forhindre at vi blir helt overveldet av sorg. Apostelen Paulus sier: «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham.» Og han tilføyer: «Trøst da hverandre med disse ord!» — 1 Tess. 4: 13, 14, 18.

Vi trenger ikke å være «uvitende om de hensovede» i likhet med det store flertall av menneskene, som tror på den falske læren om menneskesjelens udødelighet. Den måten de sørger over sin døde på, viser ofte at de ikke har noe håp. Et ektepar som sto tilsluttet metodistkirken, så tydelig kontrasten mellom den tro på oppstandelsen som Jehovas vitner har, og den mangel på et virkelig håp som de hadde sett i begravelser i kristenheten. Datteren til noen av parets slektninger som er Jehovas vitner, var død. Den tro og styrke som foreldrene viste, og den bibelske redegjørelse for hvorfor menneskene dør, og håpet om en oppstandelse som de fikk høre i begravelsen, gjorde dypt inntrykk på dem. De har nå studert Bibelen med Jehovas vitner og har fått den samme tro og det samme håp som dem.

Du kan også få et slikt håp hvis du tar til deg kunnskap om hva Bibelen lærer om de dødes oppstandelse. Etter at Jesus hadde ’uttømt sin sjel til døden’, oppreiste Gud ham til udødelig liv som en åndeskapning på den tredje dag. (Es. 53: 12; 1 Kor. 15: 3—5) Dette utgjør en garanti for at Gud vil oppreise de døde fra graven. De som utgjør Kristi brud, menigheten, blir oppreist til himmelsk liv som åndeskapninger for å herske sammen med Jesus i Riket. Når Riket har fjernet den nåværende, dødbringende tingenes ordning fra jorden, vil det finne sted «en oppstandelse . . . både av rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) Jehova Gud vil da gjennom Jesus Kristus og hans brud, menigheten, anvende verdien av Kristi soningsoffer til gagn for menneskeheten og derved løfte den opp til fullkommenhet. Den død som vi alle har arvet fra Adam, vil da være tilintetgjort. (1 Kor. 15: 21—26) Gud vil således «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg . . . skal være mer». — Åpb. 21: 2—4.

I betraktning av hva Bibelen sier om hva som behager Gud, vil de som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, ta avstand fra sørgeskikker som er basert på den falske læren om sjelens udødelighet, eller som stiller deres sorg til skue på en iøynefallende måte, og de vil ikke sørge i en slik grad som de som ikke har noe håp om en oppstandelse. Det er ikke skikker som er basert på overtro, men nøyaktig kunnskap om Guds foranstaltninger som gir virkelig trøst. Jesus sa: «Salige er de som sørger; for de skal trøstes.» — Matt. 5: 4.

Oversettingens verdi

● En kanadisk forfatter sier om den verdi det har at litteratur blir oversatt: «En hører ofte lærde mennesker si at en bør lese den og den boken på originalspråket hvis en vil ha fullt utbytte av den. Ralph Waldo Emerson [en amerikansk dikter og filosofi skrev imidlertid: ’Det som virkelig er det beste i en hvilken som helst bok — enhver virkelig innlevelse eller enhver alminnelig menneskelig følelse — lar seg oversette.’» Som et bevis for dette henviser forfatteren til Bibelen som den mest oversatte bok av alle bøker og sier: «Ingen annen bok har øvd en så revolusjonær innflytelse eller hatt en slik verdensomfattende virkning som Bibelen . . . Ved hjelp av disse oversettelsene finner mennesker av alle raser løsningene på de store problemer som hjemsøker verden — krig, umoral, forbrytelser, ungdomskriminalitet, rasemessige og religiøse fordommer, ateisme og fortvilelse.»