Når du føler trang til å skrike

EN FIRE år gammel gutt kom løpende inn på kjøkkenet til sin mor og mistet med det samme et lite spann med sand som han holdt i hånden. Sanden ble spredt ut over det nyvaskede gulvet. Moren ble sint og skrek opp og slo til sønnen, slik at han falt over ende på gulvet. Etter å ha skreket noen flere ukvemsord løp hun ut av kjøkkenet og lot barnet bli liggende igjen på gulvet.

Har du noen gang vært vitne til noe slikt? Har noe slikt skjedd i ditt hjem?

I mange familier i vår tid er det vanlig at familiemedlemmene skriker til hverandre. Det er ikke bare foreldrene som skriker til barna, men ektefeller skriker også ofte til hverandre og skjeller hverandre ut. Hva er grunnen til det?

Enkelte mener kanskje at dette er normalt. Foreldrene deres skrek til hverandre. Deres bekjente har en lignende oppførsel. De har kanskje hørt at det skal være skadelig å undertrykke følelsene. De synes derfor at det kan rettferdiggjøres at de skriker når de blir sinte.

Kvinner skriker ofte når de blir utsatt for press. Det kan være at barna er syke og irritable. Moren føler seg kanskje heller ikke bra. Hun er kanskje blitt avbrutt i matlagingen. Det ser ut som om alt går på tverke, og hun vet ikke hva hun skal gjøre. Under slike omstendigheter er det ikke så rart at hun føler trang til å skrike.

Menn blir også i stadig større utstrekning utsatt for press. De har ofte økonomiske bekymringer. En familiefar frykter kanskje for at han skal miste jobben sin. Hans nerver er kanskje svært tynnslitt. Da kan selv den minste ting som irriterer ham, for eksempel det at barna bråker, resultere i at han føler trang til å komme med et vredesutbrudd.

Men er et slikt vredesutbrudd gagnlig? Nei, tvert imot. Det kan være skadelig på mange måter, både for en selv og for dem en skriker til. Tenk på hva som skjer med en person rent fysisk når han blir sint og roper og skriker.

Blodtrykket stiger. Blodsirkulasjonen blir hardt belastet. Fordøyelsen blir forstyrret. Kroppens forsvarssystem blir utsatt for store påkjenninger. Følgen kan bli slike alvorlige ting som slag og hjerteanfall. Vredesutbrudd kan således i virkeligheten forkorte ens levetid!

Og hvilken virkning vil det ha på andre, for eksempel på en ektemann, som blir utskjelt? Vil det føre til at han ønsker å være sammen med sin hustru? Vil han se fram til å treffe henne når kvelden kommer, og holde henne i armene sine?

En lege i New York sa angående den virkning det har at foreldrene stadig skriker til et barn: «Barnet vil avgjort bli skadd følelsesmessig sett. Det føler seg ofte fremmed overfor foreldrene. Det blir ofte tilbakeholdent. Og det kan ha en abnorm og til og med forbrytersk oppførsel.»

Er det forstandig å skrike, i betraktning av at det kan få slike fysiske og følelsesmessige virkninger? Gjør det situasjonen noe bedre? Vil det at du skriker til et barn, få det til å respektere og elske deg? Eller vil det føle seg ille til mote i ditt nærvær og unngå deg?

Betyr det at det aldri er på sin plass å heve stemmen? Foreldre må til sine tider være bestemte overfor sine barn, og det at de hever stemmen noe, kan tjene til å understreke det de mener. Men det betyr ikke at det er nødvendig å komme med et ukontrollert vredesutbrudd.

Guds Ord har et praktisk syn på tingene og gir oss denne fine veiledning: «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 4: 31, 32.

Du er kanskje enig i at dette er et godt råd. «Men,» sier du kanskje, «hva skal jeg gjøre når jeg ikke vet min arme råd og jeg begynner å skrike og bruke skjellsord før jeg vet ordet av det?»

De som framstiller forskjellige medikamenter, sier at tiden da er inne til å ta et av deres beroligende midler. Men det å ty til beroligende midler kan ikke gi noen varig løsning på problemet. Det kan i stedet skape enda større problemer.

Et annet vanlig råd som blir gitt til dem som føler trang til å skrike, er at de skal «telle til ti». Tanken med det er at vreden skal få tid til å legge seg, og at en skal kunne klare å holde tilbake sinte ord. Dette kan være til hjelp.

Men en som elsker Gud, kan gjøre noe som er enda mer gagnlig. Når han føler trang til å skrike, kan han stoppe opp og be til Jehova Gud. En av Kristi apostler framholdt hvor virkningsfullt det er å se hen til Gud for å få hjelp, og sa at Gud kan «gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår». — Ef. 3: 20.

Han som i sitt Ord sier at ’skrik og spott skal være langt borte’ fra oss, kan naturligvis hjelpe oss til å falle til ro når vi føler trang til å skrike. Men da må vi vende oss til ham og be ham om hjelp.

Det finnes andre praktiske ting som en kan gjøre når en føler trang til å skrike, for på den måten om mulig å komme bort fra problemet. En kan gå seg en tur. En kan lytte til beroligende musikk. Eller en kan gå et sted og sette seg ned og lese i Bibelen og meditere over den oppmuntrende veiledning som Gud gir. For fortsatt å kunne ha Guds godkjennelse må vi anvende det han sier, i vårt liv, innbefattet hans veiledning om at skrik og spott skal være langt borte fra oss.

Men kan det noen gang rettferdiggjøres at en skriker? Ja, det kan det. Det er for eksempel tilfelle når ens liv er truet, eller når en skal forsvare seg mot en som antaster en. Ifølge Guds lov til det gamle Israel var en trolovet pike som en mann forsøkte å voldta, forpliktet til å skrike. Men dette er helt spesielle tilfelle og har ikke noe med det å miste selvkontrollen å gjøre. — 5 Mos. 22: 23—27.

Når du ellers føler trang til å skrike, bør du stoppe opp og tenke over hvilke virkninger det kan få. Ønsker du å skade deg selv fysisk sett, støte andre mennesker fra deg og ødelegge ditt forhold til Gud? Hvis du ikke gjør det, bør du gjøre ditt ytterste for å være vennlig, tilgi andre og vise medfølelse med dem. Med Guds hjelp vil du da kunne legge bånd på deg når du føler trang til å skrike.