Ærbar oppførsel mens en har fast følge

BIBELEN sier: «Ekteskapet være i akt ære hos alle, og ektesengen usmittet!» (Heb. 13: 4) Er det ikke da rimelig at det som går forut for ekteskapet — i mange land fast følge — må være ærbart for å behage Gud?

Noen steder får en ung mann bare lov til å være sammen med en ung kvinne når minst en av foreldrene eller en annen voksen er til stede. I mange vestlige land er imidlertid slike unge mennesker ofte sammen uten anstand. Spørsmålet er da: Hva kan to som har fast følge under så frie forhold, gjøre for å ha en ærbar oppførsel? Hva kan de gjøre for å forvisse seg om at de vil oppnå et lykkelig ekteskap?

Frihet medfører alltid ansvar. De som har fast følge, gjør derfor vel i å huske det prinsippet som blir framholdt i Galaterne 5: 13. Her talte apostelen Paulus naturligvis om den frihet som kristendommen medfører for dem som antar den. Men prinsippet gjelder enhver form for frihet, særlig hvis vi ønsker å bruke vår frihet på en slik måte at det fører til gode resultater og til at vi oppnår Guds gunst. Apostelen skriver: «For I ble kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet!» Ekte kjærlighet — til Gud og til vår neste, innbefattet den som vi har fast følge med — vil hjelpe oss til ikke å bruke vår frihet på en selvisk, skadelig måte.

Hva er hensikten med å ha fast følge?

For at fast følge skal kunne sies å være ærbart, må formålet med det være ekteskap. Unge mennesker skulle derfor ikke ha fast følge før de er rede til å påta seg de plikter som et ekteskap medfører. En kan naturligvis ikke vite med en gang om en vil gifte seg med en annen eller ikke. Det er fornuftig ikke å være altfor rask til å rette oppmerksomheten mot en bestemt person. Men dette gir en ikke noen grunn til å flørte i øst og vest og ha følge med snart den ene og snart den andre.a

Selv om du er «interessert» i noen, vil det være forstandig av deg at du en stund prøver å begrense din omgang med vedkommende til tidspunkter da dere er sammen med en hel gruppe. Hvorfor det? Jo, under slike forhold kan du ofte bedre få en idé om hvordan vedkommende virkelig er. Grunnen til dette er at vi alle har lettere for å være «oss selv» når vi ikke føler oss presset av vissheten om at noen viser oss spesiell oppmerksomhet. Men når et par skiller seg ut fra gruppen, har begge fra da av en naturlig tilbøyelighet til å være slik den andre vil de skal være, og like og mislike det samme som han eller hun gjør. Noen ganger kan dette skjule ens virkelige personlighet. Når et par begynner å være for seg selv, kan de også hurtig bli følelsesmessig engasjert og begynne å se hverandre «i et rosenrødt skjær». Hvis et par gifter seg under forelskelsens første rus, kan de ofte få et sjokk når hverdagen begynner. Det er mye bedre å tenke før en handler.

Vanligvis er det mannen som tar det første skritt og viser interesse for kvinnen. Hvis han er ærlig og oppriktig, har hun rett til å tro at han i det minste har planer om å gifte seg. Hva så? Hun er da forpliktet til å spørre seg selv om hun kunne tenke seg å gifte seg med ham. Hvis hun er temmelig sikker på at hun ikke kan tenke seg ham som ektemann, vil det være grusomt av henne å la ham utvikle en sterk interesse for henne. Noen piker har vært villige til å la en ung mann gjøre kur til dem bare for at det skal se ut som om de er populære eller ettertraktet, i håp om at også andre unge menn vil legge merke til dem. Enkelte unge menn har gjort det samme. De har ment at de kan «sondere terrenget» og more seg og så trekke seg ut av det hele før det blir altfor alvorlig. Men det at en bruker sin frihet på en slik selvisk måte, kan skape følelsesmessige sår hos andre som det kan ta måneder og år å lege. — Se Ordspråkene 26: 18, 19.

Det er bare hvis friheten til å ha fast følge blir brukt på en uselvisk måte, at den er gagnlig. Den kan gi en anledning til å bli bedre kjent med den som en tenker på å tilbringe resten av livet sammen med. Hvis de to som har fast følge, er ærlige mot hverandre, kan de bli kjent med hverandres sympatier og antipatier, normer, vaner og syn på tingene, ja, de kan lære hverandres gemytt og karakter å kjenne og se hvordan den annen part reagerer på problemer og vanskeligheter. Du ønsker med rette å vite svaret på slike spørsmål som: Er han eller hun vennlig, gavmild og omtenksom? Hvordan er det med det å vise respekt for foreldre og eldre? Er vedkommende beskjeden og ydmyk eller skrytende og sta? Ser jeg selvkontroll og likevekt, eller ser jeg svakheter og barnslig oppførsel, kanskje til og med surmuling og raserianfall? Og ettersom en stor del av livet består av arbeid, kan en spørre: Hva med tegn til dovenskap, uansvarlighet og sløsing med penger? Hva med planene for framtiden? ønsker vedkommende å stifte familie, eller vil han eller hun heller gå inn for et spesielt arbeid? I en artikkel med tittelen «Faresignaler i den tiden et par har fast følge» sies det: «Vår undersøkelse av forlovede par og av lykkelige og ulykkelige ektepar viste at de som var ulykkelig gift, var svært uenige om mål og verdier i livet.. — Medical Aspects of Human Sexuality, november 1970, side 43.

Framfor alt bør du ønske å vite hvor stor rolle Guds hensikter spiller i forbindelse med den andres interesser og planer. Når du så har dannet deg et fullstendig bilde av vedkommende, kan du spørre: Hvor godt passer vi sammen? Hvis det eksisterer alvorlige problemer, må du ikke føre deg selv bak lyset og tro at ekteskapet automatisk vil løse dem. Det kan bare gjøre problemene mer fremtredende.

Ærbar oppførsel

I land hvor foreldrene tillater unge par som har fast følge, å være sammen uten anstand, gir de unge ofte uttrykk for sin hengivenhet overfor hverandre ved å holde hverandre i hånden, kysse hverandre og omfavne hverandre. Hvor tilrådelig er dette? Har Bibelen noe å si om slike ting?

Bibelen framholder ikke noen bestemte regler i slike spørsmål. Foreldre har naturligvis rett til å fastsette normer for hvordan deres sønner og døtre skal oppføre seg. De eldste i en menighet kan ikke sette opp slike regler, men de kan henlede de unges oppmerksomhet på de sunne, veiledende prinsipper som finnes i Guds Ord, og enhver som oppriktig ønsker å være vis og forstandig, vil villig og med glede følge en slik veiledning. — Ordspr. 1: 7—9; 2: 6—9.

Bibelen forbyr naturligvis utukt. Men den advarer også mot andre former for uren oppførsel som kanskje ikke er like alvorlige som utukt. Et par som gir akt på disse advarslene, vil spare seg selv for stor sorg og ikke senere risikere å bli plaget ved tanken på at de har oppført seg galt. — Ef. 5: 3—5.

At to som har planer om å gifte seg, holder hverandre i hånden, kan være en ærbar måte å gi uttrykk for sin hengivenhet på. Det har riktignok en stimulerende virkning, men det er naturlig og ikke nødvendigvis av det onde. Bare synet av den en tenker på å gifte seg med, kan jo være stimulerende og ’få hjertet til å slå hurtigere’. (Høys. 4: 9, NW) Vi må ikke desto mindre huske at i betraktning av hvordan den menneskelige natur er, bidrar fysisk kontakt til å øke den seksuelle tiltrekning. Det er også et faktum at etter hvert som enkle former for kontakt blir gjentatt, blir den behagelige følelsen mindre. Dette kan få dere til å søke noe som er mer stimulerende. Men hvor langt kan dere gå uten å sette et rent forhold i fare? På grunn av denne mulige faren er det noen som kanskje foretrekker å avholde seg fra enhver form for fysisk kontakt mens de har fast følge, og ingen bør kritisere eller ignorere det standpunkt de inntar i samsvar med sin samvittighet. — Se Romerne 14: 5, 10, 22, 23.

Det at to som har planer om å gifte seg med hverandre, kysser hverandre, kan også være en ærbar måte å gi uttrykk for sin hengivenhet på — eller det kan være det motsatte. Spørsmålet er i virkeligheten: I hvilken utstrekning kommer partenes lidenskapelige følelser inn i bildet? Noen former for dans er ærbare og vekker ikke lidenskapelige følelser; dette kan ikke sies om andre. Det samme er tilfelle med det å kysse eller omfavne hverandre. Men selv om det foregår på en ærbar måte, betyr det at en har gått et skritt lenger. Hvis de to tar et slikt skritt på et tidlig stadium — kanskje til og med før de har forlovet seg — kan det føre til at deres forhold etter hvert bare består i å tilfredsstille sine lidenskapelige følelser, noe som kan føre til uren oppførsel, om ikke også til utukt. — Kol. 3: 5, 6.

Vi må være ærlige overfor oss selv. Hvis vi vet at vi ikke har så sterk selvkontroll hva slike ting angår, må vi ikke sette vår egen eller en annens framtid på spill ved å ta sjanser. Ville du kjøre en bil nedover en bratt vei med mange svinger hvis du visste at bremsene var dårlige? Det er før du begynner, ikke etterpå, at du må tenke over tingene og bestemme deg for hva du skal gjøre. Når først det fysiske begjær er blitt vakt, er det som oftest svært vanskelig å stanse det. (Jak. 1: 14, 15) De som tillater at deres lidenskapelige følelser blir vakt i en slik grad at de ønsker å ha seksuell omgang — men ikke har rett til det fordi de ikke er gift — utsetter seg selv for anspenthet, skuffelse og virkelig smerte. Det er som å lese en spennende bok — og så oppdage at det siste kapitlet er revet ut.

De som holder sitt forhold på et høyt nivå før ekteskapet, vil få en langt bedre start i ekteskapet enn de som tillater at forholdet kommer ned på et lavt nivå som følge av at de stadig oftere og på en stadig mer intens måte er intime overfor hverandre. Hvor stor respekt kan en pike ha for en mann som hun stadig må «slåss med» for å «holde ham fra livet»? Men en ung mann som viser at han har viljestyrke og evne til å beherske seg, vinner respekt. Det samme er tilfelle med en pike. Og en pike må være spesielt oppmerksom på at selv om hennes følelser ikke blir vakt med en gang, er dette sjelden tilfelle med mannen. — Ordspr. 25: 28.

Hvis en ofte og i stadig større utstrekning lar sine lidenskapelige følelser komme til uttrykk, kan det føre til at en inngår et forhastet ekteskap. Boken Adolescence and Youth (side 288) sier: «Den første tiden et par har følge, er ofte svært romantisk. Hvis ekteskapet blir inngått på den tiden, kan partene komme til å vente seg mer av ekteskapet enn noe ekteskap kan virkeliggjøre. Hvis de har følge i lengre tid, får de vanligvis et mer fornuftig syn på hverandre og kan vise hverandre større forståelse i ekteskapet.» Når to har følge i lengre tid, må de vise selvbeherskelse — hvis ikke de gjør det, kan kjønnsdriften bli så sterk på et så tidlig tidspunkt at det virkelig er fare på ferde. — Se 1 Korintierne 9: 27.

Hvis lidenskapelige følelser har fått spille en fremtredende rolle i den tiden partene hadde følge eller var forlovet, kan det også oppstå tvil og mistanke etter at ekteskapet er inngått. Ektefellene kan begynne å spørre seg selv: Giftet vi oss virkelig av kjærlighet? Eller var vi bare opptent av lidenskap? Var det et forstandig valg? Kvinnen kan også begynne å tvile på om hennes manns kjærlighet virkelig er ekte, og lure på om han kanskje giftet seg med henne på grunn av kroppen hennes og ikke på grunn av det hun var og er som menneske.

Hvis dere ønsker å beskytte dere selv og verne om deres framtidige lykke, må dere unngå situasjoner som innbyr til å gi uttrykk for lidenskapelige følelser. (Sl. 119: 101, 104) Det å oppsøke ensomme og mørke steder vil ikke hjelpe dere til å ha en ærbar oppførsel. Det vil heller ikke situasjoner hvor tiden faller lang, og hvor det ikke ser ut til å være stort annet å ta seg til enn å gi uttrykk for sin hengivenhet. Men en kan slappe av og hygge seg på en ærbar måte ved for eksempel å gå på ski eller skøyter, spille tennis eller delta i en annen idrettsgrein, gå ut og spise på en restaurant eller besøke et museum eller et annet sted av interesse. Fordi dere ikke er sammen med noen dere kjenner, har dere følelsen av å være for dere selv, samtidig som det er en beskyttelse at dere har andre mennesker omkring dere.

I stedet for å tenke bare på hva dere «går glipp av» ved å vise selvbeherskelse, bør dere tenke på hva dere forbereder dere til. I alle de årene som kommer, vil dere da kunne se tilbake på den tiden dere hadde følge, med glede, uten at det vekker ubehagelige følelser, og uten å angre noe. — Rom. 13: 13, 14.

Ja, den tiden du har fast følge, kan virkelig være en prøve på hva slags menneske du er, på hva som bor i ditt hjerte, på hvor samvittighetsfull du er. Guds Ord trekker ikke opp bestemte linjer for enhver side av denne saken. Men de sunne prinsipper, den vise veiledning og de gode retningslinjer som finnes i Guds Ord, vil kunne hjelpe oss til å bevare likevekten, til å holde oss godt innenfor grensene for hva som er rent og moralsk riktig. Vi vil da aldri gi uttrykk for vår hengivenhet overfor vår framtidige ektefelle på en slik måte at det skader vedkommende, hverken i følelsesmessig eller åndelig henseende. Ha en ærbar oppførsel hvis du har fast følge. Siden kommer du alltid til å være glad for at du hadde det.

[Fotnote]

[Bilde på side 128]

Hvis to som har fast følge, til stadighet gir uttrykk for lidenskapelige følelser overfor hverandre og legger mindre og mindre bånd på seg, hvordan vil da dette berøre deres muligheter for å oppnå et lykkelig ekteskap?

[Bilde på side 129]

Et par kan hygge seg sammen på mange måter som samtidig beskytter dem mot å være helt alene