Kjærligheten er ’fullkommen’ som et «enhetens bånd»
1. I hvilken forstand kan Jehova sammenlignes med en smed, og i hvilken forstand skylder alle familier ham sitt navn?
DEN største Smed i universet, Jehova Gud, den Allmektige, kan smi et «enhetens bånd» som vil holde i all evighet. Familiebånd, også familiebånd på jorden, kan være svært sterke, og Jehova Gud blir omtalt som «Faderen, som enhver familie i himmelen og på jorden skylder sitt navn». (Efeserne 3: 14, 15, NW) Siden den verdensomfattende flommen på patriarken Noahs tid har alle familier på jorden nedstammet fra denne trofaste mannen, som Gud anerkjente og fant verdig til å overleve sammen med sin familie. Som følge av dette skylder nå alle familier på jorden Noah sitt «navn», det vil si, de kan takke ham for at de lever og har et navn. Før i tiden hendte det at Jehova Gud gav noen på jorden bestemte navn, men han har ikke direkte gitt familiene på jorden navn. Likevel skylder de ham sitt navn, for de ville ikke ha eksistert som en familie med et navn hvis det ikke hadde vært for ham, som er den store Livgiver. — 1. Mosebok 5: 1, 2, 32.
2. Hvordan ble han som gjorde opprør mot Guds familie, far til en familie, og hvilket spørsmål bør alle derfor stille seg selv?
2 Menneskene har imidlertid revet seg løs fra den himmelske Fars universelle familie. Den som fikk i stand dette, var en overmenneskelig skapning som gjorde opprør mot Guds familie av engler i himmelen, en opprører som fikk navnet Satan Djevelen. Ved å samle tilhengere på sin side i himmelen ble han på en måte deres far, men det er ikke kjærlighet som knytter medlemmene av hans familie sammen. Ved en anledning sa Jesus Kristus, som var et trofast medlem av Jehovas universelle familie, til noen jødiske motstandere: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud og er kommet til dere. . . . Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Johannes 8: 42, 44) Alle kan derfor i dag spørre seg selv: Hvem er i betraktning av dette min «far»?
3. Hvordan ble Satans situasjon forandret i og med den første verdenskrig, og hvilken bønn er det nå mer aktuelt enn noensinne å be?
3 Da Satan Djevelen gjorde opprør, ble han vist bort fra Jehova Guds universelle familie, og det samme ble senere hans demoner, som hadde ham som sin far. I Edens hage fremstilte han seg selv for menneskene som fristeren, og han fikk selv etter dette lov til å streife omkring på jorden for å drive sin onde kampanje og gjøre motstand mot sannheten. (Job 1: 7; 2: 2) Men nå er Satan Djevelen og hans demoner blitt kastet ut av himmelen og ned på jorden, slik at de ikke lenger har direkte kontakt med englene i himmelen. Dette skjedde etter den «krig» som ble utkjempet i himmelen etter Guds rikes fødsel, en «krig» som brøt ut da «folkeslagenes tid» utløp i 1914. Satan Djevelen og hans demoner vil aldri mer få adgang til himmelen. Det er derfor forståelig at Satan raser mot Jehovas universelle organisasjon og dens lojale medlemmer. (Åpenbaringen 12: 1—12; Lukas 21: 24) Det er derfor nå mer aktuelt enn noensinne å be om at apostelen Paulus’ bønn i Kolosserne 1: 2 må bli oppfylt til gagn for dem som lojalt støtter Jehovas organisasjon på jorden i dag. «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far!» Denne bønnen om fred blant dem som tilhører organisasjonen, kan ikke bli oppfylt hvis det ikke er enhet blant dem. Fred krever at det hersker indre harmoni i Guds synlige organisasjon, ja, at organisasjonens medlemmer føler seg knyttet til hverandre.
4. Hva kan Jehovas vitner takke Jehova for, og hva må de fortsette å vandre i?
4 Den organisasjonsmessige enhet og fred som kjennetegner Jehovas vitner og deres verdensomfattende organisasjon i dag, kan de i likhet med menigheten i Kolossæ takke Gud for. Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen: «Med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.» (Kolosserne 1: 12) Vi må fortsette å vandre i det økende lys. Nå i de «siste dager» av den gamle tingenes ordning må vi spesielt anstrenge oss for å være «i stand til» å bli mer opplyst og få del i den arv som venter oss i den nye tingenes ordning. — 2. Timoteus 3: 1.
Forent som «én hjord»
5. Hvor kommer Jehovas vitner fra i dag, og hvordan er de til tross for sine ulikheter blitt holdt sammen som «én hjord» under «én hyrde»?
5 I dag kommer Jehovas vitner fra flere familier på jorden enn de kristne i det første århundre gjorde. De kommer fra alle raser og alle samfunnslag og er mennesker med forskjellig hudfarge. Disse synlige trekkene kunne ha vært en splittende faktor blant Jehovas vitner, men det er de ikke. Jehovas vitner er klar over at uansett hvilken rase de tilhører, hvilken hudfarge de har, hvilket språk de taler, hvilken nasjonalitet de er av, eller hvilket samfunnslag de kommer fra, har de alle en felles opprinnelse, og sannhetens lys har bare en kilde. Nå på dette sene tidspunkt finnes det blant Jehovas vitner en levning av åndsavlede kristne, som har et himmelsk håp, og en ’stor skare’, som den gode Hyrde, Jesus Kristus, omtalte som sine «andre sauer». (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9—17; Matteus 25: 31—46) Det Jesus Kristus forutsa for lenge siden har ikke slått feil: «Og det skal bli én hjord og én hyrde.» Den gode Hyrde har vist sin dyktighet ved å holde alle sine fredselskende etterfølgere sammen i «én hjord» til tross for at de har forskjellige håp for framtiden. De elsker alle i enhet sin ’ene hyrde’, som i sin kjærlighet ofret sitt menneskeliv for dem alle, og de er lojale mot ham.
6. Hvorfor har resten, som har et himmelsk håp, ikke unnlatt å kunngjøre de bibelske sannheter om de «andre sauer»?
6 Den bibelske «sannhet» som alle de symbolske sauene i dag elsker så høyt, har mye å si om håpet om et paradis som ligger foran den stadig økende ’store skare’ av Hyrdens «andre sauer». Den åndelige resten, som elsker hele Guds Ords «sannhet» er ikke misunnelig og holder ikke tilbake noe som er til gagn for de «andre sauer», men har særlig siden 1935 kunngjort det storslåtte jordiske håp over hele verden. Resten vet at den nå lever i «den tid . . . da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter». (Apostlenes gjerninger 3: 21) For resten har åpenbaringen av denne sannhet vært en del av «den arven de hellige får i lyset». Helt siden det første nummeret av bladet Vakttårnet kom ut på engelsk i juli 1879, har dette bladet vært et redskap som Gud har brukt for å gjenopplive det storslåtte håpet om paradiset hos den gjenløste menneskehet. Andre publikasjoner som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, styrker og bekrefter dette håpet, som den ’store skare’ av de «andre sauer» gleder seg over i dag.
7. Hvilket håp i tillegg til sitt eget holdt den salvede rest fram i 1935, og hvorfor lot den dem som hadde et annet håp, bli døpt?
7 Inntil våren 1935 hadde de innviede, døpte vitner for Jehova sann tro på det ’ene håp’ som ble holdt fram for dem i Efeserne 4: 4—6: «Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.» Men på stevnet i Washington, D.C., i det minneverdige året 1935, ble det vist at den ’store skare’, som er beskrevet i Åpenbaringen 7: 9—17, tilhører den gode Hyrdes «andre sauer», som er omtalt i Johannes 10: 16. Den salvede rest, som fortsatt holder fast på sitt velbegrunnede ’ene håp’, gledet seg over dette økte lys over Bibelen og gikk helhjertet inn for å samle inn disse «andre sauer». Den følte ikke at de «andre sauer» krenket den ’ene dåp’ ved å bli døpt i vann, for det at de ble døpt, var like mye et symbol på deres innvielse til Jehova Gud gjennom Kristus som det hadde vært for den salvede rest. Den kjærlighet som medlemmene av resten hadde ikledd seg, ble nå utvidet til også å omfatte deres egen Hyrdes «andre sauer».
8. Hvis kjærlighet på det gamle Israels tid kan kjærligheten mellom de to klassene i den ’ene hjord’ sammenlignes med?
8 Alle som tilhører den større Davids, Jesu Kristi, ’ene hjord’, har framelsket en gjensidig kjærlighet til hverandre. Dette enhetens bånd av kjærlighet svarer til den ubrytelige og uvisnelige kjærlighet som den salvede David av Juda stamme, som var blitt utvalgt til å være konge, hadde til den uselviske Jonatan, sønn av den regjerende konge, Saul. (2. Samuelsbok 1: 25—27) Like før de skiltes, «sverget Jonatan enda en gang sin ed for David, fordi han holdt av ham; han hadde David inderlig kjær». (1. Samuelsbok 20: 17) Da David fikk høre at Jonatan hadde falt i kampen sammen med sin far, sang han en klagesang, som blant annet inneholdt disse ordene: «Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.» (2. Samuelsbok 1: 26) Deres gjensidige kjærlighet var et «fullkomment enhetens bånd». Bare døden skilte dem.
9. Hvem ble de «andre sauer» forbilledlig fremstilt ved, og hvordan vil de som tilhører de to klasser til slutt bli skilt?
9 Jonatan var et forbilde på de «andre sauer» i vår tid. En eller annen gang i framtiden, etter «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon, vil Jonatan-klassen, som har overlevd, bli skilt fra resten av David-klassen. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Dette vil bare skje fordi de som tilhører den elskede rest, blir tatt bort i døden. De vil på en måte bli «rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren». Dette skjer ved at de i samme øyeblikk som de dør, blir oppreist fra døden som åndeskapninger. (1. Tessaloniker 4: 17) De vil fortsette å elske de «andre sauer», som er igjen på jorden. Ja, deres kjærlighet vil da komme enda sterkere til uttrykk.
«Størst blant dem er kjærligheten»
10, 11. I hvilken forstand er kjærligheten større enn tro og håp slik det sies i 1. Korinter 13: 13?
10 Dette minner oss om Paulus’ ord i slutten av hans storslåtte omtale av kjærligheten i 1. Korinter, kapittel 13, nemlig: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (1. Korinter 13: 13) Hvordan skal dette forstås? La oss først se på det som sies i Hebreerne 11: 1 (NW): «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» En håper derfor bare på slike ting så lenge de ikke kan «ses». Ta for eksempel Abraham. Han viste tro på Jehova Gud og hans evne til å oppreise de døde. Han ventet derfor tillitsfullt på ting han ikke så før han døde. Jehovas vitner i dag har også sterk tro på Gud. De håper på ting de ennå ikke ser og derfor venter på. Når de etter hvert ser ’de ting de håper på’, håper de ikke lenger på slike ting, ettersom de er blitt oppfylt. Dette fremgår av det Paulus sier i Romerne 8: 24, 25, hvor vi leser:
11 «For i håpet er vi frelst. Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det han ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet.»
12. På hvilken måte har Jehovas vitner sett «alt det . . . som Gud har talt om», bli gjenopprettet (Apostlenes gjerninger 3: 21), og hva vil derfor med tiden opphøre, men hvilken egenskap vil bestå?
12 Siden etterkrigsåret 1919 har Jehovas vitner på jorden sett hvordan «alt det . . . som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter» er blitt gjenopprettet. De har sett hvordan Jehovas synlige organisasjon har kommet seg etter det dødelige slag som ble rettet mot den under den første verdenskrig, og hvordan den er blitt gjenoppbygd. Den tilber igjen Jehova Gud i et åndelig paradis her på jorden. (Jesaja, kapittel 35) Den er blitt utfridd av Babylon den store, den falske religions verdensrike. (Åpenbaringen 18: 1—4) Mange av de ting som er forutsagt i Åpenbaringen, Bibelens siste bok, er blitt oppfylt eller er i ferd med å bli oppfylt. Deres tro og håp, som er basert på Bibelen, tjener sin hensikt, og når denne hensikten er oppnådd, vil troen og håpet opphøre. Men hva med kjærligheten? Den har bestått, og den vil fortsatt bestå. Mens verden holder på å forgå og verdenselementene er i ferd med å gå i oppløsning på grunn av den sterke heten, går ikke «enhetens bånd», som er basert på kjærlighet fra Gud, i oppløsning. Det holder fortsatt mellom Gud og hans godkjente organisasjon og mellom resten av den «lille hjord» og den ’store skare’ av de «andre sauer». Det har vist seg å være «fullkomment».
13. Hvorfor vil kjærligheten aldri dø?
13 Gud er den personifiserte kjærlighet, og ettersom Gud aldri dør, vil kjærligheten heller aldri dø. Det sies med rette: «Gud er kjærlighet.»
14. Hvilken sannhet kan gjentas når det gjelder kjærligheten og dens kraft til å forene?
14 Hva kjærligheten og dens kraft til å forene angår, kan den inspirerte sannhet i 1. Johannes 4: 8, 16 gjentas og utdypes nærmere: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud [i forening med Gud, NW], og Gud i ham [i forening med ham, NW].»
15. Hva ble Gud tilskyndt av da han skapte det første menneske, og hvorfor kan menneskene verdsette dette på rette måte?
15 Det var således kjærlighet som tilskyndte Gud til å frembringe det første menneske på jorden. Som det sies i 1. Mosebok 1: 27: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.» Ikke så å forstå at det første menneske hadde samme skikkelse som Gud, men det ble utstyrt med slike egenskaper som Gud hadde, med mentale og åndelige egenskaper som skilte det ut fra de lavere livsformene på jorden. Mennesket kunne derfor verdsette Skaperens kjærlighet og kunne reagere på denne kjærligheten på en rett måte, som en sønn reagerer på den kjærlighet han blir vist av sin far. Det eksisterte et familiebånd mellom dem som ble styrket ved at de regelmessig kommuniserte med hverandre, til tross for at Faderen var usynlig for sin jordiske sønn, ettersom et menneske ikke kan se Gud og leve. Gud sa senere til Moses: «Det menneske som ser meg, kan ikke leve. (2. Mosebok 33: 20) Dette ble ikke forandret, for over 1500 år senere skrev apostelen Johannes til sine kristne brødre: «Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklart ham.» — Johannes 1: 18, EN.
16. Hvordan reagerte Johannes og hans kristne brødre og søstre på Guds faderlige kjærlighet, og hva har «enhetens bånd» vist seg å være når det gjelder den salvede rest og de «andre sauer»?
16 Apostelen Johannes var en åndsavlet sønn av Gud og stod derfor i et familieforhold til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, «den enbårne Sønn». Johannes og hans kristne brødre og søstre besvarte Guds faderlige kjærlighet ved å vise sin hengivenhet som kjærlige sønner og døtre. Denne kjærligheten var et «enhetens bånd» mellom dem og deres usynlige, himmelske Far. Den knyttet også de åndsavlede sammen som Guds åndelige sønner og som kristne brødre og søstre. Når vi undersøker dette «enhetens bånd» i dag, ser vi at det har vist seg å være «fullkomment», for medlemmene av den salvede rest er uatskillelig knyttet sammen som medtilbedere og vitner for Jehova Gud. Denne kjærligheten får dem til å holde seg innenfor Guds familie og det kristne brorskap. Det er verdt å legge merke til at deres medtilbedere i Guds tempel, den ’store skare’ av Kristi «andre sauer», legger for dagen den samme brennende kjærlighet, som binder Jehovas vitner så fullkomment sammen i dag. La oss derfor i likhet med apostelen Paulus være fast bestemt på at ingen «skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». — Romerne 8: 38, 39.
Hvordan vil du besvare disse spørsmålene?
□ I hvilken forstand skylder alle familier Jehova sitt navn?
□ Hvilken innvirkning bør dette ha på alle i den kristne menighet?
□ Hvem var Jonatan et forbilde på?
□ Hvorfor er kjærligheten større enn tro og håp?
□ Hvordan knytter kjærligheten oss til Gud?
[Bilde på side 20]
Den dype kjærligheten mellom David og Jonatan var et forbilde på kjærligheten mellom de salvede og de «andre sauer»