Det er ikke nok å være velmenende!

LEGENE mente det virkelig godt. Pasienten deres var tross alt den mest betydningsfulle borger i deres land, som nettopp hadde oppnådd uavhengighet. De fulgte samvittighetsfullt den tids medisinske behandlingsmåte — årelating. Men i stedet for å helbrede mannen, framskyndte de i virkeligheten døden til deres berømte amerikanske pasient, George Washington.

På samme måte som den tids leger var tilbøyelige til å ty til årelating, er legene i våre dager tilbøyelige til å ordinere blodtransfusjon, som i mange tilfelle har påført pasientene skader. Hvor kraftig understreker ikke dette sannheten i ordene: ’Det er ikke nok å være velmenende’!

Men la oss vende oss fra den verdslige historie til religionshistorien. I sin evangelieberetning har apostelen Matteus gjengitt en episode som kan sies å understreke det samme poenget.

Jesus Kristus hadde spurt apostlene om hvem de holdt ham for å være. Peter kom da med denne tydelige uttalelsen: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus roste Peter for denne uttalelsen. Men da Jesus fortalte disiplene at han skulle lide mye og bli slått i hjel i Jerusalem, kom dette helt uventet på Peter. Han tok Jesus til side, irettesatte ham og sa: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» Jesus svarte ham med disse ordene: «Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matteus 16: 13—23) Peter manglet tydeligvis kunnskap og forståelse. Han mente det vel, men det var ikke nok.

Nødvendig med forståelse og likevekt

Det er ikke nok å gjøre noe i god mening. Vi trenger også kunnskap, opplysning og forståelse. I samsvar med dette skrev apostelen Paulus til sine kjære medkristne i Filippi: «Og dette er hva jeg fortsetter å be om, at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke får andre til å snuble.» — Filipperne 1: 9, 10, NW.

Ja, hvis vi virkelig skal gjøre godt mot andre, særlig mot dem vi er glad i, er det ikke nok bare å være velmenende. Vi må også ha følelsesmessig likevekt samtidig med at vi legger visdom og god dømmekraft for dagen. Dette er spesielt viktig når det gjelder fedre og mødre.

Foreldre har ofte en tilbøyelighet til utelukkende å la seg lede av følelser og av godhet når de oppdrar barna. De tenker ikke over hvilken innvirkning dette kan ha på barna. Følelser har fått mange foreldre til å skjemme bort barna og være for ettergivende. Ja, de har i virkeligheten ødelagt barna. Noen foreldre lar barna få oppføre seg som de vil, eller de gir dem langt større frihet enn det som er fornuftig. Slike foreldre tror sikkert at dette vil gjøre barna lykkelige. Det viser seg imidlertid altfor ofte at slike barn blir frustrert, samtidig som det fører dem opp i vanskeligheter når de blir eldre og mer egenrådige.

Hvis foreldre virkelig ønsker å vise barna kjærlighet, må de på en likevektig måte la kjærligheten bli moderert av fasthet og disiplin. Siden «dårskap er bundet fast til den unges hjerte», er det visse situasjoner hvor det å vise kjærlighet er det samme som å tukte. Som Guds Ord sier: «Den som sparer på riset. hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» (Ordspråkene 22: 15, EN; 13: 24) Og vær sikker på at dette prinsippet kan anvendes på sønner så vel som på døtre.

Er det ikke i virkeligheten den måten Jehova handler med sine ufullkomne, jordiske barn på? «Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av.» (Hebreerne 12: 5, 6) Jehova tukter oss fordi han vet vi har behov for det, og det er til vårt eget beste. Tukt er selvsagt ikke behagelig i seg selv. «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — Hebreerne 12: 11.

At det ikke er nok å være velmenende, er et prinsipp som også får sin anvendelse i forholdet mellom mann og hustru. En ernæringsfysiolog bemerket en gang at en mann som gifter seg med en som er flink til å lage mat, er i livsfare. Hvorfor? Fordi en mengde fysiske plager kan forårsakes av at en spiser for mye, eller at en spiser for fet mat. Det kan nok være velment å oppfordre en ektemann som allerede har en utmerket appetitt, til å spise enda mer. Men er det forstandig?

På andre områder kan det være ektemannen som på en feilaktig måte gjør noe i beste mening. Noen menn er så pliktoppfyllende på jobben at de har liten tid og energi til overs for familien. Eller en kristen ektemann kan være så opptatt av å hjelpe andre i menigheten at han overser sin egen familie. Han bruker mindre tid på å hjelpe den enn han bruker på å hjelpe andre. Det er ikke nok å være velmenende. En ektemann må finne likevekten mellom sine forpliktelser overfor andre og forpliktelsene overfor sin egen familie.

Hva understreker disse eksemplene? Behovet for likevekt. Vår Skaper, Jehova Gud, er likevektig. Hans handlinger er bestandig i fullkommen harmoni med hans fire fremste egenskaper — visdom, rettferdighet, makt og kjærlighet. Dette fremgår for eksempel av den beskrivelse Gud gav av seg selv da hans tjener Moses bad om å få se hans herlighet. Etter at han hadde fortalt Moses at ingen kunne se ham og leve, hørte Moses en røst som beskrev Gud slik: «[Jehova], [Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott.» Men var det bare slike egenskaper Jehova la for dagen? Nei, for da kunne noen trekke for store veksler på Jehovas barmhjertighet og miskunnhet. Det var derfor passende at Moses hørte disse likevektige ordene: «Men han [Jehova] lar ikke den skyldige slippe straff.» — 2. Mosebok 34: 6, 7.

Det samme prinsipp kan anvendes på hele vår kristne livsførsel. Hvis vi skal kunne yte vårt aller beste, må vi ikke bare være velmenende og vise kjærlighet og godhet på en uselvisk måte. Vi må også la slike egenskaper bli moderert av visdom og rettferdighet. Dette er nødvendig, for det er ikke nok å være velmenende.