Vis godhet mot alle mennesker
1. Hvilken virkning har mangelen på kjærlig godhet på verden og på menneskene?
DEN verden vi lever i, er kald og ugjestmild fordi det er så mange mennesker som mangler kjærlig godhet. Det er en verden hvor fremmede ofte blir betraktet med sterk mistenksomhet. Frykt har fått kjærligheten til å kjølne, og hos mange mennesker har pengekjærligheten kvalt det lille de hadde av kjærlig godhet. Fordi godhet blir betraktet som en hindring for økonomisk vinning, blir denne egenskap ofte erstattet med hensynsløshet. Høy intelligens har derfor ikke vært noen garanti for godhet. Sir Robert Watson-Watt, som spilte en fremtredende rolle ved oppfinnelsen av radar, hadde lagt merke til dette og sa i den forbindelse: «Jeg har under utførelsen av mitt arbeid lidd mer under mennesker som er meget intelligente og meget dyktige i sitt fag, men som ikke har fått opplæring i å være mennesker.» Når et menneske har begavelse og ikke kjærlig godhet, blir han ikke lik Jehova Gud som er «rik på kjærlig godhet», men blir snarere lik ham som «går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke», Satan Djevelen. Det er sant at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære . . . uten kjærlighet til det gode». — Jon. 4: 2, AS; 1 Pet. 5: 8; 2 Tim. 3: 1, 2.
2. a) Vis motsetningen mellom «Guds barn» og «djevelens barn» og vis hvilke frukter de frambringer b) Er det rett av «Guds barn» å gjøre noe som er ukjærlig, for å prøve å fremme personlige eller kristne interesser?
2 Ettersom de kristne må bevise at de er den Høyestes barn og ikke «djevelens barn», hvordan skal de da leve i en verden som er «uten kjærlighet til det gode»? Kan de tillate seg å falle ned i den ukjærlighetens mudderpøl som denne onde verden velter seg i? Kan de noensinne tillate seg å benytte seg av en ukjærlig handlemåte for å ha framgang i forretningslivet eller for å fremme sine personlige eller kristne interesser? Nei, ikke hvis de ønsker å bevise at de er den Høyestes barn, slik det blir vist av apostelen Johannes: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror.» «Guds barn» kan ikke anta de ukjærlige framgangsmåter som brukes av «djevelens barn». Guds barn kan ikke i likhet med «vantroens barn» frambringe råtne frukter, men de må «vandre som lysets barn — for lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet». Det er klart at «lysets barn» ikke kan gjøre noe som er ukjærlig, for å prøve å fremme sine personlige interesser eller Jehovas interesser, men de må i stedet benytte seg av «all godhet». Det som derfor viser hvem vi er barn av, er om vi har godhet eller ikke. — Ap. gj. 13: 10; 1 Joh. 3: 10; Ef. 5: 6, 8, 9.
3, 4. Hvordan kan de kristne anbefale seg som Guds tjenere?
3 Når vi viser godhet, viser vi at vi etterligner Gud; godheten tjener som en anbefaling for oss. Dette er også noe som denne verden anerkjenner, som for eksempel da en kjent mann gjorde seg den umak å bære kofferten for en gammel dame på en jernbanestasjon, og en iakttager bemerket: «Det er første gang jeg har sett en vandrende preken.» De kristne må framfor noen være vandrende prekener, slik at deres dagligtale og oppførsel anbefaler dem som Guds tjenere. Apostelen Paulus skrev: «Vi gir ikke på noen måte grunn til snubling, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, . . . ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet, ved godhet.» — 2 Kor. 6: 3—6, NW.
4 En av de måter Guds sanne tjenere anbefaler seg på til enhver tid, er derfor ved å vise godhet, og derved beviser de for andre at de er «lysets barn». Dette betyr at de må være «Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden». De kristne må skinne både ved å utbre lyset fra Bibelens sannheter og ved å ha en moralsk oppførsel. De viser seg som strålende lys i dobbelt forstand i en vanartet verden som er «uten kjærlighet til det gode». — Fil. 2: 15.
5. Hvordan understreket Jesus betydningen av å vise godhet mot alle mennesker?
5 Hvis de kristne skal anbefale seg som Guds tjenere, må de derfor være villige til å vise godhet mot alle mennesker. Dette innbefatter deres kristne brødre, de fremmede, «de utakknemlige og onde», ja, også deres fiender. Herren Jesus sa: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere, så dere kan vise at dere er sønner av deres Far som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde mennesker og over gode, og lar det regne over rettferdige mennesker og over urettferdige. For dersom dere elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også skatteoppkreverne det samme? Og dersom dere bare hilser på deres brødre, hva usedvanlig gjør dere da? Gjør ikke også menneskene fra folkeslagene det samme? Dere må følgelig være fullstendige, som deres himmelske Far er fullstendig.» — Luk. 6: 35; Matt. 5: 44—48, NW.
Godhet mot fremmede en plikt
6. Hvordan understreket Paulus at en bør vise godhet mot alle mennesker?
6 Det å vise godhet mot alle mennesker, slik Guds Sønn framholdt på en så kraftfull måte, er en kristen plikt. Jesu Kristi apostel formaner oss til alltid å ha denne plikt i tankene. Paulus skrev: «La broderkjærligheten vare. Glem ikke å være god mot fremmede, for ved å være det har noen, uten selv å vite det, vist gjestfrihet mot engler.» Hvilken belønning fikk ikke Abraham, Lot og Manoah fordi de viste godhet mot alle mennesker! De viste gjestfrihet mot engler og ble velsignet av den Høyeste, fordi de aldri glemte å være «god mot fremmede». — Heb. 13: 1, 2, NW; 1 Mos. 18: 1—10; 19: 1—29; Dom. 13: 8—20.
7. På hvilken måte viser de kristne i vår tid godhet mot fremmede, og hvorfor er de lykkelige når de gjør dette?
7 Hvordan kan de kristne i dag vise godhet mot fremmede? Ved å følge Jesu Kristi eksempel. Han viste godhet mot alle mennesker, og den måten han først og fremst gjorde dette på, var ved å innby andre til festmåltider på åndelig føde, sannhetene angående «himlenes rike». For å fremme Guds rikes interesser viste Jesus godhet på alle måter. Helt fra begynnelsen av sin tjeneste viste han gjestfrihet mot fremmede for å kunne gi dem åndelig hjelp. Da døperen Johannes utpekte Jesus for to av sine disipler, fulgte de etter Jesus og spurte ham: «Hvor har du ditt herberge?» Jesus svarte: «Kom og se!» «Da kom de og så hvor han hadde sitt herberge, og de ble hos ham den dag.» Jesu herberge var således et gjestfritt sted. Han brukte det som et sted hvor han kunne hjelpe andre til å lære om Guds rike. Jesus gikk imidlertid i første rekke til andres hjem, ikke for å tigge, men for å gi. Han viste vennlighet mot fremmede ved å gå til deres hjem for å undervise dem om himlenes rike. De kristne i dag gjør derfor ikke bare sine hjem til gjestfrie steder, men de er også villige til å gå til fremmedes hjem for derved å ha en andel i det store forkynnelsesarbeid som er forutsagt av Herren Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» I dag blir dette store forkynnelses- og undervisningsarbeid utført over hele verden av Jehovas vitner, og lykkelige er de som har del i det! Ved å vise godhet mot fremmede får man således en lønn som består i lykke nå. Apostelen Paulus skrev: «Dere . . . må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» — Joh. 1: 35—39; Matt. 24: 14; Ap. gj. 20: 35, NW.
8. Hvorfor kan noen kvie seg for å vise godhet mot fremmede, men hvilken innstilling er det rett å ha?
8 Fordi det er så mange mennesker i vår tid som mangler kjærlig godhet, kan kanskje noen av de kristne kvie seg for å gå til de fremmedes hjem med Rikets budskap slik Jesus og apostlene gjorde. De føler det kanskje som om den utakknemlighet og uvennlighet som folk flest legger for dagen, gjør det altfor vanskelig å gå til dem med åndelige ting. Men hvis de kristne har sann godhet i sitt hjerte, vil de ikke holde seg tilbake fra å dele sine åndelige goder med fremmede, selv om mange av dem kanskje kan være utakknemlige. Er ikke Jehova Gud god også mot de utakknemlige og onde? Jehova Gud har lagt sin kjærlige godhet for dagen overfor alle mennesker ved å sende sin Sønn til verden, for at hver den som viser tro på ham, ikke skal bli ødelagt, men ha evig liv». Det er ufortjent godhet fra Guds side. Selv om de kristne forkynner Guds rike og gjør andre gode gjerninger, er de ikke fullkomne. De fortjener ikke frelsen. Jehova viser derfor godhet mot oss. Hvor skulle ikke hans godhet anspore oss til å etterligne ham! «Da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn.» Når Jehova har satt et slikt eksempel på kjærlighet for oss, hvordan kan da noen av de kristne som har et inderlig ønske om å være den Høyestes barn, unnlate å vise godhet mot fremmede? — Joh. 3: 16, NW; Tit. 3: 4, 5.
9. Hvorfor er det viktig å dele Rikets gode budskap med fremmede, og blir Guds tjenere motløse på grunn av at de menneskene de besøker, viser ugjestmildhet?
9 En som tar imot Guds godhet, men som så på sin side ikke er villig til å vise godhet mot fremmede ved å gå til dem med Rikets gode budskap, etterligner ikke sin himmelske Far, men han lar Djevelen gjøre seg slik som Jehova ønsker at han ikke skal være, nemlig ukjærlig mot fremmede. Det er Guds vilje at de kristne skal vise godhet mot fremmede. Guds tjenere besøker derfor med glede de fremmede for å fortelle dem om Guds rike, selv om det hender at de må snakke til dem gjennom dørsprekken eller en luke i døren. Guds tjenere taper ikke motet selv om de menneskene de besøker, mangler gjestfrihet. De holder ikke opp med å gjøre det gode. «La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett.» — Gal. 6: 9, NW.
10. Hvordan viser de kristne godhet mot sine fiender og forfølgere, og hvilke velsignelser fører denne handlemåte til?
10 Den måten de kristne reagerer overfor uvennlighet på, viser hvorvidt de har virkelig godhet og kjærlighet til fremmede. Når en kristen blir behandlet uvennlig, «behøver [han] ikke å stride, men må være taktfull mot alle, kvalifisert til å undervise, må holde seg i tømme når han lider ondt, og med mildhet veilede dem som ikke er velvillig stemt, for kanskje Gud vil gi dem omvendelse som fører til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» (2 Tim. 2: 24, 25, NW) Kristne Ordets tjenere overvinner fiendtlighet med godhet: «Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke! om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» (Rom. 12: 14, 20, 21) Videre leser vi: «Vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet — og vi formaner.» (1 Kor. 4: 12, 13) De kristne gjengjelder derfor ikke ondt med ondt når de blir utskjelt. De velsigner. Når de blir forfulgt, holder de stand tross all den uvennlighet de blir, utsatt for, og lar, ikke forfølgerne knekke deres mot. Fengselsbetjenter og fangevoktere har kommet til kunnskap om sannheten fordi de kristne ’velsigner dem som forfølger dem’. — Ap. gj. 16: 25—34.
Godhet mot brødrene
11. Hvilket eksempel satte Gajus i forbindelse med det å vise godhet?
11 Det er ikke bare de fremmede og forfølgerne de kristne har det privilegium å kunne vise godhet mot, men de kan også vise godhet mot dem av sine kristne brødre som de ikke kjenner personlig. Apostelen Johannes skrev til sin elskede venn Gajus: «Du elskede! du gjør en trofast gjerning med det du gjør imot brødrene, enda de er fremmede, og de har vitnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer seg for Gud; for det var for hans navns skyld de dro ut, og av hedningene tar de ikke imot noe. Vi er derfor skyldige å ta oss av slike, for at vi kan bli medarbeidere for sannheten. Du elskede! ta ikke etter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud.» Det er derfor ikke bare ved å forkynne Guds sannheter og undervise andre i dem at vi viser godhet, men også ved å vise gjestfrihet og vennlighet i likhet med Gajus. Han gjorde «en trofast gjerning», og Johannes roste ham sterkt, for de som nøt godt av hans godhet, var «fremmede». Det kan kanskje undertiden bety en økonomisk byrde for en å vise slik godhet, men Gajus viste ikke gjestfrihet på en motstrebende måte. Gajus’ godhet førte til mange velsignelser for ham. Foruten at han fikk dette brevet fra apostelen Johannes som varmet hans hjerte, ble han velsignet med det privilegium å benytte sitt hjem som et møtested for menigheten i Korint, og han fikk også det privilegium å være vert for apostelen Paulus: «Gajus, min og hele menighetens vert, hilser eder.» Fordi Gajus var rik på godhet og kjærlighet, fikk han usigelige velsignelser, og vitnesbyrdet om hans godhet finnes i Guds evige Ord. — 3 Joh. 5—8, 11; Rom. 16: 23.
12, 13. Hva sies om den godhet som Filemon og Onesiforus viste?
12 En annen som også satte et godt eksempel når det gjaldt å vise godhet mot sine kristne brødre, var Filemon. I sitt brev til ham sa Paulus: «Jeg takker alltid min Gud når jeg kommer deg i hu i mine bønner, da jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til den Herre Jesus og til alle de hellige. For stor glede og trøst fikk jeg ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt vederkveget ved deg, bror!» Vi vet ikke hva Filemon gjorde for å vederkvege de helliges hjerter, men han viste dem godhet på en eller annen måte. Paulus takket Jehova i sine bønner for disse bevis på Filemons kjærlighet. — Filem. 4, 5, 7.
13 Onesiforus gledet likeledes apostelens hjerte ved å vise omtenksom godhet. I Rom søkte han etter Paulus og fant ham og brakte ham tydeligvis en eller annen forfriskning. Paulus hadde ofte grunn til å takke Jehova for Onesiforus’ godhet: «Herren gi han må finne miskunn hos Herren på hin dag! Og til hvor stor tjeneste han var i Efesus, det vet du selv best.» — 2 Tim. 1: 16—18.
14, 15. Hvorfor er Onesiforus, Filemon og Gajus gode eksempler for de kristne, og hvordan la også filippenserne for dagen en kristen ånd?
14 Onesiforus, Filemon og Gajus var kristne som var våkne og omtenksomme når det gjaldt å vise godhet mot andre. De lot ikke anledningene gå fra seg. De gikk ikke så opp i sine personlige interesser at de ikke tenkte på andres behov. I denne forbindelse må vi tenke på filippenserne. Av det kjærlige brevet som Paulus skrev til filippenserne, forstår vi hvilket nært og vennskapelig forhold det var mellom ham og menigheten. Ja, en av grunnene til at Paulus skrev dette brevet, var at han ville uttrykke sin takknemlighet for den godhet filippenserne hadde vist mot ham. Ved mange forskjellige anledninger hadde de gitt Paulus materiell hjelp og kommet med trøstende og oppmuntrende ord til ham og derved på en praktisk måte vist sin velvilje og godhet. To ganger sendte de gaver til Paulus mens han var i Tessalonika, og da apostelen satt som fange i Rom, sendte de Epafroditus til ham med en gave som ga uttrykk for deres kjærlighet. Paulus sendte Epafroditus tilbake med dette brevet som viser at filippenserne ofte ble nevnt i Paulus’ bønner:
15 «Jeg takker min Gud så ofte jeg kommer eder i hu, idet jeg alltid når jeg ber, gjør min bønn for eder alle . . . liksom det jo er rimelig for meg å tenke således om eder alle, ettersom jeg bærer eder i mitt hjerte.» «I vet og, I filippensere, at i evangeliets første tid, da jeg dro ut fra Makedonia, hadde ingen menighet regning med meg over gitt og mottatt uten I alene; for også i Tessalonika sendte I meg både én og to ganger det jeg trengte. . . . jeg har fullt opp etter at jeg av Epafroditus har mottatt eders gave, en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud. Og min Gud skal etter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.» — Fil. 1: 3, 4, 7; 4: 15, 16, 18, 19.
16. Hvem påtar seg den forpliktelse å belønne oss for den godhet vi viser mot alle mennesker?
16 Paulus viser at filippenserne ikke ville gå glipp av lønnen for sin godhet. Gud ville «fylle all» deres trang. Jehova Gud tar på seg den forpliktelse å belønne godhet, enten vi viser det mot fremmede eller mot våre kristne brødre. Jehovas Ord forsikrer oss om dette: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» «Send ditt brød bort over vannet; for i tidens løp skal du finne det igjen.» «I vet at hva godt enhver gjør, det skal han få igjen av Herren.» — Ordspr. 19: 17; Pred. 11: 1; Ef. 6: 8.
Lønnen for å vise godhet
17. 18. Hvilke uventede velsignelser ble resultatet av at Dorkas hadde vist godhet?
17 Det vi sår, skal vi også høste. Hvis vi sår godhet, vil vi høste godhet; «i tidens løp skal du finne det igjen». Når de kristne viser godhet mot alle mennesker, mottar de uventede velsignelser. Tenk for eksempel på Dorkas. «Hun var rik på gode gjerninger og ga mange almisser [barmhjertighetsgaver, NW]. Men det skjedde i de dager at hun ble syk og døde.» Disiplene i Joppe, der hvor Dorkas hadde dødd, hørte at apostelen Peter befant seg i Lydda, en by i nærheten. De sendte to menn til Peter for å be ham: «Dryg ikke med å komme hit til oss!» Da Peter kom til Joppe, «førte de ham opp på salen, og alle enkene sto ved hans side og gråt, og viste ham de kjortler og klær som Tabita [Dorkas] hadde gjort den tid hun var hos dem». Vi kan godt forestille oss denne scenen: En gruppe gråtende enker som sørget over tapet av en kjær venn og søster, og viste fram beviser på Dorkas’ kjærlighet og godhet, idet de alle fortalte apostelen om den godhet hun hadde vist hver især av dem. Vi vet hva som skjedde: Peter bød alle å gå ut og ba til Jehova. «Hun slo øynene opp, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Og han rakte henne hånden og reiste henne opp; og han kalte de hellige og enkene inn og stilte henne levende fram for dem.» — Ap. gj. 9: 36—41.
18 For en uventet velsignelse! Tenk å bli oppreist fra de døde! Dette er de første oppstandelsesmirakel det berettes om som ble utført av apostlene, og de omstendigheter som førte til dette, hadde med godhet å gjøre. Hvem kan si om dette miraklet ville ha funnet sted hvis Dorkas ikke hadde vært rik på kjærlig godhet? Ikke bare ble Dorkas og enkene velsignet, men denne hendelsen tjente også som et vitnesbyrd for sannheten, og «mange kom til troen på Herren». — Ap. gj. 9: 42.
19. Hvilken guddommelig regel gjelder for hårdhjertede, onde mennesker, og hvordan blir dette illustrert?
19 De som unnlater å vise godhet mot alle mennesker, går glipp av mange velsignelser. Akkurat som det er slik at «et menneske med kjærlig godhet handler på en måte som fører til belønning for hans sjel», er det også slik at «et ondt menneske fører vanskeligheter over sitt eget legeme». (Ordspr. 11: 17, NW) Dette er en guddommelig regel. Abiga’il og Nabal er et godt eksempel på dette. Abiga’il var «en forstandig og fager kvinne, men mannen var hård og ond i hele sin atferd». David hadde vist godhet mot Nabal, og en dag sendte han sine menn til Nabal for å be om litt mat: «Gi da dine tjenere og din sønn David hva du har for hånden!» Den hårdhjertede, gjerrige Nabal «skjelte dem ut». Dette gjorde David harm. Han spente sverdet om seg, og han og hans menn besluttet seg til å gjøre gjengjeld for Nabals uvennlighet. Nabals hustru Abiga’il fikk imidlertid avverget dette ved at hun brakte David «to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem får som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker». Abiga’il kom med en inntrengende bønn til David, en bønn som gjenspeilte hennes godhet og forstand, og overtalte ham til ikke å pådra seg blodskyld. Hva Nabal angår, så står det skrevet at Jehova «[slo] Nabal, så han døde». David erkjente at Nabal hadde fått det han fortjente, av Jehova: «Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Lovet være [Jehova], som har hevnet min vanære . . . [Jehova], som lot Nabals ondskap komme tilbake på hans eget hode!» Hva den gode, forstandige Abiga’il angår, så fikk hun en uventet velsignelse: «Så sendte David bud og beilet til Abiga’il for å få henne til hustru.» — 1 Sam. 25: 3, 8, 14, 18, 38, 39.
20. Hvorfor er det sikkert at onde, grusomme mennesker kommer til å få den gjengjeldelse de fortjener?
20 Vi vil få igjen av Jehova det vi fortjener. Ukjærlighet bringer gjengjeldelse over en like sikkert som godhet gir en lønn. Onde og hårdhjertede mennesker går glipp av de velsignelser som man får ved å vise godhet, og fører bare «vanskeligheter over sitt eget legeme», og det på mange forskjellige måter. Selv om onde mennesker unnslipper menneskers gjengjeldelse, og ikke ser ut til å ligge under for følelser som er skadelige for kroppen, kan de ikke unnslippe den gjengjeldelse Jehova, som holder nøye regning med alt som skjer, vil føre over dem. «For,» sier Paulus, «den som gjør urett, skal få igjen den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.» På den annen side heter det: «Den som jager etter rettferdighet og miskunnhet [kjærlig godhet, NW], han skal finne liv, rettferdighet og ære.» — Kol. 3: 25; Ordspr. 21: 21.
21. Hva er Gud en fiende av, men hva gir den kristne ånd seg utslag i?
21 For en overflod av vitnesbyrd det er om at Gud er en fiende av ukjærlighet av gjerrighet, hårdhjertethet, smålighet og selviskhet! Den kristne ånd gir seg utslag i ømhet, medfølelse, langmodighet, gjestfrihet og gavmildhet. De kristnes mål er ikke et knapt mål, men det burde snarere flyte over. Jesus sa: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 6: 38.
22. Hvordan bør de kristne måle ut av sin godhet, og hva vil det føre til?
22 La oss derfor måle rikelig ut av vår godhet til andre. Når de kristne viser godhet mot fremmede ved å undervise dem i Rikets sannheter, har de anledning til å vise gavmildhet ved å gi rikelig av sin tid. Hvis vi måler ut et knapt mål av tid i Guds dyrebare Rikets tjeneste når vi kunne måle ut et rikelig mål, kommer vi til å berøve oss mange velsignelser: «Den som sår sparsomt, [skal] også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.» Hvis vi gir gavmildt av vår godhet til alle mennesker, vil vi få rik lønn og uventede velsignelser, ja, vi vil vise at vi er «vår himmelske Faders barn». — 2 Kor. 9: 6, NW; Matt. 5: 45.