Vær sen til vrede
«Manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» — Jak. 1: 20.
1. Hvorfor forårsaker ikke Guds vrede urette handlinger, og hvordan setter Jehova et eksempel for oss?
VREDE er ikke noe ondt i seg selv. Den vrede Jehova legger for dagen, er den fullstendig rettferdige Guds berettigede reaksjon overfor synd, ondskap og alle former for urettferdighet. «På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.» Guds vrede er fullstendig kontrollert av hans egenskaper rettferdighet, visdom, kjærlighet og makt. «Jehova er sen til vrede» forsikrer profetene Nahum, Joel og Jonas. Salmisten sier: «[Jehova] er nådig og barmhjertig, langmodig [sen til vrede, NW] og stor i miskunnhet.» Og Jehova gir følgende beskrivelse av seg selv i 2 Mosebok 34: 6 (NW): «Jehova gikk forbi [Moses’] ansikt og sa: ’Jehova, Jehova, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunnhet.» Jehova setter således et eksempel for oss når det gjelder å være sen til vrede. — Ef. 5: 6; Nah. 1: 3; Joel 2: 13; Jon. 4: 2, AS; Sl. 145: 8.
2. Hvorfor er det viktig for ufullkomne mennesker å være sene til vrede?
2 Hvor passende er det så ikke at Gud krever av oss at vi skal være sene til vrede! Den inspirerte skribent Jakob forklarer hvorfor det er spesielt viktig for ufullkomne mennesker å være sene til vrede, og sier: «Manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» Det er mange grunner til dette. Menneskenes vrede opptennes ofte uten tilstrekkelig grunn, og selv når det virkelig finnes en grunn, blir vreden ofte uforholdsmessig sterk. Menneskenes vrede er tilbøyelig til å skaffe seg avløp uten at det blir tatt tilstrekkelig hensyn til følgene, og den kan lett føre til alle slags urette handlinger. Menneskenes vrede fører ofte til tap av selvkontrollen — til sinne og voldsomme raseriutbrudd — noe som hører med til de urettferdige ting hvorom Bibelen sier: «De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» Nei, «manns vrede» er ikke i samsvar med de rettferdige normer som er fastsatt av Gud. — Jak. 1: 20; Gal. 5: 20, 21, NW.
3. Hva er resultatet av å være snar til vrede?
3 Jehovas kristne vitner har derfor et sterkt ønske om å være sene til vrede for at de kan vinne den rettferdige Guds godkjennelse. «[Jehova] er rettferdig i alle sine veier», og når hans vrede kommer til uttrykk, er det derfor rettferdig. Men når menneskene handler i sinne, er det som regel ikke guddommelig rettferdighet de håndhever, nei, de foretar seg i de fleste tilfelle noe som de senere kommer til å angre. Følgende guddommelige regel holder alltid stikk: «Dåren blir rasende og er selvsikker. Den som er snar til vrede, kommer til å begå dåraktige ting.» Man kan legge merke til at når menn og kvinner er snare til vrede, gjør de seg lett til narr. Vi bør dra lærdom av dette. Det er ikke bare det at en som er snar til vrede eller bråsint, har lett for å virke latterlig, men hans handlinger vil også resultere i dårskap. De som er bråsinte, skader som regel andre, enten ved å såre dem bokstavelig eller med hårde ord. Menneskenes vrede er derfor nesten alltid selvisk og til skade for andre. — Sl. 145: 17; Ordspr. 14: 16, 17, NW.
4. a) Hva er indignasjon, og hvilket eksempel har vi på berettiget indignasjon? b) Hvorfor er det forstandig ikke engang å være snar til å gi uttrykk for indignasjon?
4 Uselvisk, rettferdig vrede blir kalt for indignasjon. Når ens samvittighet er blitt oppøvd i samsvar med Guds rettferdige lover, reagerer den umiddelbart overfor det som er galt eller ondt i Guds øyne. Jesu indignasjon resulterte i kraftige ord og handlinger som var en håndhevelse av Guds rettferdighet. (Mark. 3: 5; Joh. 2: 14—17) Kristus Jesus hadde alltid sin rettferdige vrede under kontroll, og det var alltid hensynet til sannhet og rettferdighet som framkalte den. Ufullkomne menneskers indignasjon kan imidlertid føre til urettferdighet hvis den er vakt som følge av at de har misforstått en sak eller trukket feilaktige slutninger. Mens Jesus var i Betania, helte en kvinne velluktende salve ut over hans hode. «Men der var noen som ble vrede ved seg selv og sa: Hva skal denne spille av salven være til? Denne salve kunne jo være solgt for mer enn tre hundre penninger og gitt til de fattige. Og de talte strengt til henne. Men Jesus sa: La henne være i fred! Hvorfor gjør I henne fortred? hun har gjort en god gjerning mot meg.» Jesus fortsatte så med å forklare hvorfor deres indignasjon med urette var blitt vakt. Selv når det gjelder det som menneskene kaller indignasjon, hører det derfor med til visdommen å være sen til å gi uttrykk for den ved at man gir seg tid til å sette seg ordentlig inn i saken. — Mark. 14: 3—9.
5. Hvilken forandring må man gjøre etter at man har lært Guds sannhet å kjenne?
5 Før man lærer å kjenne Guds vilje, er man ofte bråsint og kanskje tilbøyelig til å få raserianfall som resulterer i skitten tale og voldshandlinger. «[Vi oppførte] oss alle engang i samsvar med vårt kjøds lyster, og gjorde de ting som kjødet og tankene ville.» Etter at man er kommet til kunnskap om Jehovas rettferdige vilje, må man forandre seg. Guds Ord formaner de kristne: «Legg dem nå virkelig bort alle sammen, vrede, sinne, krenkelser, spottende tale og slibrig snakk av deres munn.» Legg merke til hvilke urette ting som er nøye forbundet med vrede og sinne — «krenkelser, spottende tale og slibrig snakk av deres munn». Hvor nødvendig er det ikke da å forandre seg, slik at man ikke lenger er snar til vrede, men sen til vrede! — Ef. 2: 3; Kol. 3: 8, NW.
Ta på den nye personlighet
6. a) Hvilken grunnleggende forandring er det å være sen til vrede en del av? b) Hvorfor blir ikke den nye personlighet frambrakt ved karakterutvikling i forbindelse med ens ytre vesen?
6 Det å være sen til vrede er en del av kjennetegnet på det som Bibelen kaller «den nye personlighet». Apostelen beskriver den forandring som må skje med dem som søker Guds godkjennelse: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men . . . dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje.» Det er altså Guds vilje at man skal gjøre en slik forandring. Guds ånd er den kraft som hjelper en til å fornye sitt sinn, den kraft som ens sinn må drives av. Nøyaktig kunnskap spiller også en meget viktig rolle når det gjelder å bevirke denne forandringen: «Legg av den gamle personlighet med dens handlemåte, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» Den «nye personlighet» er ikke en slags vakker maske som man tar utenpå «den gamle personlighet». Nei, den «nye personlighet» blir ikke frambrakt ved karakterutvikling, ved at man legger seg til et utvendig behagelig vesen, mens man innvendig fremdeles er den samme «gamle personlighet» og ikke virkelig har fornyet sitt sinn i samsvar med Guds ånd og vilje. Det er ikke noen falskhet eller noe hykleri forbundet med den «nye personlighet». Den er ekte. Den er ikke bare den «gamle personlighet» i forkledning. Den viser virkelig at den bærer Guds ånds frukter: «Åndens frukt . . . er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll.» — Ef. 4: 22—24; Kol. 3: 9, 10; Gal. 5: 22, 23, NW.
7. Hvordan ser enkelte verdslige mennesker på muligheten av å frambringe den nye personlighet, og hvorfor er dette en urett oppfatning?
7 Det er ikke umulig å gjøre den forandring som Gud vil vi skal gjøre. Noen mennesker tviler på at det lar seg gjøre, i særdeleshet de som ikke har sluttet seg til Jehovas vitner. Mange av dem som har skrevet noe om den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, setter seg inn i den tanken at man skal forme sin sinnsinnstilling etter Guds vilje, men betrakter det bare som en vakker teori. De får ikke tak i den åndelige mening, i den drivende kraft som ligger bak. De forstår ikke den kraft som ligger i nøyaktig kunnskap, den kraft som ligger i Guds ånd, og den kraft som ligger i det å innvie seg til Gud for å gjøre hans vilje. Sannheten om den «nye personlighet» er at den ikke bare er et teoretisk begrep, den blir ikke frambrakt ved menneskers kraft i det hele tatt. «Den nye personlighet,» sa Paulus, «ble skapt i samsvar med Guds vilje.» — Ef. 4: 24, NW.
8. Hvorfor er en slik forandring som å ikle seg den nye personlighet ikke umulig, og gjør Gud et unntak for slike som har arvet et hissig temperament?
8 Guds Ord ble altså ikke skrevet ut fra den forutsetning at en forandring ikke kan finne sted. Den ble skrevet ut fra den forutsetning at en forandring kan finne sted, og må finne sted. Gud godtar ikke at en som påberoper seg å være kristen, kommer med en slik unnskyldning som denne: «Jeg har alltid vært bråsint; det er min natur; jeg kan ikke forandre meg nå.» Når apostelen i Efeserne 4: 31 gjør rede for hva som er Guds vilje, gjør han ingen unntagelse for dem som av naturen er snare til vrede. Han viser klart og tydelig hva som er Guds vilje: «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap.» Den alminnelige oppfatning at et hissig temperament er et nedarvet trekk som ikke kan undertvinges eller forandres, er derfor uriktig. Det finnes rikelige beviser for at en slik forandring kan finne sted. Tusenvis av mennesker innen den nye verdens samfunn av Jehovas vitner hadde tidligere et hissig temperament; i dag er de ’sene til vrede’. De har virkelig ikledd seg den «nye personlighet», for de vet at Bibelen ikke er skrevet med tanke på at vi ikke kan forandre oss, men med tanke på at vi kan forandre oss!
9. Hva må man gjøre for å forandre seg til å bli en ny personlighet?
9 Hva må man gjøre for å bli forandret på denne måten? Man må strebe etter å få nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Dette krever privat bibelstudium. Det krever at man må komme sammen med dem som gjør Guds vilje, og som har ikledd seg den «nye personlighet». Ved at man overværer Jehovas vitners menighetsmøter, blir man stadig bygd opp åndelig sett, noe som vil sette en i stand til stadig å gjøre framgang når det gjelder å ikle seg den «nye personlighet». Det tar riktignok tid å bli en ny personlighet, men når man er fast besluttet på å gjøre de nødvendige forandringer, vil man få Guds godkjennelse og hjelp. Be om at Guds ånd må virke på ditt sinn.
10. Hvordan innvirker et hissig temperament på fred og enhet, og hvorfor er det så viktig for dem som slutter seg til den nye verdens samfunn, å ikle seg den nye personlighet?
10 Vi må heller ikke glemme at «en hissig mann vekker trette», mens «den langmodige [den som er sen til vrede, NW] stiller kiv.» (Ordspr. 15: 18) Ettersom det må råde fred og enhet innen Jehovas organisasjon, er det ikke rom for dem som lar sitt hissige temperament forårsake vanskeligheter og stridigheter blant Guds folk. Hvis en som har sluttet seg til den nye verdens samfunn, fortsetter å la sitt ukontrollerte sinne bli årsak til strid, kommer Jehovas engler til å gripe inn mot en slik urostifter og fjerne ham fra Guds organisasjon. Det er en alvorlig sak å motstå Guds vilje og ånd ved å nekte å ikle seg den «nye personlighet».
«Manns vrede» fører til urette handlinger
11, 12. Hvorfor fordømmer Guds Ord det å være snar til vrede, og hvordan viser eksempler i Bibelen og i avisene hvilken visdom som ligger i Guds lov?
11 I og med at Guds Ord fordømmer det å være snar til vrede, hindrer det en i å begå mange urette handlinger. Bare man kaster et blikk på avisoverskriftene, kan man se hvordan menneskenes vrede lett fører til ønsket om å skade andre eller tilføye dem smerte. Ettersom menneskene vanligvis mister selvkontrollen samtidig med at de blir sinte, kan et hissig temperament resultere i de frykteligste voldshandlinger. Avisene kan ofte fortelle om slåsskamper og mord som er forårsaket av at noen har vært snare til vrede. I en avis kunne man nylig lese om en ung gutt som drepte sin mor «i et raserianfall» fordi hun nektet ham å bruke telefonen. Hvor mange mord er ikke blitt begått i et raseriutbrudd! De lar seg ikke telle. Det hender til og med ikke så rent sjelden at noen dreper sin ektefelle, fordi de mister selvkontrollen og lar sinnet løpe av med seg. Bibelen beretter om hvordan «Kain ble meget vred». Resultatet var at han myrdet sin bror. Kong Saul slynget et spyd mot sin egen sønn Jonatan. «Da opptentes Sauls vrede mot Jonatan, . . . Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham.» Det er ikke noe å undre seg over at Bibelen fordømmer hissighet og raseriutbrudd og formaner de kristne til å legge bort hissighet og vrede og all annen ondskap. — 1 Mos. 4: 5; 1 Sam. 20: 30, 33.
12 Verdslige lovgivere fastsetter lover mot mord, men de fastsetter ikke lover mot raseriutbrudd. De lager ikke lover som forbyr en å være snar til vrede. Men Guds lov forbyr nettopp dette, og forbyr derved det som er selve roten til så mange urette handlinger.
13. Hvordan går den lov som Kristus Jesus forkynte lenger enn moseloven, og hvilken fare oppstår hvis en fortsetter å være sint på sin bror?
13 Moseloven fordømte mord, men den lov som Kristus Jesus forkynte, er langt mer omfattende: «Dere har hørt at det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke slå i hjel; men enhver som begår et mord, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier til dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal være skyldig for domstolen.» (Matt. 5: 21, 22, NW) En kan kanskje ha god grunn til å være sint, men hvis en fortsetter å være sint på sin bror, kan en komme til å synde, fordi en har lett for å bli hevngjerrig hvis en går og gjemmer på vreden for lenge. Guds Ord gir oss derfor følgende formaning: «Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede, og gi ikke djevelen rom!» Ved å la solen gå ned over vår vrede gir vi den næring og holder den varm. Dette gir Djevelen en sjanse, og vi kan komme til å bli et redskap i hans hender, for «manns vrede virker ikke det som er rett for Gud». Det er således ikke bare den som har et hissig temperament, som kan komme til å begå urette handlinger, men også den som degger for sin vrede, som holder den varm slik at han blir hevngjerrig og bare går og tenker på å få hevn. «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt,» sier Guds Ord. «Hevn eder ikke selv mine elskde, men gi vreden rom!» — Ef. 4: 26, 27; Jak. 1: 20; Rom. 12: 17, 19.
Misoppfatninger
14. Hvilken feilaktig oppfatning råder med hensyn til et hissig temperament, og hvorfor er den feilaktig?
14 Det råder mange misoppfatninger med hensyn til menneskenes vrede. Når et menneske gir etter for et hissig temperament, blir det for eksempel undertiden tatt for å være et bevis på at vedkommende er en sterk personlighet. Noen mennesker kan derfor være av den oppfatning at det å ha et hissig gemytt er et bevis på styrke. Hvor tåpelig er ikke dette! Når en person lar sinnet løpe av med seg, sier vi at han har mistet selvbeherskelsen. Han har ikke lenger kontroll over seg selv. Hvordan kan det ligge noen virkelig styrke i det å mangle selvkontroll? Det ligger riktignok en styrke i det, men den er ødeleggende, nedbrytende, dødbringende. Det er jo så at en mektig erobrer kan innta en by, men han kan komme til å ødelegge denne byen på grunn av et tåpelig raseriutbrudd hvis han ikke har selvkontroll. Hvori består så virkelig styrke og kraft? Guds Ord svarer: «Den langmodige [den som er sen til vrede, NW] er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.» Det å være sen til vrede er styrke — en styrke som er større enn en mektig krigers styrke. Det er den som styrer sitt sinne, som er sterk, ikke den som mister selvbeherskelsen. Det er ikke bare det at en som lar sinnet løpe av med seg, unnlater å bruke sin sunne fornuft og selvkontroll, men han kaster all fornuft over bord. Raseriutbrudd og et ustyrlig sinne kan ikke betraktes som et tegn på styrke og heller ikke som indignasjon. — Ordspr. 16: 32.
15. Hvorfor er det tilfelle da indignasjon er på sin plass, og er en hissig person mer indignert enn en som er sen til vrede?
15 Det finnes naturligvis tilfelle da indignasjon og en besluttsom handling som følge av den er på sin plass, slik som i tilfellet med Jesus og pengevekslerne i templet. (Joh. 2: 13—17) Det er tilfelle da det ville være galt ikke å bli indignert, fordi det ville være et tegn på at man var enig i noe urett eller på at man fryktet for hva som ville bli resultatet hvis man tok til motmæle mot det. Det at et menneske får raserianfall, vil ikke si det samme som at han er mer indignert enn en som er sen til vrede. En som har selvkontroll, kan kanskje være dobbelt så harm som en som mangler selvkontroll, men han holder sin harme under kontroll, på samme måte som eksplosjonene i sylinderen i en bensinmotor blir holdt under kontroll og derved fører til gagnlige resultater.
16. Hvorfor må tilsynsmennene være sene til vrede?
16 Ettersom det er slik at menneskenes vrede ikke frambringer frukter som er antagelige for Gud, må tilsynsmennene for Guds folk sette det rette eksempel. De må være sene til vrede, sene til å bli fornærmet. Et hissig temperament er et tegn på svakhet. Det er en form for svakhet som gjør en uskikket til å få det privilegium å være tilsynsmann i Guds menighet. En kan neppe bli betrodd stillingen som tilsynsmann i Jehovas hjord hvis en ikke kan styre sitt sinne. «En tilsynsmann må være fri for anklage som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke tilbøyelig til vrede, . . . [men] må ha selvkontroll.» (Tit. 1: 7, 8, NW) Hvis en tilsynsmann var tilbøyelig til vrede, kunne det føre til vanskeligheter og splid i en menighet, ja, det kunne til og med bringe ødeleggelse over den. Guds Ord utelukker derfor slike mennesker som er snare til vrede; de er for svake til å være tilsynsmenn!
17, 18. Hvilken oppfatning gjør seg gjeldende angående raseriutbrudd, og hvorfor er den feilaktig både fra et åndelig og fysisk synspunkt?
17 Det er noen som er av den oppfatning at det å gi sin vrede luft er en utmerket måte å kvitte seg med noe dårlig på, en utmerket måte å få utløsning for oppdemte følelser på. Dette er ikke riktig. Hvilken betydning har det om noen verdslige psykiatere tror at det kan være bra å gi sine følelser luft på denne måten? De kristne bør la Guds Ord være bestemmende for sin handlemåte, ikke menneskers teorier. Jehovas Ord har ikke noe godt å si om dem som gir avløp for sitt sinne, heller ikke sier det at en slik handlemåte fører til noe godt.
18 Selv om man ser det fra et fysisk synspunkt, kan det ikke sies å komme noe godt ut av raseriutbrudd. Menneskets Skaper sier: «Et glad hjerte gir god legedom, men et nedslått mot tar margen fra benene.» (Ordspr. 17: 22) En som er fylt av slike følelser som sinne, nag og hevnlyst, skader bare seg selv. Flere og flere leger blir klar over hvor skadelig det er. Dr. Frank G. Slaughter skriver følgende i Your Body and Your Mind: «Undersøkelser som ble foretatt av legene B. Mittelman og H. G. Wolff, viste at hos pasienter med mavesår forårsaket nag og sinne økt utskillelse av den sterkt sure mavesyren, en merkbar økning i sammentrekningene av mavesekken og en alminnelig økning av blodstrømmen gjennom slimhinnen på innersiden av maven og tolvfingertarmen. . . . Ettersom disse forandringene vanligvis er forbundet med økte mavesårsymptomer, forårsaket sinne faktisk akutte smerter. . . . mavens slimhinne er fintfølende og tar lett skade og er i alminnelighet dekket av et beskyttende lag slim som hindrer at mavesekken blir spist opp innvendig av saltsyren som stadig overskyller den. Ved undersøkelser av friske maver kunne man se at en god del av slimlaget ble vasket bort når utskillelsen av syre økte på grunn av sinnsbevegelser. Det var også vanlig at det oppsto svake blødninger og sprekker på slimhinnen på innsiden av maven og tolvfingertarmen. Vi har altså her alle de faktorer som kan frambringe mavesår, og hvis de gjør seg gjeldende ofte nok, er det uten tvil det som blir resultatet.»
19. Hvilken visdom har hjerteeksperter funnet at det ligger i det bibelske påbud: «Lat av fra vrede og la harme fare»?
19 Sinne kan imidlertid ha langt mer skadelige virkninger enn den skade som maven blir utsatt for. «Et saktmodig hjerte er legemets liv.» (Ordspr. 14: 30) Sju hjerteeksperter ga nylig råd om hvordan man skulle unngå plutselige hjerteanfall. De rådet en til å holde hjertet rolig ved å unngå å bli sint. En av legene, dr. Harry Gold, professor i klinisk farmakologi ved Cornell universitets medisinske fakultet, sa ifølge New York Times for 1. desember 1955: «Vi må overbevise våre pasienter om at når de i et anfall av raseri prøver å drepe et annet menneske, gjør de i virkeligheten akkurat det motsatte — de dreper seg selv.» Disse hjerteekspertene som advarte mot vrede og raseriutbrudd, kan ha hatt i tankene tilfellet med den berømte skotske kirurgen, John Hunter. Han hadde et hjerteanfall som nesten drepte ham. Som lege kjente han til i hvor stor grad sinnsbevegelser virker på hjertet. Da han var kommet seg igjen, sa han: «Livet mitt ligger i hendene på hvilken som helst slyngel som finner det for godt å ergre og erte meg!» Han klarte imidlertid ikke å styre sinnet sitt, og en dag ble han så sint at han mistet selvkontrollen da han ble motsagt av en annen lege. Følgen av dette var at han fikk et hjerteanfall som drepte ham. Hvor forstandig det er å følge det råd som blir gitt av menneskets Skaper: «Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er.» — Sl. 37: 8.
20. Hvordan beskriver Guds Ord en mann som gir sin vrede luft, og hvilken fare ligger det i å ha omgang med slike mennesker?
20 Hvor tåpelig er det ikke å tro at det å bli så sint at en mister selvkontrollen, er en utmerket måte å skaffe seg avløp for oppdemte følelser på! «Som en by hvis murer er brent ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.» (Ordspr. 25: 28) Guds Ord støtter således ikke den oppfatningen at et hissig temperament i enkelte tilfelle kan være et kjennetegn på en sterk personlighet, og at det kan være bra å skaffe seg avløp for oppdemte følelser i et raseriutbrudd. Raseriutbrudd renser ikke luften; de forgifter den. Giften kan ødelegge andre, og Jehova gir derfor følgende advarsel: «Hold deg ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi deg ikke i lag med en hastig mann, forat du ikke skal lære deg til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!» — Ordspr. 22: 24, 25.
21. Hva er den viktigste grunnen til at de kristne bestreber seg på å være sene til vrede, og hvordan viser Bibelen at dette er en forstandig handlemåte?
21 Det er ikke bare for å unngå å skade sin egen helse at de kristne bestreber seg på å være sene til vrede. De er i første rekke interessert i å gjøre Guds vilje ved å leve i samsvar med de rettferdige prinsipper som står nedtegnet i den hellige skrift. Uansett om noen mennesker ikke skammer seg over sitt hissige gemytt og kanskje til og med er stolte av det, følger en sann kristen en forstandig handlemåte og er sen til vrede: «Den koldsindige er en forstandig mann.» «All sin vrede lar dåren strømme ut, men den vise holder vreden tilbake og stiller den.» «Den langmodige har stor forstand, men den bråsinte viser stor dårskap.» — Ordspr. 17: 27; 29: 11; 14: 29.
22, 23. a) Hvilken tilbøyelighet beskytter en seg mot ved å være sen til vrede? b) Hva er botemidlet mot et hissig temperament?
22 Å være sen til vrede betyr også å være sen til å bli fornærmet. Dette beskytter en mot irritabilitet, det vil si mot å være unødig følsom overfor bagateller og ergre seg langt mer over dem enn årsaken skulle tilsi. Når man har ikledd seg den nye personlighet, har man ikke og kan man ikke ha et overfølsomt sinn slik at man blir rasende på grunn av innbilte eller virkelige fornærmelser. Nei, når man har tatt på den nye personlighet som er skapt i samsvar med Guds vilje, blir man ikke lett fornærmet: «Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes [bli fornærmet, NW] for vreden [tilbøyeligheten til å bli fornærmet, NW] bor i dårers barm.» (Pred. 7: 9) Selv om vi virkelig skulle bli utsatt for en uvennlig handling, vil vi likevel ha skyld i Guds øyne hvis vi er snare til å bli fornærmet, snare til å bli sinte: «Et menneskes klokskap gjør ham langmodig, og det er hans ære at han overser krenkelser.» — Ordspr. 19: 11.
23 Hva er så botemidlet mot et hissig temperament? Det er det samme botemidlet som for øret som ikke er snart til å høre og for tungen som ikke er sen til å tale, nemlig et sterkt ønske om å gjøre Guds vilje og ha hans godkjennelse. Mennesker som har et slikt ønske, vil ikle seg den nye personlighet og gjøre sitt «ytterste for at han til sist må finne dere uten plett og lyte og i fred». — 2 Pet. 3: 14, NW.