Helena forærte den senere til kirken i Trier. I 1959 kom ifølge New Catholic Encyclopedia 1 700 000 pilegrimer for å se «den hellige kjortel». Pave Johannes XXIII viste stor interesse for disse pilegrimsferdene og nevnte dem da han kunngjorde at det skulle holdes et økumenisk konsil. Han sa at denne kjortelen, som er uten sømmer, symboliserte kirkens enhet.

New Catholic Encyclopedia innrømmer følgende hva denne kjortelen angår: «Triers påstand om å være i besittelse av Kristi sømløse kjortel (Joh. 19: 23), som etter sigende ble vevd av den salige Jomfru og oppdaget av St. Helena, blir foretrukket framfor cirka 20 andre slike påstander på grunn av byens betydning for den siste del av romertiden og den første del av den kristne tid. . . . Selv om utgravninger i nyere tid (1943—54) tyder på at det har eksistert en relikvie av Frelseren fra den første kristne tid i Trier, kan den hellige kjortels ekthet ikke bli vitenskapelig bevist. . . . Hvorvidt det er riktig å nære ærbødighet for kjortelen, er imidlertid ikke avhengig av at den er ekte. Kultusen er berettiget fordi Kristus blir vist ærbødighet gjennom symbolet.»

Hva synes du om det å foreta en pilegrimsreise for å se en relikvie som det ikke engang kan bevises er ekte? Og ville det være riktig å nære ærbødighet for den hvis den var ekte? Ville Gud og hans Sønn godkjenne det? Er det virkelig et uttrykk for tro, for tro som Gud godkjenner, å foreta pilegrimsreiser til steder som er knyttet til legender og tradisjoner som det ikke kan bevises er sanne?

En antagelig tilbedelse

Med hensyn til hva som er antagelig tilbedelse, sa Jesus Kristus til en samaritansk kvinne: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell [Gerisim] eller i Jerusalem. . . . men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør [må, UO] tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.

Legg merke til at hvordan en skal tilbe, ikke er et spørsmål om hva en personlig velger eller foretrekker. De som vil at deres tilbedelse skal være antagelig, «må tilbe i ånd og sannhet». En kan derfor spørre: Kan en person som baserer sin tilbedelse på synlige ting og geografiske beliggenheter, virkelig si at han tilber Gud «i ånd»? Kan han si at han tilber Gud i «sannhet», når han går til et sted som er knyttet til begivenheter som bare legendene forteller om? Er den fromhet som er knyttet til religiøse pilegrimsferder, i samsvar med den måten Gud ønsker å bli tilbedt på? Må ikke dette i virkeligheten sies å være det stikk motsatte av å tilbe Gud «i ånd og sannhet»?

Hva med selvpinsler?

En av grunnene til at pilegrimsferdene i middelalderen ble kritisert, var at mange av pilegrimene drev med selvpinsler. Er dette fremdeles et trekk ved religiøse pilegrimsferder? Ja, en kan fremdeles se det forskjellige steder på jorden.

I Altötting i Tyskland kan en for eksempel se pilegrimer som legger tørkede erter i strømpene sine og så krabber omkring på knærne. På denne måten blir knærne deres blodige og oppskrapt, og det gjør naturligvis svært vondt.

Hvordan tror du Gud ser på slike selvpinsler? Godkjenner han dem som et uttrykk for tro?

I brevet til kolossenserne kom Paulus under inspirasjon inn på en rekke ting som ble praktisert, men som var i strid med troen. Han sa: «Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke! — ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken — etter menneskenes bud og lærdommer, som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noe som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?» — Kol. 2: 20—23.

I forbindelse med det siste verset her sier en fotnote i Jerusalem Bible: «Bokstavelig: disse ting ’er ikke til ære for tilfredsstillelse av kjødet’; dette kan enten bety at de ikke er av noen virkelig verdi når det gjelder å underlegge seg ’kjødet’, eller at ’de ikke er av noen verdi og bare bidrar til å tilfredsstille kjødet’.»

Legg merke til at «selvvalgt dyrkelse og ydmykhet» og «mishandling av legemet» ikke er av noen verdi. Noen kan naturligvis gjøre det de gjør, i all oppriktighet. Men er det ikke mange som ved slike handlinger prøver å henlede andres oppmerksomhet på hvor fromme de er? Og stiller de ikke sin religiøsitet til skue for offentligheten når de foretar slike handlinger, som ofte virker frastøtende på tilskuerne?

De handler ikke i samsvar med Jesu formaning: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å ses av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» (Matt. 6: 1) Det å stille sine religiøse handlinger til skue for offentligheten kan således også være et tegn på stolthet.

Er det avgudsdyrkelse?

Det er også verdt å merke seg at visse bilder og billedstøtter er hovedattraksjonen på mange valfartssteder. I Altötting er en liten statue av Maria (cirka 68 centimeter høy) som holder Jesus-barnet, gjenstand for stor ærbødighet. Det sies at Maria har utført en lang rekke mirakuløse helbredelser på dette valfartsstedet. Men en kan spørre: Hvis det er Maria selv som har helbredet disse menneskene, hvorfor har da ikke slike helbredelser også forekommet alle andre steder hvor det står billedstøtter av Maria? Tyder ikke dette på at selve billedstøtten blir tilskrevet spesielle evner? Kan dette være i harmoni med apostelen Johannes’ formaning: «Mine barn! vokt eder for avgudene!»? — 1 Joh. 5: 21.

Akkurat som i middelalderen besøker pilegrimene ofte bestemte steder i håp om å bli helbredet. Ett slikt sted er Lourdes i Frankrike. Angående mange av de påståtte miraklene sier Medical World News at de er «overlagt humbug. Noen ganger er motivet forfengelighet, håpet om å oppnå ære eller penger eller ønsket om å vise at det medisinske utvalget ikke er i stand til å oppdage et bedrag».

Kan det ikke derfor sies at kritikken mot religiøse pilegrimsferder, for eksempel dem som er planlagt til Roma i 1975, er like berettiget som kritikken mot pilegrimsferdene i middelalderen? Og hva viktigere er: Er ikke den ærbødighet pilegrimene viser overfor visse gjenstander, i strid med det som sies om sanne kristne i 2 Korintierne 5: 7: «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse»? Pilegrimsferdene var følgelig ikke et uttrykk for sann tro i gammel tid, og de er det heller ikke i dag.

«I Guds navn»

● I sin bok The Men I Killed fortalte brigadegeneral F. P. Crozier om sine opplevelser i den første verdenskrig og sa: «Underlige ting blir gjort i Guds navn, og Gud blir brukt på mange underlige måter. De militære styrker gjør ham til sin beskytter og inspirasjonskilde, og hvert eneste militært felttog blir en krig som kan forsvares, en rettferdig krig, hvor en stiller Gud på det en selv betegner som ’rettferdighetens’ side.» Om prestene sier han: «Når det bryter ut krig, blir prekestolen øyeblikkelig forvandlet til en rekrutteringsplattform av det listigste slag. Og dette militære ritual pågår på begge sider av fronten.» — Sidene 176, 179.

Dr. William Storey skrev imidlertid om de første kristne i Ave Maria for 9. august 1969: «Kirken før Konstantins tid [før 325 e. Kr.] var hengitt til en ikke-voldelig løsning på menneskenes konflikter.» De første kristne deltok altså ikke i krig, men var fredsommelige. — Rom. 12: 18.