Det «gode budskap» skiller ut ’et folk for Jehovas navn’

 1, 2. a) Hvilket rike siktet Jesus til i Matteus 21: 43? b) Hvem er Konge i dette riket, og når fikk han makten og begynte å herske som Konge? c) Skal dette rike bare velsigne mennesker av en spesiell rase?

HVILKET folk var det Jesus siktet til da han sa det som står nedskrevet i Matteus 21: 43: «Guds rike skal . . . gis til et folk som bærer dets frukter»? Og hvilket rike var det han her siktet til? Det folket som skulle bli så velsignet, er ikke en spesiell rase som hører til en spesiell grein av den menneskelige familie, og som er forent under et eller annet menneskelaget rike. Jehova Gud hadde nå til hensikt å kalle mennesker fra alle folkeslag til å bli forent som et folk som var atskilt fra verden, «et folk . . . for sitt navn». — Ap. gj. 15: 14.

² Det rike hvis interesser de skal tjene, er ikke et jordisk rike med en hovedstad i Jerusalem eller noen annen by på jorden. Det rike det her siktes til, er Guds «himmelske rike». (2 Tim. 4: 18) Kristus Jesus, som ble, forkastet av Israels troløse folk og drept, ble oppreist fra graven og fór senere til himmelen, hvor han ventet på at han til Guds bestemte tid skulle få makten og begynne å herske som Konge. (Heb. 1: 13; Ap. gj. 2: 32—36) I året 1914 var den tiden kommet. Deretter fulgte «en strid i himmelen» som førte til at Satan, den store motstanderen av Gud og av trofaste mennesker på jorden, ble kastet ut fra himmelen, og han vil nå innen kort tid bli knust sammen med alle sine onde engler og sammen med verdslige regjeringer og urettferdige mennesker som har motstått Guds styre. Dette vil finne sted i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». — Åpb. 12: 7—12; Dan. 2: 44; Åpb. 16: 14, 16.

 3. I hvilket forhold til Riket står a) den «lille hjord» og b) de «andre får»?

³ Fra de rensede himler hersker nå Guds himmelske rike ved Kristus Jesus. Dette riket skal bestå av i alt 144 000 personer som er valgt ut fra jordens folk, og som skal regjere som «konger» med Kristus. (Åpb. 20: 6, NW; 14: 1—4) Sammenlignet med det store antall mennesker som kommer til å vinne evig liv på jorden under Rikets styre, utgjør de som skal få denne himmelske belønningen, i sannhet en ’liten hjord’. Foruten en ’liten hjord’ finnes det nemlig også «andre får», som innbefatter en stor skare mennesker av god vilje overfor det «gode budskap», og som lever nå i endens tid. Disse kommer til å få leve på jorden under paradisiske forhold og blir på den måten Rikets jordiske undersåtter. — Luk. 12: 32; Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9, 13, 14; Sl. 37: 11, 29. Se «Dette gode budskap om riket», avsnittene 23—28.

 4. Hvordan kan det sies at de første medlemmene av de 144 000 kom under Rikets styre da de begynte å bli samlet inn for 1900 år siden?

⁴ Da det «gode budskap om riket» begynte å bli forkynt av Jesus og deretter av hans apostler og disipler i det første århundre, var hensikten å ta ut fra folkeslagene dem som skulle bli et ’folk for Jehovas navn’, de 144 000, som skulle regjere sammen med Kristus. De ble kalt til et himmelsk håp sammen med Jesus, deres Herre, og dette ble gjort ved hjelp av det «gode budskap». (2 Tess. 2: 14, NW) Selv om Guds himmelske rike dengang ennå ikke hadde begynt å herske over jorden i full utstrekning, kunne det likevel sies at de som trodde, kom under Rikets styre, ettersom Jehova alltid forblir «den evige Konge» og Jesus er det usynlige overhode for dette nye, kristne folket. Da de hørte og tok imot det «gode budskap om riket» og innvigde seg til Guds tjeneste, ble det sagt om dem at de ’ble fridd ut av mørkets makt og satt over i hans elskede Sønns rike’. — Kol. 1: 13.

 5, 6. a) Hvilket spørsmål ble disse første kristne stilt overfor, og hvilke lignende spørsmål blir de kristne i vår tid stilt overfor? b) Hva er det som identifiserer Jesu sanne etterfølgere som ’et folk for Jehovas navn’?

⁵ Hvilken innvirkning ville denne forandringen ha på dem? De levde fremdeles i denne verden, i land som var underlagt forskjellige nasjonale regjeringer. På det tidspunkt hersket den sjette verdensmakt, Roma, over mesteparten av den siviliserte verden hvor de første kristne levde. Hvilken holdning ville de nå komme til å innta til Roma og til andre regjeringer i verden?

⁶ I vår tid, 1900 år senere, er det på sin plass å stille de samme spørsmålene. Forkynnelsen av det «gode budskap» blir nå ikke i første rekke utført for å kalle mennesker til det himmelske rike, men for å samle inn mennesker av god vilje som håper å få leve for evig på en paradisisk jord. Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at himlenes rike har hersket siden året 1914, og dette betyr at enden for denne tingenes ordning er nær. «Dette gode budskap om riket» blir nå forkynt for mennesker som bor i 189 land og øysamfunn, og som lever under mange forskjellige slags regjeringer og politiske styreformer. I mange land skifter også styreformen ofte, alt etter som forskjellige politiske partier kommer til makten, eller lokale nasjonale bevegelser overtar der hvor det har vært kolonistyre. Hvilken holdning inntar de kristne til slike regjeringer og til slike forandringer? Er det mulig for sanne Kristi Jesu etterfølgere å bli et forent folk trass i at de tilhører forskjellige raser og kommer fra forskjellige nasjoner, ja, er det mulig for dem å bli et folk som er atskilt fra verden, og som tjener Guds rikes interesser, et folk for Jehovas navn? Hvis det er mulig, hvordan vil det så være mulig å identifisere dem? Det vil være mulig ved deres oppførsel, en oppførsel som er ’verdig til Guds rike’. — 2 Tess. 1: 5.

 7. Hvordan kan det sies at det «gode budskap» er en utfordring?

⁷ Akkurat som det «gode budskap» som på sin tid ble forkynt for Israels folk nede i Egypt, var en utfordring til dem, idet det krevdes av dem at de skulle legge en spesiell oppførsel for dagen ved å være trofaste mot lovpakten, underordne seg Jehova som deres Konge og være lydige mot hans bud og befalinger, så har det «gode budskap om riket» vært en utfordring til dem som har tatt imot det, helt fra kallet til det nye folk av 144 000 åndelige israelitter og kallet til den store skare av «andre får» begynte å gå ut, og fram til denne dag. Vil det vise seg at disse ’opptrer på en måte som er verdig det gode budskap’? — Fil. 1: 27, NW.

Atskilt fra verden

 8. a) Hvilket prinsipp som viser den holdning de kristne inntar til verden, blir klargjort i Johannes 17: 14—18? b) Hvordan kan det sies at Jehovas vitner i vår tid er den nye verdens samfunn?

⁸ Da Jesus under det siste møte han hadde med sine disipler før han døde, ba til sin himmelske Far, klargjorde han et prinsipp i forbindelse med de kristnes holdning til verden. «Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, liksom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet. Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» Jesu sanne etterfølgere er derfor ingen del av denne verden, for de holder seg atskilt fra dens onde handlemåte og setter ikke sitt håp til menneskelige planer og prosjekter. Nei, de setter sitt håp til den nye verden som skal bli styrt av Guds rike, og de har sin interesse konsentrert om den. Det er derfor riktig å si at vår tids kristne vitner for Jehova utgjør den nye verdens samfunn. Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner er et forent samfunn, fordi alle har den samme helhjertede kjærlighet til Gud, og fordi de alle anerkjenner Jehova som universets suverene Hersker og underkaster seg hans rike. — Joh. 17: 14—18.

 9. Hvilket bevis finnes for at Guds rike eksisterer og nå hersker?

⁹ Fordi Guds rike er himmelsk og derfor usynlig for menneskene på jorden, nekter de verdslige nasjonene å ta det i betraktning eller å tro at det eksisterer. Men det at Guds rike er usynlig, er ikke noe bevis for at det ikke eksisterer, like lite som det at Gud er usynlig for menneskeøyne, er bevis for at han ikke eksisterer. Hans skaperverk er et bevis for hans eksistens. (Rom. 1: 20) På lignende måte er den kjensgjerning at det nå finnes et slikt samfunn som den nye verdens samfunn hvor mennesker fra alle folkeslag lever sammen i fred og enhet og anerkjenner Rikets styre, et bevis for at Riket eksisterer. Dette er i harmoni med de inspirerte ordene i Salme 72: 7, 8: «I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer. Og han skal herske [ha undersåtter, NW] fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.» Derfor er også de som hører til den nye verdens samfunn, bokstavelig talt å finne «inntil jordens enden. De viser at de er sanne undersåtter under Guds rike ved at de i lydighet gjør Guds vilje og aktivt støtter dette Riket ved å forkynne om det over hele jorden.

10. Hvorfor tar ikke Jehovas vitner parti når det gjelder politiske spørsmål, og hvorfor tar de ikke del i kriger mellom nasjonene?

¹⁰ For å kunne bevare sin enhet må Guds sanne tjenere følge de ovennevnte prinsipper som går ut på at de må være atskilt fra verden. Det er av den grunn Jehovas vitner ikke tar parti når det gjelder forskjellige politiske spørsmål. Tenk bare på hva det ville føre til hvis de gjorde det! Hvis medlemmene av den kristne menighet støttet forskjellige politiske organisasjoner og var med på å latterliggjøre eller motarbeide andre partier som andre i menigheten kanskje var medlemmer av, ville det føre til innbyrdes splittelse i den sanne, kristne menighet. Og hvordan kunne noe slikt være i harmoni med det Jesus videre sa, i versene 21 og 22 i Johannes’ 17. kapittel? Jesus ba der med tanke på sine disipler om «at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett». Jehovas vitner er også blitt bevart i denne enhet i internasjonal henseende ved at de ikke tar del i kriger og stridigheter mellom nasjonene, som er splittet på grunn av menneskelagde skranker.

Det å betale tilbake til «keiseren det som er keiserens»

11, 12. Hvordan betaler de kristne tilbake til «keiseren det som er keiserens»?

¹¹ Jehovas vitner bor imidlertid fortsatt i områder som er styrt av jordiske regjeringer som Jehova har tillatt å eksistere fram til vår tid. Da Jesus forklarte den holdning de kristne bør innta til slike regjeringer, uttalte han et annet velkjent prinsipp: «Betal derfor tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.» (Matt. 22: 21, NW) Disse ordene viser at jordiske regjeringer (eller «keiseren») har rett til å kreve visse avgifter av sine kristne undersåtter. I Matteus’ 22. kapittel drøftet Jesus spørsmålet om å betale skatt. Regjeringene yter de kristne mange tjenester ved for eksempel å sørge for offentlige skoler, bygge veier, opprettholde ro og orden ved hjelp av politi og domstoler og sørge for vann og elektrisitet og andre ting, som alt sammen koster penger. De kristne kan derfor med god samvittighet «betale tilbake» for disse forskjellige tjenestene ved å betale skatt og lignende.

¹² Sanne kristne er dessuten lovlydige og viser respekt for myndighetene. De retter seg for eksempel etter trafikklovene og overskrider ikke den tillatte kjørehastighet, og de adlyder ellers de lover som gjelder for at ro og orden skal bli opprettholdt i samfunnet. Ved at de gjør dette, viser de også respekt for dem som må håndheve loven, noe som er i harmoni med Paulus’ ord i Romerne 13, versene 6 og 7: «Derfor betaler I jo også skatt; . . . Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!»

13. Hvilken kurs følger Jehovas vitner når styret i et land skifter?

¹³ De kristne følger denne kurs uansett hvilken regjering som sitter med makten. Styret i et land kan skifte, og et annet politisk parti kan komme til makten, men Jehovas vitner fortsetter å følge den samme lovlydige kurs overfor den nye regjeringen som de gjorde overfor den gamle, og dette vil de fortsette å gjøre så lenge Gud tillater jordiske regjeringer å herske.

Det å betale tilbake «til Gud det som er Guds»

14. a) Hva er det som tilhører Gud, og hva må vi betale tilbake til ham? b) Hvilken handlemåte følger de kristne når det keiseren forlanger, kommer i konflikt med det Gud krever? c) Hvilket prinsipp fulgte Peter og de andre apostlene i et slikt tilfelle?

¹⁴ Legg merke til at Jesus sa at de kristne ikke bare skulle betale tilbake «til keiseren det som er keiserens», men også «til Gud det som er Guds». Jehova Gud er Skaperen av alt levende, og derfor tilhører vårt liv ham. Ettersom han er den Høyeste i universet og den eneste sanne Gud, er det ham vi bør tilbe. Den sanne tilbedelse av Gud innbefatter i disse siste dager det å offentlig kunngjøre hans navn og forkynne «dette gode budskap om riket». (Nah. 1: 2; Matt. 24: 14, NW) Av og til hender det imidlertid at det «keiseren» forlanger, kommer i konflikt med det Gud krever. Hva bør så de kristne gjøre? Den handlemåte de bør følge hvis de ønsker å vise seg «verdig det gode budskap», blir tydelig vist i forbindelse med et spørsmål de kristne i det første århundre ble stilt overfor. Peter og noen av de andre apostlene var blitt ført fram for den jødiske ypperstepresten som sa til dem: «Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn, og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!» Peter og de andre apostlene svarte ham og sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Disse første kristne så at dette gjaldt deres tilbedelse, og de nektet derfor å adlyde befalingen om å holde opp med å forkynne. De viste at de anerkjente den Høyestes lov, og beretningen sier at de fortsatte å forkynne, og at de var «glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld». — Ap. gj. 5: 28, 29, 40—42.

15. Hvilken oppførsel som er i harmoni med Romerne 12: 12—21, legger de kristne for dagen når de blir forfulgt?

¹⁵ Denne motstand og forfølgelse fikk imidlertid ikke apostlene til å gripe til noen form for fysisk gjengjeldelse og heller ikke til å vise mangel på respekt når de sto foran domstolene. De forsvarte i stedet sin holdning på en verdig og rolig måte og bevarte sin ulastelighet ved å sette Jehovas lov foran menneskers lover. I likhet med dem deltar heller ikke Jehovas vitner i vår tid i noen form for opprør som har til hensikt å omstyrte de eksisterende myndigheter, ikke engang i land hvor de blir forfulgt, som for eksempel i de kommunistiske land, men i trofasthet gjør de i stedet rede for sin stilling som Guds tjenere og vitner som har fått i oppdrag å forkynne om hans rike. De har en fast tro på den nye verden og håper å få leve i den, og derfor kan de holde ut under slike prøvelser. De blir ikke bitre og forsøker ikke å gjengjelde ondt med ondt. Nei, de forsøker å fortsette å leve fredelig og prøver til og med å hjelpe motstanderne til å lære sannheten i Guds Ord å kjenne, slik at også de kan få del i dens velsignelser. Apostelen skriver: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! . . . Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke! . . . Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn! Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker! Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren [Jehova, NW]. Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du glødende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» — Rom. 12: 12—21.

16. Hva har det at Jehovas vitner har fulgt de prinsipper som nå er blitt drøftet, ført til?

¹⁶ Det er ved å følge de prinsippene vi nå har drøftet, og som står nedskrevet i Johannes 11: 14—18, 21, 22, Matteus 22: 21 og Apostlenes gjerninger 5: 28, 29, at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner er blitt skilt ut fra denne verdens nasjoner på en spesiell måte. De er i sannhet et folk for Jehovas navn og rike. I lydighet mot Jesu ord i Matteus 6: 33 ’søker de først Guds rike og hans rettferdighet’.

17. Hvilket krav som det er nødvendig å oppfylle for å bli frelst, kommer fram i Romerne 10: 10?

¹⁷ Betyr så det å ta opp den utfordring som det «gode budskap» innebærer, ikke noe annet enn å slutte seg til Jehovas vitners organisasjon og være med på å forkynne det «gode budskap om riket»? Det er riktig nok at de som vil vinne liv i Jehovas nye verden, må ta del i offentlig å kunngjøre sannheten. «For med hjertet tror en til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.» (Rom. 10: 10, NW) Det er derfor riktig av en som hører det «gode budskap» og tror på det, å legge vinn på å skaffe seg nøyaktig kunnskap om sannheten gjennom studium av Bibelen, slik at han kan ta del i denne offentlige kunngjøringen. Ved å gjøre dette viser han at han verdsetter det «gode budskap», og at han ønsker å tilbe Jehova.

En ny personlighet

18. Hvor stor forandring i vårt liv krever det «gode budskap»?

¹⁸ Det «gode budskap om riket» krever imidlertid en enda større forandring i vårt liv. Ja, det krever at vi bringer hele vårt liv i harmoni med de bibelske prinsipper og fullstendig underlegger oss Guds vilje. Bibelen gir oss følgende formaning: «Det I gjør, gjør det av hjertet som for Herren [Jehova, NW],» og: «alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham». (Kol. 3: 23; 17) Vi kan si at det virkelig betyr å begynne et nytt liv, å bli en ny personlighet. Vi må ikke bare søke først Guds rike, men også hans rettferdighet, det vil si at vi til alle tider må søke å gjøre det som er rett i Guds øyne, i alt det vi foretar oss.

19, 20. a) Hvordan beskriver apostelen denne forandringen i Kolossenserne 3: 5—10? b) Hva slags forandring må dette være hvis vi skal kunne behage Jehova og vinne liv i hans nye verden?

¹⁹ Dette betyr at vi må legge vekk det som er urettferdig eller dårlig, og få bort fra vårt liv det som er ondt i Guds øyne, og så erstatte det onde med det gode. Apostelen skrev angående dette i Kolossenserne 3: 5—10 (NW): «Død derfor deres legemes lemmer som er på jorden, hva angår utukt, urenhet, seksuelt begjær, skadelig lyst og griskhet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse ting kommer Guds vrede. I nettopp disse ting vandret også dere engang, da dere levde i dem. Men legg dem nå virkelig bort alle sammen, vrede, sinne, krenkelser, spottende tale og slibrig snakk av deres munn; Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og kle dere med den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.»

²⁰ Det å ta på seg den nye personlighet må komme fra et oppriktig hjerte, fra et oppriktig ønske om å bringe sitt liv i harmoni med Guds vilje for på den måten å kunne behage ham og ha håp om å vinne liv i hans nye verden. Det er ikke noe en kan gjøre på en hyklersk måte, det er ikke noe en kan ta på og av i likhet med en ny dress som en bruker én dag i uken. Mye av den religion som blir utøvd i dag, er nettopp slik: Folk tar på seg sin «kristendom» når de går i kirken, og tar den av igjen som en tar av seg en dress, ved at de vender tilbake til denne verdens dårlige livsførsel resten av uken. Hvis vi skal kunne ’legge av’ det som er ondt, den gamle personlighet, og ta på den nye, må vi gjøre oss bevisste anstrengelser og oppriktig ønske å gjøre Guds vilje. Dette er ikke en forandring en kan foreta bare for å behage andre, for å bli sett opp til som et godt menneske. Selv om det er naturlig for en kristen å ønske å ha sine medmenneskers, og spesielt sine kristne brødres, respekt, må han først og fremst søke å behage Gud. Han må være klar over at det er slik som Jehova Gud sa til profeten Samuel: «Jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesker ser på det utvortes, men [Jehova] ser på hjertet.» — 1 Sam. 16: 7.

21. Hvilket skritt vil de som er oppriktige, ønske å ta?

²¹ Det å være forent med ’folket for Jehovas navn’ er et stort privilegium, for det innebærer å få del av den glede det er å tjene den sanne Gud. Men noe som er enda viktigere, er det forhold en på den måten kommer i til Jehova Gud. De som har en rett hjertetilstand, og som setter pris på det «gode budskap» og nærer et oppriktig ønske om å gjøre Jehovas vilje, vil ønske å bruke sitt liv på en måte som er til ære for ham. I denne hensikt innvier de sitt liv til Jehova ved å vende seg til ham i bønn og avlegge et høytidelig løfte om fra da av å gjøre Guds vilje, slik Jesus gjorde. (Sl. 40: 9; 143: 10; Luk. 22: 42; Joh. 5: 30) De kristne er også klar over at det er ved hjelp arv mellommannen Kristus Jesus de kan innvie seg til Gud og på den måten komme i et spesielt forhold til ham. — Se «Dette gode budskap om riket», avsnittene 45—51.

22. Hva er nødvendig hvis vi skal kunne «vandre verdig for Jehova», slik det blir forklart i Kolossenserne 1: 9, 10?

²² Det er bare ved å bevare dette forhold til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus at vi fortsatt kan være forent med ’folket for Jehovas navn’. Ettersom det er nødvendig å gjøre Guds vilje for fortsatt å ha hans gunst, er det av den største betydning å ha en nøyaktig kunnskap om hva hans vilje er. De kristne vil derfor oppriktig strebe etter å ’bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig innsikt, så de kan vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig, idet de fortsetter å bære frukt i all god gjerning og vokse i den nøyaktige kunnskap om Gud’. — Kol. 1: 9, 10, NW.