Vår kommende verdensregjering — Guds rike
«Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! For Gud er all jordens konge.» — Sl. 47: 7, 8.
1. Hvorfor snakker vi om «vår kommende verdensregjering»?
DEN verdensregjering vi sikter til, er en regjering for oss som lever på jorden! Den vil fullt ut dekke våre behov. Den er i ferd med å ta hånd om alle våre interesser. Dette er grunnen til at vi taler om «vår kommende verdensregjering».
2. Hva kan sies om de evner Han som står bak denne verdensregjeringen, har til å herske?
2 Den kommer fra en kilde som er langt høyere og langt større enn vi små mennesker, som har kommet så ynkelig til kort når det gjelder å ta hånd om våre anliggender her på jorden. Den kommer fra Ham som vet hvordan han skal styre, ikke bare vår lille planet, jorden, men hele universet. Den kommer fra alle tings Skaper. Denne verdensregjeringen er hans rike, det rike han ga løfte om for hele 6000 år siden. Bør vi ikke være glad for dette og lovsynge ham? Jo, naturligvis!
3. Over hva eller hvem vil Gud være konge ettersom hans rike er en verdensregjering?
3 Ettersom Guds rike er en verdensregjering, vil det ikke handle med bare ett folk på jorden. For lang tid siden, fra våren i år 1513 f. Kr. til våren i år 33 e. Kr., var Gud den himmelske Konge for bare én nasjon, Israels folk. (Sl. 147: 19, 20) Men nå gir han sitt ufeilbarlige ord på at han skal være Konge over hele jorden. Det betyr at han skal herske over mennesker av alle nasjoner. Dette er grunnen til at han gjennom en av sine fremste profeter, Esaias, uttalte disse oppmuntrende ordene til alle folk: «Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk.» — Es. 56: 7.
4. Hvilken profeti som er av betydning for oss alle, kom Gud med i Eden, og hvilken regjering hadde han da i tankene?
4 Men flere tusen år før dette, helt tilbake i Edens hage, uttalte Gud en profeti som har betydning for alle folk. Da sa han til den store Forfører: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den [kvinnens ætt] skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Disse profetiske ordene viste at akkurat som alle etterkommere av det første menneskepar måtte lide på grunn av den store Forførers handlemåte, skulle de alle få nyte godt av at hans hode ble knust av Guds ’kvinnes’ seierrike «ætt». Denne uttalelsen viser også at vi som lever nå, har noe godt i vente, ikke sant? Jo! Og da Gud talte om den som skulle knuse Motstanderens hode, talte han om den regjering som han skulle opprette til gagn for hele menneskeheten. Det skulle være en regjering av Gud og ved Gud og for alle folk. Dette burde vi virkelig glede oss over.
5. Hvordan framgikk det av den sang Moses sang, og de ordene Paulus siterte, at Guds hensikt omfattet mer enn Israel?
5 Gud hersket en tid som den himmelske Konge over Israels folk. Men hans kjærlige hensikt omfattet mer enn bare denne lille nasjonen. Det var ved Sinai berg i Arabia at Gud ble Konge over Israels folk, men i det 40. året etter denne begivenheten sang hans profet Moses en sang mens alle israelittene hørte på, og da han nådde klimaks i denne sangen, sa han: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk, for han skal hevne sine tjeneres blod, og han skal ta hevn over sine motstandere og visselig gjøre soning for sitt folks land.» (5 Mos. 32: 43, NW) Omkring 1528 år senere siterte en apostel som forkynte det gode budskap for ikke-israelittiske nasjoner, disse ordene som Moses sang. Han tok dem med i sitt inspirerte brev til de kristne i Roma, og han sier der: «Kristus [ble virkelig] en tjener for dem som er omskåret [israelittene] for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste de løfter han ga deres forfedre, og for at nasjonene skulle herliggjøre Gud for hans barmhjertighet. . . . Og han sier atter: ’Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.’» — Rom. 15: 8—10, NW.
6—8. a) Hvordan viste Paulus at Gud var interessert i alle nasjoner? b) Hva slags regjering hadde Gud derfor til hensikt å opprette?
6 Skribenten som her siterte Moses’ ord, var apostelen Paulus. Denne apostelen, som da var en bereist misjonær, hadde til hensikt å dra til Roma og planla til og med å reise helt til Spania. Han visste hva Gud på den tiden gjorde, ikke bare for de jøder som tok imot det gode budskap, men også for uomskårne ikke-jøder, hedninger, som viste tro på det gode budskap. Han visste at Gud var interessert i alle nasjoner. Til menigheten i Roma, som besto av jødekristne og av hedningekristne, skrev derfor Paulus:
7 «Er Gud kanskje bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for de andre folk? Jo, også for dem, så sant som Gud er en. Og han vil rettferdiggjøre de omskårne på grunn av tro og de uomskårne ved deres tro.» — Rom. 3: 29, 30, NTN.
8 Det er derfor ikke noe å undres over at Guds hensikt ikke var å danne en nasjonal regjering i vår tid, men en verdensregjering for mennesker av alle nasjonaliteter.
GUDS ELSKEDE SØNNS RIKE
9. Hvorfor har det kjødelige Israel ikke noe arveberettiget krav på retten til å danne den lovte verdensregjering?
9 De som i vår tid vet hva Gud har i sinne å gjøre, regner ikke med at noen nasjon eller noen gruppe av nasjoner, ikke engang De forente nasjoner, som nå har 149 medlemsland, skal opprette den så sårt tiltrengte verdensregjering. De vet at republikken Israel ikke har noe arveberettiget krav på retten til å danne den lovte verdensregjering til velsignelse for alle jordens slekter. Kjensgjerningene viser at Guds rike sluttet å herske over de kjødelige, omskårne jøder i det første århundre av vår tidsregning. Men i sin store barmhjertighet tok da Gud et skritt som hadde tilknytning til verdensregjeringen. Han opprettet et åndelig rike. Hvem hersket så det over, i betraktning av at den nasjon som besto av kjødelige israelitter, ble fratatt Guds rikes privilegier? Hvem på jorden er dette åndelige rikes undersåtter?
10. Hva kalte Paulus Riket i Kolossenserne 1: 13, og når begynte det å herske?
10 Dette riket fikk sin begynnelse i det første århundre av vår tidsregning. Apostelen Paulus henledet spesielt oppmerksomheten på det i sitt brev til den kristne menighet i byen Kolossæ i Lilleasia (nå Tyrkia) da han sa: «Faderen . . . gjorde oss skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset, han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.» (Kol. 1: 12—14) Den gang, i det første århundre, begynte Gud å gjøre troende skikket for en oppgave i tilknytning til hans hensikt, selv om de tilhørte hedningenasjonene. Han tilga deres synder.
11. Hva betydde det at Gud utfridde de kristne i Kolossæ av «mørkets makt», i virkeligheten for dem?
11 De troende i Kolossæ ble på den måten gjort skikket til å få del i arven sammen med Guds hellige, som var i lyset. De hadde vært under «mørkets makt» eller under makten til alt det som mørket representerte. De var for eksempel uvitende om Jehova Gud og fremmedgjort for ham og ikke underlagt hans herredømme. Ettersom Gud gjorde slike troende skikket til å få del i et bedre liv, fridde han dem «ut av mørkets makt». De ble derved det mest opplyste folk på jorden, for de var nå opplyst av Gud. De var ikke lenger underlagt «verdens herrer i dette mørke, . . . ondskapens ånde-hær i himmelrommet». (Ef. 6: 12) Gud hadde grepet inn for ’å opplate deres øyne, så de kunne vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud’. — Ap. gj. 26: 18.
12. Hva sier Paulus at den opplyste tilstand disse troende i det første århundre var i, var knyttet til?
12 På den måten ble disse som trodde det gode budskap i det første århundre, ført inn i lyset. Men hva var deres opplyste tilstand knyttet til? Den var knyttet til et rike. Hva var grunnen til det? Da Gud «fridde [dem] ut av mørkets makt», satte han dem samtidig «over i sin elskede Sønns rike». (Kol. 1: 13) Denne Sønn er Jesus Kristus.
13. Hva forsto ikke bare de kristne i Kolossæ, men også de kristnes fiender med hensyn til Kristi offisielle stilling på den tiden?
13 På det tidspunkt da apostelen Paulus skrev sitt brev til menigheten i Kolossæ, ble Jesus Kristus omtalt som en konge som allerede hadde et rike. Det var slik den opplyste menigheten i Kolossæ forsto det. Til og med de kristnes fiender forsto det slik. Hva var det for eksempel pøbelflokken i byen Tessalonika anklaget de kristne for? For å sette by-dommerne opp mot de kristne sa pøbelen: «Disse [det vil si apostelen Paulus og hans medmisjonærer] som oppvigler hele verden, er også kommet hit, . . . og alle disse gjør stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge.» — Ap. gj. 17: 6, 7.
14. Hvordan sammenlignet Paulus keiseren og andre politiske herskere på den tiden med den herliggjorte Jesus
14 For å vise forskjellen mellom den herliggjorte Jesus Kristus og keiseren og andre politiske herskere på jorden omtalte apostelen Paulus den udødelige Hersker, Jesus Kristus, som de dødelige «kongenes konge og [de dødelige] herrenes herre, han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til». (1 Tim. 6: 15, 16) Apostelen Paulus sammenligner dessuten denne udødelige Guds Sønn, Jesus Kristus, med kong Melkisedek, som levde i det 20. århundre før vår tidsregnings begynnelse. Han sier: «Denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som . . . når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge . . . er gjort lik med Guds Sønn . . . Og enn mer klart er det når det oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis, . . . for han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» — Heb. 7: 1—3, 15—17; Sl. 110: 1—4.
15. Når ble Jesus Kristus en konge og prest som var lik Melkisedek?
15 Når ble Guds Sønn gjort til en konge og prest som var lik Melkisedek? Dette skjedde 40 dager etter hans oppstandelse fra de døde, da han steg opp til himmelen. Deretter trådte han fram for Guds åsyn med verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer til gagn for de gjenløste som i framtiden skulle bli hans undersåtter.
16. Hvilke spørsmål vil kanskje noen nå ha i forbindelse med Kristi styre?
16 Nå vil kanskje noen bli litt forvirret og si: ’Jeg har forstått det slik at Jesus Kristus har hersket i himmelen siden hedningenes tid endte i 1914. Hvordan kan det da sies at han har hersket siden det året han steg opp til himmelen, siden år 33? (Ap. gj. 1: 1—11; 2: 22—36; Heb. 9: 24; 10: 12, 13) På hvilken måte har han vært konge i hele denne tiden, og hvem har han hersket over?’
DET ÅNDELIGE RIKE OVER DET ÅNDELIGE ISRAEL
17. Hva begynte Kristus ikke å herske over i år 33?
17 Den herliggjorte Jesus Kristus begynte ikke å herske over menneskeverdenen i år 33. Han tilhørte ikke en verdensregjering. Han begynte ikke å herske over hedningefolkene, for hedningenes tid skulle først ende i 1914. — Luk. 21: 24.
18. Hvorfor begynte Kristus ikke å herske over «verden» på det tidspunkt?
18 På pinsedagen i år 33, da Guds hellige ånd ble utgytt, ble en ny nasjon, det åndelige Israel, til. (Gal. 6: 15, 16; 1 Pet. 2: 9, 10) Følgelig begynte den herliggjorte Jesus Kristus da å herske over det åndelige Israel, over dem som Gud hadde satt «over i sin elskede Sønns rike». (Kol. 1: 13) På denne menighet av åndelige israelitter fikk Jesu Kristi ord sin anvendelse: «De [er ikke] av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 14) Ettersom han begynte å herske over dem som ’ikke er av verden’, begynte han ikke å herske over verden. Han begynte å herske over noe som var atskilt fra verden. Hans undersåtter var i verden, men de var ikke en del av verden.
19. Hva slags rike var så dette ’Guds elskede Sønns rike’ og hvem var dets undersåtter?
19 Jesus Kristus har aldri vært en jordisk, menneskelig konge. Han er nå en himmelsk, åndelig Konge. (Joh. 18: 36) Ifølge Hebreerne 4: 14 er han «gått gjennom himlene». Og ifølge 1 Peter 3: 22 er han «fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt». Dette innbefattet det åndelige Israel på jorden. Det rike Kristus har hatt siden pinsedagen i år 33, er følgelig et åndelig rike. De verdsligsinnete kirkesamfunn i kristenheten, som blander seg opp i denne verdens politikk, har ikke underordnet seg under ’Guds elskede Sønns rike’. De er denne verdens venner. — Jak. 4: 4.
20. Hva slags rike måtte Kristi rike være på grunn av det spesielle forhold dets undersåtter sto i til Gud?
20 Kristi rike var nødvendigvis et åndelig rike, for det hersket over innvigde, døpte kristne som var avlet ved Guds ånd for å bli åndelige sønner av Gud. Som Jesus sa til den jødiske rådsherren Nikodemus: «Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. . . . Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» — Joh. 3: 3, 5, 6.
21. Hvorfor var Kristi rike på den tiden ikke en verdensregjering?
21 Angående disse som tok imot Jesus som Messias, sies det også i Johannes 1: 12, 13 at «dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». Etter at Guds hellige ånd var blitt utgytt over menigheten i Jerusalem på pinsedagen i år 33, hersket derfor Kristus over en åndsavlet klasse, over åndelige israelitter. (Rom. 2: 29) Det har ikke vært en verdensregjering over jordiske nasjoner.
22. Hvilken kunngjøring viser at Kristus i Guds rette tid skulle bli medlem av verdensregjeringen?
22 Betyr så dette at ’Guds elskede Sønn’ bare skal være konge over en menighet av åndsavlede disipler? Må de som utgjør menneskeverdenen, bli åndsavlet, «født på ny», som åndelige sønner av Gud for å kunne bli hans undersåtter? Er det på den måten verdensregjeringen over hele menneskeheten kommer, ved at hele verden blir omvendt til kristendommen før Kristi tusenårige styre begynner? Nei, det er det ikke. Og likevel skal Jesus Kristus bli konge i den verdensregjering som skal herske over hele menneskeheten. I profetien i Åpenbaringen 11: 15 blir det vist at det i Herren Guds rette tid skulle bli kunngjort i himmelen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.»
23. Hvorfor erkjenner Gud at Jesus Kristus har rett til å bli medlem av verdensregjeringen?
23 Det er en kunngjøring om en verdensregjering. Hvordan vil så Jesus Kristus få en plass i denne verdensregjeringen? Herren Gud erkjenner at hans Sønn har rett til å bli medlem av en slik verdensregjering. Hvorfor? Fordi Gud ga sin Sønn for at han skulle dø for hele menneskeslekten, og denne Sønn ga sitt liv som et fullkomment, menneskelig offer. Derved gjenløste han hele menneskeheten. Som Hebreerne 2: 9 sier, skulle «han ved Guds nåde . . . smake døden for alle». Og 1 Timoteus 2: 5, 6 omtaler ham som «Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle».
24. Når skulle Guds Sønn ifølge det Gud hadde bestemt bli medlem av verdensregjeringen?
24 Men Gud fastsatte et bestemt tidspunkt da han skulle la sin Sønn, som ofret seg selv, bli medlem av verdensregjeringen. Når skulle det skje? Da hedningenes tid utløp. På det bestemte tidspunktet hadde hedningefolkene (kristenhetens folk innbefattet) ikke lenger Guds tillatelse til å herske over hele jorden uten noen inngripen fra Guds rike side. — Luk. 21: 24; Heb. 10: 12, 13.
25. Hva har alle de århundrer som har gått, gjort det mulig for Gud å gjøre i forbindelse med den kommende verdensregjering?
25 Alle de århundrene som har gått, har gjort det mulig for Gud å gjøre noe som er av stor betydning for vår kommende verdensregjering. Hva er det han har gjort? Han har satt godkjente disipler av Jesus Kristus over i ’Guds elskede Sønns rike’. (Kol. 1: 13) Han har i samsvar med sin egen, guddommelige vilje gjort dette ved å avle dem med sin ånd. (Jak. 1: 18) Det er hans hensikt å la 144 000, som er tatt ut blant menneskene, bli satt over i hans Sønns åndelige rike. Disse 144 000 må være slike som trofast forblir i dette riket trass i alle de prøver, de vanskeligheter og den forfølgelse de blir utsatt for i denne verden. De må vise seg å være åndsavlede disipler som er «tro inntil døden». — Åpb. 2: 10; 7: 4—8; 14: 1—3.
[Bilde på side 11]
De kristne i det første århundre erkjente at Kristus hersket over dem som medlemmer av det åndelige Israel