Hva vil det si å ’ete og drikke til Guds ære’?

OGSÅ i de forskjellige gjøremål i dagliglivet kan og bør vi ta vår Skaper, Jehova Gud, i betraktning. De kristne har fått følgende inspirerte formaning: «Enten i altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» (1 Kor. 10: 31) Men hvordan kan en ære Gud i slike dagligdagse ting som det å ete og drikke?

For det første bør ikke en kristens spising og drikking skade andres samvittighet og være en årsak til anstøt for dem. Enkelte steder ser for eksempel folk ned på dem som spiser visse sorter kjøtt eller drikker alkoholholdige drikkevarer. En kristen kan ikke helt og holdent ignorere samvittigheten til de menneskene han lever iblant. Han bør dessuten ta hensyn til sine medtroendes samvittighet. Han vil ikke ønske å gjøre det vanskeligere for andre å godta den sanne tilbedelse eller å bevare sin trofasthet overfor Gud. Det var derfor apostelen Paulus kom med følgende råd: «Det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.» — Rom. 14: 21.

Ved å avholde seg fra å gjøre det han har rett til å gjøre i dette spørsmålet, herliggjør en kristen Gud. Hvordan det? Han viser at han har kjærlighet til sine medmennesker og er oppriktig interessert i dem, og at han ikke søker sitt eget, men deres beste. (1 Kor. 10: 24) Han viser at hele hans liv dreier seg om det å hjelpe andre til å oppnå Guds godkjennelse, noe som er i harmoni med Guds hensikt. Det at en kristen har et ønske om å herliggjøre Jehova Gud, hindrer ham også i å spise og drikke for mye. Hvis han skulle fråtse, ville han sløve sansene og tankegangen og miste ønsket om å utrette noe. Ved å drikke for mye kunne han lett gjøre seg til narr. Som det bibelske ordspråket uttrykker det: «Vinen er en spotter, sterk drikk volder støy, og hver den som raver av den, blir ikke vis.» (Ordspr. 20: 1) En som er påvirket av alkohol, ærer ikke Gud, men har lett for å støye uhemmet, komme med tåpelige uttalelser og oppføre seg på en måte som fører til at han blir sett på med ringeakt. Han vanærer Gud, Ham som han hevder å være en tjener for.

Det å vise måtehold med hensyn til mat og drikke er imidlertid bare en side ved Guds lov angående spising og drikking. En person er kanskje ikke tilbøyelig til å spise eller drikke for mye. Likevel er det ikke sikkert at han herliggjør Gud. Dette går klart fram av det apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet, som . . . byr å avholde seg fra mat [visse slag mat, NTN], den Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne. For all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk; for det helliges ved Guds ord og bønn.» — 1 Tim. 4: 1—5.

Legg merke til at religiøse forskrifter som forbyr visse sorter mat, faktisk er et tegn på et frafall fra den sanne kristendom. Dette betyr at mennesker som hevder å være kristne, men som fastsetter bestemte restriksjoner med hensyn til hva en kan spise, og hevder at dette er nødvendig for å oppnå Guds godkjennelse, i virkeligheten vanærer Gud. Hvordan kan det være tilfelle? Forbød ikke Guds lov til israelittene visse sorter mat?

Det er riktig at israelittene fikk lover som forbød dem å spise visse pattedyr, fugler og insekter og enkelte fiskeslag. (3 Mosebok, kap. 11) Men disse restriksjonene ble opphevet da lovpakten ble erstattet av den nye pakt i år 33 e. Kr. Da apostelen Peter under en henrykkelse noe senere nektet å spise dyr som var urene ifølge Moseloven, ble det sagt til ham: «Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.» (Ap. gj. 10: 15) Ja, Guds «ord», hans bemyndigelse eller tillatelse, gjorde slutt på skillet mellom «rene» og «urene» dyr. Det å holde Moselovens forskrifter angående mat var derfor ikke noe som krevdes for at en skulle kunne oppnå frelse. Det er grunnen til at apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.» — Kol. 2: 16, 17.

Når religiøse organisasjoner i kristenheten pålegger sine medlemmer å overholde Moselovens forskrifter angående mat, enten alle sammen, eller bare noen av dem, er det følgelig det samme som at de benekter at virkeligheten hører Kristus til. De handler i strid med Guds «ord» som har helliget eller satt til side alle ting som kan brukes til mat, og vist at de er antagelige. Andre religiøse forskrifter angående mat enn dem som står omtalt i Moseloven, vil likeledes være i strid med Guds åpenbaring om at «all Guds skapning er god», og derfor kan benyttes.

Å fastsette restriksjoner med hensyn til mat og hevde at det er en religiøs plikt å overholde dem, er ikke noen bagatellmessig sak. Det er det samme som å forkaste den kristne tro og nøyaktig kunnskap. Det betyr at Guds «ord» etter ens mening er ufullstendig, at det ikke fullt ut viser hva menneskene må gjøre for å oppnå Guds godkjennelse, og at det derfor er nødvendig med menneskelagde forskrifter. En ringeakter Guds «ord» og opphøyer menneskelige forordninger. Når den eneste norm en har for å kunne avgjøre hva som er sannhet — den bibelske norm — blir betraktet på denne feilaktige måten, blir døren åpnet for andre falske læresetninger. Det å pålegge andre å overholde menneskelagde forskrifter med hensyn til mat og hevde at dette er en religiøs plikt, vanærer følgelig Gud. Hvis en kristen som er opplyst i samsvar med Guds Ord, på den annen side avholder seg fra visse ting for ikke å være til anstøt for en som føler seg bundet av slike regler, eller for ikke å krenke hans samvittighet, viser det at han tar hensyn til denne personen og har et ønske om at vedkommende skal bli frigjort og oppnå frelse. — 1 Kor. 9: 19.

Det er også til vanære for Jehova Gud når en person spiser uten å takke for maten. Grunnen til dette er at mat ikke bare blir helliget ved Guds «ord», men også ved at det blir bedt over den. Den som ber, anerkjenner Gud som den store Forsørger og tar imot maten som en gave fra ham. Han erkjenner den sannhet som står uttrykt i Salme 145: 15, 16: «Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i sin tid. Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.»

Det at sanne kristne har en slik takknemlig innstilling, har en gagnlig virkning på dem. Det vil bidra til at de ikke misbruker Guds gaver, enten ved å spise for mye eller ved å sløse ved å forsyne seg med mer enn det er sannsynlig at de kan klare å spise opp. De vil dessuten heller ikke ha så lett for å være unødig kresen med hensyn til mat. Det at en kristen har en slik takknemlig innstilling, vil få selv personer med små midler til å ønske ham velkommen i sitt hjem. Selv om måltidet er aldri så enkelt, kan de føle seg vel og behøver ikke å være redd for at det ikke skal holde mål.

Det er virkelig mange gode grunner til at en bør ete og drikke til Guds ære. En som gjør det, unngår å spise og drikke for mye og bevarer sin verdighet. Ved å ta hensyn til andres samvittighet unngår han å være til anstøt for dem. Og framfor alt vil det at han handler i samsvar med Guds «ord» og nyter maten med takk, gi ham tilfredsstillelsen av å vite at hans handlemåte fører til varige velsignelser.