Anerkjenn Kristi viktige stilling
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» — Matt. 28: 18.
1. Hvilke spørsmål kan en som hevder at han er en Jesu Kristi disippel, stille seg selv? (Joh. 15: 8—10)
ER DU en disippel av Herren Jesus Kristus? Anerkjenner du hans viktige stilling i Guds ordning? Reflekterer i så tilfelle ditt daglige liv din verdsettelse av Guds Sønn og det han har gjort til gagn for deg?
Den fremste blant Guds fornuftutstyrte skapninger
2, 3. a) I hvilken forstand er Jesus Kristus «bildet av den usynlige Gud»? (Heb. 1: 3) b) Hvordan brukte Jehova Gud sin førstefødte Sønn, og hvilken stilling inntar derfor denne blant alle fornuftutstyrte skapninger? (Joh. 1: 1—3, LB)
2 Apostelen Paulus hjelper oss til å forstå hvor viktig Jesu Kristi stilling er. I sitt brev til kolossenserne skrev han: «Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av alt det skapte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting, enten det nå er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter. Alle andre ting er blitt skapt gjennom ham og for ham. Han er også før alle andre ting, og ved hjelp av ham ble alle andre ting til.» — Kol. 1: 15—17, NW.
3 Ifølge disse inspirerte ordene er den førstefødte Sønn, begynnelsen til Guds skaperverk, den fremste blant alle fornuftutstyrte skapninger. Han er sin himmelske Fars bilde, ettersom han er en åndeperson som på en fullkommen måte gjenspeiler slike guddommelige egenskaper som kjærlighet, visdom, rettferdighet, barmhjertighet og langmodighet. (2 Mos. 34: 6, 7; Sl. 33: 5; Rom. 16: 27; 1 Joh. 4: 8) Gjennom ham frambrakte Jehova Gud millioner av engler, himmelske sønner, foruten det veldige univers med dets milliarder av galakser og jorden med dens mangfoldighet av planter og dyr. Dessuten ble «troner», «herredømmer», «regjeringer» eller «myndigheter» til gjennom Sønnen. Hva kan disse uttrykkene sikte til?
4. Hvorfor kan ikke de «troner», «herredømmer», «regjeringer» eller «myndigheter» som er blitt skapt gjennom Sønnen, være stillinger eller embeter i verdslige regjeringer, og hva må de derfor innbefatte?
4 De kan ikke sikte til stillinger eller embeter i en verdslig regjering, for disse blir i Bibelen omtalt som noe som mennesker og ikke Gud står bak. (1 Pet. 2: 13, 14) De «troners, «herredømmer», «regjeringer» eller «myndigheter» det her tales om, må følgelig innbefatte de former for herredømme som Jehova Gud står bak gjennom sin Sønn, innbefattet kong Melkisedeks rike og Davids rike i Jerusalem.
5. a) Hvilket forhold står Jesus Kristus ifølge Kolossenserne 1: 18 i til menigheten? b) Hvilken virkning bør dette forholdet ha på menighetens medlemmer? (Matt. 23: 8—10 )
5 Med hensyn til Jesu Kristi stilling i forhold til menigheten sier apostelen Paulus: «Han er hodet for legemet, som er menigheten.» (Kol. 1: 18) Menigheten ser følgelig med rette hen til ham og ikke til noe menneske som den fremste, som hodet.
6. a) Hva kan skje når de kristne tillegger mennesker for stor betydning? (Mark. 9: 33, 34) b) Hvordan framgår dette av den situasjon som oppsto i menigheten i Korint?
6 Når denne kjensgjerning hva Jesu stilling angår, ikke blir anerkjent, resulterer det i uenighet. Dette framgår tydelig av det som skjedde i det gamle Korint. Apostelen Paulus måtte skrive til brødrene der: «Det er av Kloes folk blitt meg fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblant eder. Jeg mener dette at enhver av eder sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?» (1 Kor. 1: 11—13) Fordi de som tilhørte menigheten i Korint, ga forskjellige menn utilbørlig oppmerksomhet, ble menigheten delt. De forsto ikke at de menn som tok ledelsen blant de kristne, bare var Guds og Kristi tjenere, menn som arbeidet til gagn for sine brødre. — 1 Kor. 3: 5—9.
7. a) Var Paulus, Apollos eller Peter ansvarlige for det feilaktige syn som eksisterte i menigheten i Korint? b) Hvordan kan de eldste være lik Paulus, og hva bør de derfor være på vakt mot?
7 Paulus, Apollos og Kefas eller Peter var heldigvis ikke ansvarlige for den situasjon som oppsto i menigheten i Korint. De satte personlig det rette eksempel ved å se hen til Jesus Kristus som hode. Apostelen Paulus kunne for eksempel si: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» (1 Kor. 11: 1) De eldste i vår tid bør naturligvis ønske å etterligne Paulus. Dette krever at de fører den samme tale. (1 Kor. 1: 10) Når de eldste gir offentlig uttrykk for vidt forskjellige personlige synspunkter, vil menighetens medlemmer være tilbøyelige til å se hen til dem som har oppfatninger som er mest i samsvar med deres egen tenkemåte. Situasjonen blir spesielt alvorlig når en eldste taler nedsettende om sine medeldste og kanskje antyder at han selv er mer nidkjær og trofast enn de er, eller at han kanskje har bedre dømmekraft eller er mer forståelsesfull og medfølende enn de er. (Jevnfør 2 Samuel 15: 2—6.) Dette kan føre til at han får en gruppe tilhengere i menigheten, og at han undergraver de bestrebelser eldsterådet som et hele gjør seg for å ivareta hjordens åndelige interesser.
8. Hvordan høster menigheten gagn av at de eldste setter det rette eksempel med hensyn til å underordne seg under Kristus som hode? (Ef. 4: 16)
8 Når de eldste på den annen side bestreber seg på å være forent i ord og gjerning og i ett og alt la seg lede av Bibelen når de treffer avgjørelser, vil det føre til enhet i menigheten. Hele menigheten vil da bli oppmuntret til å se hen til Jesus Kristus som menighetens hode, ikke til enkeltpersoner.
9. Hvilken grunn foruten det at Jesus er menighetens hode, trekker Kolossenserne 1: 18 fram som et bevis for Guds Sønns fremtredende stilling, og hva bør dette bety for oss?
9 Apostelen Paulus fortsetter sin drøftelse av Jesu Kristi viktige stilling og kommer inn på enda en grunn til at Guds Sønn er den fremste. Vi leser: «Han er begynnelsen, den førstefødte fra de døde, for at han skulle bli den som er først i alle ting.» (Kol. 1: 18, NW) Det var ingen som var blitt oppreist til udødelig liv i himmelen før Jesus Kristus. Fordi han var den første som fikk en oppstandelse til fullkomment liv, er han «den førstefødte fra de døde». Han banet veien, slik at hans medarvinger kunne få del med ham i en himmelsk arv ved å bli oppreist til udødelig liv, slik som han ble. (Heb. 6: 19, 20; Åpb. 20: 6) For at en person skal få del i denne oppstandelsen, må han anerkjenne Jesu Kristi stilling som menighetens hode. Ja, enhver som ønsker å bli velsignet av Gud, må gjøre det. — Fil. 2: 9—11.
’Hele fylden bor i ham’
10. Hvordan kom det til uttrykk at det var Guds vilje at «hele fylden skulle bo i [Sønnen]»?
10 Det å anerkjenne Kristi stilling som hode er imidlertid ikke bare et spørsmål om å anerkjenne hans stilling som den fremste i menigheten. Legg merke til at apostelen Paulus fortsetter: «Gud fant det godt at hele fylden skulle bo i ham.» (Kol. 1: 19, NW) I samsvar med Guds vilje innehar Jesus Kristus den fremste stillingen i menigheten, ikke bare i den forstand at det er han som er av størst betydning og har den største myndighet, men også i den forstand at han er i besittelse av «fylden» av alt det de kristne trenger. Guds Sønn er legemliggjørelsen av Guds egenskaper, deriblant visdom. Det er derfor ham, ikke noe menneske på jorden, sanne kristne ser hen til som sitt eksempel og som den som er utnevnt til å gi råd og veiledning.
11. Hva kan sies om behovet for menneskelige filosofier og tradisjoner i betraktning av at hele «fylden» bor i Kristus ?
11 Det er ikke nødvendig å supplere Jesu Kristi fullkomne eksempel og lære med menneskelige filosofier og tradisjoner. I sitt brev til kolossenserne understreket apostelen Paulus dette ytterligere da han skrev: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom [filosofi, NW] og tomt bedrag, etter menneskenes lære [tradisjon, NW], etter verdens barnelærdom [elementære ting, NW] og ikke etter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» — Kol. 2: 8—10.
12. a) Hva er verdens «elementære ting»? b) Hvorfor kunne Paulus omtale argumenter og læresetninger som ødela troen, som «tomt bedrag»?
12 De kristne i det første århundre sto i fare for å bli ledet på avveie av verdens «elementære ting», det vil si av de grunnleggende eller fundamentale prinsipper i den verden som var fremmedgjort for Gud. Disse elementære ting innbefattet grekernes og andre ikke-jødiske folks ubibelske forestillinger og også de tradisjonelle ikke-bibelske jødiske læresetninger. Noen av disse filosofiene og læresetningene kan ha virket svært fornuftige. De kan ha vært ledsaget av grunner og argumenter som til en viss grad appellerte til en menneskelig tenkemåte. Men de manglet et solid grunnlag. De var — enten de dreide seg om lære, oppførsel eller om hvordan tingene i menigheten skulle utføres — i virkeligheten «tomt bedrag». De kristne hadde derfor god grunn til å være på vakt, slik at ikke en eller annen falsk lærer gjorde dem til sitt rov og de ble ledet bort fra sannhetens vei. — Jevnfør 1 Johannes 2: 26, 27.
13. Hvilken feilaktig veiledning kom enkelte med ifølge Kolossenserne 2: 16—19, og hvorfor var det de lærte, farlig?
13 Paulus kom også inn på andre utbredte feilaktige forestillinger. Han sier: «La . . . ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til. La ingen frarøve eder kampprisen, om noen prøver på det ved ydmykhet [falsk ydmykhet, NW] og engle-dyrkelse, idet han gir seg av med [’henviser til’, NW] syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn og ikke holder fast ved hodet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføyd ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst.» — Kol. 2: 16—19.
14. a) Hvordan kan en kristen med urette la andre dømme seg på grunn av mat og drikke eller det å overholde visse dager? b) Hvorfor tok de som oppkastet seg til dommere i slike spørsmål, feil?
14 De kristne i Kolossæ ble således inntrengende oppfordret til ikke å la noen som hevdet at de ikke kunne oppnå frelse uten å bli omskåret og begynne å følge Moseloven, få sette seg til doms over deres tro og rettferdighet. De som fulgte en slik handlemåte, gikk i virkeligheten tilbake til de «elementære ting», til den sanne tilbedelses ABC, og ignorerte den måten Gud hadde latt tingene utvikle seg på, og fornektet at ’hele fylden’ nå bor i Kristus. Slike personer holdt følgelig ikke fast ved Hodet, Kristus, og ledet andre bort fra den sunne lære, som var så nødvendig for at de skulle kunne vokse åndelig sett.
15. Hva kunne de kristne i Kolossæ bli berøvet ved å godta falske læreres argumenter?
15 Hvis de kristne i Kolossæ lot seg overtale av en som forkynte falsk lære, ville det kunne føre til at de gikk glipp av den ’pris’ som ble holdt fram for dem. Hva var denne prisen? Det var den herlige belønning som består i uforgjengelig, himmelsk liv. — 1 Kor. 9: 24 27; Fil. 3: 14; 2 Tim. 4: 7, 8; Åpb. 2: 7.
16. Hvilket inntrykk kunne en falsk lærer gi ifølge Paulus’ ord i Kolossenserne 2: 18?
16 Som apostelen Paulus påpekte, kunne en som ville frarøve en kristen den verdifulle pris som evig liv er, virke nokså uskyldig. Apostelen beskriver ham som en som prøver å gjøre det ved «falsk ydmykhet». (Kol. 2: 18, NW) Av det ytre å dømme var han således en som la stor ydmykhet for dagen. Men det var en falsk ydmykhet.
17. a) Hva mente apostelen Paulus da han beskrev en falsk lærer som en som «henviser til» syner? b) Hvordan kan en slik falsk lærer bli «oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn»?
17 Hvordan en slik person i virkeligheten var, framgår av at Paulus omtaler ham som en som «gir seg av med [’henviser til’, NW] syner» og «blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn». (Kol. 2: 18) Hva mente apostelen med å si dette om en som forkynner falsk lære? Det greske uttrykket for «henviser til» var en frase som i gammel tid ble brukt i forbindelse med de innledende seremonier ved hedenske mysterier. En slik person som det her er tale om, var ikke fornøyd med den fullstendige, enkle sannhet som var blitt åpenbart gjennom Jesus Kristus, men mente at han var i besittelse av en visdom og hellighet som var overlegen den visdom og hellighet hans kristne brødre i sin alminnelighet hadde fått del i, og var av den grunn oppblåst. Ved å forsøke å føye falske, spekulative tanker til den kristne tro vek han i virkeligheten bort fra troen. Han så det ikke slik at Guds Sønn var i besittelse av all kunnskap og visdom. En slik person trodde ikke på de inspirerte ordene om at «alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede» i Kristus. (Kol. 2: 3) Han holdt fast ved at det fantes andre kilder til kunnskap og visdom enn Guds Sønn som menigheten kunne se hen til for å få veiledning.
En kristens stilling i vår tid
18. Hva må alle kristne, og spesielt de eldste, være på vakt mot når det gjelder personlige synspunkter og filosofier, som ikke er basert på Bibelen?
18 Guds tjenere i vår tid blir ikke stilt overfor nøyaktig de samme situasjoner som dem de kristne i det første århundre ble stilt overfor. Ikke desto mindre har vi mye å lære av det Paulus skrev til kolossenserne. Alle kristne, og spesielt de eldste, må for eksempel være forsiktige, slik at de ikke blander seg opp i andres private anliggender, og slik at de ikke tillegger personlige synspunkter og filosofier, som ikke har noen støtte i Bibelen, den samme betydning som den sannhet som ble åpenbart ved det Jesus Kristus lærte, og det eksempel han satte. — Jevnfør 1 Timoteus 1: 3, 4; 2 Timoteus 4: 1, 2.
19. a) Hva bør åndelig veiledning alltid være basert på, og hvorfor? b) Hva ville en kristen fornekte hvis han ikke holdt seg til Bibelen, men gjorde seg til talsmann for personlige oppfatninger?
19 Uansett hvilken åndelig veiledning eller hvilket råd en kristen gir andre, bør det han sier, alltid være basert på det Jesus Kristus lærte, og det eksempel han satte, ikke på det han selv foretrekker, på fordommer eller på verdslige prinsipper. Ettersom alt det Guds Sønn lærte, var i full harmoni med de inspirerte skrifter, kan og bør hele Bibelen med rette bli brukt når det gjelder å gi åndelig hjelp. (2 Tim. 3: 16, 17) En som ikke holder seg til Skriften, viser i virkeligheten mangel på respekt for menighetens Hode. (Jevnfør Matteus 7: 24 27; 15: 3—9; Johannes 17: 17.) Han vil også vise at han ikke tror at hele ’fylden’ bor i Kristus, men at det Kristus «mangler», må suppleres med personlige oppfatninger og menneskelig filosofi.
20. Hvorfor er det farlig å la seg lede av andres personlige oppfatninger, slik det framgår av Hebreerne 5: 14?
20 Hva så med kristne som godtar andre menneskers filosofier og personlige oppfatninger og bruker dem som en veiledning når de skal avgjøre om det er riktig å følge en bestemt handlemåte? De kan komme til å skade sin egen samvittighet og hemme sin åndelige vekst. Hvorfor det? Bibelen viser for det første at ’sansene må bli oppøvd ved å brukes’. Når derfor andre øver for stor innflytelse på en persons avgjørelser eller endog kontrollerer dem fullstendig, vil denne ikke komme til å vokse åndelig sett, men fortsette å være et spebarn, en som er ute av stand til å skille mellom godt og ondt. — Heb. 5: 14.
21. Hvordan kan det at en bestreber seg på å følge andres personlige oppfatninger, resultere i skyldfølelse i forbindelse med ting som i seg selv ikke er gale?
21 Enkelte som forsøker å rette seg etter det som bare er en annen kristens personlige oppfatninger, som ikke er basert på Bibelen, kan dessuten bli unødig plaget av skyldfølelse i forbindelse med den måten han tar seg av sine personlige anliggender på, i forbindelse med sunn underholdning og avkobling og så videre. Et respektert medlem av menigheten kan for eksempel gi åpent uttrykk for at Guds tjenere nå i de «siste dager» absolutt ikke bør tenke på å foreta større forandringer eller reparasjoner i huset. Selv om mange vil betrakte dette som en privat oppfatning og ikke bli berørt av den, kan kanskje noen begynne å få skyldfølelse på grunn av de planer de har. De som i altfor høy grad lar seg påvirke av en annens personlige oppfatning, kan senere komme til å få problemer og vanskeligheter som kunne ha vært unngått hvis de hadde gjennomført sine rimelige planer. Det forholder seg på lignende måte på andre områder i livet. Når Guds Ord blir erstattet med ufullkomne menneskers synspunkter og en lar seg lede av dem, kan det resultere i alvorlige problemer. Men vi vil alltid være på den sikre siden når de avgjørelser vi treffer, er basert på det den fullkomne Guds Sønn lærte, og det eksempel han satte.
Hvordan vi kan underordne oss under Kristus som hode
22. a) Hvilket syn bør vi i betraktning av Jesu opphøyde stilling ha på hans befalinger? b) Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv i forbindelse med de befalinger Jesus kom med i Matteus 28: 19, 20; Lukas 21: 34—36; 22: 19, 20 og Johannes 13: 34, 35?
22 I betraktning av den opphøyde stilling Jesus Kristus har, sier det seg selv at hans befalinger bør tas alvorlig, og at vi bør følge dem på en helhjertet måte. Bestreber du deg på å ta fullt ut del i det arbeid som består i å avlegge et vitnesbyrd og å gjøre disipler? (Matt. 28: 19, 20) Holder du deg våken åndelig sett, slik at du ikke tillater deg å bli nedtynget av dagliglivets bekymringer eller av overdreven nytelse av mat og drikke? (Luk. 21: 34—36) Viser den måten du opptrer på overfor andre, at du virkelig ønsker å legge den selvoppofrende kjærlighet for dagen som kjennetegner sanne disipler av Jesus Kristus? (Joh. 13: 34, 35) Når du i lydighet kommer sammen med medtroende for å minnes Herrens aftensmåltid, tenker du da alvorlig over de velsignelser du har fått del i som følge av Jesu offer? (Luk. 22: 19, 20; 1 Kor. 11: 23—32) Blir du tilskyndt til å gi nøye akt på din oppførsel, slik at du kan bevare den rene tilstand du er kommet i som følge av at du har vist tro på de velsignelser som skyldes at Jesus utgjøt sitt blod til en soning? — 1 Pet. 1: 14—19.
23. Hvordan ble vi forlikt med Gud, og hva bør vi derfor fortsette å gjøre?
23 Vi bør aldri glemme at så lenge det ikke var gjort soning for våre synder, var vi fremmedgjort for Gud. Men på grunn av at Jesus utgjøt sitt blod på en henrettelsespel, er vi blitt forlikt med den Høyeste og står nå i et fredelig forhold til ham. (Kol. 1: 20) Etter at vi en gang er blitt renset for synd som følge av at vi har tatt imot Jesu Kristi offer til gagn for oss, må vi ikke desto mindre fortsette å bestrebe oss på å bevare den lytefrie tilstand vi er kommet i overfor Jehova Gud. I sitt brev til kolossenserne viser for eksempel apostelen Paulus klart og tydelig hva som kreves av en kristen hva oppførsel angår.
Hvordan vi kan ha kontroll over gale ønsker
24. a) Hvordan kan en person ha brukt sine lemmer og sin taleevne før han ble en døpt disippel av Jesus Kristus? b) Hva bør han gjøre nå?
24 «Så død da,» skriver Paulus, «eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde [lidenskaper, NTN], ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» (Kol. 3: 5) Før en person blir en døpt disippel av Jesus Kristus, kan han ha brukt sine lemmer på en måte som er i strid med Guds hensikt. Ja, apostelen sier: «Iblant dem vandret også I fordum, da I levde i disse ting; men nå skal også I avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av eders munn; lyv ikke mot hverandre.» (Kol. 3: 7—9) Det sømmer seg ikke at en som står i en ren stilling overfor Gud, misbruker lemmene og taleevnen. Han bør døde urette kjødelige ønsker og ikke tillate at de får hans lemmer til å synde. Han bør etterligne det eksempel som ble satt av apostelen Paulus, som sa om seg selv: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.
25. a) Hvorfor er havesyke eller begjær det samme som avgudsdyrkelse? b) Hvordan kan det at vi er klar over dette, hjelpe oss til å bli herre over urette kjødelige ønsker?
25 Noe som kan hjelpe oss til å bli herre over urette kjødelige ønsker, er det at vi er klar over hvor alvorlig havesyke eller begjær — et sterkt ønske om noe som en ikke har rett til — i virkeligheten er. Som Paulus sa, er havesyke eller begjær avgudsdyrkelse. Det forholder seg slik fordi det en person med urette attrår, begynner å få en altfor bred plass i hans liv. Det blir en avgud for ham, og resultatet blir at han ikke gir Jehova Gud udelt hengivenhet. Det hindrer ham også i å være helhjertet i sin kjærlighet til Gud, ettersom hans selviske begjær får ham til å vise ringeakt for Guds lov. Bibelen viser at en måte vi kan vise vår kjærlighet til Jehova på, er lojalt å holde hans bud. (1 Joh. 5: 2, 3) Når en kristen blir klar over at han er i ferd med å utvikle et urett ønske, gjør han derfor vel i å huske på hvor dyrebart hans forhold til Jehova er, og hvor uforstandig det ville være å ødelegge det ved å gjøre seg til en avgudsdyrker.
En positiv holdning til medtroende
26. Kan vi bevare den lytefrie tilstand vi nå befinner oss i overfor Jehova Gud, bare ved å unngå en urett oppførsel, og hvordan framgår dette av Kolossenserne 3: 12, 13?
26 Hvis vi fortsatt skal kunne stå i en lytefri stilling overfor Jehova Gud, kreves det imidlertid noe mer enn at vi avholder oss fra en urett oppførsel og fra å bruke tungen på en gal måte. Det er også nødvendig å gjøre noe positivt. Apostelen Paulus oppfordret derfor sine brødre i Kolossæ: «Ikle eder da, . . . inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; som Kristus [Jehova, NW] har tilgitt eder, således òg I!» — Kol. 3: 12, 13.
27. Hvorfor bør vi behandle medkristne som brødre og legge en tilgivende ånd for dagen?
27 La oss tenke over hva det er Paulus her sier. Som kristne er vi blitt renset ved Jesu Kristi blod og er åndelige brødre og søstre. Vi bør derfor behandle hverandre som brødre. Ettersom vi er ufullkomne, kommer vi alle gang på gang til kort med hensyn til å gjenspeile vår himmelske Fars og hans Sønns fine egenskaper. Vi bør derfor ikke innta en altfor streng holdning til våre medtroende og behandle dem på en hard måte. Det ville være galt av en kristen å oppkaste seg til dommer over sine brødre og gjøre krav på at han har rett til å straffe dem for deres feil. Nei, han bør i stedet være villig til å overse deres feil og mangler og ikke unnlate å vise medfølelse, godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Det kan nok være at en person har god grunn til å rette en klage mot en bror. Men han gjør vel i å spørre seg selv: Er den feil min bror har begått, virkelig så alvorlig at jeg ikke kan tilgi ham? Når den som har noe å utsette på sin bror, dessuten tenker over sine egne feil og mangler, vil han ha mye lettere for å tilgi, akkurat som Jehova har tilgitt ham. — Matt. 18: 21—35.
28. a) Hva er «Kristi fred»? b) Hvordan berører den vårt forhold til våre medtroende?
28 Men hva så hvis andres feil får oss til å bli svært opprørt? Hvordan kan vi berolige vårt hjerte? Apostelen Paulus kommer med denne inspirerte veiledningen: «Kristi fred råde i eders hjerter.» (Kol. 3: 15) Denne «fred» er den fred og ro som vi oppnår etter at vi er blitt Guds Sønns disipler. Den er en følge av at vi vet at vi er elsket og godkjent av Jehova Gud og hans Sønn. Når denne fred er den framherskende kraft i vårt hjerte, vil vi gjøre vårt ytterste for å tale og handle på en slik måte at vi kan bevare den. Vi vil verne om vårt dyrebare forhold til Jehova Gud og Jesus Kristus ved å behandle våre medtroende på en vennlig, kjærlig måte. Det vil fremme freden i menigheten og forhindre at vi blir så opprørt at vi kommer til å synde mot våre brødre. — Ef. 4: 26, 27.
29. Hvilke gode resultater vil det å gi akt på den inspirerte veiledningen: «Vær takknemlige!» bringe?
29 Deretter kommer Paulus med dette rådet: «Vær takknemlige!» (Kol. 3: 15) Ja, en takknemlig ånd bidrar i høy grad til å bevare den fred vi kan glede oss over som kristne. De som virkelig setter pris på den ufortjente godhet Gud har vist dem og deres medtroende, er lykkelige og tilfreds. Fordi de fullt ut verdsetter det Jehova Gud og Jesus Kristus har gjort ved å gjøre det mulig for dem å bli renset for synden og få håp om evig liv, er de ikke snare til å ta anstøt når andre feiler på en eller annen måte, men tilgir dem gjerne, av hjertet. Hvor annerledes er det ikke med dem som er utakknemlige! De klager til stadighet og er aldri tilfreds, men er svært ulykkelige. Deres selviske, ukjærlige holdning virker nedbrytende på dem som er sammen med dem, og er årsak til krangel og stridigheter. Vi gjør vel i å framelske en takknemlig ånd.
30. Hva innebærer det å ’la Kristi ord bo rikelig hos oss i all visdom’?
30 Etter at Paulus har oppfordret de kristne til å være takknemlige, skriver han: «La Kristi ord bo rikelig hos eder . . . i all visdom.» (Kol. 3: 16) Hva betyr dette? «Kristi ord» eller det budskap som kommer fra Kristus, hele den kristne lære, bør bli en del av oss. Det bør være som om alt det Jesus lærte, har tatt bolig i oss. For at det skal kunne være slik, bør vi være fullstendig oppslukt av det kristne sannhetsbudskap og meditere over det. Når «Kristi ord» i sin helhet eller i all sin rikdom er blitt en del av oss, vil det være til veiledning for oss og hjelpe oss til å vandre på rette måte. Dette ord vil få oss til å handle på en forstandig måte. Når vi er fylt med «Kristi ord», vil vi ha en oppmuntrende og oppbyggende virkning på våre brødre.
Hele vårt liv er berørt
31. Hva bør vi ifølge Kolossenserne 3: 17 gjøre i forbindelse med alle livets forhold?
31 De faktorer som kan bidra til at det fredelige forhold til våre medtroende blir bevart, er også av stor betydning når det gjelder å finne glede og tilfredshet på alle andre områder i livet. Vi bør aldri tape av syne at vi er Jesu Kristi disipler hver dag, ja, hver time på dagen. Apostelen Paulus skrev: «Alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham!» (Kol. 3: 17) Under alle livets forhold bør vi derfor tale og handle i Guds Sønns navn, det vil si som mennesker som representerer ham, og vi bør være takknemlige mot Jehova Gud for at han har gitt oss evnen til å tale og til å arbeide.
32. a) Hvilken veiledning vil hustruer, ektemenn, fedre, mødre og barn gi akt på hvis de har den rette respekt for Jesus Kristus? b) Hvordan bør kristne arbeidstagere utføre sitt arbeid, og hvorfor? c) Hvordan bør kristne arbeidsgivere behandle sine arbeidere, og hvorfor?
32 Det er derfor i virkeligheten respekt for Jesus Kristus som Herre som bør gjøre de kristne til gode ektemenn og fedre, gode hustruer og mødre, lydige sønner og døtre og eksemplariske arbeidere og arbeidsgivere. At vårt familieliv og det verdslige arbeid vi utfører, bør vitne om at vi er kristne, framgår av følgende veiledning, som Paulus kommer med: «I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren! I menn! elsk eders hustruer og vær ikke bitre mot dem! I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren. I fedre! oppegg ikke eders barn, for at de ikke skal tape motet! I tjenere [i vår tid: arbeidstagere]! vær lydige i alle ting imot eders herrer [i vår tid: arbeidsgivere] etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus! for den som gjør urett, skal få igjen den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk. I herrer [i vår tid: arbeidsgivere]! gjør imot eders tjenere det [i vår tid: arbeidstagere] som rett og rimelig er, for I vet at også I har en herre i himlene!» — Kol. 3: 18 til 4: 1.
33. a) Hvis rolle bør det være tydelig at de kristne anerkjenner, og hvordan bør dette komme til uttrykk? b) Hva kan vi ha full tillit til hvis vi holder Jesu Kristi bud?
33 Hvis vi hevder at vi er Kristi disipler, bør derfor vårt liv gjenspeile at vi anerkjenner den viktige rolle han spiller i Guds ordning. Det betyr at vi bør adlyde hans bud og se hen til hans eksempel og det han lærte, for å få veiledning. Hvis vi gjør det, kan vi være forvisset om hans kjærlighet og hans Fars kjærlighet. Jesus sa selv: «Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, liksom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.» (Joh. 15: 10) Som mennesker som er elsket og godkjent av Jehova Gud og Jesus Kristus, kan vi ha full tillit til at vi vil oppnå belønningen, det evige liv. — 1 Joh. 2: 25.