La oss ikle oss kjærligheten og bevare den
1. Hva bør vi ikle oss, og når vil den største prøven hva dette angår, komme?
ETTERSOM kjærligheten er et «fullkomment enhetens bånd», er det av aller største betydning at vi ikler oss denne egenskapen uten hykleri. Vi må til stadighet være ikledd kjærligheten i all oppriktighet. Den er ingen kappe som vi kan skjule vårt virkelige jeg under. Til formaning for oss som lever i dag, er følgende inspirerte ord blitt bevart: «La deres kjærlighet være uten hykleri. . . . Ha øm hengivenhet for hverandre i broderkjærlighet.» (Romerne 12: 9, 10, NW) Den største prøven på ektheten av vår kjærlighet, dette «enhetens bånd», gjenstår ennå og vil komme i den nærmeste framtid.
2. Kan kjærligheten oppnås uten videre?
2 Tiden er derfor nå inne til å framelske denne kjærligheten. Alle de skritt som må tas for at en skal kunne tilegne seg denne egenskapen, må tas nå. Det er derfor apostelen Paulus etter at han har nevnt forskjellige ting som Jesu Kristi innviede, døpte disipler må gjøre, sier: «I tillegg til alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» (Kolosserne 3: 14, NW) Hva er så «alt dette» som vi må ikle oss foruten kjærligheten?
Splittende faktorer må overvinnes
3. Hva må en ifølge Kolosserne 3: 9—13 først gjøre hvis en skal kunne ikle seg kjærligheten?
3 På apostelen Paulus’ og Johannes’ tid var det visse trekk eller faktorer som kan ha skapt splittelse. Men det som en gang hadde vært årsak til splittelse, ble nå oversett og ikke lenger betraktet som noe som var av vesentlig betydning. De kristne utgjorde alle én menighet, én enhet under det ene åndelige Hode, Jesus Kristus. Alt det som var basert på kjødet, og som skapte splittelse, måtte skyves til side. Det åndelige, som forente, måtte holdes i forgrunnen. I samsvar med dette sa apostelen Paulus videre: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den, der det verken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle. Ikle dere derfor som Guds utvalgte, hellige og elskede de ømme egenskapene medlidenhet, vennlighet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til å klage på en annen.» — Kolosserne 3: 9—13, NW.
4. Hvorfor måtte menighetens medlemmer i det første århundre anstrenge seg for å komme overens, og på hvilket grunnlag kan visse ting ha blitt oversett?
4 Alle de ovennevnte ulikhetene når det gjaldt nasjonalitet, religiøs bakgrunn, sosial status, rase og hudfarge, kunne gjøre det vanskelig for menighetens medlemmer å komme overens. Det var nødvendig for dem å vise forståelse og bære over med hverandre. For selv om disse ting kan ha spilt en rolle for kjødelige mennesker, spilte de absolutt ingen rolle for Gud og for hans Sønn, Jesus Kristus, som døde for alle mennesker på et tidspunkt da alle disse ulikhetene hadde oppstått og fortsatt eksisterte. Tolerante mennesker kunne naturligvis på grunn av sin edelmodighet og av prinsipielle grunner ha oversett slike ulikheter. Å gjøre det kunne til og med ha vært klok politikk eller rett og slett en menneskevennlig handling. Men den rene, uselviske kjærlighet kan ha manglet.
5. Hva kan Jehovas vitner ikke bare være når de skal forsøke å overse ting, som kan splitte enheten, og hvem må de vise at de er i forening med?
5 Derfor må vi som er innviede, døpte etterfølgere av ham som gav sitt fullkomne menneskeliv for alle slags mennesker, gå lenger enn til bare å være korrekte, vennlige, hyggelige og høflige og ha medmenneskelige følelser. Vi må være tilskyndt av en oppriktig, uselvisk kjærlighet, som er en frukt av Jehova Guds ånd. Denne frukten søker det som kan være til gagn og til fordel for andre. Den er glad for å kunne bidra til andres åndelige lykke og ve og vel. Den viser at vi er i forening med Gud, som er den personifiserte kjærlighet. Denne kjærligheten har en tiltrekkende kraft. I samsvar med dette sies det i 1. Johannes 4: 19: «Vi elsker fordi han elsket oss først.»
6. Hva er det som knytter alle som utgjør «én hjord», sammen, og hva er denne frukten av Guds ånd ikke basert på?
6 Når alle som utgjør «én hjord» under «én hyrde», legger kjærlighet for dagen overfor hverandre, blir de knyttet nærere sammen. Denne kjærligheten fjerner den splittende innflytelse som deres ulike bakgrunn kan ha. De føler seg tiltrukket av hverandre fordi de har ikledd seg den «nye personlighet». De har alle «én ånd», som utgår fra en guddommelig Kilde, alles Gud og Livgiver. Denne frukten av hans ånd er en kjærlighet som ikke er basert på sex eller selvisk begjær, men på en oppriktig verdsettelse av den gudlignende egenskap som hører til den «nye personlighet». Det er bare denne kjærligheten som er et «fullkomment enhetens bånd», som bevarer harmonien og styrker samarbeidet.
Forent i et spesielt arbeid
7. Hvilken viktig oppgave har Jehovas vitner hatt spesielt siden 1914?
7 På dette sene tidspunkt i «avslutningen på tingenes ordning», som begynte i 1914, er det nødvendig at Jehovas vitner, som ikke er en del av denne tingenes ordning, gjør seg forente anstrengelser. Det påhviler dem å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om den viktigste begivenhet i hele menneskehetens historie. (Matteus 24: 14; Markus 13: 10, NW) Vitnesbyrdet må være like omfattende og kraftig som apostelen Paulus sa at det var på hans tid. Han gjør oppmerksom på dette i Kolosserne 1: 23: «Evangeliet [det gode budskap, NW] har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.» Og nå, alle dere forkynnere av det gode budskap i dag, hva med å avlegge et lignende vitnesbyrd og forkynne det gode budskap for alle skapninger, det gode budskap som skulle forkynnes i vår kritiske tid?
8. Hvilket profetisk syn, som Johannes gjengir i Åpenbaringen 14: 6—12, ser vi oppfyllelsen av i dag?
8 I dag ser vi en oppfyllelse av det profetiske syn som apostelen Johannes fikk, og som han beskriver i Åpenbaringen 14: 6—12 med disse ordene: «Jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium [et evig godt budskap, NW] å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: ’Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!’ Deretter fulgte en annen engel og ropte: ’Falt, falt er Babylon den store, hun som med sitt horeliv har skjenket vin til alle folkeslag, en vredens vin.’ En tredje engel fulgte dem og ropte med høy røst: ’Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger; og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røken fra deres pinsel stiger opp i all evighet — verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og bildet av det og tar dets navn til merke.’ Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.»
9. Når så Jehovas vitner oppfyllelsen av apostelen Johannes’ syn, og hvorfor var de nå fri til å forkynne det gode budskap overalt?
9 Har de som tilhører den salvede rest, som ble billedlig fremstilt ved apostelen Johannes, sett oppfyllelsen av det som i vår tid svarer til den engelen som fløy høyt oppe under himmelhvelvet med et «evig godt budskap» som skulle forkynnes for alle jordens innbyggere, ja, for alle nasjoner, stammer, tungemål og folk uansett hudfarge? Ja, det har de, siden sommeren i etterkrigsåret 1919. Da begynte Jesu profeti i Matteus 24: 14 å bli oppfylt. Hadde de da et «evig godt budskap» å forkynne for alle skapninger under himmelhvelvet? Ja, det hadde de. De kunne forkynne det glade budskap om at Guds rike ved Kristus var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid utløp i 1914. Og hvilket godt budskap var det ikke for resten av de åndelige israelitter å se utviklingen etter krigen og bli opplyst om at Babylon den store, som spesielt hadde undertrykt dem, hadde falt og mistet sin makt over Jehovas vitner! De var nå frie og kunne kunngjøre dette fremtredende trekk ved det gode budskap for alle som var i religiøs trelldom, og hjelpe dem til å følge oppfordringen og dra bort fra Babylon den store. — Åpenbaringen 18: 4.
10. Hvem har de som har dratt bort fra Babylon den store, sluttet seg til, og hvilket «enhetens bånd» er de blitt knyttet sammen med?
10 En ’stor skare’ av frihetselskende mennesker har allerede reagert positivt på det ’evige gode budskap’. De har fulgt oppfordringen og dratt bort fra den falske religions babylonske verdensrike. De har sluttet opp om den utfridde resten av åndelige israelitter. De har sluttet seg til Jehovas synlige organisasjon og er selv blitt Jehovas vitner. De er blitt knyttet sammen med «enhetens bånd», den kjærlighet som er en frukt av Jehova Guds ånd. — Kolosserne 3: 14, NW; Galaterne 5: 22.
11. Hvem har kristenheten vist kjærlighet, og når vil Jehovas vitner gjenta ordene i Åpenbaringen 19: 1, 2?
11 Den mest fremtredende del av Babylon den store er den såkalte kristenhet. Til tross for sitt navn praktiserer kristenheten ikke sann kristendom, og dens millioner av tilhengere er ikke knyttet sammen med et «fullkomment enhetens bånd». Den er tvert imot splittet i mange hundre religiøse sekter og samfunn. Den kjærlighet som kristenheten har ikledd seg, er kjærligheten til Babylon den stores elskere, de politiske og sosiale elementer i denne verden, som den har drevet religiøs utukt med. Det vil bli stor glede når Guds tid er inne til å kreve skjøgen Babylon den store, kristenheten innbefattet, til regnskap. Da vil hun ikke bare falle, men hun vil bli fullstendig ødelagt. Guds vitner vil da juble og gjenta ordene i Åpenbaringen 19: 1, 2: «Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud, for sanne og rettferdige er hans dommer. Han har dømt den store skjøgen, hun som fordervet jorden med sin utukt, og av hennes hånd har han krevd sine tjeneres blod.» Hun vil bli ødelagt som ved ild «i all evighet». — Åpenbaringen 19: 3.
12. Hvilken egenskap må Jehovas vitner legge for dagen før Babylon den store blir ødelagt, og hvordan må de opptre overfor lysets fiender?
12 I mellomtiden, i den tiden Jehova fortsatt tillater Babylon den store å eksistere, er det nødvendig at «de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus», «står fast». (Åpenbaringen 14: 12) De har grunn til å anvende Jesu ord i Matteus 24: 13 på seg selv: «Den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst.» Disse ordene fulgte umiddelbart etter at Jesus hadde sagt: «Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» (Matteus 24: 12) Den kjærlighet som Jehovas vitner har, vil hjelpe dem til å holde ut helt til enden på denne gamle tingenes ordning. Jo større kjærlighet de legger for dagen overfor hverandre og overfor dem som søker å komme i et godt forhold til Jehova Gud, jo sterkere vil det ’fullkomne enhetens bånd’ bli. Fortsett derfor framover, dere vitner for Jehova! Fortsett å avlegge det verdensomfattende vitnesbyrdet om Riket i de 205 land dere allerede arbeider i, og ha i tankene en utvidelse av forkynnelsen til andre land. Tiden er inne til å danne en felles front mot fienden. Vi må i samlet tropp og forent kjempe mot mørkets makter i denne verden.
13. Hvilket redskap fortjener vår lojale støtte?
13 I nesten et århundre har Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, USA, vært det redskap Jehova har benyttet til gagn for sine vitner. Dette selskapet har vært et mektig redskap som den ’tro og kloke tjener’-klasse har brukt for å gi Jehovas vitner åndelig «mat i rette tid». (Matteus 24: 45—47) Det er tydelig at Jehova velsigner dette redskap og dets 95 avdelingskontorer rundt omkring på jorden. Det fortjener fortsatt at vi lojalt støtter det og samarbeider med det så lenge det behager Jehova Gud å bruke det. Hvor mye skylder ikke vi dette redskapet!
Fortsett å være forent i kjærlighet
14. Hva må vi ikle oss, og ved hvilken egenskap må Jehovas folk vise at de er hans vitner?
14 Satan Djevelen og hans fiendtlige verden vil fortsette å forsøke å splitte oss, men den kjærlighet som er en fremtredende frukt av Guds ånd, vil fortsette å være et «fullkomment enhetens bånd». Når vi ikler oss den «nye personlighet», ikler vi oss kjærligheten, som apostelen Paulus sa at vi skulle gjøre, og vi må fortsette å bevare den og la den være en del av vår personlighet, en personlighet som er i Guds bilde. Da Guds Sønn kom med sine siste påbud til disiplene, sa han: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 34, 35) Hvor passende var ikke disse ordene som Guds Sønn uttalte, i betraktning av at hans himmelske Far, Jehova, er den personifiserte kjærlighet! Vi må gjøre kjent for alle mennesker at vi virkelig er hans vitner, ved å framelske åndens frukt, som er kjærlighet.
15. Hvem må Jehovas vitner også elske foruten Gud?
15 Vi må ikke bare elske Jehova, men vi må også elske våre medvitner. Første Johannes 4: 20, 21 sier i denne forbindelse: «Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.»
16. Hvorfor kan Jehovas vitner ikke annet enn elske hverandre, og hvorfor vil kjærligheten aldri bli utryddet fra jordens overflate?
16 I samsvar med dette prinsippet elsker Jehovas vitner i dag oppriktig hverandre, enten de tilhører kongen Jesu Kristi åndsavlede medarvinger, eller de tilhører den ’store skare’ av «andre sauer», som har håp om å leve i et jordisk paradis. Hvordan kan vi annet enn elske dem som elsker Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus? Vi elsker dem virkelig, og denne kjærligheten binder oss sammen med et «fullkomment enhetens bånd». Uansett hva Satan Djevelen og hans onde verden vil forsøke å gjøre for å ødelegge denne frukten av Jehovas ånd, vil kjærligheten aldri bli utryddet på jorden. De som fortsetter å være ikledd kjærligheten helt til denne onde tingenes ordning blir ødelagt, vil den lojale Gud bevare gjennom den ’store trengsel’, en trengsel som jorden aldri tidligere har opplevd maken til. (Matteus 24: 21, EN; Galaterne 5: 22) Bare de som elsker Gud og hans familie, hans organisasjon, vil overleve og komme inn på en renset jord, som skal omdannes til et herlig paradis. Dette paradiset vil aldri bli fjernet, men vil for alltid være bebodd og bli forskjønnet av menneskelige personifikasjoner av kjærlighet. Kjærligheten vil vinne en evig seier, til ære for den guddommelige Kilden til kjærlighet, Jehova Gud.
La du merke til dette?
□ Hvordan greide de kristne i det første århundre å komme overens til tross for at de hadde forskjellig bakgrunn?
□ Hvilken innvirkning har kjærligheten på de to grupper som utgjør «én hjord» av kristne i dag?
□ Hvordan blir Åpenbaringen 14: 6—12 oppfylt i dag?
□ Hvilket redskap bruker Gud for å hjelpe sitt folk?
□ Hva må du være fast bestemt på å gjøre i betraktning av det som sies i Kolosserne 3: 14 (NW)?
[Bilder på sidene 24 og 25]
Under englers ledelse . . . forkynner Jehovas vitner i dag «et evig godt budskap»