Bibelens forfatter — en dynamisk personlighet
«For hvem har kjent Herrens [Jehovas, NW] sinn, så at han skulle lære ham? men vi har Kristi sinn.» — 1 Kor. 2: 16.
1. Hvorfor vil vi ha den største nytte av å studere Skaperens personlighet?
NÅR vi snakker om et menneskes personlighet, tenker vi på de forskjellige egenskaper og karaktertrekk som skiller ham ut fra alle andre mennesker, for det er ikke to mennesker som er helt like. Det å studere menneskers personlighet er alltid interessant, men ikke alltid nyttig, for det avhenger av hvilket motiv som ligger til grunn for studiet. Men det å studere Skaperens uforlignelige personlighet er det mest interessante og nyttige vi kan gjøre. Det fører til de beste resultater. Det hjelper oss til å forstå hans måte å gjøre tingene på og den måten han uttrykker seg på i sitt Ord, Bibelen. Når vi så bedre kan forstå og beundre hans personlighet som følge av vårt studium av hans gjerninger og hans Ord, vil vi ønske å bli lik ham, å være i hans bilde i den utstrekning det er mulig for oss. Dette er til stort gagn for oss, for når vi prøver å bringe vår egen personlighet i harmoni med hans personlighet, kommer vi til å oppnå hans gunst og velsignelse, og det vil bety liv i fullkommen lykke for oss.
2. I hvilken forstand ble mennesket dannet i Guds bilde, og hvordan kaster dette lys over menneskets personlighet?
2 Bibelen støtter dette. Sa ikke Skaperen, Jehova Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse»? Sa han ikke til menneskene: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over» alle dyrene? For at menneskene kunne vokse i antall og leve sammen som et stort samfunn og samtidig utøve og opprettholde sitt herredømme over dyrene, måtte de ha et visst mål av de egenskaper og karaktertrekk som Jehova har. Vår personlighet er et resultat av vår tenkeevne og hvordan vi bruker og utvikler den, og av våre følelser, lengsler og beslutninger. Vi har grunn til å undre oss storlig over at Jehova dannet mennesket slik at det til tross for at det er som et ørlite fnugg på en liten planet, er en vidunderlig etterligning i liten målestokk av den store Skaper som utøver et universelt herredømme. — 1 Mos. 1: 26—28.
3. a) Hvordan er det mulig for oss å studere Skaperens personlighet? b) Hvordan hjelper Johannes’ evangelium oss til å gjøre det?
3 Det ville være formastelig av skrøpelige, ufullkomne mennesker å snakke om å studere personligheten til ham som er «den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud», og som «har reist sin trone i himmelen», hvis det ikke hadde vært for at Jehova på mer enn én måte har gjort dette mulig. Den mest enestående måten han gjorde dette på, var ved å sende sin Sønn til jorden for å leve her en stund som et menneske. Johannes viser dette tydelig i sitt evangelium. Han forteller oss at Jesus hadde hatt en foruttilværelse, da han var kjent som «Ordet», og at han med rette ble kalt «en gud», en mektig, for «alt er blitt til ved ham». Etter så å ha fortalt om hvordan «Ordet ble kjød», sier han: «Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklart ham.» Vi kunne ikke ønske oss en bedre hjelp til vårt studium enn å bli gjort kjent med ham som sto i et så nært forhold til sin Far, og som kom til jorden for at han kunne forklare ham for oss. — 1 Tim. 1: 17; Sl. 103: 19; Joh. 1: 1, NW; 1: 3, 14, 18.
4. Hvilket lys kaster Ordspråkene 8: 22—31 over dette?
4 Dette lykkelige forhold blir også vakkert beskrevet i Ordspråkene 8: 22—31 (NW). Etter først å ha beskrevet de første forberedelser som ble gjort til jordens skapelse, sier så Guds Sønn, Ordet: «Da kom jeg til å være ved hans side som en verksmester, og jeg kom til å være den han var særlig glad i dag etter dag, . . . og de ting jeg var glad i, hadde med menneskenes sønner å gjøre.» For et harmonisk familieliv er ikke dette — en Far som er særlig glad i sin Sønn, og en Sønn som er meget glad i de ting vi nå vet hans Far har betrodd ham, nemlig de ting som har tilknytning til den menneskelige familie! Det er virkelig oppmuntrende å bli forvisset om at Sønnen er oppriktig interessert i de ting som angår oss, og vi ser fram til å lære ham enda bedre å kjenne.
5. a) Hvordan var Jesu personlighet, og hvorfor må vi være forsiktige når vi skal definere ordene «dynamisk» og «mild»? b) Hvilken fin likevekt hadde Jesus mellom de to motsatte egenskapene, og hvordan viste han dette?
5 Hvilket inntrykk får vi når vi leser om Jesus i Bibelen? Jo, vi får det inntrykk at han var en dynamisk, men samtidig mild personlighet. Ifølge den vanlige oppfatning synes dette å være umulig. Når vi tenker på en dynamisk personlighet, tenker vi vanligvis på en besluttsom, ærgjerrig person som er utålmodig overfor alle som kommer i veien for ham, og tramper dem under sine føtter, og når vi tenker på en mild person, tenker vi på en som er forsakt, som ikke har en bestemt mening, men som er villig til å gi etter for fredens skyld i stedet for å kjempe for det som er rett. På grunn av at menneskene er ufullkomne, er det ikke den rette likevekt mellom deres egenskaper, og de er tilbøyelige til å gå til ytterligheter i begge retninger, men slik er det ikke med en som er fullkommen, slik Jesus var. Det som kanskje hjelper oss best til å forstå Jesu personlighet, er de ord som David uttalte profetisk om ham, og som Paulus siterte i Hebreerne 1: 9, hvor det står: «Du elsket rettferd og hatet urett; derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.» (Se Salme 45: 8.) Jesus var og er en stor rettferdselsker, og han har også en dyp, inderlig kjærlighet til dem som til tross for at de er ufullkomne, oppriktig søker rettferdighet. Overfor dem er han mild, fredelig, vennlig og meget tålmodig. Samtidig har han et inderlig hat til alt som er urettferdig, og han hater også dem som med overlegg følger sine onde veier. Akkurat som han kom med en sviende fordømmelse av de hyklerske religiøse ledere på sin tid som ubarmhjertig viste et morderisk fiendskap overfor «den hellige og rettferdige», kommer han også med en lignende fordømmelse av den samme klassen i vår tid. Han sier: «Vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Ap. gj. 3: 14; Matt. 7: 23; 23: 13—39) Jesu personlighet forandrer seg ikke. Han «er i går og i dag den samme, ja til evig tid». Vi ser således at Jesus har den samme likevekt mellom disse to motsatte egenskaper som Jehova har, og som også Jehovas folk i vår tid har, ettersom de blir framstilt både som en rasende løve og som mild, forfriskende dugg. — Heb. 13: 8; Mika 5: 6, 7.
6. Hvordan talte Jesus til sine venner, og hva var grunnen til det?
6 Men hvordan hjelper så alt dette oss til å få en bedre forståelse av Guds skrevne Ord? Jo, Bibelen ble skrevet til gagn for Guds venner og ikke til gagn for hans fiender. Det er verdt å legge merke til hvordan Jesus talte til sine venner da han var på jorden. Hvilket inntrykk fikk de av ham? Det er tydelig at de anerkjente ham som sin «mester» og «herre», men likevel inntok han ikke en kjølig holdning overfor dem, slik at han gjorde dem fryktsomme. (Joh. 13: 13) Han førte dem tvert imot inn i et nært forhold til seg selv og fikk dem til å føle seg frie og utvungne i hans selskap. Den måten han talte til dem på, bidro til dette. Det var styrkende for dem å være sammen med ham, og Jesus viste selv hva som var grunnen til dette, da han sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og har tunge byrder, og jeg skal styrke dere . . . for jeg er mild og ydmyk av hjertet.» — Matt. 11: 28, 29, NW.
7. Hvordan hjelper dette oss til å få en bedre forståelse av Guds Ord?
7 På samme måte som Jesus talte til sine venner, taler også Jehova til sine venner gjennom sitt Ord. Hans Ord, Bibelen, er preget av hans intense og sterke, men på samme tid milde personlighet. Selv om den er helt nøyaktig, både vitenskapelig sett og på andre måter, er den ikke skrevet med presise faguttrykk, slik at ikke engang en kritiker kunne finne noen grunn til å klage eller til å ta anstøt. Den er tvert imot skrevet i et malende billedspråk og er full av treffende illustrasjoner, noe som hjelper en til å se tingene klart for seg, og som appellerer til ens hjerte.
8. Hvilke eksempler fra Bibelen viser at ting som ikke er personer, blir personifisert, og hva bidrar dette til?
8 En interessant ting i Bibelen som viser dette, er den måten den personifiserer ting på som i seg selv ikke er personer. Dette er noe vi ofte gjør i vår dagligtale, noe som gjør den levende og kraftfull. Vi sier for eksempel ofte at en plante liker en bestemt slags jord, som om en plante skulle ha personlighet og kunne like eller ikke like noe. Jesus talte på en lignende måte. I et kraftfullt billedspråk sa han: «Jeg er døren til fårene.» Han benyttet et enda mer billedlig språk da han så på kalken med vin som han holdt i hånden, og sa: «Dette er mitt blod.» Og hva det å personifisere noe angår, så sa han følgende om den hellige ånd: «Han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.» Apostelen Paulus gjorde det samme i forbindelse med Guds Ord, for han omtalte det som levende og kraftig da han sa: «Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» For en kraftfull og sunn tale er ikke dette! — Joh. 10: 7; Matt. 26: 28; Joh. 14: 26; Heb. 4: 12.
9. a) Hvilke fordeler har vi av den måten Bibelen er skrevet på? b) Hva er det som viser at kritikerne har en urett innstilling? c) Hva er den rette innstilling, og hva vil det føre til for oss å ha en rett innstilling?
9 Den hellige ånd og Guds Ord er ikke personer i seg selv, men begge deler er preget av Guds personlighet. Av den grunn kunne Paulus si: «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg.» Vi kan også gjøre Guds Ord sorg hvis vi handler i strid med det, og vi kan skade oss selv og andre hvis vi bruker dette skarpe, levende sverd på en urett måte. Dette hjelper oss til å bli klar over hvilken fordel det er at Bibelen ble skrevet på den måten som dens Forfatter bestemte at den skulle bli skrevet på. Den gjenspeiler hans personlighet og fører ham nærmere oss og hjelper oss til å forstå ham hedre. Vi kunne ikke ønske det annerledes. Hvorfor skulle Jehova forandre sin stil og uttrykksmåte slik at den passet kritikerne? Selv vi alminnelige menn og kvinner som i mange tilfelle er blitt opplært i kristenhetens dogmer, fikk våre øyne åpnet for sannheten da den ble forklart for oss ut fra Bibelen. Kritikerne kunne også få sine øyne åpnet hvis de ikke var så vise i sine egne øyne. «For denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt.» Vi må være virkelig ydmyke, lærvillige og ’klar over vårt åndelige behov’. (Ef. 4: 30; 1 Kor. 3: 19; Matt. 5: 3, NW; Joh. 17: 17) Vi må også være villige til å bli lært, «ikke med ord som menneskelig visdom læren», men av ham som Gud har utnevnt, nemlig det levende Ord, Jesus Kristus, som alltid lærte i samsvar med det skrevne Ord, Bibelen. Ved hjelp av Guds ånd vil vi få «Kristi sinn» og få «kjenne det som er gitt oss av Gud». — Åpb. 19: 13; 1 Kor. 2: 12, 13, 16.
To grunner for å ha en bedre forståelse av Bibelen
10. a) Hva slags religion er den sanne religion, men hvordan viser kristenheten at den ikke har en sann religion? b) Hva vil det si å utøve sann religion i vår tid?
10 Det er to grunner for at det er godt å ha en rett forståelse og verdsettelse av både Bibelen og dens Forfatter. For det første gir det oss et riktig syn på den sanne religion. Den sanne religion er en handlingens religion. Den er ikke passiv, slik en kan få inntrykk av når en hører den rutinemessige måten Bibelen vanligvis blir lest på i kristenhetens kirkesamfunn, som benytter en utgave som er innbundet i svart bind og holdt i et foreldet språk. Som følge av dette får de som går i kirken, den oppfatning at aktverdighet er det spesielle kjennetegn på en kristen. En kristen bør naturligvis være et godt eksempel både når det gjelder oppførsel og tjeneste, men da den nye bevegelsen fikk sin begynnelse med Jesus som leder, ble den ikke populær, hverken på hans tid eller i tiden etter pinsedagen, til tross for at dens medlemmer la en god oppførsel for dagen. De ble bemyndiget til og fikk i oppdrag å forkynne et kraftfullt budskap og avlegge vitnesbyrd. De skulle begynne i Jerusalem og så utbre budskapet «like til jordens ende». I vår tid skal budskapet om det opprettede riket «forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden på denne tingenes ordning kommer. De som har et hørende øre, hører ikke bare en bønnfallende anmodning, slik den gamle, engelske autoriserte oversettelsen gjengir den: «Kom ut fra henne [Babylon], mitt folk.» Nei, de hører den kraftfulle, presserende befalingen som så nøyaktig blir gjengitt i vår oversettelse, New World Translation: «Gå ut fra henne, mitt folk»! De som har et hørende øre, går til handling ved å forlate kristenheten og flykte til Sion, Guds organisasjon. De som tilhører denne organisasjon, den sanne kirkes trofaste levning, som har et himmelsk håp, er i likhet med Jesus blitt velsignet med «gledes olje», det vil si Jehovas ånd. Du vil få erfare at fellesskap med dem er en stor hjelp og oppmuntring til å «ta på den nye personlighet» og få en aktiv andel i den sanne religion. — Ap. gj. 1: 8; Matt. 24: 14; Åpb. 18: 4; Es. 61: 3; Ef. 4: 24, NW.
11. Hvordan er Åpenbaringen, kapitlene 1—3, til særlig hjelp for oss i vår tid?
11 I de første kapitlene i Åpenbaringen finner vi den andre grunnen til å søke å få en rett verdsettelse av Jehova og hans Ord. Der finner vi detaljerte opplysninger som viser hva vi må gjøre for å bringe vår personlighet i harmoni med Ordet og dets Forfatter, for de gir oss en klarere forståelse og ansporer oss til å elske rettferdighet og hate urettferdighet. Jesus forutså de forhold som skulle råde i verden nå i endens tid, og de prøver som skulle komme over hans etterfølgere på grunn av disse forholdene. Han ga derfor Johannes et budskap som var rettet til hver av de sju menigheter. Disse budskapene, som passet på de lokale menigheter på Johannes’ tid, får sin virkelige betydning for og anvendelse på alle menigheter av sanne kristne nå på denne «Herrens dag». (Åpb. 1: 10) Selv om disse budskapene først og fremst er gitt til dem som har håp om himmelsk liv (for alle de løfter som blir gitt i disse budskapene, har med himmelske ting å gjøre), kan de forhold som blir beskrevet der, likså gjerne råde blant dem som har håp om liv på jorden i Guds rike, og de advarsler og råd som blir gitt av Jesus, kan likså gjerne anvendes på dem.
12. a) Hva legger budskapene til de sju menigheter spesielt vekt på at vi må gjøre? b) Hvilke egenskaper kjennetegner den nye personlighet?
12 Selv om løftene er forskjellige i de forskjellige budskap, bør vi merke oss at hvert budskap har den samme apell: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier.» Legg også merke til den betingelsen som må oppfylles, ikke av menigheten kollektivt sett, men av hver enkelt, når det sies i slutten av hvert budskap: «Den som seirer . . .» Vi legger også merke til at ordet «tålmodighet» forekommer flere ganger, og at slike uttrykk som dette blir brukt: «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone» og «hold fast». For å kunne holde fast, være tålmodig og seire må en avgjort ha en sterk personlighet. Dette er ikke bare noe en kan gi skinn av, men en må ha en fast beslutning som skriver seg fra en dyp verdsettelse av og kjærlighet til Jehova, en helhjertet beslutning om å leve for ham og om å gjøre hans vilje. Kristus Jesus som alltid frydet seg over å gjøre sin Fars vilje, satte et fullkomment eksempel for oss, og det er Guds vilje at vi skal «bli likedannet med hans Sønns bilde». Dette betyr at vi også må bli likedannet med Guds bilde, slik som Paulus også sa: «Kle dere med den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» Hva betyr egentlig dette? Jo, hør! «Ikle dere . . . de ømme egenskaper medlidenhet, godhet, et ydmykt sinn, mildhet og tålmodighet . . . Men ikle dere i tillegg til alt dette kjærlighet, for den er et fullkomment enhetens bånd.» Det er nok så at vi må være viljesterke, men disse egenskapene hjelper oss til ikke å være dominerende. Det det kommer an på, er å ha det rette motiv. — Åpb. 2: 7, 10, 13, 19; 3: 11; Rom. 8: 29; Kol. 3: 10—14, NW.
13. a) Hvordan kan vi få en guddommelig personlighet? b) Hvordan var Paulus et godt eksempel på dette?
13 Det er bare ved å tilegne oss nøyaktig kunnskap fra Bibelen at vi kan verdsette og oppnå den rette likevekt mellom de forskjellige egenskaper og karaktertrekk som utgjør en guddommelig personlighet. Apostelen Paulus er et godt eksempel på dette. Før han ble en kristen, var han en dynamisk personlighet, men ettersom han var blind for sannheten, hadde han ikke den rette likevekt, og som han selv uttrykker det, var han «en spotter og forfølger og voldsmann». Etter at han hadde fått sine øyne åpnet, var han fortsatt en dynamisk personlighet, men han hadde nå et annet motiv og den rette likevekt mellom de forskjellige egenskaper, noe som framgår av det han skriver til tessalonikerne: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» Ja, det var dette som gjorde ham så forandret. Han ble nå drevet av uselviskhet og kjærlighet. — 1 Tim. 1: 13; 1 Tess. 2: 7, 8.
14. Hvordan kan vi få en personlighet som er i Guds bilde?
14 Det er ingen grunn til at du skal være motløs, uansett hva slags natur du har. Den himmelske Far og Skaper som sa til sin Sønn: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde», kan skape en ’ny personlighet’ i deg, en personlighet som er i deres bilde. Hvordan kan han gjøre det? Jo, ved hjelp av den ’kraft som virker på ditt sinn’, det vil si Guds ånds forvandlende innflytelse, og ved hjelp av det skrevne Ords innflytelse. Jo mer overbevist du blir om at Gud er Bibelens eneste forfatter, desto bedre vil du forstå dens forfatters, Jehovas, enestående personlighet. Dette vil så hjelpe deg til å «ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og troskap». — 1 Mos. 1: 26; Ef. 4: 23, 24, NW.