Hvordan vi kan styrke vårt vennskap med Gud
«De skal se Jehovas] herlighet, vår Guds prakt. . . . han kommer selv og frelser eder.» — Es. 35: 2, 4.
1. Hvorfor bør vi dyrke vennskap med Gud?
VENNSKAP med Gud eller vennskap med verden — hva velger du? Hvis du elsker livet, vil du velge å være venn med Gud, for han er livets Kilde, men den onde ordning i denne verden er en fiende av Gud, og den vil snart forgå. (Jak. 4: 4; 1 Joh. 2: 15—17) Vennskap med Gud er noe en kan dyrke, slik Abraham gjorde. «Troen virket sammen med hans gjerninger, og . . . troen ble fullkommen ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» (Jak. 2: 22, 23) Du kan også bli Jehovas venn.
2. a) Hva vil vennskap med Gud bety for menneskene på jorden? b) Hva vil bli det mest strålende trekk ved det gjenopprettede paradis?
2 Hva vil vennskap med Gud bety for dem som velger det? For menneskene på jorden vil det innbefatte gleden ved å kunne leve i et gjenopprettet paradis som kommer til å omfatte hele jorden. Selv ørkenen «skal juble og blomstre som en lilje». (Es. 35: 1; Åpb. 21: 3, 4) Hele den paradisiske jords rikdom vil Gud gi menneskene, en rikdom som de vil kunne glede seg over uten å frykte for splittelse, hat, kriger og kommersiell griskhet, som alt sammen er noe som hjemsøker den lidende menneskehet i dag. (Sl. 115: 16; Mika 4: 1—5) Betyr dette at menneskene vil komme til å leve i et materialistisk samfunn? Nei, det gjør det ikke, for det mest strålende trekk ved det gjenopprettede paradis er dets åndelighet. Bibelens storslåtte profetier om en gjenopprettelse deriblant dem som er nevnt i Esaias, kapitlene 2, 9, 35, 65, og 66, får sin mest betydningsfulle oppfyllelse i åndelig henseende. Det er i sannhet fordi levningen av den «lille hjord» av sanne kristne på jorden i dag er blitt ført tilbake til sitt åndelige «land», sitt vennskap med Gud, at veien også er blitt åpnet for de «andre får», slik at de kan bli ført inn i dette åndelige paradis og senere inn i det jordiske paradis. — Es. 66: 8—14; Joh. 10: 16.
3. I hvilken henseende står menneskene over dyrene?
3 I motsetning til dyrene, hvorav noen tilbrakte hele sin levetid i det opprinnelige, jordiske paradis, ble menneskene skapt for også å leve i et åndelig paradis, slik at de kunne stå i et nært forhold til den store Ånd, Jehova Gud. Gud ga derfor menneskene evnen til å verdsette moralske verdier. I 1 Mosebok 1: 27 sies det: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» Dette kan ikke ha vært et kjødelig, materielt bilde, for Gud er ånd. Men Gud nedla i det første menneskepar de samme rosverdige egenskaper som han selv har i fullkommen likevekt. (1 Joh. 4: 11, 12; Fil. 4: 8) Som en åndeligsinnet, moralsk skapning var det fullkomne menneske i stand til å underlegge seg jorden og gjøre den til et verdensomfattende paradis som på alle måter gjenspeilte Jehovas herlighet i de åndelige sfærer. — Es 11: 6—9
4, 5. a) Hva ble resultatet av menneskenes opprør? b) Hvilken kjærlig foranstaltning traff Jehova, og hvilket offer innbefattet denne foranstaltningen?
4 Men så var det noen som gjorde opprør. Menneskene satte sitt vennskap med Gud over styr. Deres åndelige paradis gikk tapt, og Jehova drev dem med rette ut av Edens paradis. Men Jehovas visdom og herlighet kom nå til uttrykk på en vidunderlig måte. Selv om hans rettferdige øyne ikke kunne godkjenne ulydige menneskers feil og uærlighet, traff han likevel en foranstaltning som gjorde det mulig for dem som viser tro på ham, å slutte vennskap med ham. Hvordan gjorde han det? Ved i sin kjærlighet å gi sin Sønn. — 1 Mos. 3: 17—19, 23; Hab. 1: 12, 13; 5 Mos. 32: 3, 4.
5 Det var et stort offer for Faderen å sende sin elskede Sønn til jorden, hvor han ble hånt, spyttet på, torturert og henrettet, anklaget for blasfemi overfor den Gud som han så lojalt adlød. For Sønnens vedkommende var det hardt å måtte tåle disse nedverdigelsene, å bli forkastet av dem som han hadde kommet for å frelse og til og med ga sin sjel for ved å lide døden. Det kan med rette sies at «ingen har større kjærlighet enn denne». (Joh. 15: 13) Både Faderens og Sønnens lojale kjærlighet utgjør et storslått eksempel for oss. Jo mer vi kommer til å verdsette den fremtredende egenskap denne kjærlighet er, jo mer burde vi ønske å komme sammen med den sanne kristne menighet, hvor denne kjærligheten virker som «et fullkomment enhetens bånd». — Kol. 3: 14, NW.
6. Hva sa apostelen Johannes angående kjærlighet?
6 Som en moden kristen som levde i det åndelige paradis i det første århundre, hadde apostelen Johannes dyp verdsettelse av kjærligheten. Dette er grunnen til at hans evangelium og hans tre brev likefram gløder av kjærlighet. Som en nær omgangsfelle av Jesus og en venn av Gud beretter han trofast under inspirasjon om Jesu egne uttalelser angående kjærlighet, deriblant om den gripende bønn han ba den siste natten han var sammen med sine disipler: «Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg, og disse har kjent at du har utsendt meg, og jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem. — Joh. 17: 25, 26.
7. Hvorfor er kjærlighet noe som bør dyrkes, og hvordan?
7 For en storslått enhet! Denne kjærlighet og vårt vennskap med Gud og Jesus er i sannhet noe som bør dyrkes. Ja, dyrkes, for så lenge vi er ufullkomne, har ugress en tendens til å slå rot i vår personlighet. Dette ugresset må til stadighet lukes bort, slik at det ikke er noe som hindrer et godt hjerte i å ta til seg betimelig næring fra Guds Ord. Dette kan ikke skje på noen bedre måte enn ved at vi gjør aktivt samvær med andre i Guds folks menighet til det viktigste i vårt liv. Når vi har Gud som vår venn, kan vi virkelig si: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» — 1 Joh. 4: 19; 1 Pet. 4: 1—3; Sl. 84: 11; 149: 1.
Rikets herredømme som blir utøvd i kjærlighet
8. Hvilket rike har alltid hersket over sanne kristne?
8 Like siden pinsedagen i år 33 e. Kr. har Jesus utøvd et Rikets herredømme over sine innvigde, åndsavlede etterfølgere på jorden. Som det sies i Kolossenserne 1: 13, 14, har Jehova ’fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse’. Dette er et virkelig rike som hersker over sanne kristne. Det er derfor Paulus like forut for det som er nevnt ovenfor, sier at han ber om at de kristne «må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand, at [de] kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så [de] bærer frukt og vokser i all god gjerning ved kunnskapen om Gud». (Versene 9, 10) Dette rike er ikke et materialistisk rike; det legger størst vekt på åndelige verdier. «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd.» — Rom. 14: 17.
9. Når og hvordan ble Rikets herredømme utvidet?
9 Guds rikes herredømme skal imidlertid omfatte mer enn den kristne menighet. I året 1914, da verdens nasjoner var i krig, tilfalt som en oppfyllelse av Bibelens profetier, «kongedømmet over verden» med rette Kristus. Den tid er nær da han «skal ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpb. 11: 15—18) Men som den regjerende konge samler Jesus først sine sanne etterfølgere, de salvede kristne, og gjenoppretter blant dem det åndelige paradis som eksisterte blant de kristne i det første århundre. Det finnes tydelige beviser for at en levning av de salvede kristne er blitt samlet inn siden 1919. Særlig siden 1935 er dessuten «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger» blitt Jehovas og hans Sønns venner, og de som tilhører denne skaren, tilskriver også Gud og Lammet, Kristus Jesus, frelsen. De nyter også godt av det åndelige paradis og ser fram til å overleve «den store trengsel» og få del i gjenopprettelsen av det jordiske paradis. — Åpb. 7: 9, 10, 13—17; Es. 26: 20, 21; 65: 17—25.
10. Hvordan har mange i de senere år forandret sin livsførsel?
10 Det kommende jordiske paradis vil alltid gjenspeile den herlighet som kjennetegner det åndelige paradis. Det er mange som etter hvert som de har fått større forståelse av disse åndelige tingene, har innsett nødvendigheten av å gjøre visse forandringer i sitt liv. De har måttet angre sin tidligere gagnløse livsførsel og omvende seg, innvie seg til Gud gjennom Kristus og la seg døpe i vann. (Ap. gj. 17: 29—31) Ved å foreta forandringer i sitt liv nå forbereder de seg til å leve på den paradisiske jord. Bare i løpet av de siste tre årene har 477 124 mennesker verden over sluttet seg til Jehovas vitner og er blitt døpt i vann. Og stadig flere slutter seg til dem. «Mange folkeslag» gleder seg i sannhet over å bli underlagt Kristi rikes styre, og de sier: «Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» — Es. 2: 3; Sak. 8: 23.
Hvordan en kan vokse i troen
11. 12. Hvordan kan de som nettopp er blitt døpt, fortsette å vokse i troen?
11 Hvilken glede er det ikke å se disse hundretusener av nye, døpte kristne sammen med utallige andre vokse i troen! Vi sier i dag om alle disse nye troende det samme som Paulus sa om menigheten i Tessalonika da den nettopp var blitt dannet: «Vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, som tilbørlig er, fordi eders tro vokser rikelig, og kjærligheten til hverandre tar til hos hver og en iblant eder alle.» (2 Tess. 1: 3) Helt fra begynnelsen av greide denne menigheten å holde stand under harde prøvelser. Og hvorfor? Fordi alle i menigheten hadde inderlig kjærlighet til hverandre, og også fordi de ’vokste i troen’ gjennom regelmessig studium og samvær med hverandre. De ble derfor funnet «verdige til Guds rike». — Versene 4, 5.
12 Ønsker du i dag å bli ’funnet verdig’ til å få en plass i Guds rikes område? Da bør du i likhet med Tessalonikerne passe på at din tro fortsetter å ’vokse rikelig’. Etter at du er blitt døpt, bør du ha et enda større ønske om å følge Bibelens lære. Når du fortsetter å studere Guds Ord, bør det mer og mer bli en del av deg, slik at du handler i samsvar med det. Jesus sa: «I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» (Joh. 15: 14) Og dette betyr at en også er Jehovas venn. Det betyr å slutte å følge en verdslig handlemåte og legge av verdslige vaner, som er i strid med Guds prinsipper, og elske rettferdighet og hate det onde, akkurat som Jesus gjør, og alltid utvikle den nye, kristne personlighet. — Sl. 45: 8; Ef. 4: 23, 24, NW.
13. Hva er nødvendig hvis en skal kunne øke sin forståelse av åndelige ting?
13 I likhet med Jesus må vi lojalt forsvare Jehovas overherredømme, både i ord og i gjerning, og verdsette det store privilegium det er å være Jehovas kristne vitner. (Joh. 17: 4, 6, 11, 12, 26) Når vi går på feltet, oppfordrer vi andre til å lese Vakttårnet. Vi sier til dem at de har behov for det, og det har de. Det har vi også. Det er absolutt nødvendig hvis vi skal kunne øke vår forståelse av åndelige ting, som er basert på Guds Ord, slik at vi kan være venner med Gud og Kristus og bevare vennskapet med dem. (Joh. 8: 31, 32) Paulus sa til Timoteus: «Tenk på dette,» ja, «lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle!» (1 Tim. 4: 15) Vi trenger også å gjøre det. Dette krever nidkjært samarbeid med menigheten. De eldste i den kristne menighet i dag er sterkt interessert i din framgang og i å hjelpe deg til å utvikle «glede i troen, for at [din] ros kan bli rik i Kristus Jesus». Når du regelmessig studerer og kommer sammen med menigheten, vil du oppnå dette. — Fil. 1: 25, 26; Sl. 1: 1—3; Heb. 2: 1; Joh. 15: 7—11.
14. Hvilken innvirkning bør det å studere Vakttårnet ha på oss?
14 Ja, vi bør være dypt takknemlig for all den gode, åndelige føde som «den tro og kloke tjener»-klasse nå i 94 år har tilveiebrakt gjennom Vakttårnet. (Matt. 24: 45—47) Når vi tar til oss av denne åndelige føden sammen med andre på de kristne møter, fører det til at vi blir dypt takknemlig for det vennskap Gud viser oss. Vi blir «brennende i ånden», og dette gjenspeiler seg på en vidunderlig måte i vår tjeneste for Gud. Vår begeistring for de storslåtte sannheter som Gud tilveiebringer gjennom sin kanal, gjør inntrykk på oppriktige mennesker. De begynner å tenke over hva det er vi har, som ikke de har. Det vi har, er naturligvis Guds ånd, som er en følge av vår verdsettelse av Bibelens sannheter og vår tro og kjærlighet. De «fete retter» og de «søte drikker», det vil si den sunne næring fra Guds Ord som vi nyter sammen med andre, gir oss denne glede og begeistring som virker så overbevisende på andre når vi forkynner sannheten for dem. — Rom. 12: 11; Neh. 8: 10; Ap. gj. 4: 13.
15. a) Hva kan vi med rette be om? b) Hvordan kan vi handle i samsvar med slike bønner?
15 Men samtidig som vi gleder oss over dette strålende håp, må vi også være «vedholdende i bønnen». (Rom. 12: 12; 1 Tess. 5: 17) I likhet med Salomo bør vi be om «visdom og kunnskap», slik at vi fullt ut kan verdsette Jehovas åndelige paradis. (2 Krøn. 1: 7—12) La oss i harmoni med slike bønner regelmessig sette av tid til personlig studium og familiestudium, som også omfatter forberedelse til menighetens møter. Når vi planlegger våre gjøremål, skulle det være mulig å legge forholdene til rette slik at vi får anledning til å studere. Vi bør ha samme innstilling som salmisten, og gjøre hans ord til våre: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» (Sl. 19: 15) Når vi nidkjært tar del i menighetens møter, kan vi også si: «Salige [lykkelige, NW] er de . . . som vandrer i [Jehovas] lov. Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner jeg på den.» — Sl. 119: 1, 97.
Hvordan vi kan utvikle et åndelig liv
16. Hva har vi særlig grunn til å glede oss over i forbindelse med oppfyllelsen av profetier og når det gjelder teokratiske ordninger?
16 Jo lenger vi er tilknyttet Jehovas organisasjon, jo større åndelig verdsettelse får vi av Jehovas godhet. Gjennom Jehovas kanal får vi en stadig klarere forståelse av Riket og dets forhold til den kristne menighet på jorden. Det er sant at det er spennende å se hvordan Bibelens profetier får sin oppfyllelse på verdensbegivenhetene like til det punkt da de «ti horn» på FN-«dyret», som er framstilt i Åpenbaringen, kapittel 17, er klar til når som helst å omstyrte all babylonisk religion. Men noe som er enda mer spennende, er oppfyllelsen av de profetier som viser at Jehova har brakt helligdommen, representert ved den kristne menighet, «i sin rette tilstand» for at den skal kunne overleve «en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid». (Dan. 8: 14, NW; 12: 1) Hvor stor pris setter vi ikke på Jehovas ordning med eldste som vokter hjorden i kjærlighet! Og hvor interessert bør vi ikke også være i selv å ha den rette hjertetilstand, så vi kan overleve sammen med den teokratiske organisasjon! — Ap. gj. 20: 28; Es. 60: 17; 65: 13, 14.
17, 18. a) Hvordan gir Jehova sitt folk forstandig veiledning? b) Hvorfor finnes det ingen kløft mellom generasjonene blant de sanne kristne?
17 I samsvar med sitt løfte kommer Jehova som en venn og ’frelser oss’. Allerede nå viser han sin makt til å frelse ved den kjærlige måten hvorpå han beskytter alle dem som kommer sammen i den kristne menighet. Tenk for eksempel på all den forstandige veiledning som blir gitt familier gjennom Vakttårnet. I 1970, 1971 og 1972 inneholdt Vakttårnet artikler som var skrevet spesielt med tanke på at foreldre skulle lese dem for sine barn. I den senere tid er det også blitt gitt fin veiledning til tenåringer i artikler som inneholder verdifulle opplysninger for unge mennesker. Er det ikke vidunderlig at de unge blant oss i en tid da ungdommen i verden er grepet av forvirring og usikkerhet, får en slik sunn veiledning med tanke på deres evige liv? — 1 Tim. 4: 12; Ordspr. 3: 1—4.
18 Voksne mennesker, også de som er så gamle at de kanskje er oldeforeldre, får oppmuntring og hjelp gjennom Vakttårnet og lignende publikasjoner. I verden klages det over kløften mellom generasjonene, men i familier som er grunnfestet i Bibelens sannheter, finnes det ingen slik kløft. (Ordspr. 23: 22—25) De unge vet at de kan stole på at deres innvigde foreldre vil vise dem interesse og ha kjærlig omsorg for dem. De eldre vet at familien fortsatt vil vise dem kjærlighet og ha omsorg også for dem. Foreldre som tukter sine barn i rettferdighet, kan være sikker på at barna vil respektere dem, og samtidig kan de selv glede seg over samværet med dem som er eldre enn de. Det finnes ingen kløft mellom generasjonene i Jehovas teokratiske ordning. — Kol. 3: 15—24; 5 Mos. 31: 12.
19. Hvor finner en virkelig glede og tilfredshet i dag?
19 Ja, det er sammen med den kristne menighet og i familiekretsen at alle kan utvikle et åndelig liv. På den måten kan vi oppnå den samme glede som David, som sa: «Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til [Jehovas] hus.» (Sl. 122: 1) En kan finne virkelig glede og tilfredshet sammen med Jehovas familie. Ved dette samvær og gjennom bønn til Jehova får en fred i sinn og hjerte i en vanskelig verden. (Sl. 84: 5; Fil. 4: 6, 7) Hvis vi passer på hvem vi omgås nå, kan vi fortsette å være i vår tids åndelige paradis og ha mulighet for å bevare et evig vennskap med Gud i det utvidede paradis som skal komme.
Hvordan vi kan hjelpe andre til å bli venner med Gud
20. Hvilket viktig arbeid har vi å utføre a) i menigheten? b) utenfor menigheten?
20 Esaias’ profeti (35: 3, 4) viser at Guds tjenere har et arbeid å utføre: «Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.» I Guds menighet finnes det trofaste tilsynsmenn «som er dugelige til også å lære andre», og som besøker både familier og enkeltpersoner som er fysisk eller åndelig svake, så vel som andre, og de underviser med kjærlighet og tålmodighet på menighetens møter. (2 Tim. 2: 2) Nyinteresserte mennesker som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting de ser i kristenheten og i den øvrige delen av den falske religions verdensrike, må dessuten bli bygd opp og få kunnskap om den hevn Gud vil ta over de onde, og lære å kjenne håpet om frelse. (Esek. 9: 4—6; 34: 15, 16) Et stort undervisningsarbeid blir fortsatt utført over hele jorden i dag. I 1972 ble det gjennomsnittlig ledet 1 269 277 hjemmebibelstudier hver uke.
21. Hva oppfordrer Bibelen dem som tørster etter sannheten, til å gjøre?
21 Nyter du selv godt av dette store, bibelske undervisningsarbeid? Hvis ikke, er du hjertelig velkommen til Jehovas vitners møter i deres Rikets sal på det stedet hvor du bor. Som profeten sa: «Nåvel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! . . . Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter. Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve.» — Es. 55: 1—3; Åpb. 22: 17.
22. Hva er det som identifiserer oss som Guds og Jesu venner?
22 Jesus utførte et produktivt forkynnelsesarbeid da han var på jorden. Men han sa at de som trodde på ham, skulle gjøre enda større gjerninger. (Joh. 14: 12) I dag blir det største, verdensomfattende vitnearbeid som noen gang er blitt utført, brakt til avslutning av mennesker som har samme tro som Abraham, Guds venn. Jesus sier også til disse: «Eder har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Fader, har jeg kunngjort eder. I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder, og jeg har satt eder til å gå ut og bære frukt, frukt som varer, for at Faderen skal gi eder alt det I ber ham om i mitt navn. Dette byder jeg eder at I skal elske hverandre.» (Joh. 15: 15—17) Det er det at vi har denne kristne kjærlighet til hverandre og bærer mye frukt, som identifiserer oss som Jesu disipler i vår tid. — Joh. 13: 34, 35; 15: 1—5.
23. Hvem gjenspeiler Guds herlighet?
23 Hvilken fruktbringende tale angående Guds rike finner vi ikke i det åndelige paradis som Guds folk på jorden i dag befinner seg i! Jehovas innvigde folk, som søker Gud gjennom Kristus og i ham finner en sann venn, gjenspeiler i sannhet hans herlighet! — Matt. 7: 7, 11; Sl. 103: 17, 18.