Hva Bibelen sier

Hvilken sabbat bør du holde?

ETTER at israelittene var blitt utfridd av trelldommen i Egypt, fikk de befaling om å holde en ukentlig sabbat. Denne sabbaten falt på den sjuende dag i uken; den begynte ved solnedgang fredag kveld og sluttet ved solnedgang lørdag kveld. Hva var hensikten med denne sabbatsloven? Er det denne sabbaten vi bør holde?

Første gang israelittene fikk påbud om å holde sabbat, var i forbindelse med at de fikk manna på mirakuløst vis. På den sjette dag skulle folket samle sammen nok manna til to dager, ettersom det ikke ville bli mulig å samle noe på den sjuende dag eller sabbaten. (2 Mos. 16: 22, 23) Da den sjuende dag kom, gikk likevel noen av folket ut for å se etter manna, noe som viser at de ikke var vant til å holde en hviledag. (2 Mos. 16: 27) Gud sa derfor til dem gjennom Moses: «Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover? Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos seg, ingen gå hjemmefra på den sjuende dag!» — 2 Mos. 16: 28, 29.

Da Jehova Gud ga sitt folk befaling om å holde en sabbat, hadde han deres eget beste i tankene. Det ga hele folket, slavene innbefattet, og også husdyrene, anledning til å få den hvile de trengte. Sabbaten skulle dessuten minne israelittene om hva den Høyeste hadde gjort for dem da han utfridde dem av trelldommen i Egypt. På den tiden da folket var undertrykte slaver, var det ikke tale om noen hvile. Guds lov sa imidlertid: «Den sjuende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter eller din tjener eller din tjenestepike eller din okse eller ditt asen eller noe av dine dyr eller den fremmede som er hos deg innen dine porter, for at din tjener og din tjenestepike kan få hvile liksom du. For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» — 5 Mos. 5: 14, 15.

Ettersom sabbaten skulle tjene som en påminnelse om hva Jehova Gud hadde gjort for israelittene ved å utfri dem av Egypt, er det tydelig at sabbatsloven ikke hadde eksistert tidligere, og at det heller ikke var blitt gitt noen slik lov til noe annet folk. Dette blir bekreftet i 2 Mosebok 31: 16, 17, hvor vi leser: «Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn; for i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dag hvilte han og holdt seg i ro.» I israelittenes tilfelle var således sabbatsbudet et synlig tegn eller bevis på det paktsforhold de sto i til sin Gud. Hvis andre folk hadde hatt en slik hviledag, ville naturligvis ikke sabbaten ha kunnet tjene som et tegn som skilte israelittene ut fra andre folk.

Selv om Jehova Gud ga sitt folk befaling om å holde sabbaten, var han mer interessert i at de i sitt hjerte verdsatte denne foranstaltningen, enn i at de på en rutinemessig måte helligholdt en bestemt dag. Dette gjorde han klart gjennom sin profet Esaias da han sa: «Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk — da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt.» — Es. 58: 13, 14.

Legg merke til at det som behaget den høyeste Gud, ikke bare var det at de avholdt seg fra å arbeide. Nei, det var heller det at de satte dagen spesielt til side for ham og følgelig konsentrerte seg om åndelige ting. Israelittene skulle avholde seg fra å følge sine egne selviske lyster og skulle finne glede i å gjøre Guds vilje.

Hvordan forholder det seg så i dag? Krever Jehova Gud at hans tjenere skal sette til side én dag i uken spesielt for ham? Legg merke til hva apostelen Paulus skrev om det å holde forskjellige dager: «Den ene akter en dag framfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren.» (Rom. 14: 5, 6) Disse ordene viser at de kristne i det første århundre ikke var forpliktet til å holde noen sabbatsdag. Det som var av betydning, var at de gjorde Guds vilje hver dag.

Moseloven med dens sabbatsforskrifter ble oppfylt av Jesus Kristus. Ikke-jøder hadde aldri vært underlagt den, og det ble heller ikke pålagt dem som ble kristne, å holde den. De kristne skulle følgelig ikke la andre fordømme seg eller få dem til å føle at de syndet på grunn av at de ikke holdt visse dager. Apostelen Paulus skrev til noen medkristne i Kolossæ: «La . . . ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til:» — Kol. 2: 16, 17.

Apostelen Paulus advarte dessuten de kristne i Galatia mot mennesker som hevdet at de var kristne, men som forsøkte å få dem til igjen å holde Moseloven i visse henseender. Han sa: «Hvorledes kan I da vende om igjen til den skrøpelige og fattige barnelærdom? vil I da på ny igjen trelle under den? I tar vare på dager og måneder og tider og år; jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med eder.» (Gal. 4: 9—11) Og til de hebreere som var blitt omvendt til kristendommen, skrev Paulus: «Vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen [på Kristus, som var sendt av Gud], således som han [Gud] har sagt.» — Heb. 4: 3.

Hva ønsker så Jehova Gud at hans folk skal gjøre i vår tid? Akkurat som når det gjaldt israelittene, som hadde fått befaling om å holde en ukentlig sabbat, finner den Høyeste behag i at de gjør alt til hans ære og ikke bare på en formalistisk måte holder en hviledag. (1 Kor. 10: 31) Vi bør derfor bestrebe oss på å bruke hver dag på en måte som vil bringe ære til Jehova Gud.

Bibelen viser således at det bare var israelittene som var pålagt å holde sabbat den sjuende dag. Dette sabbatsbudet var et tegn på pakten mellom Israel og Jehova Gud. Ettersom Jesus Kristus oppfylte loven, ble hans etterfølgere ikke pålagt å holde noen sabbat. (Rom. 7: 4—6) Ved å unnlate å la selviske interesser komme på førsteplassen i sitt liv viser imidlertid de kristne at de anerkjenner betydningen av å bruke sin tid til ære for Skaperen. De bør hver dag bestrebe seg på å følge Guds vei og derved vise at de finner glede i å gjøre det som behager ham.