død, kan således spores tilbake til ulydighet mot Guds lov, det vil si, til synden. Mennesket er skapt slik at det bare kan leve ved at det underordner seg visse fastsatte lover. Brudd på noen av disse lovene har en skadelig virkning på kroppen og kan føre til døden. En som ikke sørger for at han får nok hvile og riktig ernæring, vil for eksempel med tiden bli svak og syk og dø. Mennesket kan heller ikke bryte morallovene uten å bli straffet.

Guds uforanderlige lov går ut på at «den lønn som synden gir, er døden». (Rom. 6: 23) Kan vi vente at Gud skal sette denne loven ut av kraft når det gjelder nyfødte eller spebarn? Det er sant at slike små barn ikke bevisst kan bryte Guds lover. Men selv ganske små barn kan lett bli bortskjemt eller komme med vredesutbrudd, og det er bare en av de ting som viser hvilke syndige tilbøyeligheter de har arvet. Bibelen sier: «Alle har syndet og fattes Guds ære.» (Rom. 3: 23) Etter hvert som et barn blir større, blir sannheten i disse ordene tydeligere. Kan vi vente at Gud, fordi et barn tilsynelatende er uskyldig ved fødselen, på mirakuløst vis skal bevare dets liv mot sykdom og andre ting som fører til døden, helt til barnet tydelig viser at det har arvet synden? Våre følelser vil kanskje ha oss til å ønske at han ville gjøre det, men Gud holder fast ved sine rettferdige normer og lover. I sin store kjærlighet og godhet har han imidlertid truffet en foranstaltning som burde gjøre alle som har mistet sine barn i døden, varme om hjertet. Hvilken foranstaltning er det?

Det er oppstandelsen. Da Guds Sønn var på jorden, sa han: «Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut.» (Joh. 5: 28, 29) Det at Jehova Gud har holdt fast ved sin lov om syndens lønn og ved sine rettferdige normer, gir oss en forsikring om at hans løfte om en oppstandelse er pålitelig.

Oppstandelseshåpet gjør at sanne kristne ikke blir helt nedtrykt av sorg når de mister noen av sine kjære i døden. De behøver ikke å «sørge således som de andre, som ikke har håp». (1 Tess. 4: 13) De gleder seg over at små barn vil bli brakt tilbake til livet under Guds Sønns rike og da få mulighet til aldri å dø igjen. De finner trøst i å vite at barna ikke for bestandig vil måtte sove i døden.

De kan også finne trøst i å tenke på at en tidlig død kanskje har spart barna for mange vanskeligheter og lidelser. Slik har det vært i gammel tid, og det er også tilfelle nå. Det var slik Job så på spebarns død når han tenkte på sin egen miserable tilstand. Han sa: «Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden? . . . For da kunne jeg nå ligge og hvile; jeg kunne sove og hadde da ro [i døden].» — Job 3: 11—13.

Når vi forstår at det er overtredelse av Guds lov som har ført døden og den sorg som følger med den, over menneskene, bør vi ikke da bestrebe oss på å innrette vårt liv i samsvar med Guds rettferdige krav? Vi bør aldri ønske å gjøre opprør mot Guds lov, slik Adam og Eva gjorde, noe som fikk sørgelige følger for dem og deres etterkommere. Selv om vi fortsetter å se at syndens lønn blir betalt, også hva små barn angår, kan vi finne stor trøst i oppstandelseshåpet og være forvisset om at lydighet mot Guds bud er veien til liv.

Å drikke eller ikke drikke

● Mange steder er det tillatt å nyte alkoholholdige drikker, men en som er fornuftig, vil unngå å handle som om det er noe en er nødt til å gjøre. Skriften henleder oppmerksomheten på det som er av virkelig betydning, når den sier: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd.» — Rom. 14: 17.