Det rette syn på det arbeid som ligger foran oss
«Dette er hva jeg fortsetter å be om, . . . at dere kan forvisse dere om de viktigere ting.» — Fil. 1: 9, 10, NW.
1. a) Hvordan ser verdens ledere på framtiden, og hvilken handlemåte følger de? b) Hva er det Jehovas folk tillitsfullt ser fram til, og hvorfor?
HVILKEN framtid går menneskene i møte? Verdens ledere håper på fred, men samtidig frykter de for at det skal bli en verdensomfattende krig, og de ruinerer sine land ved sitt vanvittige kappløp om hvem som klarer å fylle sine lagre med flest atomvåpen. De skjelver av frykt for de ting de ser komme over jorden. Men slik er det ikke med det folk som har Jehova som sin Gud. De går tillitsfullt framtiden i møte og finner styrke i det håp som er basert på kunnskap ut fra Guds Ord. Deres Gud er han «som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd». (Es. 46: 10) Han vet hva framtiden vil bringe. Han har allerede opprettet en ny himmelsk regjering, sitt rike, og han har lagt grunnlaget til en ny jord i og med dannelsen av den nye verdens samfunn av hans vitner. (Es. 51: 16; 65: 17) Den onde verden befinner seg i sin endens tid. Gud sier at «han går i rette med alt kjød; de ugudelige overgir han til sverdet». Ondskapen skal aldri mer få rå. «Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de ulastelige som skal bli tilbake på den.» (Jer. 25: 31; Ordspr. 2: 21, NW) Disse rettskafne som blir tilbake, denne trofaste levning av menneskeheten, vil kunne glede seg over sin gudgitte arv, ikke bare noen få år eller i tusenvis av år, men for bestandig, for «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». (1 Joh. 2: 17) Ingen av nasjonene på jorden kan ved hjelp av forhandlinger eller ved å stille sin militærmakt til skue unnslippe den dom Gud snart skal fullbyrde, og de vil heller ikke kunne forpurre den allmektige Guds hensikt, som går ut på at vår klode skal forvandles til et verdensomfattende paradis under hans rikes styre.
Det viktigste arbeid
2. Hvorfor er det viktig å ha klart for oss hva den gamle verden går i møte, når vi skal treffe et valg med hensyn til hvilken gjerning vi skal gå inn for å gjøre?
2 Ved at Jehova Gud gir oss slike viktige opplysninger, gjør han det mulig for oss å treffe et forstandig valg med hensyn til hvilken gjerning vi skal gå inn for å gjøre. Han beskytter oss, slik at vi slipper å oppleve den ulykke som blir følgen av å spille våre krefter, ja, selve vårt liv, ved å gå inn for det som er godt i menneskers øyne, men som vil føre til vår ødeleggelse i den universelle Harmageddon-krigen. (Ordspr. 14: 12) Hvor uforstandig ville det ikke være av oss å vie vårt liv til arbeidet med å opprettholde denne gamle verden når Gud så klart og tydelig har gitt uttrykk for sin hensikt! Hvis vi er en del av den gamle verden, tjener vi ikke de interesser som er knyttet til Guds nye verden, som Kristus skal være kongen i. (Joh. 15: 19; 17: 16) Hvis vi er venner av denne verden, som Satan er den usynlige guden for, har vi unnlatt å vise troskap mot universets suverene Hersker, Jehova Gud, og har sluttet oss til dem som er hans fiender. (Jak. 4: 4; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19) Hvor langt forstandigere er vi ikke hvis vi søker fred med Gud og tjener hans nye verdens interesser!
3. a) Hva er det de fleste mennesker søker å oppnå med sitt arbeid? b) Er dette det viktigste i livet?
3 Det er så mange ting vi kan bruke våre krefter til å gjøre. Det de fleste mennesker søker å oppnå med sitt arbeid, er økonomisk sikkerhet, men dette er ikke det viktigste i livet. Hvis en har en materialistisk innstilling, som får en til å måle alt det en gjør, ut fra hvor stor materiell vinning det gir en, har en ikke det rette syn på framtiden. Jesus Kristus understrekte dette ved hjelp av en lignelse. Han fortalte om en mann som gjorde det svært godt som bonde, og som så for seg hvordan han skulle utvide sine lader slik at han kunne samle seg mye grøde for framtiden. Han ønsket å kunne trekke seg tilbake med et stort forråd som ville vare i mange år. Han så fram til den tiden da han kunne si: «Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad!» Men et slikt liv kan føre til at en ikke engang når det mål en har satt seg i materiell henseende, for, som Jesus fortalte, sa Gud til denne mannen: «Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet?» «Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» (Luk. 12: 16—21) De som følger i Jesu Kristi fotspor, forspiller ikke på en slik dåraktig måte sitt liv. De plikter å sørge for sine egne, og de blir oppfordret til å benytte seg av praktisk visdom når de gjør det. De er imidlertid klar over at når de er rike i Gud og søker først hans rike, har de ingen grunn til å bekymre seg for hva de skal spise, drikke eller kle seg med, for da vil de «få alt dette i tilgift». — Matt. 6: 25—34
4. Hvilket prisverdig arbeid kan noen ofre seg for, men hvordan kan det føre til at de unnlater å gjøre det som er absolutt viktigst?
4 Andre ofrer seg kanskje for det som ofte blir omtalt som «humanitært» arbeid, for på denne måten å lindre sine medmenneskers fysiske nød og lidelse. Et slikt ønske om å hjelpe andre er prisverdig. Jesus selv roste i en lignelse den samaritanen som ga fysisk hjelp til en mann som var i stor fysisk nød. (Luk. 10: 30—37) Lukas, som var en av apostelen Paulus’ reisefeller, var lege og kunne således lindre andre menneskers fysiske lidelser. (Kol. 4: 14) Men hvis en vier hele sitt liv til å tjene sine medmennesker og ikke lar tjenesten for Gud komme i første rekke, har en ikke gjort det som er absolutt viktigst. «Dette er hva jeg fortsetter å be om,» sa Paulus i sitt brev til filippenserne, «at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag, og så dere kan være fylt med rettferdig frukt som er ved Jesus Kristus, til Guds ære og pris.» — Fil. 1: 9—11, NW.
5. Hva er det viktigste arbeid en kan ta del i, og hvorfor er det det?
5 Det viktigste arbeid vi kan utføre, er uten tvil det som er gitt oss av Gud, for ved å gjøre dette arbeid utfører vi det som er selve hensikten med at vi lever. «I er mine vitner, sier [Jehova].» (Es. 43: 10) Dette forplikter oss til å tale om Gud og hans hensikter, sørge for at andre får vite hvem som er den sanne Gud, og hva hans hensikter er, og forvisse oss om at de får høre det gode budskap om at Guds rike nå hersker, og at dette rike vil utøse evige velsignelser over alle lydige mennesker. Enten budskapet blir tatt imot med takknemlighet eller ikke, er det Guds vilje at det skal forkynnes. Det er hans hensikt at hans ’navn kan bli kunngjort over all jorden’, og det er vår store forrett å ha del i dette arbeidet. (Rom. 9: 17) Lykkelige er de som med tro tar opp denne forkynnelsen og er med på å prise Gud, for «alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst». — Ap. gj. 2: 21, NW.
6. Hvordan viste apostelen Paulus at han var i besittelse av skjelneevne når det gjaldt å avgjøre hva han skulle velge å gjøre?
6 Paulus, som var en Jesu Kristi apostel, var i besittelse av en skarp skjelneevne når det gjaldt å avgjøre hva han skulle velge å gjøre, for han sa: «Det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd.» Han ville ikke la seg hemme ved å ofre oppmerksomhet på de muligheter han hadde i forbindelse med sin tidligere sosiale stilling, sitt verdslige arbeid eller sin framskutte plass i den religiøse verden. Det som fra et verdslig synspunkt ’var ham en vinning’, var han villig til å betrakte som tap og gi avkall på for å kunne innrette sitt liv med tanke på den tjeneste som var blitt betrodd ham av Herren. Det var tjenesten som lå ham på hjerte, og han sa: «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten.» — Fil. 3: 7, 8; 1 Tim. 1: 12.
En grundig utførelse av arbeidet
7, 8. a) Hvordan betraktet Paulus den måten tjenesten bør utføres på? b) Hvordan viste han dette i forbindelse med sin tjeneste i Efesos?
7 Paulus viste sin hengivenhet for Gud ved å utføre sin tjeneste på en eksemplarisk måte. Da han sammen med tilsynsmennene for menigheten i Efesos tok et tilbakeblikk på den handlemåte han hadde fulgt, nevnte han den motstand han hadde møtt, men han viste at den ikke hadde fått ham til å unnlate å utføre sin tjeneste grundig. «Dere vet godt hvordan jeg fra den første dag jeg kom til Asia, var med dere hele tiden og tjente som en slave for Herren med den største ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes anslag; mens jeg ikke unnlot å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg vitnet inngående både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus.» Han hadde ikke den innstilling at det var nok at han hadde vært blant dem, og at de kunne ha kommet til ham for å høre det gode budskap hvis de hadde ønsket det. Han gikk fra hus til hus for å komme i kontakt med dem. Han forvisset seg om at de virkelig hadde fått høre budskapet, og at de visste hva det dreide seg om, enten de nå trodde på det eller ikke. Det spørsmål han stilte seg selv, var ikke: Har jeg hatt del i tjenesten, men: Har jeg utført den grundig? Paulus viste at dette var nødvendig, og han understrekte det da han sa: «Jeg [regner] ikke min sjel som noe dyrebart for meg, hvis jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus, å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet.» — Ap. gj. 20: 18—24, NW.
8 Da han tok opp arbeidet i sitt tildelte distrikt i Efesos, begynte han med å holde en rekke offentlige bibelske møter i synagogen, og dette pågikk i omlag tre måneder. Han talte på en likefram og kraftfull måte, og han tok på samme tid sine tilhøreres innstilling i betraktning og forkynte budskapet ved å benytte seg av ord og uttrykk som de med letthet kunne forstå. (1 Kor. 9: 20—23) Hans lære kunne ikke forveksles med den lære som ble forkynt av prestene i Efesos, som klødde folk i ørene, og det ble snart et tydelig skille mellom dem som var hardhjertet, og dem som var lærvillige. Paulus tok derfor med seg dem som ønsket å lære, disiplene, til et annet møtested og holdt i to år daglige samtaler med dem i Tyrannus’ skole. (Ap. gj. 19: 8—10) Samtidig tok han del i tjenesten fra hus til hus og lærte dem opp i den. Ved å ta seg av dem på en slik kjærlig måte ga han dem ikke bare det gode budskap, men han ga seg selv for dem. Han utførte sin tjeneste grundig.
9. a) Hvilket syn rådet Paulus Timoteus til å ha på tjenesten, og hvorfor? b) Hvordan kan en ’frelse dem som hører’ på en?
9 Paulus rådet også sin medarbeider Timoteus og dem som i vår tid har samme tro som Timoteus, til å ha klart for seg hvor nødvendig det er å gjøre fyllest for seg i tjenesten: «Hva som hender, vær du nøktern! Ta villig lidelsen! Gjør en evangelists gjerning! Gjør fyllest for deg i tjenesten!». (2 Tim. 4: 5, UO) Han oppfordret ikke Timoteus til bare å ha en viss andel i tjenesten, nærmest for å være sikker på at han hver måned kunne fortelle det styrende organ at han hadde forkynt det gode budskap i løpet av måneden. Nei, han oppfordret ham til å gjøre noe mer: «Gjør fyllest for deg i tjenesten!» Hvorfor? Jo, fordi det var liv som sto på spill. Timoteus var fullt klar over dette, for litt tidligere hadde Paulus skrevet til ham og gitt ham følgende formaning: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim. 4: 16) Det var ikke bare sitt eget liv han skulle ha omsorg for å frelse. Han skulle ikke ta del i tjenesten utelukkende med tanke på at det ville bety frelse for ham selv. Når han var iherdig og utførte sin tjeneste grundig, ville det kunne føre til frelse for andre, som selv om de kunne ha hørt det gode budskap, ikke på annen måte ville ha blitt vigd stor nok oppmerksomhet til at de kunne forstå betydningen av budskapet og rette seg etter det.
10. Hvilket syn bør vi ha på det arbeid som det ennå gjenstår å utføre før Harmageddon?
10 Hvor aktuelt dette råd som ble gitt til Timoteus, også er for oss i vår tid! Det hjelper oss til å få det rette syn på det arbeidet som det ennå gjenstår å utføre før Harmageddon. Det hjelper oss til å unngå å få følelsen av at vi har «gjort vårt» ved bare å levere inn en rapport over månedens felttjeneste. Vi ville fullstendig overse hensikten med Guds ufortjente godhet hvis vi gikk ut i tjenesten bare for å få tid på feltet og kunne levere inn rapporter og være regelmessige forkynnere, først og fremst med tanke på å oppnå frelse for oss selv. Vi må ’akte vår Herres langmodighet for frelse’, ikke bare for oss selv, men også for andre. (2 Kor. 6: 1; 2 Pet. 3: 15) I løpet av denne tiden med ’stor trengsel’ som skal ende i Harmageddon-slaget, har Jehova Gud kalt ut «av alle ætter og stammer og folk og tunger» en stor skare som ingen kan telle, mennesker som offentlig tilskriver Gud og Lammet sin frelse. — Åpb. 7: 9, 14.
11. Hvordan vil det at vi har vår oppmerksomhet vendt mot Jehova Gud, berøre vår tjeneste i den tiden som ligger foran oss?
11 Når vi har et modent syn på det arbeid Gud har gitt oss å gjøre, vil vi gå helhjertet inn for å utføre det. Kjærlighet til Gud og ønsket om å hjelpe andre til å tilbe ham vil skape en nidkjærhetens ånd i oss. Når vi møter motstand fordi vi tar del i den tjenesten som består i å gjøre Jehovas navn kjent, vil vi ikke la oss påvirke av folks oppførsel ved dørene. Vi vil ikke bli motløse og mindre ivrige fordi om det store flertall forkaster det gode budskap. Vår hengivenhet for Jehova Gud vil snarere styrke oss til å gå på i tjenesten. Den harme vi føler på grunn av den vanære Djevelen og hans ugudelige verden har påført Jehovas navn, vil anspore oss i tjenesten. Vi vil være utholdende fordi vi elsker rettferdighet, og vi vil fortsette å lete fram dem som er takknemlige for Guds foranstaltning for frelse. Vi vil ikke være tilfreds med bare å utføre en mangelfull tjeneste, men vi vil være våken for alle de anledninger vi har, og bestrebe oss på å dra nytte av disse tjenesteprivilegier.
12. a) Hvilke spørsmål kan hver og en av oss stille oss selv for å avgjøre hvor grundig vi utfører vår tjeneste fra hus til hus? b) Hvordan kan vi med mildhet endog veilede dem som ennå ikke er velvillig stemt, og hvilket resultat er mulig?
12 Kan du si det samme om din tjeneste i ditt tildelte distrikt som Paulus kunne si om sin tjeneste: ’Jeg har avlagt et grundig vitnesbyrd om det gode budskap’? Har du ført nøyaktige notater og gått tilbake helt til du har oppnådd å komme i kontakt med mennesker i hvert eneste hjem? Har du foretatt besøk ofte nok, slik at du etter en tid har kommet i forbindelse med de forskjellige medlemmer av hver eneste husstand? Har du dessuten avlagt et grundig vitnesbyrd for dem om Guds rike? Du må ofte vise stor tålmodighet og foreta mange besøk før en person virkelig avbryter det han holder på med, for å høre på deg. Imens kan du ved omhyggelig forberedelse og på en taktfull måte klare å holde fram ved hvert besøk et av punktene i din forberedte preken ved å benytte deg av noen få velvalgte setninger. Enten den du besøker, er klar over situasjonens alvor eller ikke, er du som en Ordets tjener klar over det. Av den grunn vil du forsøke med mildhet å veilede «dem som ikke er velvillig stemt, for kanskje Gud vil gi dem omvendelse som fører til en nøyaktig kunnskap om sannheten». (2 Tim. 2: 25, NW) Det kan være at sannhetens sæd som blir sådd på denne måten, ikke begynner å spire før mange måneder eller endog år senere. Kanskje noe kan skje i vedkommende persons liv, i samfunnet eller innenfor den menighet han er tilsluttet, som får ham til å begynne å ’sukke og jamre’ over de vederstyggelige ting som han ser foregå. (Esek. 9: 4) Dette kan gjøre ham mer mottagelig for Rikets budskap, og neste gang du besøker ham, vil han høre på deg. Fordi vi er sterkt interessert i de mennesker som bor i vårt distrikt, vil vi være utholdende i vårt forkynnelsesarbeid. Vi er klar over at det kan oppstå forskjellige ting i en persons liv som kan få ham til å forandre seg, og at dette kan gjøre det mulig for oss å hjelpe ham til å begynne å gå på den veien som fører til frelse. Vi vil være våken for de mange muligheter vi har til å gå tilbake til menneskene for ytterligere å stimulere deres interesse for Bibelens sannheter.
Omsorg for dem en forkynner for
13. Hvordan kan en vise omsorg for dem en forkynner for?
13 Ordets tjenere som er sterkt interessert i dem de forkynner for, utfører ikke tjenesten på en upersonlig måte. De tenker ikke bare på at de skal bruke to eller tre timer i tjenesten når de går ut, og når de kommer tilbake, snakker de ikke bare om hvor mye litteratur de har levert. De er interessert i menneskene, og de leter etter dem som er av god vilje overfor Gud. De er klar over at de er opptatt i et livreddende arbeid. Når de merker at et menneske er oppriktig, selv om det viser frykt på grunn av de hindringer Djevelen har skapt, bruker de på en effektiv måte åndens sverd for å fjerne slike hindringer og «utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne». (Es. 61: 1) De vil imidlertid ikke bruke tid til å argumentere med slike som ikke bryr seg om det som hører Gud til, men de går ikke ut fra at alle som kommer med en innvending, er fiendtlig innstilt. Ved å gå fram på en taktfull måte, ved å benytte seg av Jesu undervisningsmetoder og ved å bevare likevekten når de blir utsatt for vanskeligheter, finner de mange anledninger til med mildhet å veilede endog dem som til å begynne med ikke er velvillig stemt. Med tiden kan slike mennesker komme til fornuft og få en nøyaktig kunnskap om sannheten. — Joh. 1: 46—49; Ap. gj. 9: 1—22.
14. Hvilken innstilling hadde Jesus og Paulus overfor dem de forkynte for?
14 Jesus er et fremtredende eksempel på en som hadde kjærlig omsorg for dem han forkynte for. Han jaget ikke barna vekk fordi han mente at de var for små til å høre. Han betraktet ikke de rike som mennesker som var så stolte at han ikke ville bruke tid på dem, og han avviste heller ikke de fattige, de blinde og de vanføre som kom til ham. Han hadde medfølelse med menneskene. «[Han ynkedes] inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» (Matt. 9: 36) Selv når han var trett og trengte å hvile litt, avviste han ikke dem som kom til ham. Paulus hadde også «inderlig kjærlighet» til dem han forkynte for. (1 Tess. 2: 8) Vi må ha den samme innstilling overfor menneskene.
15. Hvilken opplevelse illustrerer hva det vil si å ha et modent kristent syn på tjenesten?
15 Denne omsorg for menneskene ble tydelig vist av en pionersøster som tok del i tjenesten på feltet mens hun besøkte en forkynner i en annen menighet. I løpet av formiddagens tjeneste traff hun en ung frue som viste en del interesse og tok imot den bibelske litteratur som ble tilbudt henne. Søsteren hadde ikke anledning til å gå tilbake til denne fruen ettersom hun var der bare på et kort besøk. Hun hadde imidlertid fått godhet for denne velvillige personen, og da hun kom hjem, begynte hun å skrive til henne for å oppmuntre henne til å studere. Det ble holdt et bibelstudium pr. brev, og interessen vokste så fort at søsteren etter en kort tid bestemte seg for å gjøre et spesielt besøk hos den unge fruen og få gjort henne kjent med menigheten på stedet. Den unge fruen tar nå selv del i tjenesten! Denne pionersøsteren var så visst ikke ute i tjenesten bare for å kunne få rapportere tid på feltet. Hennes ønske var å ære Jehova ved å finne og fø dem som har en får-lignende innstilling overfor ham. Det er på den måten alle modne forkynnere ser på tjenesten.
Det rette syn på innvielsen
16. Hva mer forlanger Gud at en skal gjøre, selv om en regelmessig tar del i felttjenesten, og hvorfor?
16 Når vi har funnet slike får-lignende mennesker og hjulpet dem til å bli forkynnere av det gode budskap om Riket, er ikke vårt arbeid dermed gjort. Ingen bør tro at det å være tilsluttet den nye verdens samfunn i seg selv er noen forsikring om at en har Guds godkjennelse, eller at det å være med på å forkynne Rikets budskap er det eneste Gud krever av en for at en skal få overleve Harmageddon. Det er på ingen måte tilfelle! Så lenge en ikke sier til Gud: ’Å tjene deg er min livsgjerning. Jeg fryder meg over å gjøre din vilje, og jeg har viet mitt liv til tjenesten for deg, uansett hva den går ut på,’ er en ikke helhjertet i sin tjeneste. En er kanskje ikke villig til å ta på seg det ansvar som følger med innvielsen til Gud, men en er ikke i noen gunstigere stilling om en unndrar seg ansvaret. Hvis en som vet at han bør følge Jesu Kristi eksempel, innvie seg til å tjene Gud og symbolisere sin innvielse ved å bli døpt i vann, likevel ikke gjør det, så befinner han seg ikke på den smale veien som fører til liv. Han har på en måte en tankegang som er karakteristisk for medlemmene innenfor kristenhetens religiøse organisasjoner. De godtar også noen av Bibelens prinsipper som en rettesnor i livet, men de forbeholder seg selv rett til å trekke opp grensene. De setter seg opp som dommere over Gud og bestemmer selv hvilke ting i hans Ord de vil godta. Hvis en vet hvilke krav Jehova stiller, men avgjør i sitt eget sinn at ikke alle er av så stor betydning at de bør oppfylles, da har en i virkeligheten ikke godtatt Jehova som sin Gud. Hvordan kan en da vente at Gud skal godta en og gi en liv i den nye verden? Jakob, Herrens bror, sier angående dem som unnlater å gjøre det de vet Gud krever av dem: «Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.» (Jak. 4: 17) Slike mennesker trenger å bli hjulpet av modne mennesker til å få et rett syn på sin tjeneste for Gud. De trenger ikke bare å få kunnskap om Guds Ord, men også å bli klar over hva Gud krever av dem.
17. a) Er innvielse og dåp en garanti for at en vil få liv i den nye verden? b) Hva venter Gud av dem som tjener ham?
17 Innvielse og dåp er selvfølgelig i seg selv ikke noen garanti for at en vil få liv i den nye verden. Etter at en har innvigd seg, må en bruke sitt liv slik en har lovt Gud å gjøre. Ingen kan vente å få komme inn i den nye verden ved så å si å «krype under gjerdet». De som håper å kunne greie seg med så lite tjeneste som mulig, har allerede overtrådt det viktigste budet. Da Jesus ble spurt om hva man måtte gjøre for å oppnå evig liv, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din neste som deg selv.» (Luk. 10: 25—27) Jehova Gud, som er vår Dommer, ser mer enn det mennesker kan se. «[Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd.» (1 Krøn. 28: 9) Han kjenner ikke bare til det vi gjør, men også til vårt motiv for å gjøre det. Han vet om vi på en helhjertet måte gjør oss iherdige anstrengelser i tjenesten for ham, og om vi elsker vår neste som oss selv ved at vi ønsker at han også skal oppnå frelse. Nå før Gud fullbyrder sin endelige dom, er det om å gjøre at vi ransaker vårt hjerte med tanke på vår egen tjeneste for å se om vi har det rette syn på det viktige arbeid Gud har gitt oss å gjøre.