Gled deg over å ha fellesskap med den nye verdens samfunn!
«[Gled] deg for Jehova, din Gud, ved alt det du foretar deg.» — 5 Mos. 12: 18, NW.
1, 2. a) Hvilken egenskap ønsker Jehova at vi skal legge for dagen i vår tilbedelse av ham? b) Hvordan ble dette vist i forbindelse med opprettelsen av den første menighet?
JEHOVA, vår Gud, er «den lykkelige Gud», og han gleder seg ved alt det han foretar seg. (1 Tim. 1: 11, NW) Det er hans vilje at alle trofaste skapninger skal glede seg og være lykkelige i tilbedelse av ham. Det er derfor rimelig at vi finner følgende påbud i Bibelen, som ble gitt til Guds forbilledlige folk Israel: «Dere må spise for Jehova, deres Gud, og glede dere ved alt det dere foretar dere, dere og deres husfolk, for Jehova, din Gud, har velsignet deg.» «Du må glede deg for Jehova, din Gud, ved alt det du foretar deg.» — 5 Mos. 12: 7, 18, NW.
2 Senere, da den kristne menighet ble dannet som «Guds Israel», gjorde Jehova det klart for dem som ble kalt til å være dens medlemmer, at de ble kalt til å være et lykkelig samfunn hvor de i fellesskap skulle glede seg. I sin bergpreken kalte Jesus dem «lykkelige» som var klar over sitt åndelige behov, som hungret og tørstet etter rettferdighet, og som ønsket å gå på fredens vei. Selv om de skulle bli hardt forfulgt, ville de ’fryde seg og springe av glede’. Vi kan også merke oss det apostelen Paulus skrev i sitt oppmuntrende brev til filippenserne: «Gled eder i Herren!» «Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» — Gal. 6: 16; Matt. 5: 3—12, NW; Fil. 3: 1; 4: 4.
3. Hvordan har Jehova sørget for at hans folk får gode grunner til å glede seg?
3 I vår tid innbyr Jehova Gud alle mennesker som elsker sannhet og rettferdighet til å komme sammen med den lykkelige nye verdens samfunn av hans vitner. Gud sørger selv for at de får gode grunner til å glede seg sammen med hans folk. En tid befant Jehovas vitner i vår tid seg i en nedtrykt og ulykkelig tilstand, særlig ved slutten av den første verdenskrig, i 1918. Ifølge profetien var de som mennesker som var kledd i sekk, ja, som lik som lå på gaten. (Åpb. 11: 3, 7—10) Men Jehova forandret sitt folks tilstand fra å være en tilstand med sorg og bekymring til å bli en tilstand med glede og lykke. Han befridde sine trofaste vitner fra deres dødlignende, uvirksomme tilstand, utgjøt sin ånd over dem og lot følgende ord av profeten Esaias bli oppfylt på dem: «Så skal [Jehovas] forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.» — Es. 51: 11.
4. Hva legger mennesker av god vilje merke til, og hva ønsker de?
4 Det er derfor ikke noe merkelig at så mange mennesker i verden legger merke til den lykke som rår blant Jehovas folk. Den er i virkeligheten en faktor som får mange mennesker til å slutte seg til oss. De har samme ønske som salmisten, som skrev: «Så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede.» — Sl. 106: 5.
5. Nevn noen av de ting som bidrar til den lykke som rår i den nye verdens samfunn.
5 Det er mange ting som bidrar til den lykke som rår i den nye verdens samfunn. Hvilken glede gir det oss ikke å ha kjennskap til og forstå Bibelens sannhet, å vite at Jehova nå har tatt sin herskermakt ved å innsette Kristus Jesus som Konge i det himmelske rike, og at Jehovas universelle overhøyhet om kort tid vil bli hevdet gjennom dette rike når det ødelegger alle som motarbeider dets styre! (Sl. 97: 1—12) Andre årsaker til glede er også det håp vi har om å få leve for bestandig i den nye verden som nå ligger like foran oss, bevisene for at Jehova har utgytt sin ånd over sitt folk i disse siste dager, de storslagne åpenbaringer av sannheten og innsamlingen av en stor skare mennesker i den nye verdens samfunn. Og ettersom Jehova vet hva hans skapninger trenger til, sørger han for å skape den rette, lykkelige atmosfære som blir resultatet når mennesker kommer sammen i et lykkelig fellesskap med andre av samme tro.
6, 7. Hva er Jehovas skapninger avhengige av for å oppnå lykke? Hva må vi derfor verne om?
6 Jehova trenger ikke å ha fellesskap med andre for å være lykkelig. Han er fullstendig i seg selv. Likevel finner han behag i å glede seg over sine tjenere og fryde seg over sitt folk med glede. «[Jehova] din Gud er i din midte, en kjempe som frelser; han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop.» Jehova sier angående gjenopprettelsen av sitt folk til åndelig velstand i disse siste dager: «Jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk.» Ingen av Jehovas skapninger er i likhet med Ham fullstendige i seg selv. Alle er avhengige av Jehova for å oppnå lykke. Alle har visse behov som må tilfredsstilles for at de skal kunne bli virkelig lykkelige, og dette er ikke minst tilfelle når det gjelder oss ufullkomne mennesker på jorden. Et av disse behovene er rett omgang og samfunn med andre, og Jehova har sørget for at dette behovet kan bli tilfredsstilt på forskjellige måter, særlig gjennom det kristne fellesskap i den nye verdens samfunn. — Sef. 3: 17; Es. 65: 19.
7 Hvis vi ønsker å fortsette å glede oss ved alt det vi foretar oss som Guds folk, må vi derfor verne om og bevare den glede vi får ved å komme sammen med andre. Glede er ikke noe som kommer av seg selv, men den er et resultat av å følge en rett handlemåte i en harmonisk og fredelig ånd sammen med Guds folk. Den er en av åndens frukter. (Gal. 5: 22) Det er derfor viktig at det rår glede i vår midte, og det er også viktig at vi framelsker gleden ved at vi gjør vårt for at lykken kan råde i menighetsforsamlingen.
La oss vise gavmildhet når vi kommer sammen med hverandre
8. Hvem har gagn av at det blir vist gavmildhet, og hvilken hendelse illustrerer dette?
8 Gavmildhet er en egenskap som er nøye knyttet til glede. Har du noen gang kjent et menneske som var gjerrig, smålig, egenrådig og trangsynt, og som det kunne sies om at han gledet seg ved alt det han foretok seg? Et menneske som alltid forsøker å få noe ut av livet uten å gi noe igjen, er aldri lykkelig. Glede skaper gavmildhet, og gavmildhet skaper glede. Apostelen Paulus skrev med tanke på de kristne i Makedonia at «deres overveldende glede . . . [har] skapt en rik strøm av gavmildhet». Gavmildhet bringer glede til giveren, og gleden blir enda større når han er klar over at det bare skyldes Jehovas ufortjente godhet overfor ham at han har noe å gi. Gavmildhet bringer også glede til den som tar imot, ja, også til dem som er vitner til de resultater gavmildheten bringer. Da kong David sørget for å skaffe materialer til det tempel som hans sønn Salomo skulle bygge senere, «[gledet folket] seg over at de ga så villig; for med udelt hjerte ga de frivillig sine gaver til [Jehova]; kong David gledet seg også storlig». På grunn av dette ba David til Jehova: «La dette alltid være ditt folks hjertelag og tanker, og vend deres hjerte til deg!» — 2 Kor. 8: 1, 2, UO; 1 Krøn. 29: 9, 14, 18.
9. Hvordan kan vi vise gavmildhet foruten ved å bidra med materielle eiendeler og vårt arbeid?
9 Slik er det også i vår tid. Når vi i fellesskap tar del i et foretagende, for eksempel i byggingen av en Rikets sal eller i arbeidet i forbindelse med et stevne, når vi frivillig bidrar med vårt arbeid eller med våre penger, ikke av tvang eller fordi vi blir bedt om det, da gir det oss glede. Når vi ser hvor gavmildt våre brødre er med på å støtte et slikt arbeid, gjør det oss glade og skaper i virkeligheten en gavmildhetens ånd hos alle i menigheten. Men å være gavmild når det gjelder våre materielle eiendeler eller vår tid og våre penger, er i seg selv ikke nok hvis vi fullt ut ønsker å få del i den glede som rår blant Jehovas folk. Vi må være gavmilde mot oss selv og mot våre medmennesker ved å være barmhjertige og langmodige og ved å gi andre anledning til å ha fellesskap med oss, særlig når det gjelder vår kristne virksomhet.
10. a) Hva er den egentlige årsak til trangen til selskap? b) Hva er det som for verdens mennesker ofte bestemmer deres valg av venner?
10 Å søke samfunn med andre er i virkeligheten et uttrykk for kjærlighet til en selv, men behøver ikke å være egenkjærlighet i en dårlig betydning. Vi trenger selskap. Vi er skapt slik at vi gjør det. Helt fra først av så Gud at det var godt for Adam å få en livsledsager, en medhjelp, fordi det ikke var godt for ham å være alene. (1 Mos. 2: 18) Det er denne trangen til selskap som er hovedårsaken til at menn og kvinner gifter seg. (1 Mos. 2: 24) For å tilfredsstille denne trangen til selskap er det også man skaffer seg venner. I denne verden søker menneskene å gjøre til sine venner slike som har en lignende sosial stilling eller utdannelse eller samme interesser eller hobbyer som dem selv, slik at de kan ha et felles grunnlag for sine samtaler og gjøremål. De gjør til sine venner mennesker som kan bidra med noe til deres egen lykke. Altfor ofte innskrenker et slikt vennskap mellom mennesker i verden seg til bare å bli en tilfredsstillelse av et selvisk ønske, og hvis en av partene ikke lenger kan tilfredsstille den andres ønske eller finner at vennskap med en annen er mer fordelaktig, blir vennskapet brutt. Denne mangelen på ekte hengivenhet i såkalte vennskap er noe som gjør seg gjeldende i særlig grad i vår tid da menneskene er blitt høyst «egenkjærlige». — 2 Tim. 3: 2, 3.
11. Hva må vi være på vakt mot når vi gleder oss over det kristne fellesskap?
11 Når det gjelder det kristne fellesskap vi nyter med våre brødre innenfor den nye verdens samfunn, må vi være på vakt mot å søke samfunn med våre brødre bare ut fra selviske interesser eller for å tilfredsstille vår trang til selskap. Når vi kommer i sannheten, kommer vi sammen med mennesker av alle raser, og de har ikke alle den samme sosiale stilling og utdannelse. Hvis vi fremdeles hadde vært i verden, ville vi kanskje ikke ha valgt noen av dem til våre venner fordi vi hadde den oppfatning at de ikke kunne bidra noe til vår lykke. Og selv innenfor den nye verdens samfunn finner vi at vi føler oss mer tiltrukket av noen enn av andre, ikke sant? Det er helt naturlig at vi søker samfunn med slike som vi føler at vi lettere kan omgås, og som vi finner at det er oppmuntrende og tilfredsstillende å være sammen med. Men hvis vi begrenser vår omgang til bare å omfatte mennesker som vi lettere kommer ut av det med, søker vi ikke da våre egne interesser? Hvis vi bare holder oss til de samme når vi er i Rikets sal, ville da ikke dette kunne føre til at det ble dannet klikker og partier? Jo, og det kunne føre til at vi på grunn av vår tankeløshet var med på å skape skille ved at vi ser på det andre mennesker er etter kjødet. — Jak. 2: 4.
12, 13. Er det galt å ha noen som sine spesielle venner? Hva må vi likevel gjøre?
12 Betyr så dette at det er galt av oss å ha noen i menigheten som våre spesielle venner, venner som vi føler oss nærmere knyttet til enn til andre? Nei, ikke nødvendigvis. Bibelen omtaler Johannes som «den disippel som Jesus elsket [foretrakk, NW, fotn.]», og andre skriftsteder viser at det var mer enn et alminnelig vennskap mellom Johannes og Jesus. Men Jesus utelukket ikke andre fra sin kjærlighet og fra fellesskapet med seg. Han var meget gavmild med hensyn til å vise sine brødre kjærlighet, og han var så sterkt interessert i deres ve og vel at han ofret sitt liv for dem. Om ham kan man virkelig si at han ’gledet seg ved alt det han foretok seg’. Fordi han ønsket at hans etterfølgere skulle få del i den glede han hadde ved å gjøre sin Fars vilje og ved å vise andre en slik uselvisk kjærlighet, ga han dem denne formaning like før han døde: «Dette har jeg talt til eder for at min glede kan være i eder, og eders glede kan bli fullkommen. Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, liksom jeg har elsket eder.» — Joh. 21: 7; 15: 11, 12.
13 Det er imidlertid ikke noe å innvende mot å ha et mer personlig vennskap med noen i tillegg til det fellesskap vi gleder oss over å ha med alle våre brødre. Mennesker som har vært lenge sammen i sannheten, som har hatt visse opplevelser sammen, og som har holdt ut under samme trosprøver, vil naturlig nok finne at det er en spesiell forståelse og et gjensidig vennskap mellom dem. Dette vennskapet er blitt utdypet ved at de har lært å kjenne hverandres egenskaper, hverandres trofasthet og ulastelighet, og et slikt vennskap er noe vi kan glede oss over, og det bør på ingen måte bli noen årsak til misunnelse. Misunnelse kan undertiden være årsak til at noen streber etter å oppnå et personlig vennskap med andre brødre, særlig med dem som har fremtredende stillinger i organisasjonen. Misunnelse er en følge av å være egosentrisk, og et slikt vennskap kan derfor ikke føre til lykke. Etter hvert som vi vokser i sannheten, tar del i Rikets tjeneste sammen med våre brødre og utholder forfølgelse og hån sammen med dem, vil de bånd som kristen kjærlighet og fellesskap er, stadig bli sterkere til gjensidig glede for oss.
Vår hengivenhet må utvides til å omfatte flere
14. Hvordan kan prinsippet «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot» anvendes i forbindelse med vårt fellesskap med den nye verdens samfunn?
14 Vi ønsker ikke å ’ha det trangt i vårt hjerte’, i vår hengivenhet for brødrene. «Utvid» i stedet din kjærlighet til brødrene, slik at den omfatter alle ved at du gavmildt søker fellesskap med dem. Prinsippet «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot» er svært anvendelig på dette som har med fellesskap å gjøre. Et menneske av god vilje begynner for eksempel å gå på møtene. Han er kanskje unnselig og har ikke noen særlig utdannelse, og han finner det derfor vanskelig å uttrykke seg. Til å begynne med synes vi det er vanskelig å få i gang en samtale med ham, men fordi vi elsker dette nye får, fortsetter vi våre bestrebelser for å få ham til å føle seg hjemme blant oss. På grunn av den gode ånd som det lykkelige kristne fellesskap skaper, blir han etter hvert mindre og mindre unnselig. Ved hjelp av den opplæring han får gjennom tjenesteskolen, lærer han å uttale seg angående Guds hensikter, og han blir etter hvert i stand til å ta del i tjenesten på en effektiv måte. Snart kan han glede seg over å ha fine opplevelser i forkynnergjerningen, og disse deler han med oss. Han er ikke lenger unnselig og tilbakeholden. I stedet strømmer han over av glede, og vi gleder oss sammen med ham over å se de framskritt han har gjort i sannheten; og over å se at han gleder seg over å være sammen med oss som en av våre brødre. Dette ville vi ha gått glipp av hvis vi hadde latt vårt hjerte være «trangt» og ikke hadde ’utvidet’ det for å ta denne nye opp iblant oss. — 2 Kor. 6: 12, 13; Ap. gj. 20: 35, NW.
15, 16. Hvordan kan vi vise at vi er interessert i våre brødre?
15 For å kunne være gavmild i din omgang med andre må du være interessert i dine brødre. Det betyr at en ikke bare ’har øye for sine egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker’. Du må være oppriktig interessert i dine brødres framgang, og du vil glede deg over hvert skritt de tar på veien fram til kristen modenhet. Hvor lykkelige er vi ikke når noen vi har studert med, begynner å overvære møtene, gir sin første kommentar under Vakttårn-studiet og tar opp tjenesten på feltet! Vi er ivrige etter å fortelle våre medforkynnere om de framskritt den nye har gjort. Når han kommer til møtene, gleder vi oss over å presentere ham for tjenerne og andre som er til stede. Er ikke dette i virkeligheten et anbefalingsbrev for oss som forkynnere? Vi må imidlertid passe oss så vi ikke blir tilbøyelige til å skryte, som om det var et resultat av våre egne anstrengelser, men la oss i stedet være snar til å glede oss med våre brødre når de har lignende opplevelser, og over andre nye som tar de samme skritt på veien til kristen modenhet. — Fil. 2: 4, NW; Rom. 12: 15, 16.
16 Vær også interessert i dem som er svake og kommer uregelmessig på møtene, og som står i fare for å bli åndelig syke. Vær innstilt på å tale oppmuntrende til dem når de kommer på møtene, eller når du besøker dem. Gjør ditt til at de kan føle seg oppglødet ved et slikt samvær. Paulus skrev: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Et vennlig smil, et varmt håndtrykk eller en opplevelse som du deler med noen, kan undertiden føre til at åndelig syke mennesker får et ønske om å bli virksomme i Jehovas tjeneste igjen. Når vi gavmildt gir av oss selv ved at vi interesserer oss for hverandre, bidrar det meget til å skape glede i den menigheten vi tilhører. — 1 Kor. 10: 24.
17. Hva vil være best å gjøre for en som mener at det ikke er noen varme blant brødrene?
17 Av og til kan man høre at noen klager og sier: «Det er noe i vår menighet som ikke er som det skal være. Det er ingen varme blant brødrene, og jeg har følelsen av at jeg blir oversett når jeg er på møtene.» Det er sikkert at hvis Jehovas ånd og dermed også gleden mangler i menigheten, så er det noe som bør vekke bekymring hos alle som tilhører menigheten, og da særlig hos tilsynsmannen. Men ville det ikke være bedre for en som føler at det er mangel på varme, at han ærlig spurte seg selv: «Hva gjør jeg for å skape glede blant brødrene? Går jeg på møtene bare for å få noe selv, eller går jeg med den innstilling at jeg ved å komme med kommentarer og søke fellesskap med brødrene vil bidra med noe? Gjør jeg det til en vane for meg å hilse hjertelig på de andre og lære de nye å kjenne? Er jeg virkelig interessert i mine brødre, eller er jeg blitt egosentrisk, slik at jeg bare tenker på mitt eget beste?» Kanskje det er den som klager, som er kald, som mangler varme, og som er vanskelig å omgås. Hvis kjærligheten skal føre til virkelig glede, må det ytes noe fra begge sider. Selv om det skulle være slik at noen ikke synes å sette pris på det vi gjør, vil vi ikke slutte med å gjøre det som er rett, men fortsette å tale oppmuntrende til slike så ofte vi har anledning til det.
18. Hvilke ting som angår våre brødre, bør vi ha interesse for, men hva bør unngås?
18 Det at vi har «personlig interesse» for våre medkristne, betyr ikke at vi blander oss opp i deres privatsaker og familieanliggender og således blir «en som blander seg i andres saker». Vi kan selvfølgelig glede oss over selskapelig samvær med våre brødre når slike anledninger byr seg, og slike anledninger kan være høyst gledebringende og bidra meget til vår lykke. (Se Vakttårnet for 1. juli 1960, sidene 302 og 303.) Men hvis vi blander oss opp i andres privatsaker eller bruker altfor meget tid til selskapelighet, vil det snart føre til at vi går glipp av, ja, endog fullstendig ødelegger, de gleder som det åndelige fellesskap gir oss. (1 Pet. 4: 15; Ordspr. 25: 17) Vi bør være interessert i den teokratiske virksomhet og i våre brødres åndelige ve og vel og skaffe oss glede ved å ha et teokratisk fellesskap med dem og ved å være lykkelig over å ta del med dem i å prise vår Guds, Jehovas, navn. Ja, vi finner stor glede ved å være sammen med våre brødre. Som apostelen Paulus skrev til filippenserne: «Mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, min glede.» — Fil. 4: 1; 1 Tess. 2: 19, 20.
19, 20. a) Hva vil hjelpe oss til å bygge vårt forhold til brødrene på det rette grunnlag? b) Hvilken likhet er det mellom det fellesskap som rår innenfor den nye verdens samfunn, og det som rår innenfor en familie?
19 For fullt ut å kunne glede oss over det privilegium vi har ved å ha fellesskap med den nye verdens samfunn, må vi forvisse oss om at vårt forhold til brødrene er bygd på det rette grunnlag. De unge må passe på at de viser respekt for de eldre i menigheten og ikke behandler dem på en altfor familiær måte, men heller som ’fedre’. Vis også respekt for forskjellen mellom kjønnene ved å opprettholde rene og sunne omgangsformer og aldri misbruke det privilegium vi har ved å kunne glede oss over et kristent fellesskap. Det at vi gleder oss over samværet med brødrene, betyr ikke at vi må være overdrevent overstrømmende. Vi vil vokte oss for å hykle vennskap hvis vi i virkeligheten ikke nærer ekte følelser overfor hverandre. — 1 Tim. 5: 1, 2; Rom. 12: 9.
20 Når vi søker samfunn med dem som tilhører den nye verdens samfunn, er det som å komme inn i en familie. Innenfor en familie er det slik at alle familiemedlemmene lærer hverandre godt å kjenne, både med hensyn til feil og gode egenskaper. De er også overbærende mot hverandre. De forsøker ikke å ta på seg en selvrettferdig mine, for de vet at de andre familiemedlemmene straks vil gjennomskue dem. I grunnen er de også lykkelige for at det er slik, for på den måten kan de oppføre seg naturlig, være seg selv, og de stoler på at de andre familiemedlemmene vil ta hensyn til dem og ikke vende seg bort fra dem fordi om de kanskje har visse eiendommeligheter og spesielle måter å gjøre tingene på. Slik er det også i den nye verdens samfunn. Våre brødre stoler på oss, og de oppfører seg naturlig, er seg selv og tar ikke på seg en selvrettferdig mine. Dette skaper et lykkelig forhold mellom oss. På samme tid er vi alle interessert i å hjelpe hverandre til å forvandle sinnet slik at det tilpasser seg den nye verdens livsførsel. La hver og en av oss alltid strebe etter å bidra med noe til gleden i den nye verdens samfunn, og det kan vi gjøre ved å være gavmilde, vennlige, hensynsfulle og mer interessert i vår neste enn i oss selv, og ved å bygge hverandre opp i gledefylt tjeneste for Riket til Jehovas pris. — Rom. 12: 2; Ordspr. 19: 22.