Vi lever på den «siste dag»
1. Når trodde en lenge at herliggjørelsen av levningen av de overlevende kristne ville finne sted, men ble det som var forutsagt i 1. Tessaloniker 4: 16, 17, oppfylt da?
ETTERSOM de «døde i Kristus» blir oppreist i åndelige legemer, som er usynlige for menneskeøyne, på den «siste dag», må vi mennesker vise tro på at dette virkelig finner sted nå. Vi husker at i flere tiår var det en god del som trodde at herliggjørelsen av alle overlevende medlemmer av den kristne menighet skulle finne sted ved slutten på hedningenes eller folkeslagenes tid, omkring 1. oktober 1914. (Luk. 21: 24) Men ikke noe av det som blir beskrevet i 1. Tessaloniker 4: 16, 17, fant sted på den tiden. Det brøt i stedet ut krig i himmelen, og de som tapte krigen — Satan og hans demoner — ble i hast kastet ned mot jorden. (Åp. 12: 7—13) Det er interessant å merke seg at en god del av de åndsavlede kristne som var i live og var virksomme på jorden i 1914, fremdeles er her i kjødet sammen med oss. Det var tydeligvis noe galt med tidfestingen av den «siste dag» da den åndsavlede menighet skulle herliggjøres.
2, 3. I hvilken tidsperiode må herliggjørelsen finne sted, og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til oppfyllelsen av 1. Korinter 15: 50—57?
2 Ikke desto mindre begynte den herliggjorte Jesu Kristi usynlige «nærvær» eller parousia da folkeslagenes tid endte i 1914. Fra den tiden av har vi derfor befunnet oss i den tidsperiode da det som er forutsagt i 1. Tessaloniker 4: 16, 17, skulle finne sted med hensyn til de overlevende, åndsavlede kristne, en tidsperiode som skulle svare til den «siste dag». — Joh. 6: 54.
3 Når er det så rimelig å tro at 1. Korinter 15: 50—57 begynner å få sin oppfyllelse? Vi leser der: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet. Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle dø [sovne inn i døden, NW; når det forgjengelige, menneskelige legemet dør], men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi [kristne lik Paulus] skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven [Moseloven]. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
4. Når døde Jesus, og hvordan var dette blitt vist i Daniel 9: 24—27?
4 For å komme fram til en beregning av tiden som er i samsvar med Bibelen, kan vi sammenligne parallelle begivenheter eller begivenheter som tilsvarer hverandre. Vi spør derfor: Når ble Jesus Kristus selv oppreist i samsvar med ordene: «Kristus er førstegrøden»? Det ble han søndag den 16. nisan i år 33. To dager tidligere, på påskedagen, den 14. nisan, var han blitt hengt på en pel. Den dagen Kristus skulle ofres, var fastsatt på det tidsskjema over begivenheter som Jehova Gud hadde satt opp, og som var blitt nedskrevet i Daniel 9: 24—27 (EN). Den avmerket midten på den siste uken av de «sytti uker», som var årsuker, ikke uker som besto av dager. Daniels profeti forutsa at i løpet av denne siste eller 70. årsuke skulle «den salvede utryddes og intet ha». Men på hvilket tidspunkt i løpet av denne siste årsuken, som begynte om høsten i år 29 e. Kr., skulle dette skje? Daniel 9: 27 (EN) gir svaret: «I midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre.» Etter Jesu død var dyreoffer følgelig uten verdi.
5. Hvordan regner en ut når den 70. årsuken begynner, hva ble den avmerket ved, og hvilken periode begynte i og med den for Jerusalem og den jødiske ordning?
5 Ettersom Jesus ofret sitt fullkomne menneskeliv «i midten av uken» eller den 14. nisan i år 33, begynte denne uken tre og et halvt måneår tidligere, den 15. tisjri i år 29. Hvilken begivenhet var det så som avmerket begynnelsen på denne 70. årsuke? Det at Jesus ble Messias, som betyr «den salvede». Det var på det tidspunktet Jesus ble døpt av døperen Johannes. Like etterpå ble Jesus «salvet» med den hellige ånd for å være den messianske konge over Jehovas folk. Han var da 30 år gammel. (Luk. 3: 21—23; 4: 1—21) ’Denne begivenheten avmerket begynnelsen på endens tid eller «endetiden» for Jerusalem og den jødiske ordning med offer. Mindre enn 41 år senere eller om sommeren i år 70 e. Kr. ble byen Jerusalem og dens tempel ødelagt. Dette var i samsvar med det som var forutsagt i Daniel 9: 26 (EN): «Staden og helligdommen skal en kommende fyrstes [general Titus’] folk ødelegge [i år 70 e. Kr.], og enden på det er oversvømmelse [av romerske legionærer], og inntil enden er det krig.»
6, 7. Hva fulgte like etter enden på hedningenes eller folkeslagenes tid i 1914, og hvilke ord som ble uttalt himmelen, ble da virkeliggjort med hensyn til jorden?
6 Som en parallell til dette begynte endens tid eller «endetiden» for denne tingenes ordning da hedningenes eller folkeslagenes tid utløp om høsten i 1914. (Dan. 12: 4) Like etter utløpet av folkeslagenes tid ble den salvede Jesus innsatt som konge i himmelen, som den evige Arving til sin forfader i fortiden, kong David i Jerusalem. Der og da ble det som ble sagt i den kunngjøring som fulgte etter at det var blitt blåst i den sjuende basun, til virkelighet. Angående dette leser vi i Åpenbaringen 11: 15—18:
7 «Den sjuende engel blåste i sin basun. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt: Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre [den suverene Herre, Jehova] og hans Salvede, og han [den suverene Herre, Jehova] skal være konge i all evighet. . . . Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige, du som er og som var, fordi du har overtatt din store makt og er blitt konge. Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredes-dag kommet, og tiden da de døde skal dømmes. Da skal du lønne dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden.»
8. a) Hvem rettet nasjonene da sin vrede mot, hvorfor, og i hvilken utstrekning? b) Hvordan utgjør dette en parallell til det som hendte med den salvede Jesus «i midten av uken»?
8 Under den første verdenskrig, i 1914—1918, ble «hedningefolkene . . . harme», og de lot sin vrede gå ut over den suverene Herres, Jehovas, innvigde folk. Hvorfor? Fordi de forkynte at folkeslagenes tid utløp i 1914, og at Kristi rike da ble fullt ut opprettet i himmelen. Den harme nasjonene på den måten ga uttrykk for, nådde et høydepunkt våren 1918, spesielt i Amerikas forente stater. Dette var tre og et halvt år etter at folkeslagenes tid hadde endt og den salvede Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge. Det som hendte med Rikets forkynnere på jorden i 1918, løper nokså parallelt med det som hendte Jesus i Jerusalem «i midten av uken». I hans tilfelle var det nødvendig med en oppstandelse fra de døde. På lignende måte ble de som forkynte hans rike, i 1918 tilføyd det deres forfølgere mente var dødsstøtet, og kunngjøringen av Riket trengte derfor en gjenopplivelse.
9. a) Hvorfor ville gjenopplivingen eller den billedlige oppstandelse av de forfulgte Rikets forkynnere ikke utgjøre en virkelig parallell til Jesu oppstandelse den 16. nisan i år 33? b) Hvilken oppstandelse måtte finne sted før de ble «rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren?
9 Da Jesus oppsto, den 16. nisan i år 33, var den oppstandelse han fikk, av et åndelig slag, en oppstandelse til himmelsk liv, men han oppsto fra en jordisk grav. Når det gjelder Rikets forkynnere, som fremdeles befant seg i kjødet, ble de gjenopplivet til en jordisk virksomhet, til et fornyet forkynnelsesarbeid i forbindelse med kunngjøringen av «dette gode budskap om riket» på hele den bebodde jord «til et vitnesbyrd for alle folkeslag». (Matt. 24: 14, NW) Disse åndsavlede kristne skulle ennå ikke bli herliggjort i himmelen. De skulle ennå ikke «bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren». De skulle ikke oppleve dette «før» oppstandelsen av de kristne som hadde «sovnet inn» i døden i Kristus fram til 1918, hadde funnet sted. Nei, som 1. Tessaloniker 4: 14—17 påpeker, skal de «døde i Kristus . . . først oppstå» (EN). Det ville være passende at deres oppstandelse gikk forut for en gjenoppliving som Rikets forkynnere ville bli gjenstand for, og som ville føre til at de kunne fortsette sitt arbeid i kjødet på jorden i «endetiden». Denne gjenoppliving fant sted om våren i 1919.
10. Hvis oppstandelse ville utgjøre en virkelig parallell til Jesu oppstandelse den 16. nisan i år 33, og når fant denne oppstandelsen sted?
10 Den åndelige oppstandelse av de «døde i Kristus» om våren i 1918, tre og et halvt år etter at Kristus ble innsatt på tronen da folkeslagenes tid utløp om høsten i 1914, utgjør en parallell til Jesu egen oppstandelse den 16. nisan i år 33, «i midten av uken». (Dan. 9: 27, EN) De ’oppsto først’. Deres oppstandelse kom «før» oppstandelsen av dem som fremdeles var i live da Kristi «nærvær» eller parousia begynte, og da forkynnelsen av Riket ble stanset.
11. Hvilken tilsvarende tidsperiode spilte en rolle i forbindelse med Guds profetiske vitner i Åpenbaringen, kapittel 11, og er deres oppstigning til himmelen en oppfyllelse av 1. Tessaloniker 4: 17?
11 En lignende tidsperiode blir nevnt i forbindelse med Guds profetiske vitner, som blir billedlig framstilt i Åpenbaringen, kapittel 11. Ifølge Åpenbaringen 11: 3—7 ble de drept etter at de hadde profetert i 1260 dager eller tre og et halvt år. Men de får en oppstandelse: «Etter tre og en halv dag kom det livsånde fra Gud i dem; de reiste seg opp og stod på sine føtter, og de som så dem, ble grepet av stor frykt. Da hørte de en høy røst fra himmelen som sa til dem: ’Stig opp hit!’ Og de steg opp til himmelen i en sky, midt for øynene på sine fiender.» (Åp. 11: 11, 12) Ved dette profetiske bildet ble det vist hvordan de som utgjorde levningen av de åndsavlede kristne, ble gjenopplivet om våren i 1919, slik at de igjen kunne delta i tjenesten for Riket. Det at de kunne reise seg opp og igjen komme i forgrunnen verden over, var ikke en oppfyllelse av 1. Tessaloniker 4: 17. Vi husker i denne forbindelse at Jesu Kristi 120 disipler ikke ble gjenopplivet til offentlig virksomhet i Jerusalem før det var gått 51 dager etter at deres Herre, Jesus Kristus, var blitt pelfestet og gravlagt.
12. Hvordan ble en slik gjenoppliving av den åndelige levning også forutsagt i synet i Esekiel 37: 1—14?
12 En slik gjenoppliving av den overlevende levning var også forutsagt i Esekiel 37: 1—14. Der ga Jehova profeten Esekiel et syn hvor han fikk se en dal som var full av tørre ben av israelitter. Benene ble til levende israelitter, som var rede til å forlate landflyktigheten i det hedenske Babylon. Jehova fortalte hvordan det profetiske synet ville bli oppfylt. Han sa: «Se, mitt folk [som var i landflyktighet i Babylon], jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av dem. Så fører jeg dere til Israels land. Dere skal sanne at jeg er [Jehova], når jeg åpner gravene deres, mitt folk, og lar dere stige opp av dem.» — Esek. 37: 12, 13.
13. Hvordan har dette synet fått sin oppfyllelse i vår tid. Og hvordan tilsvarer dette det som hendte Jesu disipler etter det som fant sted i «midten av uken»?
13 I oppfyllelsen av dette synet i vår tid ble levningen av åndelige israelitter gjenopplivet om våren i 1919 og ble utfridd av Babylon den store, den falske religions verdensrike, og av den ynkelige, underkuede tilstand de var i under hennes politiske, juridiske og militære elskere, som adlød hennes befalinger under den første verdenskrig. Det er sannsynlig at det har profetisk betydning for rekkefølgen av begivenhetene i vår tid at gjenopplivingen av Jesu disipler og deres utfrielse av det undertrykkende jødiske system ikke fant sted før etter Jesu død og gravleggelse og oppstandelse fra de døde på den tredje dag, den 16. nisan i år 33. Dette var kort tid etter «midten av uken», da Jesus ble ofret som et gjenløsningsoffer for hele menneskeheten.
14. Hvilken klasse som blir omtalt i 1. Tessaloniker 4: 15—17, tilhører disse gjenopplivede vitner i vår tid, og hvordan kan det sies at det Jesus kalte den «siste dag», er en ’lykkelig’ dag for dem?
14 I vår tid var de som utgjorde den gjenopplivede levning av åndelige israelitter som gjenopptok vitnearbeidet om våren i 1919, dem som apostelen Paulus omtalte da han sa: «Vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer [Herrens nærvær, NW].» (1. Tess. 4: 15, EN) De venter — etter å ha fullført det avsluttende, verdensomfattende vitnearbeid i tilknytning til Riket — å dø «i Herren» under hans nærvær. De dør i løpet av den «siste dag» da Jesus sa han ville oppreise de disiplene som fikk det privilegium å spise hans legeme og drikke hans blod. Dette betyr for dem at de vil bli «rykket opp» for å møte ham, deres Herre, «i luften». Denne øyeblikkelige oppstandelse til himmelsk liv er usynlig for de mennesker som er igjen på jorden, som om den ble skjult ved ’skyer’. De som «dør i Herren» under «Herrens nærvær», er virkelig «lykkelige», for de behøver ikke å sove i døden i vente på hans annet komme. — Åp. 14: 13; Joh. 6: 53, 54; 1. Kor. 15: 52, 53.
15. Hvem vil være til stede når den overlevende levning forlater jorden ved slutten av den «siste dag», og hvordan vil det uten tvil bli for disse å måtte skilles fra hverandre?
15 Mange kristne medarbeidere, ’en stor skare’, blir latt tilbake. Nå i endens tid og under «Herrens nærvær» har de samarbeidet med levningen av de åndelige israelitter for å avlegge det avsluttende vitnesbyrd om Riket for alle nasjoner. Denne ’store skare’ venter å få overleve den «store trengsel», da denne verdslige tingenes ordning blir tilintetgjort. (Åp. 7: 9, 14) De vil således være til stede på det gledebringende tidspunkt da de siste av levningen av åndelige israelitter blir «rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren». (1. Tess. 4: 17) Hvor kjærlig vil det ikke være av dem av den ’store skare’ som lever på denne «siste dag», å ta farvel med den overlevende levnings medlemmer etter hvert som de fullfører sitt jordiske løp ved slutten av den «siste dag»! (Joh. 6: 53, 54) Det vil kanskje ikke bli lett for dem å skilles, men både de som drar bort, og de som blir tilbake på en paradisisk jord, kan gi uttrykk for sin inderlige hengivenhet overfor hverandre. De som tilhører den ’store skare’. vil deretter ikke lenger se dem.
16. Hvem vil de som tilhører den ’store skare’, således ikke lenger kunne ha personlig omgang med, men hvem vil de kunne glede seg over å hilse velkommen på den paradisiske jord?
16 Selv om de som utgjør den ’store skare’, vil miste det fysiske samvær med den herliggjorte levning, vil det være til trøst for dem å se en utallig skare av nye innbyggere på den paradisiske jord. Hvem er de, og hvor kommer de fra? De er andre gjenløste av menneskeslekten, som er blitt oppreist fra den ’siste fiendes’ land, som er blitt utfridd av den adamittiske død. (1. Kor. 15: 26) Hvilken glede vil det ikke da bli for dem som utgjør den ’store skare’, å møte den oppstandne Job, å få treffe Abraham, Isak, Jakob og døperen Johannes, ja, å få se alle de små barna fra Betlehem som deres fiende, Herodes den store, sendte ned i de dødes rike! Hvilken glede vil det ikke også bli å få møte gamle venner, den gode Hyrdes «andre får», slike som ikke overlevde den «store trengsel» og derfor ikke kunne gå direkte inn i det tusenårige rike! (Åp. 20: 4, 6; Joh. 10: 16, EN) Vil de av den salvede levning som overlever den «store trengsel», få leve lenge nok i den nye ordning til at de kan bli vitne til begynnelsen til oppstandelsen av de døde med et jordisk håp på deres «siste dag»? (Joh. 11: 24) Dette kan ikke med sikkerhet fastslås ut fra Bibelen.
17. a) Hva kan de som blir oppreist til liv på jorden, bli omtalt som sammenlignet med Kristus? b) Hvordan vil de som tilhører den ’store skare’, være lik dem som får en oppstandelse, og hva vil skje ved slutten av Kristi tusenårige styre?
17 Slike oppstandne mennesker vil bli høstet inn som ettergrøden, mens det sies om den oppstandne Jesus: «Kristus er førstegrøden.» (1. Kor. 15: 20, 22, 23, vers 23 fra EN) Selv om de som tilhører den ’store skare’, ikke trenger noen oppstandelse fra graven, vil de være lik dem som har fått en oppstandelse, for de vil også trenge å høste gagn av Jesu Kristi sonoffer. Alle virkninger av den nedarvede synd må bli fjernet. Det vil virkelig bli en velsignelsesrik tid for hele den gjenløste, lydige menneskehet, innbefattet den ’store skare’ som overlever trengselen, da «den siste fiende . . . tilintetgjøres» ved slutten av Kristi tusenårige styre. Da vil Jehova Gud med rette «være alt i alle». — 1. Kor. 15: 26, 28; Åp. 1: 18; 20: 11—14.
[Bilde på side 20]
De som har fått en oppstandelse, blir hilst velkommen i paradiset