Begrensninger av den kristne frihet

«Dere ble .... kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke denne frihet som en anledning for kjøttet, men vær gjennom kjærlighet hverandres slaver.» — Gal. 5: 13, NW.

 1, 2. a) Hvorfor kan ikke universet fortsette å være dels slavebundet og dels fritt? b) Beskriv den frihet den kristne nyter allerede nå, og nevn noen av dens alminnelige begrensninger.

UNIVERSET kan ikke for evig fortsette å være dels slavebundet og dels fritt, som det nå er. Det har aldri vært meningen at universets skapninger skulle være slaver under selviskhet og urettferdighet. (Rom. 8: 21, NW) Det kan ikke herske noen tvil om utfallet av denne langvarige strid, og det ble forutsagt for lang tid siden. Frihetens sak vil vinne evig fred. Friheten er det rette element for Jehovas trofaste skapninger å leve i, og derfor må de som vil leve og tjene ham for evig, gjøre det av egen fri vilje og med glede. For å kunne treffe et forstandig valg, må man vite hvor stort mål av frihet som står åpent for en i tjenesten for Gud. Den kristne bør sikkert nok ikke benytte seg av sin frihet fra den jødiske lovpakts bestemmelser og vandre likegyldig eller løsaktig hva kjøttet angår. (Kol. 2: 14) Men det er en annen frihet som den kristne er blitt kalt til. Denne frihet er begrenset på grunn av hans kjærlighet til Gud og til sin kristne neste. Derfor er den kristnes frihet en viselig begrenset frihet. — Gal. 5: 13, NW.

² Noe den kristne med en gang må forstå, er at den frihet han allerede har, i stor utstrekning er relativ. Den eksisterer ikke uavhengig av den eneveldige overordnede, Jehova Gud, som kan begrense området for frie handlinger til beste for sine tjenere. Man kan bare nyte denne relative frihet så lenge man lever og handler i harmoni med de begrensninger som er blitt kunngjort av frihetens opphavsmann, Gud. (Sl. 146: 7) Disse begrensninger er bestemmende for en skapnings relative frihet. Vi nevner noen av dem her: begrensninger pålagt av naturen selv, samfunnsmessige normer, sannhetsprinsipper, teokratiske lover, åpenbaringer av Guds vilje og begrensninger på grunn av andres rettigheter. Vi vil nå behandle dem i tur og orden.

BEGRENSNINGER PÅLAGT AV NATUREN

 3, 4. a) Hvilke begrensninger pålegger naturen den kristne med hensyn til bruken av hans legeme? b) Hva forstås ved at noen legger et dyrisk sinnelag for dagen?

³ Mennesker er mennesker; de er ikke åndeskapninger eller dyr. Fra naturens side er noen menn og noen kvinner. Mange er barn, og resten voksne eller modne. Blant de voksne er en viss del ugift og resten gifte med forpliktelser som ektemenn og hustruer. De kristnes menneskelige legemer sammenlignes med kar, og disse kar må bevares rene og brukes med forstand i samsvar med naturen. (2 Kor. 4: 7; 1 Tess. 4: 3—5) I alle tidsaldre har Satan og demonene forledet menneskene til å utøve sin frie vilje ved å bruke sine legemer på en unaturlig måte, i strid med Guds opprinnelige hensikt med å skape dem som mann og kvinne. Paulus skriver i sin skildring av disse fordervede mennesker som har gått over de grenser naturen selv har satt: «Derfor overga Gud dem til skammelige kjønnslige lyster, for både byttet deres kvinner bort den naturlige bruk av seg selv mot en som er i strid med naturen, og likeså forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brant voldsomt av begjær etter hverandre, så menn øvet skamløshet med menn og pådro seg den fulle lønn de fortjente for sin forvillelse.» — Rom. 1: 26, 27, NW.

⁴ Peter og Judas beskriver også dem som overskrider naturens grenser ved å legge et dyrisk sinn for dagen. De advarer om at slike til og med vil søke samkvem med de kristne: «Mennesker, som er lik ufornuftige dyr som av naturen er født til å fanges og ødelegges, skal i de ting som de er uvitende om og snakker grovt om; også ødelegges i sin egen ødeleggende framferd.» «’I den siste tid skal det være spottere som farer fram etter sin egen lyst etter ugudelige ting.’ Disse er de som volder splittelse, dyriske mennesker som er blottet for åndelighet.» — 2 Pet. 2: 12; Jud. 18, 19, NW.

 5. Kan kristne tillate seg ikke å vise naturlig hengivenhet?

⁵ Naturen knytter også med sterke bånd foreldre og barn sammen i et nært forhold. Disse bånd innbefatter den naturlige hengivenhet som bør være mellom barn og foreldre. De kristne kan ikke overse disse naturlige ting. De er der som en grense for deres relative frihet. Det er skrevet om dem som ikke tar hensyn til denne grense: «Menneskene skal være .... ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten miskunnhet, uten naturlig hengivenhet, .... uten selvkontroll,» osv. (2 Tim. 3: 2, 3, NW) Når foreldre holder fast på og styrker disse naturlige bånd, vil det hjelpe dem til med hell å oppdra sine barn i Guds gunst.

 6. Hvilke begrensninger er det med hensyn til forholdet mellom de to kjønn?

⁶ En annen viktig ting er et rett forhold mellom kjønnene. Det er pålagt de kristne den begrensning at de ikke kan ha kjønnslig omgang med andre enn sin ektemann eller hustru. (Matt. 19: 3—9) Å begå ekteskapsbrudd og drive utukt er å overskride de fastsatte grenser. Av de gifte krever naturen at begge parter gjør sin skyldighet mot hverandre, og ikke holder den tilbake: «Hver mann skal ha sin egen hustru og hver hustru sin egen mann. Mannen skal gjøre sin skyldighet overfor hustruen, men hustruen skal også gjøre det overfor sin mann. Hustruen rår ikke over sitt eget legeme, men mannen; og likeså rår ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen.» (1 Kor. 7: 2—4, NW) Mannen skal leve sammen med sin hustru i samsvar med kunnskapen om Guds fundamentale naturlover. Ektemannen må ta i betraktning kvinnens biologiske konstitusjon, hennes begrensninger, hennes perioder og hennes overgangstid, som i høy grad innvirker på hennes mentale prosesser, hennes stemning og temperament. Gud overser ikke disse kvinnelige begrensninger; ektemenn bør heller ikke gjøre det. — 3 Mos. 18: 19; 20: 18; 1 Pet. 3: 7—9, NW.

SAMFUNNSMESSIGE NORMER

 7. Hvilke kloke begrensninger finnes med hensyn til den kristnes samfunn med andre av samme dyrebare tro?

⁷ Når mennesker blir kristne, blir de ført inn i et nært samfunn med andre kristne, og danner således en menighet som er en del av Guds «ene hjord». (Joh. 10: 16) En innvigd kristen er ikke kalt til å leve for seg selv, men blir oppfordret til sammen med sine medkristne å være med i den felles tjeneste for Herren. Det ventes av ham at han viser mer enn den alminnelige sømmelighet i sin omgang med andre. Han må bruke sunn fornuft og legge for dagen kjærlighet til sine brødre i den lokale menighet. (1 Pet. 2: 17) Jesus ga oss en god norm for dette fellesskap da han sa: «Derfor, alt det dere vil at menneskene skal gjøre imot dere, det skal også dere gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12, NW) Alle de kristne greske skrifter er i virkeligheten fulle av gode råd med hensyn til en kristens oppførsel overfor sine medkristne. En kristen kan ikke være egenrådig eller trumfe igjennom sin egen vilje i menigheten eller vise hensynsløshet overfor sine medkristnes følelser. Nettopp i forbindelse med dette fellesskap har vi en hel rekke fornuftige begrensninger til betryggelse av vår relative frihet. Disse begrensninger i utøvelsen av vår frie vilje er ikke bare til gagn for vår lykke nå i tiden, men vil også bidra til å sikre oss en plass i Guds evige organisasjon.

SANNHETSPRINSIPPER

 8, 9. a) Hva er sanne prinsipper, og hvor finnes de? Gi noen eksempler. b) Hvorledes dannes bibelske læresetninger? Gi eksempler.

⁸ Rettferdighetens vei er å anerkjenne sannhetsprinsippene og anvende dem med forstand. En kristen vandrer alltid i rettferdighet og unnlater derfor å bruke sin frie vilje ved å anta det som er urettferdig. Hva er da prinsipper? Et sant prinsipp er en grunnsannhet. Etter som sannheten er i samsvar med kjensgjerningene eller med tingenes virkelige tilstand, er prinsipper hovedsakelig uttrykk for de grunnleggende kjensgjerninger. Bibelen inneholder tusenvis av disse prinsipper direkte uttrykt, og andre kan man utlede av den eller finne i naturens bok. (Rom. 1: 20) Her vil vi bare nevne noen få: Gud dannet jorden til å være bebodd. Mennesket er dødelig. Den sjel som synder, dør. Adam syndet og ble dømt til døden. Gud er rik på miskunn. Fullkomment liv gis for et fullkomment liv. Kjøttets liv er i blodet. Jesus ble fullkomment kjøtt. Jesu fullkomne liv var en tilsvarende løsesum. Jesu livsblod kjøpte evig utfrielse fra døden for mennesket. — Es. 45: 18; 1 Mos. 2: 17; Esek. 18: 4; 1 Mos. 3: 6, 19; Ef. 2: 4; 2 Mos. 21: 23; 3 Mos. 17: 11; Joh. 1: 14; 1 Tim. 2: 6; Hebr. 9: 12.

⁹ Liksom murstein legges sammen etter et bestemt mønster for å danne en bygning, samles også bibelske sannhetsprinsipper sammen etter et guddommelig mønster for å danne bibelske læresetninger. Når man samler de førnevnte prinsipper sammen i den rekkefølge de er nevnt, får man grunnrisset av den viktige bibelske læresetning om menneskets utfrielse fra døden ved hjelp av den gjenløsning som ble skaffet til veie av Jesus Kristus. På den måten er alle Bibelens læresetninger dannet av grunnsannhetenes prinsipper. — Hebr. 6: 1, NW.

10. Hvordan har Satan bygd opp sin veldige organisasjon på grunnlag av sin første løgn?

¹⁰ Legg nå merke til hva Satan, løgnens far, har gjort med sin første løgn: «I skal visselig ikke dø.» (Joh. 8: 44; 1 Mos. 3: 4) Han har brukt den til å frambringe følgende falske, urettferdige prinsipp, som ikke er bygd på kjensgjerninger eller sannhet. «Sjelen er et levendegjørende prinsipp .... atskilt i natur fra legemet og antas vanligvis å ha sin egen eksistens.»a Ut fra dette ene løgnaktige prinsipp har Satan utbredt sin nesten verdensomfattende falske religiøse læresetning om menneskets udødelighet, det vil si at mennesket fortsetter sin tilværelse etter døden. Tenk engang over dette. På denne løse sandgrunn, den første løgn, har Djevelen omdannet andre løgner til urettferdige prinsipper, og deretter brukt disse falske prinsipper til å bygge opp sin kjempemessige, urettferdige organisasjon, som omfatter falsk religion, handel og politikk! Ved hjelp av sine mange giftige, løgnaktige læresetninger har Satan holdt menneskenes sinn i fangenskap i tusener av år, og bare næret dem med skolmer av livløs mental føde som gjør dem åndelig syke og bundet i mentalt mørke, borte fra sannheten. — 1 Kor. 10: 21.

11, 12. a) Hva er den kristne begrenset til med hensyn til sin åndelige føde, og hvorfor? b) Hvordan illustrerer Jesus den forstandige og den uforstandige handlemåte?

¹¹ Vi ser altså hvor viktig det er for den kristne ikke å overskride grensene for sin relative frihet og gi seg til å granske demoners lærdommer, slik de framholdes av falsk religion. Bruker man sin frie vilje til denslags, vil det føre en i Djevelens klør og i slaveri under urettferdigheten. Man vil snart befinne seg i mørket utenfor — og hvor stort er ikke det mørket! Derfor må en kristens liv og tanker daglig næres av de sannhetslærdommer som er å finne i Guds åpenbarte sannhetsord. Sannheten blir til evig tid. Sannheten er uforgjengelig. Å leve i sannhetens solskinn er virkelig frihet. — Sl. 146: 6, AS; Joh. 7: 16, 17; 2 Kor. 13: 8.

¹² Jesus framholdt meget rammende motsetningen mellom de to framgangsmåter. I det følgende sammenligner han dem som bygger sin trosbygning på sannhetens «fjell», med de uforstandige som bygger på usannhetens «sand»: «Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygde sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» — Matt. 7: 24—27.

TEOKRATISKE LOVER

13, 14. a) Hvilken forskjell er det på grunnlaget for Guds lover og grunnlaget for mange av menneskenes lover? Gi eksempler. b) Hvordan gikk det med de prinsipper som lå til grunn for den mosaiske lovpakt, da Gud brakte dens juridisk bindende kraft til opphør i året 33 e. Kr. og således opphevde den overfor de kristne?

¹³ Mange av menneskenes lover kan være bygd på falske prinsipper, men de teokratiske lover, som den store eneveldige overordnede, Jehova Gud, har gitt, er trygt fundert på sanne prinsipper. «Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og din lov er sannhet.» (Sl. 119: 142) Ingen oppdiktede juridiske sentenser ligger til grunn for Guds lov. Den guddommelige lov som forbyr mord og som står ved makt den dag i dag, er for eksempel bygd på den enkle, sanne kjensgjerning og grunnsetning at mennesket er dødelig. (1 Mos. 9: 6) De falske religioner lærer i direkte motstrid med dette den oppdiktede antagelse at mennesket er udødelig. Akkurat som det er brukt sanne prinsipper for å bygge opp de mange bibelske læresetninger, ligger det også sanne prinsipper bak alle Guds lover. — 1 Kor. 9: 8—10.

¹⁴ I virkeligheten er hver eneste av de hundrer av lover som utgjør lovpakten, som den ble gitt til Moses i året 1513 f. Kr., bygd på ett eller flere sannhetsprinsipper. En mengde rettferdige prinsipper kom faktisk til menneskenes kunnskap for første gang da lovpakten som en åpenbaring ble gitt til israelittene. Da Gud brakte lovpaktens juridisk bindende kraft til opphør ved å ’nagle den til [Jesu] torturpel’ i året 33 e. Kr., opphevde han følgelig ikke de evige sannhetsprinsipper som menneskene ble gjort oppmerksom på gjennom den. (Kol. 2: 14) De sannhetsprinsipper som finnes i lovpakten og som er bevart for oss i Bibelen, er stadig en rettesnor for de kristne på rettferdighetens vei. Men lovpaktens sanksjoner er likså døde som lovpakten selv, og er således ikke bindende for de kristne i dag. «Dere er ikke under lov, men under ufortjent godhet.» — Rom. 6: 14, NW.

15. Nevn noen av de teokratiske lover som begrenser den kristnes handlefrihet.

¹⁵ Men det finnes teokratiske lover utenom moseloven som begrenser den kristnes relative frihet. Da lover er regler for handling som er diktert av den overordnede for den underordnedes atferd, er den underordnede nødt til å adlyde disse lover. Foruten at loven forbyr mord, som allerede nevnt, forbyr den også de kristne å spise blod, og de må avholde seg fra utukt, ikke tilbe avguder og ikke forsømme å komme sammen til møter, osv. (1 Mos. 9: 4; Ap. gj. 15: 20, 29; Hebr. 10: 25, NW) Og la oss ikke glemme de to store lover eller bud som Jesus ga oss: «’Du må elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ’Du må elske din neste som deg selv.’» (Matt. 22: 37—39, NW) Disse og de mange andre regler som er gitt de kristne av de sanne overordnede myndigheter, Jehova Gud og Kristus Jesus, og er nedtegnet i de kristne greske skrifter, er noen av de begrensninger som finnes for de kristnes relative frihet.

ÅPENBARINGER AV GUDS VILJE

16, 17. a) Hvilken innstilling har den kristne overfor Guds vilje? Nevn et eksempel i forbindelse med Jesus. b) Gi eksempler på Guds åpenbarte vilje som i høy grad innvirker på den kristnes virksomhet og ferd i dag.

¹⁶ Den kristne ber med rette til Gud: «La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matt. 6: 10, NW) Derved går den kristne med på å begrense sin egen frie vilje i harmoni med den eneveldige overordnedes vilje. Det betyr at uansett hvilke åpenbaringer av den guddommelige vilje som måtte bli klarlagt for ham gjennom Bibelen, så må han handle i samsvar med dem. Vi ser dette i forbindelse med Jesus. Han forsto ut fra sine studier av de hebraiske skrifter og ved hjelp av den hellige ånd som veiledet ham, at det var Guds vilje at han frivillig skulle dø offerdøden, så alle trofaste mennesker kunne bli utfridd fra døden. Da hans tjenestegjerning hadde nådd sitt høydepunkt like før han skulle betale den høye pris ved å dø på torturpelen, sa han: «Far, om du vil, da ta dette beger fra meg. Dog, la ikke min vilje skje, men din.» — Luk. 22: 42, NW.

¹⁷ Bibelen er full av åpenbaringer av Guds vilje som hans innvigde tjenere må utføre. De søker flittig større kunnskap og verdsettelse av Hans vilje, og bestreber seg alvorlig på å bringe sine handlinger i samsvar med Guds rette vilje. Nå er det for eksempel Jehova Guds vilje at Hans vitner skal forkynne Hans navn over hele den bebodde jord. (Es. 61: 1, 2; Matt. 24: 14, NW; Rom. 9: 17) Det framgår også av Bibelen at det er Hans vilje at hans opprettede rike i himmelen skal knuse og gjøre ende på alle denne gamle verdens riker i Harmageddon-slaget, som nå ligger like foran oss. (Dan. 2: 44; Sef. 3: 8) Hvem er vi, at vi skulle motstå Guds majestetiske vilje? Vi skynder oss heller å ordne vårt liv og våre anliggender i nøye harmoni med Hans vilje, slik at den for bestandig kan bli utført på jorden som i himlene.

BEGRENSET AV ANDRES RETTIGHETER

18. a) Hvem gir rettigheter, og hvilke fem former nevnes her? b) Hva er plikt, og hvilket forhold er det mellom plikt og rettighet? Gi eksempler.

¹⁸ De kristne lærer å forstå at deres frihet også er begrenset av rettigheter som Gud har gitt andre. Hvordan det? I enhver regjering, enten den er teokratisk eller dannet av mennesker, har den overordnede makt til å gi enkeltpersoner rettigheter. Rettigheter er fordeler eller utvidet handlefrihet. De kan ha form av: 1) juridiske fordeler vedrørende saker av spesiell interesse, 2) særlig myndighet i forbindelse med en stilling, 3) generell bemyndigelse, 4) forrettigheter eller 5) gaver. Disse rettigheter kan være fastsatt ved lov for hele gruppen, være gitt direkte til enkeltpersoner, eller framkommet i kraft av pakter. Videre er det bra å merke seg at for enhver rettighet som blir gitt av den overordnede, skapes det også en tilsvarende plikt. «Alltid når en person er i besittelse av en rettighet, hviler det også en tilsvarende plikt på en annen person eller på alle i alminnelighet.»b Derfor er en plikt en forpliktelse til å gjøre noe eller la være å gjøre noe i samsvar med en annens rettighet. Du skylder for eksempel en mann 100 kr. Han har rett til å kreve de 100 kr. Du har plikt til å betale ham 100 kr. Hvis det skulle oppstå strid om saken, så er det dommerens sak å avgjøre hvem av partene som har rett. Han forordner da at denne rettighet skal anerkjennes, og at plikten skal oppfylles av den han har funnet at den hviler på. Vi ser altså at vår kristne frihet er begrenset av plikter som vi må oppfylle i samsvar med rettigheter som Gud har gitt andre skapninger.

19. Sammenlign Guds rettigheter med menneskets rettigheter.

¹⁹ Jehova Gud har i sin egenskap av Skaperen de største rettigheter i universet. Hans rettigheter eller lovmessige fordeler betegnes som eneveldige rettigheter på grunn av at han er den store overordnede i teokratiske regjeringssaker. (Rom. 9: 20, 21, NW; Sl. 95: 3) Alle mindre rettigheter stammer fra Jehova Gud og har sitt utspring i hans eneveldige rettigheter. (Job 36: 6) Disse mindre rettigheter, som han har gitt sine underordnede, alle trofaste skapninger fra Kristus Jesus og ned til lydige mennesker på jorden, betegnes som delegerte rettigheter. Disse mindre rettigheter har Gud med andre ord delegert eller overdratt til sine tjenere enten som belønning for trofast tjeneste, eller simpelthen som et uttrykk for sin store kjærlighet til sine skapninger. Dette punktet kan illustreres ved følgende, som viser noe som umulig kan finne sted: En skapning kunne aldri bringe Gud for retten i forbindelse med et tvistemål. Det er nemlig rettens oppgave å avgjøre hvem som har de største rettigheter i en bestemt sak, og i en hvilken som helst sak som kunne komme opp, ville Gud alltid sitte inne med de største rettigheter, og derfor ville han vinne saken hver gang. Alt dette betyr at Guds eneveldige rettigheter aldri med hell kan dras i tvil. Selv Satan Djevelen vil bli tvunget til å erkjenne dette betydningsfulle faktum når han lider totalt nederlag i Harmageddon. — Jer. 18: 1—10.

20. Hva er «de fattiges rettigheter», og hvordan innvirker de på de kristnes handlinger i dag?

²⁰ Her følger noen eksempler på rettigheter som er omtalt i Bibelen, og som har oppstått av de forskjellige årsaker som er nevnt i paragraf 18: «Jeg vet at Herren vil opprettholde .... de fattiges rettigheter.» (Sl. 140: 13, AT; Es. 10: 2) De fattiges alminnelige «rettigheter» var fastsatt ved lov under lovpakten for å gi de ikke-israelittiske fremmede og de andre fattige i landet den forrett å få sanke etterraksten av høsten. Det ble således sørget rikelig for mat til de fattige. (3 Mosebok 19: 9, 10) Denne lov, som bare var en skygge av større ting i vår tid, ser ut til å være et bilde på de åndelig fattiges rett eller deres som ikke er sanne kristne, til å høre det sannhetsbudskap som forkynnes av Jehovas kristne vitner. Jehovas vitner har derfor den viktige plikt å gi disse Herrens «fattige» åndelig føde. Gud har gitt dem den rettighet å få høre om Guds barmhjertighet og ta imot sannheten som gir liv i den nye verden. Hvem er vi, at vi skulle nekte dem denne rett til å vinne frelse? — Luk. 7: 22; 14: 21.

21. a) Hvilken rettighet omtales i Esekiel 21: 27, og hvordan innvirker den på de kristnes handlinger i dag? b) Hvordan forholder det seg når andre får myndighet i Guds organisasjon?

²¹ Bibelen omtaler en annen rettighet, som det er av interesse å undersøke. Esekiel sier: «Heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» (Esek. 21: 27) Den rettighet det tales om her, er retten til å sitte på Jehovas trone når han oppretter sitt rike. Denne rettighet gis ved hjelp av en pakt, eller en kontrakt som vi ville si nå til dags. Betingelsene ble fastsatt i den pakt Gud gjorde med David. Denne kontrakten kaltes også «de hellige løfter til David». I denne pakten sa Gud: «Jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.» (2 Sam. 7: 12, 13) Apostelen Paulus viser klart at det er Kristus Jesus som får denne paktsrettighet til det himmelske rikes trone. Dette betyr at alle kristne må anerkjenne Kristi Jesu kongelige rettighet, og har plikt til å ære ham som en opphøyd hersker i Guds teokratiske regjering. (Ap. gj. 13: 32—37; Joh. 1: 50; 1 Pet. 2: 17) Denne ordning gjelder også alle andre som blir betrodd en stilling i Guds organisasjon. De får også et visst mål av myndighet, som igjen gir dem rett (en utvidet frihet til å handle med forstand som tilsynsmenn i organisasjonen) til å utføre handlinger som andre ikke får utføre. De andre har plikt til å rette seg etter det som blir gjort av den som er blitt betrodd en slik teokratisk myndighet. — Mark. 11: 28; Luk. 19: 17; Joh. 5: 27; 2 Kor. 10: 8; Matt. 10: 1.

22. Hvilke rettigheter tilkommer de kristne som følge av den bemyndigelse Jesus ga i Matteus 28: 19, 20?

²² La oss nå ta et eksempel på rettigheter som er gitt ved hjelp av en generell bemyndigelse. Før Jesus fór opp til himmelen, ga han sine kristne etterfølgere bemyndigelse til å være ordets tjenere og hans vitner helt til jordens ytterste ender: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker fra alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» «Dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den mest fjerntliggende del av jorden.» (Matt. 28: 19, 20; Ap. gj. 1: 8, NW) Dette ga de innvigde kristne rett ved bemyndigelse til å forkynne om Kristus Jesus overalt på jorden. Dette pålegger alle jordiske herskere og folkene i alminnelighet plikt til å la disse ordets tjenere utføre sitt bemyndigede oppdrag. For å få denne kristne rett til å forkynne Kristus anerkjent av den romerske regjering, appellerte Paulus sin sak til verdensrikets høyesterett i Roma. I sin omtale av denne juridiske grunnfestelse av retten til å forkynne det gode budskap sier Paulus at dere har jo alle sammen «del med meg i den ufortjente godhet både i mine fengselslenker og i å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW) Av den grunn holder kristne ordets tjenere i dag fast på sin rett til å forkynne Rikets budskap i alle land. En enkelt kristen kan heller ikke hindre en annen kristen i å hevde sin rett som en ordets tjener.

23. Gjør rede for de rettigheter de kristne har fått som følge av en forrettighet Gud har gitt dem.

²³ Rettigheter blir også gitt i form av særlige forrettigheter. Som et eksempel kan nevnes den uvurderlige forrett å bære Jehovas navn. Mens hans trofaste apostler hørte på, ba Jesus til Jehova Gud og sa: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg ut av verden. .... Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent.» (Joh. 17: 6, 26, NW) Den sanne kristne ordets tjener, som kjenner betydningen av det guddommelige navn Jehova, vil med glede leve opp til Guds erklæring: «I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» (Es. 43: 12) Denne forrettighet fører med seg retten til å tale som en av Guds ambassadører og å representere ham overfor de styrende og folkene i denne gamle verdens samfunn. Også her er et kristent vitne for Jehova pålagt den begrensning at han ikke kan hindre en medkristen i å gjøre bruk av sin rett ifølge denne forrettighet. Det er så fordi denne forrettighet kommer direkte fra Gud selv, og ikke har sitt utspring fra noen jordisk myndighet.

24, 25. a) Hvordan viser Paulus at de forskjellige gaver de første kristne fikk, førte rettigheter med seg? b) Hvilke gaver er de kristne interessert i i dag? Kan de fastholde de rettigheter som er forbundet med disse gaver på tross av sine medmennesker?

²⁴ Og endelig ser vi at alle de mange vidunderlige og forskjelligartede gaver som kommer fra Jehova, fører rettigheter med seg. Tenk på hvordan Gud i den første menighets dager ga forskjellige gaver til de kristne tjenere: «Nå er det forskjellige gaver, men det er den samme ånd. For eksempel, én gis visdoms tale ved ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme ånd, en annen tro ved den samme ånd, en annen gaver til å helbrede ved denne ene ånd, ennå en annen kraftige gjerninger, en annen profetering, en annen evne til å skjelne mellom inspirerte uttalelser, en annen forskjellige tunger, og en annen tydning av tunger.» (1 Kor. 12: 4, 8—11, NW) Paulus viser et annet sted hvordan hver enkelt tjener som var velsignet med en slik gave, hadde rett til å tale til menigheten, og som følge av denne rettighet kunne ingen hindre ham i det. «Når dere kommer sammen, så har én en salme, en annen har en belæring, en annen har en åpenbaring, en annen har en tunge, en annen har en tydning. La alt skje til oppbyggelse.» (1 Kor. 14: 26, NW) De gaver som her er nevnt, finnes ikke blant de kristne i dag.

²⁵ Jehova, alle gode gavers giver, har imidlertid ikke forbigått de kristne etter apostlenes dager. (Jak. 1: 17) Vi vil her nevne noen av de gaver som er nevnt i Bibelen, og som alle fører med seg rettigheter. Sannheten selv er en dyrebar gave, som ingen har rett til å ta fra deg. Tro på Gud og Kristus er likeledes en gave som ingen kan berøve en. Så er det gaven å leve ugift og gaven å leve i ekteskap, Guds ufortjente godhets gave og den ubeskrivelige frie gave, Guds godhet. (Joh. 4: 10; Ef. 2: 8; Matt. 19: 11; 1 Kor. 7: 7; Rom. 5: 15; 2 Kor. 9: 15, NW) Men den største gave som alle trofaste kristne har i vente, er det evige liv: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6: 23, NW) Når man får den gaven, har man vunnet seiersprisen, retten til liv. Den som har denne rett til liv, eier den på tross av alle unntagen Jehova Gud, Livgiveren, som sitter inne med de største, eneveldige rettigheter. For en dyrebar skatt denne rett til liv vil være!

DEN KRISTNE FRIHETS OMFANG

26. Har åndeskapninger og mennesker det samme mål av relativ frihet? Forklar det nærmere.

²⁶ Mennesket er ikke den eneste skapning hvis relative frihet er begrenset. Det er skrevet at mennesket er ’gjort litt ringere enn englene’, og det ser derfor ut til at den relative frihet englene nyter, er noe større enn den trofaste mennesker har. (Hebr. 2: 6, 7, NW) Så er det de 144 000 medlemmer av den herliggjorte Rikets organisasjon i himmelen som skal «få del i guddommelig natur», en stilling som er enda høyere enn noen av englenes. Av dette må man slutte at disse Guds herlige, udødelige sønner må ha en meget omfattende relativ frihet som svarer til at de er nye skapninger. (2 Pet. 1: 4; 2 Kor. 5: 17) Om den oppstandne Kristus Jesus, Kongen, er det skrevet: «Han er speilbildet av hans [Guds] herlighet og det nøyaktige bilde av hans vesen.» (Hebr. 1: 3, NW) Sikkert er det at denne opphøyde skapning har en relativ frihet med en så høy grad av handlefrihet at den nærmer seg den Gud har. Men det er i virkeligheten bare Jehova som den eneveldige overordnede som har absolutt frihet.

27. Beskriv og drøft omfanget av den frihet Gud tildeler sine skapninger.

²⁷ I motsetning til Jehova er alle andre underlagt begrensninger av sin frihet i større eller mindre grad, alt etter graden av deres underordnede stilling, like fra Kristus og ned til trofaste mennesker. Den relative frihets område er imidlertid tilstrekkelig stort til å sette skapninger i enhver stilling i stand til å utfolde sitt fullkomne liv i størst mulig utstrekning til beste for seg selv og alle omkring dem, alt til ære for Gud, deres Skaper. Det mål av frihet som er tildelt den enkelte skapning, er umåtelig stort. Han vil aldri i de kommende tidsaldre komme til å føle seg hindret eller innskrenket i sin utfoldelse. Det frihetsområde som tillater utøvelse av den frie vilje både i fysisk og åndelig henseende, vil aldri bli utnyttet fullt ut av den enkelte, hvilken stilling han nå enn kan være i. Ved slutten på Kristi tusenårige regjering, når Guds jordiske undersåtter i fullt mål kommer i besittelse av sin ’herlige frihet som Guds barn’, da vil de begynne å øve bedrifter som vil legge beslag på det fullkomne menneskes fullt utviklede oppfinnsomhet, dyktighet og begavelse. Disse evner, som omfatter det fullkomne menneskes mentale, fysiske og åndelige utrustning, vil utrette ting som vi ikke kan gjøre oss noen forestilling om nå i overgangstiden mellom de to verdener. — Es. 64: 3.

28. Hva viser eksemplet med Jesus oss med hensyn til det fullkomne menneskes framtidige virkeområde i forbindelse med dets frihet?

²⁸ Tenk et øyeblikk over hvordan dette ble lagt for dagen av det fullkomne menneske Jesus under hans tjenestegjerning på jorden. Ved begynnelsen av sin gjerning, da han ble døpt i Jordan i året 29 e. Kr., ’ble himlene åpnet’ og Guds ånd kom over ham. (Matt. 3: 16) Fra da av gjenkalte han i sin erindring alle sine førmenneskelige erfaringer og sitt åndelige liv. Dette betydde at Jesu fullkomne menneskehjerne var stor nok til at han i sitt sinn kunne romme alle de mentale ferdigheter og erindringer om sin førmenneskelige tilværelse som han hadde samlet i en periode på utallige milliarder av år som en mektig åndeskapning i himmelen. Dette forklarer Jesu hentydninger til mange av sine personlige samtaler med Jehova Gud i himmelen som han husket nøyaktig. Det vil være fornuftig å trekke den slutning at det fullkomne menneske på jorden i de milliarder av år som ligger foran oss, aldri vil nå opp til den lysende begavelse som Jesus, Guds enbårne Sønn, hadde. Hvis da Jesus som et fullkomment menneske aldri fant sitt livsløp på jorden hindret eller innskrenket, så venter det ganske sikkert det fullkomne menneske i den kommende nye verden et endeløst og umåtelig interessant liv med frihet og intens virksomhet på jorden. Og ikke bare det, det vil også bli et liv i frihet med sikkerhet i all evighet. — Joh. 5: 19—21; 8: 58; 12: 48, 49; 17: 5; Kol. 1: 15—17.

29. Hvorfor og hvordan bør de kristne verdsette sin frihet?

²⁹ Kallet til kristen frihet har gått ut over hele jorden. En stor skare har svart på kallet, og det er mange som har fridd seg selv fra slaveriet i Satans gamle verdens samfunn. Men enda flere er det som ennå må få høre ropet: «Si til de fangne: Gå ut!» (Es. 49: 9) Følgende råd gis til de mange som allerede i flere år har kunnet nyte godt av den teokratiske frihets atmosfære: Vær et sant eksempel for de nye som smaker denne frihet for første gang. Dere kan hjelpe de nye til å vokse i modenhet ved å være et godt eksempel på å vandre varsomt med hensyn til andres rettigheter og ved å holde dere innenfor de rette teokratiske begrensninger av vår kristne frihet. De vil lære å få respekt for Guds krav og bli dyktigere medlemmer av den nye verdens samfunn. Ved å innordne oss under de nåværende kristne organisasjonsmetoder, vil vi bli så meget bedre utrustet til å være administratorer i den nye verden etter Harmageddon. Fortsett å bevise deres ustraffelighet som forkynnere av det gode budskap, slik at deres mål, å oppnå det evige livs velsignede gave på en evig, paradisisk jord, kan bli en velsignet virkelighet. Unge og gamle, verdsett derfor deres kristne frihet som en dyrebar skatt. La ingen røve den fra dere. Hold fast på den.

[Fotnoter]