Er det sant at «alle har syndet»?

HAR du noen gang spekulert på hvorfor menneskene hittil ikke har greid å løse sine mest presserende problemer, enda det er så mange oppriktige mennesker som arbeider hardt for å nå dette målet? Menneskene har jo ganske klart for seg hva de ønsker seg — fred, velstand, lykke og frihet fra sykdom — men hva kommer det av at disse ønskverdige målene synes å bli vanskeligere og vanskeligere å nå?

Hovedgrunnen finner vi i disse ordene fra apostelen Paulus: «Alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet.» (Rom. 3: 23, NW) Ja, mesteparten av det menneskene har strevd for, er blitt til intet på grunn av synden, som de er beheftet med.

Noen kan trekke apostelen Paulus’ ord i tvil. De sier kanskje: «Hvordan kan du tro at jeg er en synder? Jeg skader ikke min neste. Jeg lever stille og rolig og gjør ikke en katt fortred. Hvilke synder begår jeg?» Sannheten er imidlertid at synd omfatter mer enn bare å skade sin neste eller skape vanskeligheter. Slike ting er naturligvis synd, og det er bra at man holder seg borte fra den slags. Men ordet «synd» har en mer omfattende betydning. Paulus forbandt synd med at man ikke ’når opp til Guds herlighet’. Det har derfor med vårt forhold til vår Skaper, Jehova Gud, å gjøre.

De ordene som oversettes med «synd» i våre moderne bibler, inneholdt opprinnelig tanken om å «forfeile målet», som er fullkommen lydighet. Lydighet mot hva? Mot Guds vilje. Derfor sier en moderne bibelhåndbok: «Synd er både et frafall fra et lydig forhold til Gud og ulydighet mot budene og loven.» Ettersom det er slik, er det bare Gud som med autoritet kan fortelle oss hva han betrakter som synd, og dette har han gjort i Bibelen.

Noen eksempler på synd

Først og fremst er det mye som er blitt akseptabelt i den moderne verden, som virkelig er galt. Bibelen sier: «Verken de som lever i hor [utuktige mennesker, LB], avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» (1. Kor. 6: 9, 10) Ja, ekteskapsbrudd, utukt og homoseksuelle handlinger er synd. Det er også tyveri.

Nå er det jo mange som unngår umoral og tyveri, og det er bra. Men det finnes andre synder. Ikke bare det vi gjør, men også vår tale kan være syndig. Å lyve er synd. Det samme er baktalelse, vredesutbrudd og spott. (Kol. 3: 9; Sal. 101: 5; Ef. 4: 31) Paulus sa videre: «Dere må ikke være misfornøyde og klage, slik noen av dem gjorde, de som ble drept av den ødeleggende engelen.» (1. Kor. 10: 10) Jakob fordømte skryt, og Paulus rådet oss til å unngå dumt prat og grove vittigheter. (Jak. 4: 16; Ef. 5: 4) Kan noen av oss, om vi skal være ærlige, si at vi aldri har syndet på iallfall én av de ovennevnte måtene? Det er tvilsomt. Jakob, Jesu bror, sa: «Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann.» (Jak. 3: 2) Kan noen av oss gjøre krav på å være fullkommen? Nei, det kan vi ikke.

Den samme disippelen nevnte en annen måte vi kan synde på. Han sa: «Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han synder.» (Jak. 4: 17) Hvordan kan det ha seg? Jo, sett at en mann går på fortauet og et barn plutselig løper ut fra en hage foran ham og ut i en trafikkert gate. Sett at mannen er i stand til å redde barnet fra å bli overkjørt, men bare ignorerer det og går forbi. Han gjør selvfølgelig ikke noe galt. Men det faktum at han lar være å gjøre noe for å hjelpe barnet, vil bety at han synder. Hvor mange ganger har vi ikke alle latt være å handle på en virkelig kjærlig måte overfor våre medmennesker eller overfor Gud! Hver gang vi har latt være, har vi syndet.

En urett innstilling kan også være syndig. Stolthet og hovmod fordømmes i Bibelen, i likhet med feighet. (Ordsp. 21: 4; Åp. 21: 8) Selv urette tanker er syndige. Det siste av De ti bud sier: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» — 2. Mos. 20: 17.

Hvordan skal vi forhindre at begjær eller urette ønsker kommer inn i sinnet? Kanskje ved å holde oss opptatt med noe som er sunt. Men om dette ikke virker, må vi bare erkjenne at de er der, og kjempe imot dem. (1. Kor. 9: 27) Slike urette ønsker er synd i Guds øyne. — Ordsp. 21: 2.

Endelig kan falsk religion lede oss til å synde. Rent bortsett fra slike urette skikker som avgudsdyrkelse og spiritisme, som uttrykkelig er forbudt i Bibelen, fremgår det også at bare det å tilhøre en falsk religion er syndig. Når den siste boken i Bibelen beskriver falsk religion som en stor verdensomfattende by som kalles Babylon den store, sier den: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» (Åp. 18: 4) Falsk religion har gjort seg skyldig i store synder. Den har gitt et falskt bilde av den eneste sanne Gud, forfulgt Guds sanne tjenere og blandet seg opp i politikk. Alle som tilhører en falsk religion, har del i disse syndene ved at de støtter en organisasjon som begår dem.

Hvorfor er vi syndige?

Her er bare omtalt noen få måter vi kan falle i synd på. I Bibelen blir mange flere trukket fram. Etter å ha lest om dem vil du kanskje komme til den konklusjon at det er umulig å unngå å synde på en eller annen måte. Du vil sannsynligvis erklære deg enig med kong Salomo, som sa: «Det fins ikke noe menneske som ikke synder.» (1. Kong. 8: 46) Gud sa selv: «Menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av.» (1. Mos. 8: 21) Ja, det er mange ting som får oss til å synde, og spesielt er dette tilfelle med svakheten i vårt eget kjød.

Hvorfor er det slik? Det har med arv å gjøre. Til å begynne med hadde ikke våre første foreldre, Adam og Eva, dette problemet. De var fullkomne og kunne treffe likevektige, fornuftige avgjørelser hva synd angår. Men de traff et urett valg, besluttet å gjøre opprør mot Gud, og opplevde dermed et fall fra fullkommenhet til ufullkommenhet. På grunn av dette gav de alle sine barn en arv som består av syndige, urette tendenser. Apostelen Paulus forklarte det slik: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Rom. 5: 12.

Selv om vi har all verdens gode motiver, kan vi derfor ikke unngå å synde. Hvorfor ikke? Apostelen Paulus bekjente selv: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (Rom. 7: 19) Vi har alle det samme problemet.

Dette har vært katastrofalt for menneskeheten. Menneskenes aller beste forsetter er blitt gjort til intet av deres egen ufullkommenhet. Selviskhet og griskhet fører til forurensning, fattigdom og urettferdighet. Mistenksomhet og mistillit skaper ustabile forhold både internasjonalt og i den enkelte familie. Korrupsjon og forbrytelser hindrer fremskritt i mange land. Og det er lite vi mennesker kan gjøre ved det.

Og i tillegg har vi så regelen i Romerne 6: 23, som på grunn av vår syndighet henger som en illevarslende sky over hodet på oss: «Syndens lønn er døden.» Det finnes ikke noe vi kan gjøre av egen kraft for å unngå å lide dødsstraff på grunn av våre synder, for vi kan ikke gjøre noe for helt å unngå at vi synder. Vi er i det store og hele blitt offer for vår egen ufullkommenhet.

Er det så ikke noe som kan gjøres ved det? Skal menneskenes svakheter alltid hindre dem i å virkeliggjøre sine inderligste drømmer og forhåpninger? Nei. Det finnes en som kan hjelpe oss. Etter at apostelen Paulus har bekjent hvordan han personlig er ute av stand til å unngå å falle i synd, fortsetter han med å si: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Og hva svarer han? «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom. 7: 24, 25) Ja, det er når vi innser hvor fullstendig vi er i syndens vold, og hvor hjelpeløse vi er når det gjelder å kunne frelse oss selv, at vi setter pris på den store kjærlighet og omsorg som er vist oss av Gud, som har hjulpet oss. Men hvordan har han gjort det?