Forkynnelsen av det gode budskap bærer frukt verden over
1. Hvilken uhyggelig begivenhet inntraff i det første århundre av vår tidsregning, og hva var blitt forkynt verden over før denne begivenhet hadde inntruffet og var blitt kjent?
DEN uhyggeligste begivenhet i det første århundre av vår tidsregning var ikke brannen i Roma i år 64, men beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. Da den romerske general Titus vendte tilbake til Roma i år 71, ble hans enestående seier over den sterkt befestede byen Jerusalem feiret med et triumftog, og det ble reist en triumfbue til hans ære. Den blodige krigen mot de opprørske jødene endte imidlertid ikke før deres siste festning, festningen Masada ved Dødehavet, ble inntatt i år 73. Dette førte til stor skam, vanære og religiøs skuffelse for jøder over hele verden, og titusener av jøder ble solgt som slaver. Men flere år før dette dårlige budskap for de omskårne jøder ble kjent verden over, var det gode budskap om evig glede blitt utbredt over hele den da kjente verden. Det var det gode budskap om Guds messianske rike, et rike som ikke er avhengig av det jordiske Jerusalem.
2. a) Hvem var det som forkynte dette gode budskap på den tiden? b) Hvor stor utbredelse hadde kristendommen fått fra øst til vest før brannen i Roma?
2 Hvem var det som forkynte dette gode budskap i det første århundre av vår tidsregning? Det var ikke de kjødelige, omskårne jøder, som så hen til Jerusalem som sentret for sin religion. Nei, det var de som ble falskelig anklaget av keiser Nero for å ha satt Roma i brann, nemlig Jesu Kristi fredsommelige etterfølgere, som i den syriske byen Antiokia for første gang fikk navnet «kristne». (Ap. gj. 11: 26) De kristne disipler på den tiden omfattet tusenvis av jødiske troende, deriblant de kristne apostlene Simon Peter og Paulus. Før brannen i Roma befant apostelen Peter seg i Babylon i Mesopotamia, og derfra skrev han til de kristne i Lilleasia. Apostelen Paulus var i Roma, og i hvert fall i de første to årene mens han var der, satt han i husarrest og ventet på at hans sak til forsvar for kristendommen skulle bli lagt fram for keiser Nero. (1 Pet. 5: 13; Ap. gj. 28: 30, 31) Det var om lag 3000 kilometer fra Babylon, som lå ved Romerrikets østgrense, til Roma. Kristendommen var virkelig blitt utbredt!
3, 4. a) Hvordan hadde sannheten trengt dypt inn i Afrika og andre steder før Paulus skrev sitt brev til kolossenserne? b) I hvor stor utstrekning bar det gode budskap frukt, ifølge Paulus’ brev?
3 I og med at en etioper som var hoffmann hos dronning Kandake, ble omvendt av evangelisten Filip, trengte kristendommen også langt sør, helt ned til Etiopia, sør for Egypt. (Ap. gj. 8: 26—39) Det gode budskap om Guds messianske rike trengte således dypt inn i Afrika og Asia og Europa. Blant de kristne som apostelen Peter skrev til i sitt første alminnelige brev, og som befant seg i fem provinser i Lilleasia, var de kristne i Kolossæ, Laodikea og Hierapolis i den romerske provinsen Asia. (1 Pet. 1: 1) Omtrent samtidig med at Peter skrev sitt alminnelige brev, skrev apostelen Paulus direkte til den kristne menighet i Kolossæ, og i dette brevet nevnte han det brevet han hadde sendt til menigheten i Laodikea. (Kol. 4: 16) Det var til disse kristne i Kolossæ Paulus sa at «sannhetens ord i evangeliet» var blitt forkynt «i hele verden», og det var flere år før år 70, da enden kom for det jordiske Jerusalem. De som tok imot dette ’evangelium’ eller gode budskap, fikk også et håp, og Paulus skriver om dette:
4 «[Det håp] som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet, som er kommet til eder, liksom det og er i hele verden og bærer frukt og vokser som hos eder, fra den dag I hørte det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet.» — Kol. 1: 4—6.
5. Hvordan understreket Paulus ytterligere i Kolossenserne 1: 23 at budskapet var blitt forkynt verden over?
5 At håpet om Guds himmelske rike var blitt utbredt verden over, blir understreket av Paulus når han i sitt brev sier videre til kolossenserne: «Så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning [hele skapningen, NW] under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.» — Kol. 1: 23.
6. a) Hvem foruten Paulus var tjenere for evangeliet? b) Hvordan delte disse sitt håp med andre?
6 Apostelen Paulus var ikke den eneste tjener for evangeliet eller det gode budskap på den tiden. Alle de trofaste kristne i det første århundre var slike tjenere. Blant dem var disippelen Epafras fra Kolossæ, som besøkte Paulus da han satt i husarrest i Roma. (Kol. 1: 7, 8; 4: 12, 13) Alle disse tjenere for det gode budskap var med på å dele sitt håp med andre, ikke spesielt ved at de skrev av for hånd de inspirerte evangelieberetningene om Kristi liv og de brev som Kristi disipler skrev under inspirasjon, men ved at de forkynte Ordet for alle som ville høre, og ga muntlig undervisning til alle interesserte. Vi kan lett tenke oss hvor mye arbeid dette medførte under de forhold som gjorde seg gjeldende i det første århundre. Disse kristne Ordets tjenere hadde det eneste gode budskap som fantes i det første århundres verden. De forholdt seg ikke tause med hensyn til Riket, men forkynte det vidt og bredt.
7. a) Hva skjedde i menigheten i Kolossæ og andre steder fordi «sæden» ikke falt i ufruktbar jord? b) Hva ble utrettet innen 30 år fra den tid da Jesus begynte å forkynne, fordi det gode budskap ’bar frukt’?
7 «Sæden», «ordet om riket», som ble talt til dem, falt ikke i ufruktbar jord. Men fra den gode jorden, fra deres oppriktige hjerte, spirte det en vekst som bar sæd av samme slag som den som ble sådd. Den sæd som det gode budskap om Guds messianske rike representerte, ble mangfoldiggjort ved at budskapet ble forkynt for alle innenfor høre- og rekkevidde. På denne måten gikk det som apostelen Paulus sa til de kristne i Kolossæ: ’Sannhetens ord i evangeliet var i hele verden og bar frukt og vokste som hos dem.’ (Kol. 1: 5, 6) «Sannhetens ord i evangeliet» bar frukt og vokste, ikke bare i menigheten i Kolossæ, men i alle andre menigheter i Europa, Asia og Afrika. Den ’sæd’ som de frambrakte, ble brukt ved at Rikets budskap ble sådd i andres hjerte. Det er derfor ikke så rart at i løpet av 30 år fra den tid da Jesus Kristus begynte å så sæden ved å forkynne om Guds rike, ble det avlagt et vitnesbyrd om Riket «på hele den bebodde jord»! — Matt. 4: 12—17; 24: 14, NW.
Noe tilsvarende i vår tid?
8. Hvordan er vekstkraften til sæd som blir sådd i fruktbar jord, og har den sæd som «Guds ord» utgjør, mistet sin kraft nå i det 20 århundre?
8 Sæd som blir sådd i fruktbar jord, har forbausende stor vekstkraft. Den sæd som «ordet om riket» representerer, forbauset verden med sin kraft for 1900 år siden. Har ’Guds ords’ sæd mistet sin kraft nå i det 20. århundre? Det burde ikke være tilfelle Det er heller ikke tilfelle! Det som ble skrevet til de kristne hebreere for 1900 år siden, er fremdeles riktig: «Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd.» — Heb. 4: 12.
9. a) Er vekstkraften blitt mindre med årene? b) Hvorfor kommer vi her inn på økningen i kristenhetens medlemstall?
9 Dets vekstkraft er ikke blitt mindre med årene. Hvilke beviser har vi for det? Kan vi henvise til kristenheten som et bevis? Ifølge de offentliggjorte beregninger av kristenhetens medlemstall nådde dette tallet et høydepunkt i 1960-årene og gikk så midlertidig ned med mange millioner. Men ifølge de siste beregninger har kristenhetens medlemstall nådd et nytt høydepunkt — 985 363 400 medlemmer. — Se The 1973 World Almanac and Book of Facts, side 343, under overskriften «Verdens religiøse befolkning».
10, 11. a) Hvilket spørsmål vedrørende vekst oppstår med hensyn til kristenheten, og viser dens tallmessige økning at den ikke befinner seg i sin «endens tid»? b) Hvilke tilstander som Paulus forutsa da han talte om de «siste dager», kan være årsaken til kristenhetens religiøse vanskeligheter?
10 Kristenhetens medlemstall går altså ikke tilbake. Men hvordan er det med dens medlemmer hva deres åndelige tilstand angår? Går de stadig framover i åndelighet, og blir de mer ekte kristne? La oss sammenligne dem med de kristne i Kolossæ, som Paulus ble tilskyndt til å skrive til. De kristne i Kolossæ var helt annerledes enn de fleste mennesker som hevdet at de tjente Gud, skulle vise seg å være på et langt senere tidspunkt, «i de siste dager». Det faktum at kristenheten erfarer en økning etter å ha eksistert i over 1600 år, motbeviser ikke at den befinner seg i sine «siste dager». Det finnes ikke tvil om at kristenheten opplever «vanskelige tider». Hva forutsa apostelen Paulus skulle være grunnen til dette, og er det det som er grunnen til kristenhetens religiøse vanskeligheter? Paulus sa:
11 «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. [Hvorfor?] For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.» — 2 Tim. 3: 1—5.
12, 13. a) Hvor står kristenheten åndelig sett sammenlignet med menigheten i Kolossæ? b) Hva sa Adam Clarke i en kommentar til Matteus 6: 10?
12 Hvem vil benekte at denne profetiske beskrivelsen forklarer hvorfor kristenheten har problemer i vår tid etter å ha erfart en tallmessig vekst i 1600 år? Ettersom denne inspirerte profetien blir oppfylt på kristenheten, er det tydelig at kristenheten er en diametral motsetning til menigheten i Kolossæ. I alle disse århundrene har den regelmessig bedt den bønnen den kaller Fadervår. Denne mønsterbønnen, som Herren Jesus Kristus framsa i Bergprekenen, begynner med ordene: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Kristenheten forklarer det slik at vår himmelske Fars rike kommer ved at det blir opprettet i de troendes hjerte. Som dr. Adam Clarke sa i en kommentar til Matteus 6: 10:
13 «Når rettferdighetens, fredens og gledens rike i den Hellige Ånd blir opprettet i hjertet, er det tilveiebrakt gode vilkår for gjennomføringen av Guds vilje.» — Commentary, bind 5, side 86, spalte 1.
14. a) Hvordan sier kristenhetens presteskap altså nå at Riket kommer, ettersom kristenheten sakker akterut i forhold til befolkningstilveksten? b) Hvilket spørsmål kan vi stille i betraktning av at det ble utkjempet to verdenskriger i løpet av 32 år?
14 I lang tid trodde en at Guds rike ville komme ved at hele menneskeheten ble omvendt og ble medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn. Men nå da kristenheten sakker akterut i forhold til befolkningstilveksten i verden, sier presteskapet at Riket bare kommer i hjertet til dem som tror. Ingen prester forkynner at Guds messianske rike skal komme mot denne verdslige tingenes ordning og ødelegge den og deretter herske som en virkelig regjering over alle jordens innbyggere og fylle hele jorden med fred og rettferdighet og lykke i all evighet. (Dan. 2: 44; 7: 13, 14) Jesus Kristus sa: «Et godt menneske bærer det gode fram av sitt hjertes gode forråd.» Og: «Hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være.» (Luk. 6: 45; 12: 34) Men er det noe som viser at Guds rike er blitt opprettet i kristenhetens kirkemedlemmers hjerte, og at deres skatt er Guds rike? Er to verdenskriger i løpet av 32 år et bevis for at Guds rike, «rettferdighetens, fredens og gledens rike i den Hellige Ånd», er blitt opprettet i hjertet til hundrevis av millioner medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn?
15. a) Hvilken organisasjon var kristenhetens «skatt» i årene mellom de to verdenskrigene? b) Hva har denne organisasjonens etterfølgere utrettet med hensyn til rustningskappløpet?
15 I de 20 årene mellom de to verdenskrigene var Folkeforbundet, som var en organisasjon for internasjonal fred og sikkerhet, kristenhetens skatt, for dens kirkesamfunn sa: Folkeforbundet er «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Men hvor er Folkeforbundet i dag? Og hva har dets etterfølger, De forente nasjoner, utrettet med hensyn til å stanse det internasjonale rustningskappløpet, som pågår med tanke på å oppnå militær overlegenhet i en tredje verdenskrig, som truer hele menneskehetens eksistens? Frambringelsen av flere dødbringende våpen taler for seg.
16. Kommer Guds rike trass i kristenhetens tilstand? Hvordan får hele menneskeheten høre om dette i vår tid?
16 Alt dette viser at Guds rike ikke er blitt opprettet i hjertet til kristenhetens prester og øvrige medlemmer, at det ikke har kommet i deres hjerte. En kan ikke vente at Guds rike skal komme på den måten. Det vil heller ikke komme på den måten. Guds rike ved Kristus kommer ikke desto mindre som svar på bønnen Fadervår, og denne teokratiske regjering står nå virkelig for døren. Det er det hele menneskeheten blir fortalt gjennom det «gode budskap om riket» som Jesus Kristus sa skulle bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden kom. (Matt. 24: 14, NW) Dette gode budskap, «ordet om riket», blir sådd som sæd over hele jorden, i 208 land og øygrupper, og det bærer frukt på samme måte som på apostelen Paulus’ tid. Og som Paulus sa til den kristne menighet i Kolossæ, «[er det og] i hele verden og bærer frukt og vokser som hos eder». (Kol. 1: 6) Det gode budskaps sæd blir sådd både i og utenfor kristenheten.
17. a) Hva er det som slår rot i menneskenes hjerte, og hvordan? b) Hvordan har følgelig «sannhetens ord» vokst og båret frukt akkurat som på Paulus’ tid, trass i kristenheten?
17 Når det gjelder forholdet mellom Guds rike og menneskehjertet, er det ikke Riket, men den sæd som representerer det gode budskap om Guds messianske rike, som kommer inn i hjertet. Denne sæd slår rot der og bærer frukt. Den blir sådd når det gode budskap blir forkynt for alle som vil høre på det og ta imot det. Det gode budskaps sæd bærer frukt ved at de hjerter som sæden blir sådd i, får munnen til å tale det som hjertet flyter over av. Innplantningen av «sæden» gjør således enhver som har fått sæden sådd i sitt velvillige hjerte, til en ny forkynner av det gode budskap. Det er på den måten det gode budskaps sæd vokser, ved at flere og flere forkynnere av Riket utbrer det gode budskap. Og selv om kristenheten prøver å forhindre at Rikets sæd blir sådd i menneskenes hjerte, fortsetter Jehovas kristne vitner å spre det gode budskaps sæd over hele verden. Akkurat som på apostelen Paulus’ tid vokser «sannhetens ord» og bærer frukt — over hele verden — også i kristenheten.
Enda en frukt
18. Hva foruten flere forkynnere av Riket har «sæden» frambrakt, og hva er det følgelig som kjennetegner Jehovas kristne vitner i vår tid?
18 Det er ikke bare det at det er blitt frambrakt flere forkynnere av Riket, som er et bevis for at sæden, det gode budskap om Riket, har vokst og båret rikelig med frukt. Den har også båret frukt i hjertet til dem som sæden er blitt sådd i, og som forkynner om Riket. Den har frambrakt det motsatte av det apostelen Paulus forutsa med tanke på kristenheten i 2 Timoteus 3: 1—5. Den har frambrakt det samme som ble frambrakt i hjertet og livet til dem som tilhørte den kristne menighet i Kolossæ, som Paulus skrev sitt brev til. Den har frambrakt de kristne egenskaper som Paulus omtaler i dette brevet, kjærlighet, håp og tro. Mirakuløse gaver og evner som kjennetegnet den sanne kristne menighet, ville få en ende etter de kristne apostlers død, men, sa Paulus, «nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten». (1 Kor. 13: 13) Det er disse ting som blir stående, ikke i den krigsherjede kristenhet, men blant Jehovas kristne vitner. Tro, håp og kjærlighet kjennetegner dem.
19. a) Hva skrev Paulus om kolossensernes tro, kjærlighet og håp? b) Hva slags kjærlighet er det som tilskynder Jehovas kristne vitner til å forkynne?
19 Paulus sa til kolossenserne: «Vi har hørt om eders tro på Kristus Jesus og den kjærlighet som I har til alle de hellige, for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene, som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet . . . Epafras, vår elskede medtjener . . . har fortalt oss om eders kjærlighet i Ånden.» (Kol. 1: 4, 5, 7, 8) Ikke den erotiske, lidenskapelige, kjødelige kjærlighet som kjennetegnet den gresktalende verden på apostelen Paulus’ tid, men «kjærlighet i Ånden» — det er det som er blitt frambrakt ved at det gode budskaps sæd er blitt sådd i hjertet til Jehovas kristne vitner i vår tid. Denne sanne, kristne kjærlighet er en del av Guds ånds frukt ifølge det Paulus sier i Galaterne 5: 22. Det er denne åndelige kjærlighet i hjertet som tilskynder Jehovas vitner til å åpne sin munn og forkynne.
20. Hva skjer med kjærligheten i kristenheten i dag, i samsvar med det som er forutsagt, og hvilken bønn som Paulus ba, må Jehovas vitner handle i samsvar med?
20 Jesu profeti om avslutningen på denne verdslige tingenes ordning blir oppfylt i kristenheten i vår tid. Han sa: «Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» (Matt. 24: 12) Men den bønn apostelen Paulus uttrykte da han skrev til kolossenserne, blir besvart til gagn for Jehovas kristne vitner i vår tid. Han sa: «For at deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet.» (Kol. 2: 1, 2) Men de må handle i samsvar med apostelens bønn ved å gjøre det som han oppfordret kolossenserne til: «Ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.» — Kol. 3: 14.
21. Hvilken virkning har denne kjærlighet på Jehovas vitner i deres forhold til hverandre?
21 Det skulle derfor ikke overraske noen at selv om Jehovas kristne vitner kommer fra «alle ætter og stammer og folk og tunger», er det ikke noen skillelinjer mellom dem på grunn av rase, nasjonalitet, stamme eller hudfarge. De strides ikke i sine menigheter eller på sine stevner, og de deltar heller ikke i uteokratiske, internasjonale kriger. I slike kriger ville kristne vitner i ett land måtte drepe sine kristne brødre i et annet land. — Åpb. 7: 9.
22. Hvilke kjensgjerninger må de tro på for å kunne følge en slik handlemåte, og hvordan kan de sammenlignes med kolossenserne hva deres tro angår?
22 Det krever stor tro å følge en slik handlemåte i en krigsherjet verden. Men Jehovas vitner nå i det 20. århundre har i likhet med menigheten i Kolossæ fullstendig tro på de lover og regler for oppførsel som Bibelen inneholder. De tror at Gud er Bibelens Forfatter, og at Bibelen er en teokratisk bok, en bok som de må rette seg etter i ett og alt. De tror at Jesus Kristus er Guds Sønn og deres Herre, hvis ord og eksempel de må følge. For å kunne være ’ustraffelige for hans åsyn’ gjør de det samme som kolossenserne — de «blir ved i troen, grunnfestet og faste». Apostelen Paulus sa til de kristne i Kolossæ at han gledet seg over ’den faste grunn i deres tro på Kristus’. (Kol. 1: 22, 23; 2: 5) Vi gleder oss over Jehovas vitner i vår tid av samme grunn.
23. a) Hvilken Herre viser de tro på? b) Hva er det som gir dem styrke til å utholde selv en voldsom død for forfølgeres hånd?
23 Det er mange politiske herrer på jorden, men Jehovas kristne vitner avholder seg fra å delta i verdslig politikk. Hvorfor? Fordi de har ’mottatt Kristus Jesus som Herre’. De adlyder derfor den formaning apostelen Paulus kom med til kolossenserne: «Vandre i ham [Kristus], så I er rotfestet og blir oppbygd i ham og faste i troen, således som I har lært, rike på den med takksigelse.» (Kol. 2: 6, 7; 1 Kor. 8: 5, 6) Det finnes tusenvis av eksempler fra vårt århundre som viser at Jehova Guds kristne tilbedere vil holde fast ved troen på Jesus Kristus som sin Herre like til døden, ja, like til en voldsom død for forfølgeres hånd. Deres tro på oppstandelsen fra de døde gir dem styrke til å gjøre dette. De har den samme tro som de kristne i Kolossæ, «troen på Guds kraft, han som oppreiste ham [Kristus] fra de døde». — Kol. 2: 12.
24. a) Hvilken annen faktor styrket kolossenserne til å være antagelige for Gud, og hvilken formaning fikk de i forbindelse med dette? b) Hvilken spesiell tid levde de i, og hvorfor må de ha følt seg svært begunstiget?
24 For et enestående håp disse kolossenserne hadde for 1900 år siden! Det var en stor hjelp for dem i deres bestrebelser for å være antagelige for Gud gjennom Kristus. Av denne viktige grunn sa apostelen Paulus til dem at de ikke måtte la seg «rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen». (Kol. 1: 22, 23) De kristne i Kolossæ, hvorav mange uten tvil var omvendte hedninger, levde i en helt spesiell tid, da trekk ved Guds hensikter som fram til da hadde vært hemmelige, ble åpenbart. Gudfryktige, troende mennesker kunne dra nytte av denne åpenbaring. De troende i Kolossæ må ha følt seg svært begunstiget da apostelen Paulus skrev til dem og sa at han var blitt en tjener for å «fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus iblant [i forening med, NW] eder, håpet om herlighet». — Kol. 1: 25—27.
25. Hva betydde Paulus’ ord for de troende på den tiden og hvilke kristne egenskaper frambrakte dette håpet hos kolossenserne?
25 Dette betydde at det for første gang eksisterte en slik hellig ordning hvor ’Kristus var i forening med’ ikke bare de jødiske troende, men også troende av alle ikke-jødiske eller hedenske folkeslag. Det at Kristus nå var i forening med alle disse, utgjorde et grunnlag for et bemerkelsesverdig håp, «håpet om herlighet». Deres håp var at de skulle få del med Kristus, Messias, i hans himmelske rike og således være til evig velsignelse for hele menneskeheten. Et slikt håp frambringer gode kristne egenskaper. Apostelen Paulus sa at kolossenserne hadde kjærlighet og tro «for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene». (Kol. 1: 4, 5) Et slikt vidunderlig håp eksisterer i vår tid!
26. Hvilket håp har Jehovas kristne vitner med hensyn til herredømme?
26 Hvilket håp er det så Jehovas kristne vitner har nå i denne tiden, da verden er preget av store omveltninger og politisk forvirring? Er det håpet om å bli konge eller dronning av England? Er det håpet om å bli president i den franske republikk? Er det håpet om å bli forbundskansler i Vest-Tyskland? Er det håpet om å bli formann for kommunistpartiet i Sovjetunionen? Er det håpet om å bli guvernør i staten New York eller i en annen av Amerikas forente stater? Absolutt ikke! Jehovas kristne vitner har ikke noe ønske om å fylle slike politiske stillinger i noen av de verdslige regjeringer i denne dødsdømte tingenes ordning. La bare politikerne i kristenheten og den hedenske verden fylle disse verdslige stillingene på jorden fram til enden. De av Jehovas vitner som i likhet med kolossenserne har et himmelsk kall, har det håp at de skal få en stilling i den himmelske regjering sammen med Jesus Kristus, «kongers konge og herrers herre». I dette himmelske rike vil de tjene Gud og være med på å velsigne hele menneskeheten.
27. Hvilket håp har de av Jehovas vitner som ser fram til å få leve på en paradisisk jord, og hva må de gjøre for at dette håpet skal bli til virkelighet?
27 De av Jehovas kristne vitner som ser fram til å få leve på en fredelig, paradisisk, renset jord, har ikke noe ønske om å leve evig under Stjernebanneret eller under hammeren og sigden eller under noe annet nasjonalt emblem i denne tingenes ordning. De har håp om å få leve evig på jorden under Jehova Guds, hele universets Overherres, himmelske rike. I denne teokratiske regjering vil Jesus Kristus og hans herliggjorte menighet herske som konger og prester til evig velsignelse for hele menneskeheten, både for de levende og for de døde. De som har håp om å få leve i et jordisk paradis, ser hen til denne regjering for å bli befridd for det vanstyre som Satan Djevelen og hans redskaper, både demoner og mennesker, har utøvd over menneskeheten. På grunn av dette storslåtte håpet har de ikke noe ønske om å oppnå politiske stillinger blant verdens nasjoner. De ønsker ikke å ha noe ansvar for de synder eller for den korrupsjon som politikerne gjør seg skyldig i. De vet at det er de som ikke lar seg besmitte av slike verdslige ting, som vil bli bevart av Gud og få komme inn i hans nye ordning.
28. Hvem vil de takke for dette gode budskap, og hvilke gode egenskaper har det frambrakt?
28 Vi takker Jehova Gud gjennom Jesus Kristus for dette enestående «gode budskap». Dette er det gode budskap som blir forkynt for hele skapningen under himmelen i vår tid. Forkynnelsen av dette gode budskap bærer frukt og vokser ved den allmektige Guds seierrike kraft. De som mottar dette gode budskaps sæd, framelsker tro, håp og kjærlighet i sitt hjerte, trass i at de befinner seg i en krigsherjet verden. Det er bare det sanne «gode budskap» som kunne frambringe slike kristne egenskaper. Tilskyndt av tro, håp og kjærlighet vil Jehovas kristne vitner fortsette å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike for hele skapningen under himmelen helt til den tid da denne fruktbringende sæd skal sås, er utløpt.