Viser du ekte kjærlighet?

HVOR ekte noe er, viser seg ofte når det blir prøvd. Bibelen taler derfor om gull som blir prøvd i ild, og om «ekte gull», «ekte sølv» og ’ekte nardus-salve’, en kostbar parfyme. (Jer. 52: 19, NW; Mark. 14: 3; 1. Pet. 1: 7) I Guds Ord blir også mennesker omtalt som ekte i visse henseender. Apostelen Paulus omtaler for eksempel Timoteus som «sin ekte sønn i troen». — 1. Tim. 1: 2.

Spørsmålet om hvorvidt noen hadde ekte kjærlighet, oppstod i forbindelse med de kristne jøder i Jerusalem. De var kommet i stor nød, men deres medtroende i Makedonia hadde ’til tross for dyp fattigdom’ overgått seg selv ved gavmildt å gi bidrag til sine trengende brødre. Etter at apostelen Paulus hadde fortalt de velstående kristne i Korint dette, fortsatte han med å si: «Jeg sier ikke dette som en befaling, men jeg nevner de andres iver for å prøve om kjærligheten er ekte hos dere.» De hadde tydeligvis hevdet at de hadde kjærlighet til sine medtroende, og nå gav apostelen dem anledning til å vise hvor ekte den var. Hvordan kunne de gjøre det? Ved å gi uttrykk for den i handling; ved å gi bidrag. — 2. Kor. 8: 8.

Apostelen Johannes framholder under inspirasjon den samme tanke ved å si: «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» — 1. Joh. 3: 16—18.

Ja, vår kjærlighet viser seg å være sann og ekte når vi gir uttrykk for den, ikke bare i tale, men også i handling — ved å hjelpe dem som er trengende. Skaperen, Jehova Gud, er det beste eksempel vi kan følge. Fordi våre første foreldre syndet, kom menneskeheten i stor nød. Derfor sendte Gud sin enbårne Sønn, «for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». På grunnlag av sin Sønns offer kunne Jehova Gud tilgi angrende mennesker. Vi leser: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» — Joh. 3: 16; 1. Joh. 1: 9.

Den ekte kjærlighet som Jehova Gud har vist ved å tilgi våre synder, bør tjene som et eksempel for oss. Hans Ord gir dette rådet: «Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» (Ef. 4: 32) Hvor ekte et menneskes kjærlighet er, fremgår kanskje best av dets villighet til å tilgi andre. Det er mye lettere å gi andre materielle gaver, kanskje kostbare ting, enn å være storsinnet og tilgi.

Apostelen Peter syntes det var vanskelig å tilgi sin bror gjentatte ganger, og spurte derfor sin Herre, Jesus, om han skulle gjøre det så mange som sju ganger. Hva svarte Jesus? ’Ikke sju ganger, men sytti ganger sju.’ Det skulle med andre ord ikke være noen grense for hvor mange ganger en skulle tilgi andre. (Matt. 18: 21, 22) Peter hadde sikkert disse ordene i tankene da han senere skrev: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet. 4: 8) En mengde er et stort antall, ikke sant? Ja, Ordspråkene 10: 12 sier at «kjærlighet dekker over alle synder».

Hvor mange anledninger til å tilgi har vi ikke hver dag i familiekretsen! En ektemann og hans hustru gjør ofte feil, både mot hverandre og mot barna. Og barna begår også feil. Noen feil er ubetydelige, andre er større og mer alvorlige. Hvordan reagerer da de andre i familien når noen begår slike feil? Sier de kritisk: ’For en dumhet! Hvordan kunne du finne på noe slikt?’ Eller viser de medfølelse og empati ved å la være å gjøre et stort nummer av det og dempe virkningene av feilen? Det er ikke uten grunn blitt sagt at ’et lykkelig ekteskap er et samliv mellom to som er flinke til å tilgi’.

Dette er også tilfelle i den store åndelige familie som alle kristne er en del av. Ettersom ingen er fullkommen, vil de som tar ledelsen i en menighet eller i et land, kanskje til tider komme til kort eller treffe en gal avgjørelse. Dette kan være en virkelig prøvelse for dem de fører tilsyn med.

Akkurat som ’et lykkelig ekteskap er et samliv mellom to som er flinke til å tilgi’, er lykken i den kristne menighet avhengig av at de åndelige brødre og søstre er villige til å tilgi hverandre. Jesus sa at kjærligheten skulle kjennetegne hans etterfølgere. (Joh. 13: 34, 35) Hvis en har ekte kjærlighet, vil en være villig til å tilgi. Det er som en av «Rikets sanger» uttrykker det:

«Mang en sorgfylt dag kan hindres når vi tilgir alt i fred. Slik en vis og kjærlig godhet kommer som fra him’len ned. . . . Denne dyd å tilgi andre bør vi alle elske fram. Da vil ikke vi bli vrede på vår bror og hate ham.»

Ekte kjærlighet er ikke det eneste som får oss til å tilgi andre. Også visdom og rettferdighet vil gjøre det. Hvis vi ikke tilgir andre, vil Jehova Gud ikke tilgi oss. Tilgivelse fører til lykke for alle berørte parter. Er det ikke slik at det å tilgi gjør oss lykkeligere, ettersom det er ensbetydende med å gi? (Matt. 18: 35; Apg. 20: 35) Vi viser også rettferdighet når vi tilgir. Hvordan? Fordi vi ved ikke å tilgi tilskriver våre brødre gale motiver eller stempler deres handlinger som utilgivelige. Men er det ikke rettferdig at vi gjør mot andre det vi ønsker at andre skal gjøre mot oss? Vi ønsker jo ikke at andre skal tillegge oss urette motiver og dømme oss på en streng måte. Nei, vi ønsker at de skal tilgi oss. Vi må derfor tilgi våre brødre. — Luk. 6: 31.

De kristne har derfor mange grunner til å tilgi hverandre. Det vil være et uttrykk for visdom og rettferdighet. Og framfor alt vil en slik uselvisk, kjærlig handlemåte være et bevis for at vår kjærlighet er ekte.

[Bilde på side 3]

Et lykkelig ekteskap er et samliv mellom to som er flinke til å tilgi