Ha alltid en rett oppførsel blandt folkeslagene
«Ha alltid en rett oppførsel blant folkeslagene, slik at . . . de som et resultat av deres rette gjerninger . . . kan herliggjøre Gud.» — 1 Pet. 2: 12, NW.
1. I hvilke henseender er Jehovas vitner annerledes enn andre mennesker?
HELE verden ser uten vanskelighet at Jehovas vitner er annerledes enn alle andre mennesker. Denne kjensgjerning gjør at det utvilsomt oppstår noen meget interessante spørsmål. Hvordan kan noe så uvanlig og bemerkelsesverdig som dette være mulig? Hva er det som skiller disse hengivne tjenere for Jehova ut fra alle andre mennesker? Er det skjønnhet — et pent utseende? Er de fremtredende personer i samfunnet på det sosiale og politiske område, eller er de mennesker som gjerne ønsker å stikke seg fram? Bærer de en spesiell klesdrakt? Atskiller de seg fra andre mennesker ved å holde seg for seg selv på isolerte steder? Nei, det er ikke noe av dette som gjør Jehovas vitner så helt annerledes, for med hensyn til alt dette er de som folk flest og skiller seg ikke ut fra de grupper i samfunnet som de kommer fra. Det er nok så at Jehovas vitners lære, trosoppfatninger og undervisningsmåter er helt annerledes enn kristenhetens, men det som med en gang så tydelig skiller Jehovas vitner ut fra andre mennesker på en helt iøynefallende måte, er deres ekte kristne oppførsel og det at de i årevis trofast og vedholdende har bevart denne rette oppførsel blant alle jordens folkeslag uten hensyn til de forskjellige lands ulike språk, skikker og politiske systemer.
2. Hvordan viste kristendommens grunnlegger at han ikke var noen del av denne verden?
2 Det at Jehovas kristne vitners oppførsel er så avgjort annerledes, er imidlertid ikke noe spesielt som først gjør seg gjeldende nå i det 20. århundre. For over 1900 år siden viste kristendommens grunnlegger, Jesus Kristus, ved hele sin oppførsel at han ikke var noen del av denne tingenes ordning som Djevelen har kontroll over. Da han ble tilbudt herredømmet over verden sammen med all den store ære og prakt som var forbundet med det, gjorde han noe som var forskjellig fra det de fleste mennesker ville gjøre under lignende forhold. Han avviste straks tilbudet. Han sa: «Mitt rike er ikke noen del av denne verden . . . mitt rike [er] ikke av denne opprinnelse.» Jesus holdt seg derfor atskilt fra alle politiske og militære foretagender, han inngikk ikke noe forbund med de anerkjente tradisjonelle trossamfunn, og han tok ikke noen del i arbeidet med å gjennomføre sosiale reformer på sin tid. Dessuten skilte Jesus seg ut fra andre mennesker ved det rettferdige liv han levde, og ved det han forkynte for andre. Ved hele sin oppførsel var han i sannhet «en som er full av miskunn, ærlig, uplettet, atskilt fra syndere». — Matt. 4: 8—10; Joh. 18: 36; Heb. 7: 26, NW.
3, 4. Hva mente Jesus da han sa at hans etterfølgere ikke var «noen del av verden»?
3 Jesus sa til dem som ble hans disipler: «Dere [er] ikke noen del av verden.» Han sa følgende i en bønn til sin Far angående dem: «Jeg ber deg ikke om å ta dem ut av verden, men å våke over dem på grunn av den onde. De er ingen del av verden, liksom jeg heller ikke er noen del av verden.» Ettersom Satan Djevelen fremdeles er «guden for denne tingenes ordning», må Jehovas vitner, hvis de skal være sanne Jesu disipler, oppføre seg på samme måte som Jesus. De må holde seg strengt nøytrale overfor denne onde verdens politiske, militære og sosiale foretagender, og de må absolutt ikke ha noen del i dens religiøse felleskirkelige virksomhet. — Joh. 15: 19; 17: 15, 16, NW.
4 Da Jesus sa at hans etterfølgere ikke skulle være noen del av denne verden, mente han så visst ikke at de skulle bli eremitter og isolere seg fra omverdenen i munke- eller nonneklostrer. Jesus gjorde aldri noe slikt for å etterligne de buddhistiske prester og munker på sin tid. Som Jehovas ambassadør som var utsendt for å «vitne for sannheten», måtte han leve og ferdes omkring blant verdens mennesker. Som «ambassadører som er stedfortredere for Kristus», må følgelig hans sanne disipler i vår tid gjøre det samme. Hvordan kunne folkeslagene ellers se deres rette gjerninger og herliggjøre Jehova? Det var dette Jesus hadde i tankene da han sa: «La deres lys skinne for menneskene, for at de kan se deres rette gjerninger og herliggjøre deres Far som er i himlene.» — Joh. 18: 37; 2 Kor. 5: 20; 1 Pet. 2: 12; Matt. 5: 16, NW.
5. Hvordan lar Jehovas vitner sitt lys skinne i samsvar med det som Jesus påbød i Matteus 5: 16?
5 Alle mennesker legger merke til hvordan Jehovas vitner retter seg etter dette bibelske påbudet. Åpenlyst, fra hus til hus og fra by til by, på sentrale steder og på avsidesliggende steder, fortsetter de år etter år å besøke menneskene i all slags vær, noe som medfører at de må bruke meget av både sin tid og sine penger, men de gjør alt dette for å la det herlige lyset angående Guds Konge og rike skinne på rettsindige menneskers hjerte og sinn, for at disse mennesker også kan herliggjøre Jehova. Ja, tenk på at i løpet av bare et eneste år, tjenesteåret 1959, benyttet de i alt 126 317 124 timer til å gjøre slike rette gjerninger blant mennesker som taler 125 forskjellige språk, og som bor i 175 forskjellige land og territorier på jorden. Hvis én person skulle bruke like mye tid, og hvis han arbeidet 40 timer i uken og tok ferie to uker i året, måtte han arbeide og slite i over 63 000 år!
Uunngåelig kontakt med de ugudelige
6. Hva slags mennesker kommer Guds ambassadører i kontakt med, og med hvilke resultater?
6 Når Jehovas trofaste vitner utfører dette gode arbeid, kommer de nødvendigvis i kontakt med alle slags mennesker, for eksempel utuktige mennesker, drukkenbolter, utpressere og avgudsdyrkere. Men også blant slike mennesker viser de ved sin rette oppførsel at de er sanne kristne. Selv om Jehovas vitner forkynner det gode budskap om anger og omvendelse for slike ulykkelige mennesker, betyr ikke det at de må etterligne deres fordervede levemåte. Når Jehovas rettskafne vitner benytter tid til å forsøke å hjelpe disse syke menneskene til å forlate sin onde handlemåte, men så ser at det ikke skjer noen forandring til det bedre, slutter de derfor å besøke disse menneskene. Apostelen Paulus viser at det ville være nødvendig med en slik personlig kontakt med urene mennesker: «Jeg [skrev] til dere at dere skulle slutte å ha omgang med utuktige mennesker, men jeg mente ikke helt og holdent med de utuktige mennesker i denne verden eller de pengegriske og utpresserne eller avgudsdyrkerne. Da måtte dere jo faktisk gå ut av verden.» — 1 Kor. 5: 9, 10, NW.
7. Hvilke andre forhold gjør det ofte nødvendig for Guds innvigde tjenere å omgås urene personer?
7 Når Jehovas vitner søker et arbeid for å kunne forsørge seg selv og sin familie, er det ofte uunngåelig at de kommer i kontakt med mennesker som er urene i sine vaner, og som har en urett oppførsel. Dette er noe som forholdene tvinger dem til, for det er skrevet: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 8) Skal en kunne tjene Jehova, må en ha mat, og en må ha penger for å kunne kjøpe mat. Det er ikke tillatt for en kristen å stjele mat eller penger, så det er derfor nødvendig å arbeide. Innvigde tjenere for Jehova arbeider derfor i verden for at de kan prise, tilbe og tjene sin Skaper og Livgiver. «De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet.» — Sl. 115: 17.
8. a) Hvilken form for økonomisk slaveri finnes i vår tid? b) Hvilket bibelsk påbud som har med oppførselen å gjøre, må Guds vitner adlyde i denne henseende?
8 Selv om en kristen i forbindelse med sitt verdslige arbeid kommer i den ubehagelige stilling at han får nær kontakt med ugudelige og umoralske mennesker, er dette likevel ingen grunn til unødig bekymring. Det er tvert imot en anledning da han kan vise at han er annerledes, ved å oppføre seg rettskaffent og gudfryktig overfor både arbeidsgiveren og dem han arbeider sammen med. Hvis en kristen arbeider for en vantro, kan han ikke tenke som så: ’Både han og firmaet hans kommer jo til å gå ned i Harmageddon. Hva gjør det så fra eller til om jeg oppfører meg rettskaffent?’ Bibelens befaling lyder: «Slaver må underordne seg sine eiere i alle ting og gjøre dem til lags, ikke si imot, ikke begå tyveri, men i alt vise god troskap.» Hvorfor? Jo, for at arbeideren «i alle ting kan være til pryd for Guds, vår frelsers, lære». Det kan så være at vi ikke har den samme form for slaveri nå som den gangen da Paulus ga Titus disse instruksene, men prinsippene gjelder fremdeles. Det er i virkeligheten slik at mennesker som har verdslig arbeid, befinner seg i økonomisk slaveri under denne tingenes ordning. «Dere slaver, vær i alt lydige mot dem som er deres herrer i kjødelig forstand, ikke med øyentjeneste, som slike som vil gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, med frykt for Jehova. Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel som for Jehova, og ikke for mennesker, for dere vet at det er fra Jehova dere skal få den fortjente belønning som arven er.» Den arven Jehovas vitner får, er ikke den lønningsposen som deres verdslige arbeidsgiver overrekker dem en gang i uken, men fra Jehovas kjærlige hånd får hans vitner på grunn av sin rette oppførsel blant folkeslagene en arv i hans rike. Måtte derfor alle Guds vitner være ærlige, pålitelige, lojale og ærbødige overfor sine arbeidsgivere, sjefer og arbeidsformenn, også overfor «de vrange». — Tit. 2: 9, 10; Kol. 3: 22—24, NW; 1 Pet. 2: 18.
9. Hvordan bør vi ifølge Bibelen oppføre oss overfor vår neste?
9 Hvordan bør de kristne oppføre seg overfor naboer og fremmede? Jesus ga gode regler angående dette da han sa: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 7: 12; Mark. 12: 31) Apostelen Paulus skriver i Romerne 12: 17—21 og 13: 8, 9: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; . . . Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker! Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! . . . Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode! Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! . . . Du skal elske din neste som deg selv.»
10. Hvordan viser Jehovas vitner på en meget praktisk måte ekte kjærlighet overfor helt fremmede mennesker?
10 Når Jehovas vitner kjører med bussen til og fra arbeidet, eller når de reiser til og fra stevner, viser de at de elsker fremmede ved at de så snart det byr seg en anledning, snakker til dem om universets største personlighet, Jehova, og kommer inn på vår tids mest interessante og aktuelle emne, himlenes rike. Disse vitner viser at de elsker sin neste ved å gå fra hus til hus for å trøste sørgende enker og foreldreløse ved å fortelle dem om Guds hensikter, og deretter foreta gjenbesøk og hjelpe disse fortvilte menneskene ved å opprette private hjemmebibelstudier med dem. Dette er ikke det samme som å blande seg opp i andre folks saker. Det er tvert imot et uttrykk for at vitnene tar vare på sine egne anliggender, for deres anliggender er Kongen Kristi anliggender. — 1 Tess. 4: 11.
11. Hvordan må vi i overensstemmelse med det som den bibelske skribenten Jakob sier, oppføre oss når det gjelder det som angår samfunnet?
11 Når det gjelder det som angår samfunnet, blir Jehovas vitner sett på som en gruppe mennesker som skiller seg ut fra og er annerledes enn de andre. Det er ikke bare det at de avholder seg fra sladder med naboene, hatefulle stridigheter og raseopptøyer, men den nøytralitet som de på grunn av sin gudfryktighet legger for dagen, forbyr dem også å ta del i politiske revolusjoner, militære foretagender og såkalte «brorskapsbevegelser» eller felleskirkelige bevegelser. De holder seg borte fra alle partipolitiske stridsspørsmål og arbeidet med å gjennomføre sosiale reformer. De tar ikke del i innsamlinger til de fattige, i basarer eller andre aksjoner som blir satt i gang av samfunnet i den hensikt å skaffe penger. De er ikke med på lotterispill eller hasardspill, selv om det er «legalisert» eller blir drevet av staten. De holder seg uplettet av denne materialistiske gamle verdens foretagender for å kunne tilbe Gud som rene og trofaste kristne. «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt, er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» — Jak. 1: 27, NW.
Å betale tilbake til Gud og til «keiseren»
12. Når må Jehovas trofaste vitner være særlig påpasselige med sin oppførsel, og hvorfor?
12 Noen mennesker synes det er merkelig at Jehovas vitner til tross for at de lever et så stille og fredelig liv i samfunnet, ofte blir omdiskutert og utsatt for offentlig kritikk og spott. Det at det oppstår slike vanskeligheter, er imidlertid ikke på grunn av vitnenes urette oppførsel, men det er fordi de inntar det rette standpunkt i slike viktige spørsmål som for eksempel respekten for blodets hellighet, hvordan man skal stille seg overfor hedenske seremonier og skikker, fullstendig underkastelse under den totalitære stat eller tvungen tilbedelse av dens gudebilder. Særlig under slike vanskelige forhold er det absolutt nødvendig for sanne kristne å innta et kompromissløst standpunkt, for alltid å kunne ha den rette oppførsel som Bibelen taler om, for det er bare på den måten de kan ta del i å hevde Jehovas dyrebare Ord og opphøye hans navn.
13. Hva er de ting som tilhører «keiseren», og hvordan betaler de kristne for dem?
13 Når Guds folk står foran landets styresmakter, foran dommere i retten, foran mektige militære personer eller foran politiembetsmenn, må de alltid vise en rett kristen oppførsel. Paulus minte om at alle slags offentlige tjenestemenn måtte bli vist tilbørlig respekt, da han sa: «Gi alle det I er dem skyldige: . . . den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!» Og det var Jesus som sa: «Betal tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.» Nå melder imidlertid følgende spørsmål seg: ’Hva er det som er «keiserens», og hva er det som er Guds? Hvor skal en trekke grensen mellom det som er keiserens, og det som er Guds?’ For et menneske som er fullstendig innvigd til Gud, er ikke disse spørsmålene vanskelige å svare på. «Keiseren» sørger for byens vannforsyning og tar seg av renovasjonen. Han sørger for gater og veier som man kan ferdes på. Han sørger for en viss grad av politibeskyttelse. Han kommer med værmeldinger og stormvarsler. Han sørger for at barna til en viss grad får adgang til undervisning. Alt dette og meget annet tilhører «keiseren», for det er han som sørger for det. Jehovas vitner betaler ham derfor for disse tingene, ikke bare i form av skatter, som de villig betaler, men også ved at de retter seg etter og bøyer seg for de vedtekter han kommer med for å vise hvordan slike goder skal brukes, og det er bare rett og rimelig at de gjør det, for Jehova påbyr at man betaler for disse tingene. — Rom. 13: 7; Mark. 12: 17, NW.
14. a) Hvordan kan vi betale tilbake til Gud det som er hans? b) Hvilket lignende standpunkt inntok de kristne i det første århundre, og med hvilke resultater?
14 Det er imidlertid Gud som har gitt oss livet og alt det som må til for at vi skal kunne opprettholde livet, for eksempel mat, vann og luft. Rettsindige mennesker betaler derfor tilbake til sin Skaper det som er hans, ved at de innvier livet han har gitt dem, til tjenesten for ham, og ved at de bruker alt de eier og har, som han har gitt dem, til ære og pris for universets høyeste Herre. Og det er dette som er grunnen til at Jehovas vitner ofte kommer i vanskeligheter. Hårde og grådige herskere gjør ikke bare krav på det som tilkommer dem, men de trakter også etter menneskenes hengivenhet, tilbedelse og tjeneste, som med rette tilhører Skaperen. Når det gjelder dette, inntar imidlertid Jehovas vitner det samme urokkelige standpunkt som Peter og de første kristne inntok da de sa til de grusomme herskerne på sin tid: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud!» «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Når en alltid legger den rette bibelske handlemåte for dagen, er det også mulig at det vil kunne føre til at mange forstandige herskere, dommere, sakførere og politiembetsmenn kommer med samme innrømmelse som kong Agrippa kom med: «Det mangler lite i at du overtaler meg til å bli en kristen.» — Ap. gj. 4: 19; 5: 29; 26: 28.
Rett oppførsel bak fengselsmurene
15. Er de mange tusener av Jehovas vitner blitt kastet i fengsel fordi de er politiske agitatorer?
15 Mange steder på jorden vansmekter Jehovas vitner i fengsler og konsentrasjonsleirer. Hvordan bør de under slike vanskelige forhold oppføre seg overfor fengselsmyndighetene og fangevokterne? Bør de planlegge flukt eller et åpent opprør? Absolutt ikke! For det første har disse vitner for Jehova ikke gjort noe galt slik at de fortjener å få en slik behandling. De er ikke politiske agitatorer eller revolusjonære. Noe som viser at de ikke er det, er den historiske beretningen om tusenvis av vitner som ble kastet i Hitlers forferdelige konsentrasjonsleirer og i fengslene i slike katolske områder som provinsen Quebec i Canada, Den dominikanske republikk og Franco-Spania, foruten det levende vitnesbyrd som de mange tusen vitner utgjør, som i dette øyeblikk blir pint og plaget i tvangsarbeidsleirer i kommuniststyrte land. Det finnes ikke et eneste tilfelle hvor noen av disse trofaste vitner for Jehova har forsøkt å fjerne herskerne eller styrte deres regjeringer. Alle disse innesperrede vitnene sier i likhet med apostelen Paulus: «Jeg [har] ingen urett gjort, som også du godt vet. Har jeg urett, og har jeg gjort noe som fortjener døden, da ber jeg meg ikke fri for å dø.» — Ap. gj. 25: 10, 11.
16. a) Hvorfor er det da så mange vitner som er blitt kastet i fengsel? b) Hvordan bør en ifølge Bibelen oppføre seg når en blir urettferdig forfulgt?
16 Disse vitner for Jehova er i virkeligheten blitt kastet i fengsel fordi de la vekt på å ha en god samvittighet overfor Gud. Dette er enda en grunn til at de er villige til å tåle et urettferdig fengselsopphold, hvis det er Jehovas vilje. «For hvis noen på grunn av samvittighet overfor Gud holder ut i prøvelser og lider urett, så vinner det bifall. For er det noe å rose seg av at dere holder ut hvis dere synder og blir tildelt slag for det? Men hvis dere holder ut når dere gjør godt og lider, da er det noe som vinner Guds bifall.» «For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.» (1 Pet. 2: 19, 20, NW; 3: 17) Kristendommens grunnlegger satte det rette eksempel i denne henseende og etterlot et fullkomment mønster som hans etterfølgere skulle følge, for «når han ble hånt, hånte han ikke igjen». Jesus ga også bestemte instrukser til dem som ville få den store ære og det enestående privilegium å bli medvitner for Jehova, da han sa: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere, så dere kan vise at dere er sønner av deres Far som er i himlene.» En av disse Jesu disipler, apostelen Paulus, han som skrev: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» gjentok disse instrukser som Mesteren ga, da han skrev: «Fortsett med å velsigne dem som forfølger; velsign, og forbann ikke.» «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt.» — 1 Pet. 2: 19—23; Matt. 5: 43—48; 1 Kor. 11: 1; Rom. 12: 14, 17, NW.
17. Hva har denne rette oppførsel fra de fengslede vitners side ført til?
17 I lys av alle de ovennevnte skriftstedene kan man forstå hvorfor Jehovas vitner, når de blir kastet i fengsel fordi ’de gjør godt’, aldri gjør opprør, aldri går til sit-down-streik eller sultestreik, aldri tar del i organiserte fengselsopptøyer eller er med på noen rømningsforsøk. Fengselsfunksjonærer som ser at disse menneskene går inn for å ha en rett «samvittighet overfor Gud», er fullt på det rene med disse kjensgjerninger, og de sier ofte noe slikt som dette: ’Vi er lei for å se Jehovas vitner forlate våre anstalter, for de kan alltid bli betrodd ansvar.’ Den rette oppførsel Jehovas trofaste folk viser både innenfor og utenfor fengselsmurene, er derfor et kraftig vitnesbyrd om at de tilhører et helt nytt og bedre verdenssamfunn.
18. Hva må en nå gjøre hvis en håper på å få leve under denne rettferdige nye verdens styre?
18 Hvis noen håper på å få leve under en slik rettferdig ny verdens styre, det teokratiske himmelske rike som Jesus sa at hans etterfølgere skulle be om, må de først overvinne og beseire denne gamle sataniske verden og dens onde handlemåte og skikker, selv om det vil føre til at seiervinnerne vil bli utsatt for grusom forfølgelse. Det er ikke tvil om at det vil komme vanskeligheter, for den nye verdens salvede Konge kom med følgende uttalelse: «I [den gamle] verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Det er derfor ikke til å komme forbi at Jehovas ekte kristne vitner må fortsette å følge denne samme handlemåte. De må fortsette å vandre i tro og ulastelighet, og de må fortsette å bevise sin tro ved rette gjerninger. «For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» — Joh. 16: 33; 1 Joh. 5: 4.
19. Hva må vise og forstandige mennesker nå gjøre?
19 Den gamle verden ler av og spotter en slik handlemåte, men det er i virkeligheten den eneste handlemåte som vil føre fram. Det er den eneste handlemåte som det er forstandig å følge. Å følge den vil si det samme som å legge praktisk visdom for dagen. Den inspirerte bibelske skribent Jakob kommer med følgende spørsmål: «Hvem er vis og forstandig blant eder?» Han kommer med følgende råd til dem som følger en slik handlemåte at de kan svare bekreftende: «Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!» (Jak. 3: 13) Det er derfor ikke ved å gå fram på en skrytende måte eller ved å legge stolthet og arroganse for dagen at vitnene skiller seg ut fra andre mennesker, men det er ved sin gudfryktige oppførsel, som viser oppriktig ydmykhet og Kristus-lignende saktmodighet.
20. Hvorfor må vi ikke nå holde opp med å gjøre det som er rett blant folkeslagene?
20 Vi lever nå i historiens mest avgjørende tid! Tidspunktet for denne verdens ødeleggelse nærmer seg raskt. Ingen må derfor nå inngå kompromiss eller tenke på å slutte med å gjøre det som Gud sier er rett. Vi lever nå på den dag da Jehova skal bli herliggjort, og det har i virkeligheten aldri vært en mer gunstig anledning for menneskene til å bevise sine rette gjerninger overfor både Gud og mennesker under prøve. «La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp. La oss da virkelig, så lenge vi har en tid som er gunstig for det, gjøre det som er godt mot alle.» (Gal. 6: 9, 10, NW) Ved å gjøre dette vil Jehovas vitner ikke bare redde seg selv fra å bli ødelagt i Harmageddon, men de vil også redde mange andre som iakttar deres rette oppførsel, for også disse vil slutte seg til dem og være med på å herliggjøre og prise den store Jehova! — 1 Tim. 4: 16; 1 Pet. 2: 12.