Bygg bro over kløften ved å føre en samtale

ALLE snakker, så det er lett å føre en samtale, ikke sant? Nei! Ofte er bare tanken på å samtale med noen, og spesielt med en fremmed, nok til å skape forlegenhet. En strøm av engstelige spørsmål farer gjennom en: «Hvordan skal jeg bryte isen? Hva skal vi snakke om? Hva med aksenten min?» Dette er den slags tvil en tilbakeholden person som skal prøve å føre en samtale, kan bli grepet av. Hva er løsningen?

Tenk deg at du står og venter på bussen. Det er kveld; solen er i ferd med å gå ned og kaster sitt skjær over byen. Det står en fremmed bare noen få skritt fra deg, tydeligvis hensunket i tanker. Det er bare dere to. Hva vil skje? Vil det dannes en mur eller en bro mellom dere? Vil det ende med vedvarende taushet eller med en samtale?

«Noen sier at byen er stor og kald, men solnedgangen er i hvert fall like vakker her som på det lille stedet der jeg vokste opp.»

Du har bygd den første delen av broen over til din sidemann. I de fleste tilfelle vil han svare, og dermed står broen over kløften ferdig. Det er naturligvis ikke alle som har lyst til å snakke. Men du gav i hvert fall den andre en mulighet ved å bruke et enkelt, felles grunnlag, nemlig en vakker solnedgang. Det er noe som appellerer til alle.

Det du imidlertid må legge minst mulig vekt på i en samtale, er DEG SELV. Ettersom samtaleemnet må appellere til den som hører på deg, vil det dere snakker om, sjelden være DEG. For å illustrere dette kan vi tenke på historien om den selvopptatte filmstjernen som kjedet sin vert i en hel time med alle de trivialiteter som hadde hendt ham siden sist de møttes, og til slutt sa: «Vel, det var nok om meg. Si meg, har du sett den siste filmen min?» Unngå å føre en samtale ut fra en egosentrisk tankegang.

La derfor samtaleemnet ikke være deg, og kanskje ikke engang ting du har gjort, men isteden noe som har skjedd, eller som skal skje, nyhetene, været og verdensbegivenhetene og hvordan de berører deg og den du snakker med.

Én ting er naturligvis å ha et samtaleemne av almen interesse; noe annet er det å presentere det på en tiltalende måte. Du må hjelpe den som hører på deg, til å se tingene like levende for seg som du gjør. Hvordan kan du gjøre det? Ved å snakke entusiastisk om noe du er interessert i. Hvis du «når fram» til den annen part og han deler din entusiasme, så still spørsmål. Få ham til å uttale seg fritt. En slik utveksling av tanker vil være til gagn for dere begge.

«Jeg snakker med aksent»

Noen mener at de aldri kan bli flinke til å føre samtaler fordi deres tale ikke alltid følger godtatte mønstre for grammatikk eller uttale. Innvandrere føler det av og til slik og sier: «Jeg snakker jo med aksent, så folk forstår meg kanskje ikke så godt.» I virkeligheten er det mange som liker en uvanlig aksent. En brite som bodde mange år i Spania og Portugal, sa for eksempel: «Selv om jeg var klar over den aksenten jeg hadde når jeg snakket spansk eller portugisisk, tjente den faktisk til å holde interessen ved like ved mange anledninger. Noen ganger gikk det en liten stund før folk vente seg til aksenten min, men deretter ble de begeistret over at jeg hadde lært språket deres.»

I mange land er det vanlig med fremmede aksenter. De får ikke engang folk til å løfte øyenbrynene. Så ikke la aksenten din hindre deg. Det at du kommer fra et annet land, kan tvert imot gi deg et enormt forråd av samtaleemner og erfaringer som du kan dele med andre.

I de fleste land finnes det dessuten forskjellige aksenter og dialekter allikevel. De er alle en del av den fascinerende variasjon som finnes innenfor menneskeslekten. Det hender at byfolk liker å høre på den «snodige» dialekten til folk fra landet, mens det de ikke er klar over, er at folk på landet synes det er spennende å høre på det «merkelige» byspråket! Det viktigste er at de snakker.

Er det vanskelig å lytte?

Den andre halvparten av kunsten å føre en samtale består i å lytte — det er like viktig som å snakke. Problemet er at noen ikke egentlig lytter. Isteden fortsetter de i sine egne tankebaner og venter bare på å få bryte inn med det som de har å si, og som ofte dreier seg om noe helt annet og er preget av en annen sinnsstemning. På den måten blir samtalen til to uavhengige monologer. Dette rådet er derfor i høy grad på sin plass: «Enhver skal være snar til å høre, men sen til å tale.» — Jakob 1: 19.

Å høre godt etter er et tegn på gode manerer. Når en gjør det, tenker en over de synspunkter som blir framholdt, med et åpent sinn, og en vurderer hvordan de kan påvirke ens egne meninger. Da blir det klart om en virkelig er oppriktig. Forsøker den som lytter, å holde fast ved et synspunkt for enhver pris? Eller hvordan reagerer han når den andre kommer med et velbegrunnet og overbevisende poeng? Er han da villig til å erkjenne det? Ja, oppriktighet og fleksibilitet bidrar til en positiv samtale.

Ikke på noe annet område er det viktigere å lytte oppriktig enn i ekteskapet. Har du noen gang snakket til din ektefelle for bare å få et likegyldig svar som forteller deg at han eller hun ikke har registrert et ord av det du sa? Det kan være temmelig irriterende. Kommunikasjon er absolutt nødvendig for at det skal gå bra i ekteskapet. Det må finnes et pålitelig bånd av tillit som er basert på en meningsfylt utveksling av tanker og fortrolige ting.

Det er trist at det er noen som aldri unner seg gleden ved å ha slike fortrolige samtaler. De har en skarp tunge og pakker sine fornærmelser inn i «vittigheter». Folk føler seg ikke vel sammen med dem, for de vet ikke når den skarpe tungen deres vil hogge til igjen. Som det bibelske ordspråket uttrykker det: «Tankeløs tale stikker som sverd.» Hvor mye bedre er det ikke å følge dette rådet: «Tal alltid vennlige ord, men la dem ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt»! Ja, vennlig tale vil aldri med hensikt såre en annens følelser eller undergrave hans verdighet. — Ordspråkene 12: 18; Kolosserne 4: 6.

Bestreb deg derfor på å føre samtaler. Ikke vær redd for å rive ned murer og bygge bro over kløfter. Husk at samtalen er blitt omtalt som «det beste festmåltid for sinnet», «et gjestebud for forstanden og sjelens strøm». Så la din ’sjel strømme’ ved å bli kjent med folk og la dem bli kjent med deg. Og én ting til til slutt — ikke overless den som hører på deg. Vær klar over når du bør stoppe!