes ut og bli erstattet med nye, som harmonerer med den nye verdens nøyaktige anvisninger. De åndelige banene blir styrket når man regelmessig studerer Bibelen privat, regelmessig tar del i alle møter og regelmessig er med i alle grener av forkynnelsesarbeidet, og det fører også til at slike gode gjøremål blir til en vane og langt fra så slitsomme som når tankebanene er svake og utydelige fordi de bare blir brukt av og til. Både for vår egen og for andres skyld bør vi gjøre dem sterke! — 1 Tim. 4: 16.

25. Hvilke forskjellige virkninger framkaller budskapet når det blir forkynt i distriktene, og hvordan passer leire godt som sinnbilde på menneskene?

²⁵ De andre for hvis skyld vi må forkynne flittig, er folk ute i distriktene. Hvordan vil de reagere når de får høre budskapet? Vil deres sinn liksom føyelig leire bli påvirket av sannheten, la seg omdanne av den, gå med på å bringes i overensstemmelse med rettferdige bibelske prinsipper og bli formet slik at de blir hellige for Jehova? Eller vil budskapet treffe et sinn som vegrer seg for det, forherder seg mot det, motstår det, håner det og spotter det i tom, verdslig overlegenhet? Leire er et godt sinnbilde, for hvis den skal kunne formes til fine kar, må den være av rette slag, helt finmalt uten ruhet eller harde klumper, grundig gjennombløtt med vann, lett å forme, av slik konsistens at den beholder sin form og ikke siger sammen i ufasong og heller ikke brister når den blir brent i ovnen. På liknende måte må menneskene være av rette slags jord, ikke ubehøvlede eller grove i sin oppførsel, heller ikke med harde eller umedgjørlige ujevnheter, men gjennomtrengt av sannhetens vann, fine i sin beskaffenhet, behagelige, bøyelige, ydmyke, lette å forme slik at det ikke faller vanskelig å omdanne dem fullstendig etter mønster av Kristus, og av slik konsistens at de ikke siger tilbake eller faller sammen til den gamle formen igjen eller brister når ildprøvene kommer over dem i form av forfølgelser, som på ingen måte vil utebli. (Matt. 13: 23; Hebr. 10: 39; 1 Pet. 2: 21; 4: 12) Jehova vil forme både vredens kar og karene til ære gjennom sitt Ord, som blir forkynt av hans vitner. Når et vitne ved en dør forteller at det ikke finnes noen evig pine, kan vedkommende svare: «Du gjør meg så lykkelig!» Ved neste dør kan vedkommende utbryte: «Du gjør meg så fnysende sint!» Det er i virkeligheten budskapet som får dem til å reagere så forskjellig. Det er budskapet som gjør at vitnene er en liflig duft for den ene og en motbydelig stank for den andre, og som former én til et vredens kar og en annen til et miskunnhetens kar. — 2 Kor. 2: 14—16, NW.

26. Hva kan vi være forvisset om, og hvilket spørsmål må hver enkelt ta stilling til?

²⁶ Alle kan være forvisset om følgende: Enten lar vi Gud omforme oss, eller også lar vi ham gjøre oss uformelige. Vi kommer enten til å bli miskunnhetens kar og rette oss etter hans Ords formende innflytelse, eller til å bli forherdet som vredens kar og bli knust til uformelige skår av hans Konges jernstav. (Sl. 2: 6—9) Det spørsmål som reiser seg for hver enkelt, er dette: Velger vi å fortsette å være et vredens kar, eller å bli omformet til et miskunnhetens kar? Vi er skapninger med fri vilje som kan svare etter eget valg, uhemmet av predestinasjon, utvunget av forutviten.

[Fotnoter]