Et likevektig syn på dyr
DU HAR kanskje ikke en leopard, en oter eller en kvelerslange som kjæledegge. Du har kanskje et av de mer alminnelige og mindre husdyrene — en hund eller en katt. Det kan imidlertid være at dyret på en eller annen måte har fått komme på en plass hvor det ikke hører hjemme. Din egen innstilling og den måten du behandler dyret på, kan være årsak til det. Hvordan kan vi avgjøre om et dyr har en plass der det hører hjemme? Vi kan gjøre det ved å tenke over i hvilken hensikt dyrene ble skapt av deres og vår Skaper, og hvilket forhold det var Skaperens hensikt at dyrene skulle stå i til menneskene.
Bibelen viser at av alle skapninger på jorden var det bare mennesket som ble skapt i Guds bilde og etter hans lignelse. Menneskene skulle råde over alle andre skapninger på jorden. (1 Mos. 1: 26—28) Adam var riktignok interessert i dyrene og ga alle de forskjellige dyrene navn, men han fant «ingen medhjelp som var hans like», blant dyrene. (1 Mos. 2: 19, 20) Alle dyrene sto på et lavere nivå enn mennesket. Jesu disipler Peter og Judas taler således om «ufornuftige dyr». — 2 Pet. 2: 12; Jud. 10.
Det er sant at dyrene leker og gir uttrykk for slike følelser som glede, sorg, hengivenhet, frykt, sinne og engstelse. De enkelte kan også være svært ulike, og de forskjellige slagene har sine spesielle egenskaper. Men som Hans Bauer sier i sin bok Animals Are Quite Different (oversatt til engelsk fra tysk av James Cleugh) på grunnlag av en rekke forskningsresultater: «Uansett hvor mye [et dyrs] handlinger kan ligne menneskers . . . baserer et dyr aldri sitt livsløp eller de enkelte handlinger som dets livsløp består i, på abstrakte tanker. Ikke noe av det et dyr gjør eller lar være å gjøre, skyldes en tankerekke, bevisst overveielse eller tro.» Han konkluderer med å si: «Det er et resultat av de omgivelser dyret må mestre.» — Side 34; se til sammenligning Salme 32: 9.
Det er gang på gang blitt vist at dyrs «visdom», som kommer til uttrykk i at de kan gjøre slike ting som å bygge demninger (bevere), lage vokskaker (bier), spinne kompliserte nett (edderkopper) og lignende, er instinktiv visdom. Dette er ting som disse dyrene gjør selv om de lever atskilt fra andre dyr av samme slag. Denne visdom er blitt nedlagt i deres arvestoff av Skaperen.
Mange dyr kan naturligvis læres opp til å gjøre ting som ikke hører inn under deres nedarvede evner. Men dette er alltid begrenset av og avhengig av de medfødte egenskaper det bestemte dyreslaget har. En apekatt kan for eksempel læres opp til å sykle og gå på skøyter, men den kan aldri lære å utføre samme arbeid som en gjeterhund og for eksempel få sauene inn eller ut av kveen. Ikke engang alle hunder er like godt egnet til å lære slikt arbeid.
Mennesker derimot kan danne seg forestillinger av forskjellige ting. De kan benytte deduktivt resonnement, som vil si at de går fra det almene til det spesielle, eller induktivt resonnement, som vil si at de går fra en rekke enkelttilfelle til det almene. De kan også resonnere seg fram fra årsak til virkning eller fra virkning til årsak. Mennesker kan derfor benytte kunnskap og forståelse som de har tilegnet seg fra tidligere erfaringer, til å løse nye problemer som oppstår. De kan således bevisst og av egen fri vilje bygge videre på sin kunnskap og forståelse. De kan forstå, tro på og holde fast ved normer for rett og galt, godt og ondt, rettferdig og urettferdig. Dyr kan ikke gjøre noe av dette.
Forsiktighet nødvendig
Hvis vi ønsker å behage Gud, må vi imidlertid utvise en viss forsiktighet i forbindelse med de kjæledeggene vi eventuelt har. Vi kan merke oss at da den første kvinne gjorde opprør mot Gud, ga hun uttrykk for at hun hadde en urett innstilling til dyr. Hun lot seg lede av ord som tilsynelatende kom fra en slange, en skapning som instinktivt var ’listig’, men som ikke desto mindre var et ’ufornuftig dyr’. — 1 Mos. 3: 1—6.
I de århundrer som har gått siden den gang, har falsk tilbedelse innbefattet et urett syn på dyr. Krokodiller, bavianer og okser har vært holdt i templer hvor de er blitt badet og parfymert og har fått den beste mat en har kunnet skaffe, mens mennesker i samme område har sultet og levd under kummerlige forhold. Mektige nasjoner har brukt visse dyr eller fugler som symboler for sin regjering og sitt folk og æret dem med stor nidkjærhet.
Vi behandler kanskje ikke et dyr som om det skulle være hellig. Men hva om vi behandler en kjæledegge som om den skulle stå på samme nivå som mennesker? Hva om vi viste større interesse og omtanke for den enn for våre medmennesker og skjøv deres interesser til side til fordel for dyrets? Hva hvis vi var villige til å gjøre oss store anstrengelser og ofre mange penger på å gjøre forholdene bedre for dyrene i sin alminnelighet, men ikke ’elsket vår neste som oss selv’ og var villige til å hjelpe andre på den måten Guds Sønn gjorde da han var på jorden? (Mark. 6: 34) Ville ikke det være å la et dyr få komme på en plass hvor det ikke hører hjemme?
Det hører kanskje til sjeldenhetene, men det finnes mennesker som lar sin kjæledegge sitte til bords sammen med seg og spise av en tallerken sammen med familiens medlemmer. Noen testamenterer tusenvis av kroner til en kjæledegge de har. Andre ofrer store utgifter på å holde et gammelt og sykt dyr i live, selv om det til og med kan være helsefarlig for de andre i huset.
Vi husker at Judas under inspirasjon ga uttrykk for Guds fordømmelse av de engler som «ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig» og gjorde ting som var unaturlig for deres åndelige natur og den stilling de hadde fått av Gud. (Judas 6, 7) Når mennesker prøver å opphøye dyr til menneskers nivå, degraderer de i virkeligheten seg selv og bevarer ikke den verdige, opphøyde stilling som Gud opprinnelig ga menneskene. De setter dyrene i en stilling som ikke er i samsvar med Guds hensikt, og som er unaturlig.
Men viser ikke beretningen i 2 Samuel 12: 1—6 at det kan være berettiget å behandle kjæledegger på noen av de måtene som vi har vært inne på? Beretningen sier at profeten Natan fortalte kong David om en fattig mann som hadde kjøpt et lite lam som vokste opp hos ham sammen med hans barn. Vi leser: «Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham.» Så var det en rik mann som hadde mange sauer, som tok den fattige mannens lam og laget det til som mat til en som hadde kommet på besøk til ham. David syntes at beretningen var troverdig, ikke søkt, for han ble sint og sa: «Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet.» Hva viser denne beretningen?
Når det gjelder ordene «det åt av hans brød og drakk av hans beger», så sies det ikke at lammet satt til bords sammen med familien, eller at det delte beger med mannen. Det sies bare at mannen ga lammet noe av sin mat og noe av det han hadde å drikke. Når Bibelen bruker ordet «beger», sikter den ikke alltid til selve drikkekaret, men ofte til innholdet. Mannen helte uten tvil ut noe av innholdet i sitt beger til lammet. (Se Matteus 26: 39, 42; Johannes 18: 11; Markus 10: 38—40.) Mannen holdt også lammet varmt om natten ved å la det sove ved siden av seg. Hvorfor? Det var tydeligvis for å holde dette lille lammet, som var tatt fra moren, i live.
Dømte David den rike mannen til døden fordi han hadde drept lammet? Nei, beretningen viser at han mente at mannen fortjente å dø fordi han «ikke viste barmhjertighet». Barmhjertighet mot hvem? Mot lammet? Nei, for hvis den rike mannen ikke hadde slaktet den fattige mannens lam, ville han ha slaktet et av sine egne. Davids vrede skyldtes at den rike mannen ikke hadde handlet barmhjertig mot et menneske, den fattige mannen og hans familie. Den fattige mannen hadde tatt av de få pengene han hadde, og kjøpt dette dyret, som med tiden skulle skaffe familien ull og melk og kanskje også være begynnelsen til en saueflokk. Nå var alle de offer den fattige mannen hadde brakt, gjort til intet. Den dom David avsa, gikk ut på at den rike mannen skulle betale for lammet med fire andre lam, i samsvar med loven i 2 Mosebok 22: 1. (På dette tidspunkt viste profeten Natan at han i virkeligheten hadde fortalt beretningen for å illustrere hvor grisk og ubarmhjertig David hadde vært overfor Uria.)
Dette betyr ikke at Gud ikke bryr seg om dyrene. Lovpakten, som han ga israelittene, inneholdt en rekke forskrifter for hvordan en skulle vise godhet og omsorg for sine egne og andre israelitters dyr. Dyr skulle få visse hvileperioder. De skulle hjelpes når de var i nød, ikke trekke i ulikt åk og ikke få munnen bundet til mens de tresket. (2 Mos. 20: 10; 23: 4, 5, 12; 5 Mos. 22: 10; 25: 4) Salme 23 beskriver på en vakker måte hvordan hyrdene i Israel viste fårene omsorg. Det var den ugudelige, ikke den rettferdige, som unnlot å ha omsorg for dyrene. — Ordspr. 12: 10.
Dyrene skulle ikke desto mindre tjene menneskene. Det var ikke menneskene som skulle tjene dyrene. Gud nølte ikke med å gi det første menneskepar klær av dyreskinn. (1 Mos. 3: 21) Han fant behag i at Abel frambar et lam som offer. (1 Mos. 4: 4) Apostelen Peter sier at dyrene «av naturen [er født til å fanges og forgå». (2 Pet. 2: 12) Dette betyr ikke at Gud skapte dyrene utelukkende for at de skulle forgå, og det gjør det ikke berettiget å drive en formålsløs nedslaktning av dyr, for eksempel å drive jakt bare for sportens skyld. Men i det minste fra tiden etter vannflommen ga Gud menneskene rett til å ta «alt det som rører seg og lever, . . . til føde», akkurat som han tidligere hadde gitt dem «de grønne urter». (1 Mos. 9: 3) Når dyrene ble spist, ville de «forgå» eller ’bli fortært’ i den betydning ordet ble brukt i i Kolossenserne 2: 21, 22.
Guds lov påbød dessuten at et dyr som satte menneskers liv i fare, skulle avlives. (1 Mos. 9: 5, 6; 2 Mos. 21: 28, 29) Rever som ødela en vingård, kunne fanges, og dyr som angrep en manns hjord, kunne slås i hjel. (Høys. 2: 15; 1 Sam. 17: 34, 35) Menneskenes rettmessige interesser og deres ve og vel kom alltid på førsteplassen. Når dyr på en alvorlig måte forstyrret disse, kunne de med rette avlives uten at de som avlivet dem, hadde noen skyld overfor Gud, Skaperen.
Når selskapsdyr dør
Det er bare naturlig at en hund, en hest eller et annet dyr som en har hatt i en rekke år, blir savnet når det dør. Men også hva dette angår, er det nødvendig å bevare likevekten.
Forskjellige steder på jorden kan en finne dyrekirkegårder med støtter og gravskrifter. Dette minner oss om de storslåtte begravelser de gamle egyptere holdt for sine hellige Apis-okser, og om de spesielle gravplassene hvor de oppbevarte hundretusener av balsamerte katter, bavianer, krokodiller og sjakaler.
Slike skikker er fullstendig fremmede for Bibelens lære. Bibelen viser at det bare var menneskene som hadde muligheter til å leve evig. Adam skulle dø bare hvis han var ulydig. (1 Mos. 2: 16, 17) Vi, hans etterkommere, er i en døende tilstand fordi vi har arvet synden fra ham, «for den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre». (Rom. 6: 23; 5: 12) Slike skapninger som de «ufornuftige dyr» er ikke i stand til bevisst eller forsettlig å synde mot Gud. De dør følgelig på grunn av naturlige prosesser. Deres alminnelige levetid ble nedlagt i arvestoffet fra begynnelsen av. Et neshorn kan således bli opptil 50 år gammelt, mens enkelte spissmusslekter sjelden blir eldre enn to-tre år. Enkelte insektslag lever bare noen timer. Det kommer til å fortsette å være slik i Guds lovte nye ordning ved Guds Sønns rettferdige rike, når den død som menneskene har arvet fra Adam, ’ikke skal være mer’. — Åpb. 21: 4.
Syndige mennesker vil kunne få en oppstandelse på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer, men det vil ikke dyrene, som er ute av stand til å forstå denne guddommelige foranstaltning og vise tro på den. I Israel fikk ikke døde dyr egne gravplasser, men ble slept ut av byen og slengt vekk. (Se Jeremias 22: 18, 19; 36: 30.) Det var ikke noen som trodde at de kom til sheol (hele menneskehetens felles grav), som det er en oppstandelse fra.
Ja, det er morsomt med dyr — der de hører hjemme. Men de kan aldri erstatte mennesker. For ikke å få et ulikevektig syn eller bli for sterkt knyttet til dyr må vi huske at det var menneskeverdenen Gud elsket så høyt at han ga sin enbårne Sønn. (Joh. 3: 16) Det er sant at det store flertall av mennesker i vår tid ikke gjenspeiler Guds egenskaper og ikke viser ved sine handlinger at de er skapt i ’hans bilde, etter hans lignelse’. De skaper derfor stor sorg, skuffelse og irritasjon. Men ikke alle mennesker er slik. Vi kan finne mennesker som vil være enestående venner, mennesker som vi kan beundre og elske, og som vil vise seg å være verdige Guds kjærlighet. Hvis vi er villige til å gjøre oss de nødvendige bestrebelser for å finne slike mennesker, vil vi aldri bli ensomme eller begå den feil å vende oss til dyr for å få det som bare mennesker kan gi oss.